Ost og vin

Det er en kjent kombinasjon. For de store masser er det kanskje ikke like kjent at det er hvitvin som, stort sett, passer best til oster. Men variablene er mange, og det er ikke lett å holde rede på dem. Når variablene er riktig mange er det ikke regler som gjelder - det er flaksen. Vi er vel kanskje ikke helt i det området, men følgende kombinasjoner kan jeg gå god for. De ble prøvd ut på en smaking i vinter/vår.

Ferske oster, herunder Chevre

Coteaux de Loire L'Effraie 2004 (Dom. de Belliviere
Duft av heggbær og litt røyk, svært tørr og litt bitter i ettersmaken. Satt som et skudd til ostene. Sancerre/Pouilly-Fumé er ellers kjent som en god kombinasjon med disse ostene, særlig Chevre.

Myke hvitkittoster som Brie og Camembert

Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett 2004 (Vollenweider)
Denne vinen er heller ikke så lett å få tak i - den er også i Tilleggslisten på Polet, men unge Mosel, Saar og Ruwerviner av same kaliber skulle passe like bra. Denne er svært nøytral, omtrent som regnvann, flott syre og balanserende sødme. Igjen en perfekt match til ostene.

Myke oster med vasket overflate, som Münster og Epoisse

Niederberger Helden Riesling Spätlese 2001 (Schloss Lieser)
Denne er heller ikke å få lenger, typisk nok, men gå etter viner av samme type: Mosel, Saar, Ruwer eller Nahe, spätlese, restsødme og en god produsent - så er man i mål med en ypperlig kombinasjon.

Harde oster, som Lagret Gouda, Parmesan og Manchego

Her kan man prøve med tørre rieslinger, men dette er også den eneste katgegorien som noen ganger går med rødvin. Vi drakk blant annet en Barolo "Margheria" 1998 (Massolino), men den er heller ikke å få lenger. Men poenget mitt er: Parmesan og Barolo eller Barbaresco er bare deilig. Et skikkelig sikkerstikk dersom man absolutt skal ha rødvin og ost.

Muggoster, som Roquefort, Stilton og St. Augur

Portvin går bra, men har man penger å brenne kan man godt prøve:

Chateau d'Yquem 1988 (kr. 2500 i London)
Mørkt gull på farge, søt men frisk. Svært tyktflytende og lang ettersmak - noe man vel kan vente når de har et utbytte så lavt at hver vinstokk bare lager ett glass vin! Noe marsipankake, men lekende lett likevel, saftig aprikos og honning. Vi rike har det godt! - lurer på hvordan middelklassen har det?

Viner St.Hansaften

Jeg var vert på lørdag, og notatene her blir av den grunn ikke spesielt omfattende. Det går på hukommelsen det meste, og til tider løp jeg rundt og serverte og ryddet. I tillegg ble jeg ferdig med byggingen av min nye vinkjeller bare litt over en time før gjestene kom. Jeg skriver pris på viner som fremdeles er å få.

Petit Bourgeois 2005 kr. 115,50

Denne vinen viste seg ganske enkel på lørdag, men etter å ha stått åpen i kjøleskap til i går hadde slanten "lagt på seg" en god del til dagen etter. Typisk duft, frisk og freidig, og slettes ikke så ille. Men det er kanskje drøyt å betale så mye for en så enkel vin? Gir sterke sommerassosiasjoner.

Drappier Grande Sendrée 1996

Etter en smaking for et par år siden uttalte en av Bergens mest profilerte smakere at denne var gåen, og ville bli verre. Jeg var ikke enig, og må vel si å ha fått rett. Den var røykpreget, syrlig og fyldig, og satt som et skudd til løyrom. Min siste flaske.

Riesling Grand Cru Schlossberg "Clos des Capucins" 1997 (Weinbach)

Her var det ikke mye å hente. Den hadde gått løpet ut, og ikke hentet seg inn igjen. Det er nok årgangen. Det er ikke mange fra denne årgangen som henger med.

Dautenpflänzer Riesling Grosses Gewächs 2004 (Kruger Rumpf) kr. 229,50

Her var det ikke mye slitasje, men så er da alder og årgang noe helt annet. Vinifieringen også, tenker jeg. Mineralsk så det holder, men jeg lurer på om dette er noe som legger på seg med alderen. Etter min mening er den for syrlig til å kunne kalles balansert i øyeblikket. Imponerende mer enn sjarmerende, vil jeg si. Vil ikke bruke kalorier på å skaffe meg denne.

