Clos Cibonne Côtes de Provence Cru Classé Tibouren Rosé 2022

Når vinen kommer i glasset kan man lure på om dette er en rosé, eller om det er en oransjevin, eller kanskje heller en svært gammel hvitvin. Fargen er det umulig å idenfifisere som rosé, i alle fall, for løkskall er en mer presis indikasjon på fargen. Årgangen jeg smakte i fjor sommer helte mer mot det rødlige i fargespekteret. Men produksjonsmåten er sikkert den til en rosévin selv om produsenten ikke opplyser om dette. Vinen oppbevares på hundre år gamle fat mellom 12 og 18 måneder før tapning. Selv om vinen har navn etter den ganske så sjeldne druetypen Tibouren, så er det også 10% Grenache i blandingen. 

Produsenten holder til en mil eller så øst for Toulon, og Tibouren har kanskje vært dyrket her siden antikken. Det hevder i alle fall produsenten, mens andre er mer tilbakeholdne og antyder en langt senere ankomst. Druetypen er nesten utelukkende dyrket i denne regionen av Frankrike, men analyser viser at Tibouren er samme druen som i Italia heter Rossese di Dolceacqua. Den dyrkes kanskje særlig i Liguria. Uansett er druetypen kjent for å gi avlinger av svært variabel størrelse på grunn av coulure. 

Hvordan smaker så vinen? For det første er det viktig å glemme det man måtte ha erfart innen rosé fra Provence (med mindre man hører til det ørlille mindretall som har erfaring med disse Tibouren-vinene fra før). Duften fremstår fyldig, med hvit fersken og garrigue. Min erfaring med vinen er at den ble bedre av å få høyere temperatur. Man kan gjerne drikke den opp mot 16 grader og kanskje høyere, for da kommer kompleksiteten og de strukturelle kvalitetene bedre til sin rett. Vi drakk den til fersk pasta med reker, men jeg ser for meg at fiskesuppe med blåskjell og ymist anna vil være vel så godt følge. Siste enden av smakskurven, og ut i ettersmaken, er preget av noe saltaktig. Det er vanligvis ikke noe jeg liker i vin, men her gjør jeg et unntak. 

Det er vanskelig å sammenligne to viner man har smakt med et års mellomrom, men 2021-årgangen i fjor sommer (lenke i første avsnitt) framsto mer frisk og fruktig enn denne. 2022-årgangen har mer dybde og struktur.

Det som i alle fall er sikkert, er at man bør unne seg å smake en rosé i dette kvalitetssegmentet. Det er noe ganske annet enn storselgerne på polet. Her er lenke til vinen på Vinmonopolet, og den koster 364 kroner.

Jeg vil gi den fem stjerner (som er topp kjøp) og poengene ligger i området rundt 87-89 - altså en utmerket vin. 

Kvalitetsrosé på Tabourin

Rosévin er kanskje den mest væravhengige vintypen - når det gjelder konsum vel å merke. Dertil kommer det at nesten ingen tar denne drikken seriøst som vin, for det er jo verken rødvin eller hvitvin. En bastard, kan man komme til å tenke, og derfor alt annet enn renraset og seriøs. Selv om jeg ikke selv har tenkt i de baner, så har jeg i praksis unngått å kjøpe og prøve roséviner i høyere prisklasser. Men nå ble det et unntak, for man må jo prøve noe nytt av og til. 

Clos Cibonne Tradition Côtes de Provence Cru Classe Tibouren Rosé 2021 kr 334

Fargen kan man studere på bildet, og bare de mest overfladiske vil ikke la seg rive med av fargen på vinen. Det å drikke og smake vin er en multisensorisk opplevelse, og fargen blir ofte bare brukt - i alle fall i smaksnotater - til å diagnostisere vinen. Vi har kanskje ikke et tilstrekkelig finkornet vokabular for farger til å yte viner rettferdighet (i alle fall ikke på norsk)? Lakserosa møter oransje og kobber? I alle fall et meget positivt førsteinntrykk. På nesen er det fersken, plommer og rips, som glir over i mer krydrede toner. I munnen er den både mild og frisk i en delikat stil som ikke trenger seg på. Viskøs, og noen vil kanskje si litt oljete. Det er ikke noen kritikk - tvert om. Et saltaktig grep melder seg mot slutten av smakskurven, og lover at den også kan nytes til flere typer sjømat. Men først og fremst ville jeg vel brukt den til meditasjon en fin sommerdag. Den kan åpenbart lagres, men den er såpass god nå at det blir et krevende prosjekt å holde korketrekkeren unna. 

Vinrankene er over 30 år gamle i denne cuvéen, og etter spontangjæring på nedkjølte ståltanker får den et år under flor på eldgamle store fat.