Løsningen for verdensproblemene (Krisen V)

Dette er tiden for de stormannsgale. Nå lanseres forslag som vil få krisen til å fordunste, og alt til å komme i lage igjen - bare alle de andre kunne forstå at jeg har rett. OK, jeg har det vel i meg jeg også, og etter å ha lagt ut om krisens mange årsaker skylder jeg vel leserne (det må vel være noen - dette er jo gratis!?!) en løsning på alt som er vondt og vanskelig.

Jeg fristes til å sitere Mrs. Thatcher. Hun var forferdelig når hun tok feil, men så var hun da også helt fortryllende når hun hadde rett. Under krisen tidlig på 80-tallet ble hun konfrontert med at Storbritannia ble regnet som Europas syke mann. - Yes, and I am the nurse. My cure is this: Get out of bed and heal yourself!

Det er i alle fall gode grunner til å se på mange planer for å redde verden fra en nedgangstid med stor skepsis. De baserer seg på å bruke store summer gjennom å låne eller å trykke masse penger. Det første drar kapital ut av det private markedet, og vil føre til høyere renter. Rent bortsett fra at det per i dag er svært vanskelig for bedrifter å låne penger i det hele tatt - selv i Norge, et av verdens mest begunstigede land. Selvsagt: at staten tar over banker for å kunne la kredittmarkedene begynne å fungere igjen er rett. Eller: rett og slett uten noe troverdig alternativ. Men store underskudd i nedgangstider forutsetter overskudd i gode tider, og her har mange land forsømt seg stort. Det å bygge opp et stort underskudd gjør oppgangen, om den kommer, svakere.

Japan er et eksempel man bør studere nøye før man forsøker å gjøre alt mykt og greit. Japan brukte store penger for å støtte opp under banker og aksjemarked da deres boble brast på slutten av 80-tallet. Tapene ble holdt skjult, og bankene hadde ikke penger å låne ut. Stagnasjon fulgte, samt verdensrekord i statsgjeld på 160% av GDP. De Europeiske aksjemarkedene er nå tilbake på 2003-nivå, men i Japan er de tilbake på 1982-nivå - og de har ikke vært så mye høyere i mellomtiden heller.

Det å trykke store pengemengder, som jo staten også kan, fører til inflasjon. Det er grunn til å minne om det som skjedde i sommer: inflasjon, særlig på råvarer som hvete og olje. Inflasjon var forløperen til krakket i 1929, og lave renter og høy pengemengde er en sikker oppskrift på å få nye runder med elendighet.

Så, stormannsgal som jeg er, her er mine prinsipper for en ny verdensorden:

• Åpen verdenshandel og fullføring av Doha-runden. Proteksjonisme, som Obama flørter med, er ren gift for økonomien i verden (som vi så på 30-tallet). Globaliseringen har kommet for å bli, og har gitt fantastiske resultater for mange - ikke minst i utviklingsland med fungerende statsmakt og åpne markeder.


• La bedrifter gå konkurs, og hindre dem ikke. De som har tatt for høy risiko må også svi for det. Fornuftig oppførsel må belønnes (stater må garantere for innskudd), men idiotisk oppførsel må få sin egen straff (aksjeverdier forsvinner).


• Internasjonal, streng og tydelig regulering av finansmarkedene. IMF, eller en omforent internasjonal monetær institusjon, må også få tenner for å gripe inn mot bobler og galskap. Lar ikke dette seg gjøre, må i alle fall organisasjoner som EU opprette felles regler og felles sanksjoner. Det nasjonale nivå er utilstrekkelig i dagens verden.


• I Norge må vi trappe ned muligheten for å skrive av gjeldsrenter mot skatt. I dag sponser staten alle renteutgifter med 28%. Det er å oppfordre til å bruke penger man ikke har. I tillegg må formuesskatten fjernes - for den er en straff for ikke å bruke opp pengene sine, og fører til overinvesteringer i eiendom.


• Boliglån må maksimum gis til 90% av boligens verdi, og ingen må få låne mer en 3x brutto inntekt.


• Det må nedlegges forbud mot at bankene kaller sine selgere for "rådgivere".


• Alle må vende om til sunne og tradisjonelle konservative verdier - som de som står under her:

'My policies are based not on some economics theory, but on things I and millions like me were brought up with: an honest day's work for an honest day's pay; live within your means; put by a nest egg for a rainy day; pay your bills on time; support the police.'
Mrs. Thatcher, The News of the World (20 September, 1981).