Clos Windsbuhl Pinot Gris 2000 (Zind-Humbrecht)

En druetype jeg er lite kjent med, men som gir meget matvennlige og lagringsdyktige viner. Viskøs, floral og intens. En druetype som gir viner med betydelig mindre syre enn Riesling, og ikke så intens aromatikk som Gewurztraminer. Jeg har klokkertro på Zind-Humbrecht, og dette var en påminning om at jeg burde utvide beholdningen av deres viner.

Monthélie 1996 (Pierre Morey)

Denne er visst ikke lenger å få, more's the pity. Noe bruning, men vinen er syrlig og mineralsk, noe skogsbunn men også friskere noter på nesen. Knallbra til de 270 kr. som ble betalt.

Chablis 1er Cru Vaucopin 2002 (Grossot)

Strålende og typisk. Mer er det vel ikke å si?

Kommentarer

Jeg har oppdaget at det faktisk er en god del som leser denne bloggen. Jeg er svært glad for det.

Det jeg skulle ønsket var at noen kommenterte innlegg. Det er ganske enkelt:

1. Klikk på "Comments" eller "Kommentarer"
2. Der kommer det opp en mulighet for å legge inn kommentarer som anonym. Det er det enkleste dersom man ikke har Google konto.
3. Legg til navnet ditt under innlegget, i teksten.

Håper noen tar seg tid til dette!

Quel Horreur, la France

Først: jeg kan knapt bestille et glass vin på fransk, så jeg må unnskylde mine forsøk på å skrive fransk i tittelen. Det er sikkert gruelig nok i seg selv.

Men hva har skjedd med Frankrike? Jeg tok helt feil i et tidligere innlegg der jeg regnet med at Sarkozy ville bli slått i siste runde i Presidentvalgkampen. Jeg hadde ikke trodd at Pierre og Marie franskmann/-kvinne ville ha noen forandringer - og i alle fall ikke noe som kunne minne om markedsliberalisme. Det er jo amerikansk, mener man i Frankrike, og dermed helt forkastelig. Men mange andre sannheter står for fall - i en slik grad at jeg forferdes (derav tittelen).

Nå viser det seg at franske kvinner ikke lenger finner seg i at mannen har elskerinner på si. Segoléne Royal har kastet ut gubben, enda han ikke hadde mer enn en elskerinne. Slikt ville vært uhørt bare for få år siden. Hva er det som skjer?

Fra før vet vi at det har blitt forbudt å kjøre i fylla, og at de faktisk arresterer folk som gjør det. Dermed er livet på landsbygda i ferd med å gå i stå, og vinsjøen vokser så mye at de kunne sette på kjøling og ta imot klimaflyktende Isbjørner som asylanter. De er i alle fall hvite.

Det er visstnok også en nedgang i antall røykere i landet. Pierre med sin Galloise (?) er på vei ut. Ryktene sier også at på de siste modellene av Citroën kan man skifte vifterem uten å ta ut motoren først, og at Franske bilmekanikere ikke lenger har kuleledd i fingrene. Hva blir det neste?

Antakelig at Parisiske kelnere begynner å behandle utenlandske turister som mennesker. Men ett sted går nok grensen. Folkesjelen kan jo ikke utraderes helt!

Viner på terrassen 10 juni – og et par til

Det var greit å ha en stor parasol på søndag da vi fikk besøk. Trivelig selskap og gode viner.

Vi startet med en

Schilcher 2006 (Langmann) kr. 108
Dette er deres helt ordinære Schilcher, laget av Blauer Wildbacher, som er en så syrlig og brutal drue at den egner seg best i rosé. Langmann har også schilcher fra spesifiserte vinmarker, og de koster ca. 30 kroner mer. Kanskje det er verdt prisen? Denne er i alle fall helt super, med duft av rabarbra og rips, og en syre som er så frisk at ikke alle kan forventes å sette pris på den. Mens vi er inne på rosé: en av mottakerne av mine vintips skrev en gang til meg at han satte pris på mine tips, men at ingen kunne klare å innbille han at rosé var vin. Min venn Olav Røneid Hansen skrev i Bergens Tidende på lørdag at rød og hvit var bedre hver for seg enn sammen – og da lurer jeg på om han ikke har fått solstikk. Rosé er ingen blandingsvin, det er rødvin laget omtrent som hvitvin. Lite er eller ingen “maserasjon”, dvs. kontakt mellom skinn, steiner etc. og “saften”. Lages altså som hvitvin, men på røde druer.

Selv synes jeg at det å nyte hvordan en vin ser ut, dvs. fargen, er en del av totalopplevelsen, og her kommer rosévin godt ut.