Den Store Asiatiske Tidsalder? (Krisen IV)

På samme måte som en slags masse-psykose bidro til å hausse markedene opp, så bidrar all krise-praten (sic) til selve krisen. Men allerede har noen begynt å fabulere om hvordan verden blir seende ut når støvet har lagt seg, og økonomiene begynner å komme på fote igjen.

Noen snakker om at USA er ferdig som stormakt, og at veien nå ligger åpen for de store asiatiske landene som Kina og India. Ikke bare det, mange snakker og skriver som om det allerede skulle ha skjedd. Jeg tok meg derfor bryderiet (etter at jeg var ferdig med ExPhil undervisningen og workshop'en i Paris) med å undersøke litt rundt dette synspunktet. Dette fant jeg:

• Eksperter spår at veksten i Kina neste år blir 4%. Selv under "Det Store Spranget", "Kulturrevolusjonen" og andre statsstyrte kommunistiske katastrofer vokste økonomien mer enn 5%, så dette er svarteste natten.


• Indias utenriksøkonomi (de har ca. 1,147,995,904 innbyggere) er på størrelse med Spanias (med ca. 45,200,737 innbyggere).


• Kina står for 1 promille av verdens patentsøknader, og nesten 20% av verdens innbyggere. Selv om Japan også begynte som kopist, så tok det sin tid før de ble tekologisk ledende på noe område.


• Bortsett fra Japan, er Asia i dag en smie for innovasjon som foregår i vesten.


• Det private forbruket i Kina er mindre enn i Italia, totalt sett.


• Kina er overinvestert, og har et massivt kapasitetsoveskudd. Det vil vokse betraktelig i krisen.


• En tredjedel av Kinas leketøyfabrikker har stengt.

Den Store Asiatiske Tidsalder kommer sikkert, men neppe i min levetid.

Økonomiske grunner (Krisen III)

Disse begynner nå å bli godt dekket i de mer seriøse delene av pressen, og omfatter blant annet disse fenomenene:

• Omfattende lån til aksjekjøp (sk. "giring" på norsk, leverage på engelsk)


• Utlån med svak eller fraværende sikkerhet i USA og mange andre land, basert på fortsatt oppgang i eiendomsprisene


• "Pakkingen" av slike lån (sk. "verdipapirisering") med påfølgende mangel på risikovurdering


• Omfattende handel over landegrensene med kompliserte og uoversiktlige finansielle instrumenter


• Disse instrumentene var, i siste instans, uten fotfeste i realøkonomien (der varer og tjenester produseres) - og dermed en slags monopolpenger

Det som står over er kjent og har blitt en del av vår felles "horisont" når det gjelder å forstå den begynnende krisen. Men det ligger mange forutsetninger under her som det kan være nyttig å ta en liten titt på.

Det synes klart at når et så stor boble kan bygge seg opp over så lang tid, så er det større og mer generelle ting på gang. En av disse må være utviklingen av en slags felles fiksjon blant aktørene i finansmarkedene. Inflasjonen kunne holdes lav fordi varene fra Kina var billige, men boligmarkedene kunne "ta av" fordi man ikke regnet eiendom som utgifter, men sparing. Det er gode grunner for dette, men det siste året har vel vist at eiendomsprisene må inkluderes på ett eller annet vis.

Andre bestanddeler av den felles fiksjonen må man kanskje søke etter i den vestlige verdens Business Schools. De som har kommet ut med MBA i finans bør kanskje kaste bøkene i bøtta, eller ta kontakt med en vitenskapshistoriker (ta da med bøkene!). Hva er det "alle" har lært og trodd som er så grunnleggende feil? Ble boblen så stor at disse skarpe hjernene ikke kunne se den, eller ble den definert vekk med listige teorier? I alle fall er det et kjent fenomen at der alle tenker det samme, tenker ingen særlig mye. Disse prestisjefyllte skolene/universitetene må ha utviklet et mindset som har gjort dette mulig. Jeg går ut fra at de nå går i seg selv - eller er det for mye å forlange?

Jeg tar meg i å tenke at de kanskje burde undervise mer filosofi, gjerne analytisk filosofi, og lært seg å bli kontrære heller enn konforme. Da ville man nær sagt garantert ha hatt noen som stilte spørsmål ved de grunnleggende forutsetningene de finansielle instrumentene bygget på. Kanskje ikke grunnlaget for rask rikdom, men kanskje for bedre beslutninger. Bare et forslag...

Viner i Paris

Fra torsdag til søndag var jeg i Paris. Delvis jobb, og delvis noe fritid. Noen viner passerte smaksorganene også, og her følger noen inntrykk av disse.

Vi arrangerte en smaking på Maison des Sciences de l'Homme. Det var i utgangspunktet en blindsmaking, men et stykke ut ble det klart at alle vinene var burgundere. At de var røde kunne vi jo se, så smakingen var ikke blind på den måten heller. Disse notatene er i all hovedsak de jeg tok da jeg ikke kjente vinenes opphav.

Bourgogne Rouge 2005 (Domaine de Croix)
Frisk og ung, men dominert av kaffe og vanilje. Sminket vin - "tarted up", og lite sjarmerende. Huff!

Bourgogne Rouge 2000 (Hubert Lignier)
Stum, hint av kork, jordlig og kald té. Skadd eller mislykket. Kanskje det siste.

Bourgogne Rouge 2001 (Hubert Lignier)
Krydder, tett og stram. En vin med myndighet, men den er kort.

Givrey 1er Cru 2006 (F. Lump)
Sedertre, tobakk og bringebær. Slank og lett, men har bra lengde på syrene.

Givrey 1er Cru 2006 (Joblot)
Rabarbrasyltetøy (min favoritt!) og lavendel. Intens og harmonisk. En av de to beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Murgers 2006 (Chopin)
Her har jeg knapt notert noe som helst. Den var bare helt på plass. Sånn skulle det være! Det eneste som står er: fast.

På middagen den kvelden, med workshopens deltakere og Hege, var det en vin som utmerket seg:

Viré Clessé 2002 (Dom. Bongran)
Vinmakeren heter Thevenet, og han har laget en vin som er verdt å legge merke til. Denne er høstet seint - en slags Auslese, om man vil - men den er tørr. Minner ikke så lite om Baumards Trie Speciale, med honning og vare noter av sitrus. Det som sladrer om chardonnay er det lille nøtte-preget. Strålende vin.

Kvelden etter spiste jeg og Hege på brasseriet Benoît i Rue St. Martin - visstnok det eneste brasseriet med stjerne i Michelin-guiden. Rommet der vi satt var nok mer restaurant enn brasserie, men vi klaget ikke. Maten var strålende, og vinvalget perfekt (om jeg får si det selv). Til hovedretten ble det en flaske:

Chinon Clos de l'Olive 1989 (Couly-Doutheil)
100% Cabernet Franc dette, og blyantspiss og grønn paprika er klart framtredende i bouquet'en. Utrolig frisk til å være 19 år, men høstlig skogsbunn og litt sopp sladrer om en viss utvikling. Ikke på noe vis sliten, og et godt bevis på at rødviner fra Loire er røverkjøp. Jeg kjenner ikke produsenten fra før, men skal merke meg navnet.
http://www.coulydutheil-chinon.com/

Psykologiske grunner (Krisen II)

Disse er i grunnen ganske åpenbare. Flokkmentalitet og det som på engelsk kalles confirmation bias ligger til grunn, i tillegg til velkjente fenomener som grådighet og overmot. Det er lett å moralisere over særlig de siste to, men det er det mange andre som gjør for tiden. Det skal dere slippe her.

Jeg har tidligere sammenlignet markedene med tegneseriefigurer som løper utfor et stup men forblir stående i lufta helt til de ser ned, sier "oh-oh", og deretter styrter i avgrunnen. Dette er dekkende, siden de fundamentale forhold har vært kjent ganske lenge. Da Northern Rock i Storbritannia gikk på grunn var ikke de fundamentale forhold svært ulike de vi har i dag, men alle valgte å se på de andre (flokkmentalitet) heller enn å se på tallene (og dermed rett ned i avgrunnen).