Riesling Weissenkirchener “Achleiten” 2005 (Prager), kr. 317 (på polets tilleggsliste)
Jostein hadde med denne. Fabelaktig duft. Skifermineraler og botrytis er det – men jeg har ingen aversjon mot botrytis. Det er bare et element som bidrar til vinens kompleksitet, og som kjennetegner årgangen. Live and let live – det gjelder også denne typen mikroskopisk soppvekst. Dette var så strålende at jeg hastet ned til Valken og røsket med meg noen flasker så snart jeg fikk sjansen. Det er Terroir Wines som importerer vinene fra denne ypperlige produsenten nå, og de har bare et par av deres viner i BU listen. Men det er absolutt verd innsatsen å få ditt lokale pol til å bestille opp en kasse av “Achleiten” – som er en av de to beste vinmarkene i Wachau. Den andre viste seg fram i neste vin:

Riesling “Ried Klaus” 2001 (Jamek), kr. 276 (for noen år siden)
Denne tok jeg fra egen kjeller. Moden nå. Gule frukter, spenstig syre og fantastisk fylde. Satt som et skudd til laks, urter og grønnaker bakt i folie. I det hele tatt: hvitviner med noe opplevd sødme (heller en teknisk sødme) og fyldighet passer til et videre spekter med mat enn knastørre og stramme utgaver.

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin), kr. 188 (for noen år siden)
- sånn som denne. Denne vinen har et spørsmålstegn over seg. Flere har rapportert om oksyderte utgaver, men ingen jeg har smakt har vært plaget (jeg har syv flasker igjen). Vinen har perfekt balanse, men intet preg av sjø ennå. Den er rettlinjet og svært syrlig, men har mye viskøsitet som gir den en god munnfølelse.

Før jeg gir meg: for en liten uke siden var jeg i Oslo, og var heldig som kunne nyte gjestfriheten til Per Mæleng. Han jobber for importøren som listefører de to vinene jeg vil skryte av, men håper ikke bloggen min blir stengt som alkoholreklame av den grunn. Resten av vinene som raust kom på bordet i løpet av kvelden, deriblant en fra Knut Sogner som kom litt senere, er ikke lenger å få.

Lilbert Grand Cru Blanc de Blancs 1999 (kr. 400)
Knastørr, utrolig forfriskende og livlig. Et godt eksempel på at letthet og seriøsitet kan gå sammen i et glass. Finesse, eleganse og verdighet er adjektiver som sitter løst i møtet med denne vinen. Det er sånn blanc de blancs skal være, og 1999 er en god årgang for denne typen vin. Denne er laget bare av druer fra Cramant, der produsenten også holder til.

Lallement Grand Cru Réserve NV (kr. 294)
Denne mistok jeg for en moden vin, men det er den som er ute i listene nå. Jeg besluttet ganske raskt at jeg måtte doble beholdningen av denne rike og komplekse champagnen. Jeg liker champagne til mat, særlig litt rike kylling-retter, og da er denne perfekt. Som non vintage er den en blanding fra ulike årganger, men i all hovedsak er det 2002 i denne nå. Det er en strålende årgang – den klart beste siden 1996 – og kanskje særlig bra for pinot-dominerte viner sånn som denne. Det er 80% Pinot Noir, altså rødvinsdrue, i denne. Resten chardonnay. Utrolig, forresten, at den nesten nordligste av alle kommunene i Champagne – Verzenay , med nordvendte vinmarker, skal lage den kraftigste vinen. Ikke mye heller, denne knøttprodusenten lager bare 1700 kasser i året. Stilen til Lallements viner har noen kalt “viril”, andre “dyrisk”. Jeg overlater resten til fantasien.

Vintips nr 5 2007

Vintips nr. 5 i 2007
© Ole Martin Skilleås

En gammel vits:
- Gjest: “Kelner! – det er en flue i suppen min”
- Kelner: “Hva hadde du ventet til den prisen? En ørn?”

Dunavár Chardonnay 2005 kr. 79
Denne vinen er definitivt ingen ørn i vinverdenen, men den er absolutt flygedyktig. Den er ikke kompleks, intens – eller noen av de andre adjektivene man bruker på viner som byr på en opplevelse i seg selv. Men jeg tviler på at man får bedre hvitvin til denne prisen. Ulikt mange andre viner i dette skiktet har den både fylde og spenst, og er svært anvendelig til ulike former mat. For en fem års tid siden, eller kanskje mer, var dette “husets hvitvin” i det Skilleås’ske hjem. Det var ingen dårlig tid. Som budsjettvin, hvis man har mange gjester osv., er dette mitt heteste tips i sommervarmen. Ingen skjellsettende opplevelse, men en god vin til en fin pris.