Et annet bilde som kan forklare tiden før krisens er det som manifesterer seg ved mange flykrasj. Analyse av den svarte boksen og flight-informasjonen viser et mønster: pilotene har all tilgjengelig informasjon, men selve dette å innse at man ikke vet hvor man er har kognitive kostnader som er så store at man klynger seg til et feilaktig bilde av situasjonen helt til det er for sent. Selve det å tenke "jeg har ansvar for flere hundre mennesker, men vet ikke hvor flyet befinner seg i forhold til terrenget" vil medføre en panikk som hjernen ikke takler. Løsningen er å holde fast på det bildet man har - helt til fjellet kommer imot deg.

Fjellet, eller eventuelt blikket ned i avgrunnen, i denne krisen var konkursen i Lehman Brothers. Når alle vil ha pengene sine ut, da vil alle banker gå konkurs siden pengene ikke er der: de er lånt ut. Etter Lehman konkursen ville alle ut av sine posisjoner, og det ble trangt i døra. Belåning, råtne lån, Islandske bankers vaklende posisjon etc. var velkjent, men man valgte å ignorere implikasjonene. Man så heller på alle de andre: de så heller ikke ned, og dermed holdt man seg som Wyle E. Cyote (Per Ulv) flytende i luften enn så lenge.

En medvirkende årsak til manglende handling er også de fortellingene man lager for å forklare hvorfor avgrunnen egentlig ikke finnes. Før .com krasjet var det "den nye økonomien" som var fortellingen som tekno-guruer reiste rundt og messet om, men det viste seg at også .com selskaper måtte tjene penger. I denne omgang var det de rimelige kinesiske varene som var grunnen til at alt ville ordne seg. Som jeg viste i forrige innlegg i denne serien var Kinas manglende vilje til å prise sin valutta forsvarlig en viktig årsak til alle de pengene som strømmet inn på Wall Street på jakt etter god avkastning. Heller enn en grunn til at alt ville ordne seg, har dette vært en kide til vanviddet.

Det synes allmenmenneskelig å ville tro det beste, og det er smertefullt å revurdere sitt bilde av situasjonen. Dette er confirmation bias. Heller enn å lete etter det som falsifiserer en teori, så ser man etter det som kan bekrefte den og overser det som kan falsifisere den. Men når fjellet dukker opp foran flyet, eller Lehman Brothers går konk, da er det for sent.

Lyspunkt

Nå tror jeg bestemt det går mot bedre tider økonomisk. I denne bloggen har jeg tidligere pekt på hvor totalt idiotisk avisene omtaler svigninger på børsene. Under den verste krisen for en uke eller så siden var det påfallende hvor etterrettlige overskriftene var. Uttrykk som "Kraftige fall" og "Krise" var vanlige, men dekkende. Det var som om hendelsenes alvor modererte bruken av metaforer, for folk kunne jo tro at det var hold i uttrykk som "Børsen deiste i bakken".

I dag, derimot, er idiotien på full fart tilbake med "Børsen rett i dørken" (se: http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1512694.ece?jgo=c1_re_left_1). Nå er det på tide å investere igjen, for alt ser ut til å være ved det normale. Fuglene kvitrer på grenen, laksen svømmer i havet, og desken i DN skriver idiotiske overskrifter uten dekning i virkeligheten. Oslo Børs Hovedindeks var på 245,58. "Dørken" er et maritimt uttrykk og betyr gulvet. Det er 0 (null), og hvis det var tilfelle leste vi ikke DN på nett. Vi satt med stearinlys i kjelleren og spiste hermetikk.

Om litt kommer jeg tilbake med et hobby-psykologisk blikk på finanskrisen (del II av min serie, som startet med de geo-politiske årsakene).

Balanseproblemer (Krisen I)

Siden profesjonelle økonomer ikke ser ut til å ha noe monopol på å forstå den pågående dype krisen i verdens finansmarkeder, så tar jeg med glede på meg oppgaven med å forklare hvorfor krisen kom. Forklaringen er beheftet med mye usikkerhet, og er dermed ganske lik krisen i sin dypeste natur. Jeg vil se på tre typer forklaringer som alle må være en del av det totale bildet: geopolitiske, psykologiske og rent politiske, og jeg vil derfor komme med tre innlegg. Alt henger sammen med alt, særlig i dette tilfellet ser det ut til, men det kan likevel være nyttig å dele bildet opp litt for å skaffe oversikt.

Geopolitiske årsaker

De raskt ekspanderende økonomiene i Asia, samt de råvareeksporterende landene (særlig oljeeksportørene) har hatt et massivt spareoverskudd. De har eksportert vesentlig mer enn de har importert, og pengestrømmen har fulgt varestrømmen ut.

Hvorfor? Dels har de ikke hatt mot eller forstand til å øke forbruket i sitt eget land (for eksempel Kina), dels er usikkerhetene rundt politiske forhold og korrupsjon investeringsdrepende (Midt-Østen), og dels ville økonomien gått av hengslene med et større forbruk (for eksempel Norge).
Resultatet er en flodbølge av likvide midler som har havnet i finansielle sentra som London og New York. Rundt den første oljekrisen på 70-tallet kjøpte Midt-Østens oljesjeiker opp eiendommer i London og New York i et utrolig omfang, men det var også de som gjennom banker i New York og London lånte ut enorme summer til utviklingsland. Disse var 70- og 80-tallets sub-primere, og gikk selvsagt konk så det sang. Pengene fikk aldri noen avkastning, de ble ikke betalt tilbake, og dermed tapt.

Denne gangen har flodbølgen i stor grad gått inn i aksje- og derivatmarkeder, samt ført til svært lave renter. Når tilbudet av sparepenger fra de nevnte kildene blir enormt, faller også prisen. Analyser av kredittmottakerne blir dårligere og basert på urealistiske forventninger. Altså: dårlige betalere i USA og mange andre vestlige land ble det nye årtusenets u-land. De ble de nye mottakerne av flodbølgen av sparepenger, men med like dårlige forutsetninger for å gjøre opp for seg som u-landene.

I bunn og grunn har de geopolitiske årsakene med ideologi (Kina) og usikre politiske forhold (Midt-Østen og Russland) å gjøre. De har ført til massiv ubalanse i verdensøkonomien. Nå får den samme verdensøkonomien (dvs. oss alle) betale prisen. Når man mister balansen er det bare et tidsspørsmål når man faller.

Tilfeldig? Neppe!

Kredittkrisen har blitt en krise i resten av økonomien også. Hvor ille det blir vet vi ikke ennå, men mye tyder på at det er få områder av økonomien, og få land, som kommer helskinnet fra dette. Hvor lenge det vil vare, og hvordan det vil arte seg, er det mange som spekulerer på. Jeg er også fristet til å spekulere, men gjør det kort denne gang: det vil ta to år i Storbritannia før pilene peker oppover igjen. I USA vil det gå minst tre. Altså de lengste nedgangstidene siden 30-tallet. Ikke bare skal man lide for mye gammel moro, men spareratene må også betydelig opp for å få balanse i økonomien. Ikke minst det siste vil forsinke en tydelig oppgang.

Men er det tilfeldig at alle de betydelige nedgangstidene i verdensøkonomien de siste 100 år har sett har satt inn på høsten? Denne krisen har vært overmoden en tid: alle aktørene har vært som tegneseriefiguren som har gått ut over en skrent men som holder seg svevende fordi den ikke har sett ned. Nå er det tid for den obligatoriske "Oh-oh" - og så det store og knusende fallet. Psykologi har mye å si, og mitt spørsmål er om vi på den nordlige halvkule (alle store finansielle sentra er på den nordlige halvkule) naturlig nedjusterer forventninger og humørnivå når nettene blir lange og løvet faller?

Hva skal til for å få skuta på rett kjøl? "Lutring gjennom lidelse" blir nok svaret, men det er framfor alt på tide å få Doha-runden i WTO på skinner. Proteksjonisme var en av de store synderne når krakket i 1929 gikk over i en lang nedgangstid. Som så ofte ellers er det ikke bare hvordan man har det - det er også hvordan man tar det. På tide å lære av fortidens feil!

Kort melding

Jeg har ikke glemt bloggen min, men det har blitt lite tid til å skrive i det siste. Denne uka har jeg spist middag med familien en dag, (tirsdag) og hatt dobbelt opp - og vel så det - med undervisning, mange veiledninger, møter, foredrag ("In Vino Veritas" på Studentersamfunnet onsdag) og en deadline på tirsdag.

Det er ingen grunn til å synes synd på meg (verre for de der hjemme), men jeg ser fram til at klokka blir 18 i dag fredag. Da pakker jeg sammen og drar hjem!

Jeg har godt håp om at det blir flere innlegg på bloggen framover!