Kanon - The Rolling Stones

Etter at Kanon-debatten har blomstret i media nettopp, tar jeg på meg ansvaret for å publisere den endelige fasiten over kvaliteten til albumene til The Rolling Stones. Dette er noe jeg har greie på, men emnet tillater ikke den type presisjon som en 1-20 posisjonering åpner for. De ligger i litt ulike skikt, fra fantastisk til elendig.

- å bruke en fingradert poengskala har lite for seg, mener jeg. Men en kan dele dem inn i ulike divisjoner, omtrent som i fotball, eller klassifisere dem etter den alfabetiske karakterskalaen vi nå bruker på universiteter og høyskoler. Etter beste evne er de også arrangert etter mine preferanser, men dette er nok mest presist på toppen og på bunnen av rangeringen.
- Jeg rangerer bare de Britiske utgivelsene av studioalbum.


Eliteserien (A) (Absolutt fabelaktig)

Sticky Fingers (April 1971)
Let it Bleed (Desember 1969)
Aftermath (April 1966)
It's Only Rock and Roll (Oktober 1974)
Some Girls (Juni 1978)
Exile on Main Street (Mai 1972)
Voodoo Lounge (Juli 1994)
Beggars Banquet (Desember 1968)

1. Divisjon (B) (Bra!)

Tattoo You (August 1981)
Steel Wheels (August 1989)
Out of Our Heads (September 1965)
No. 2 (Januar 1965)
A Bigger Bang (August 2005)

2. Divisjon (C) (Circa midt på treet)

Goat's Head Soup (August 1973)
The Rolling Stones (April 1964)
Bridges to Babylon (September 1997)
Black and Blue (April 1976)

3. Divisjon (D-E) (Dårlig til Elendig)

Between the Buttons (Januar 1967)
Dirty Work (Mars 1986)
Undercover (November 1983)
Their Satanic Majesties Request (Desember 1967)
Emotional Resque (Juni 1980)

Liberalismedebatten

Følgende innlegg har jeg sendt til Aftenposten, men de trykker jo mindre enn 5% av innlegg de får, så sannsynligvis er dette eneste forekomst av denne artikkelen:

Negativ frihet er mest positiv

- Av Ole Martin Skilleås, Professor i filosofi ved UiB

Debatten i Aftenposten om begrepet “liberal” har vel først og fremst vist to ting: at det er en merkelapp mange ønsker å bære, og at begrepet har flere innhold. Jeg vil hevde at den liberalitet som ikke gir den enkelte et svært betydelig rom fritt for innblanding ikke er verdt navnet. “Negativ frihet”, som Isaiah Berlin kalte det i “Two Concepts of Liberty”, er folks frihet til å etterstrebe egne mål på sin måte. Da Berlin skrev artikkelen på 50-tallet var det først og fremst kommunismen som var den store fienden – og Berlin var som åtteåring øyenvitne til stormen på Vinterpalasset. I dag er det ikke det forrige århundrets totalitære ideologier som er de største trusler mot liberaliteten i vestlige samfunn, men den trangen til å styre andre og deres levesett som finnes i oss alle.

De som er uten mat, kunnskaper og annet som trengs for å skape seg et liv har ingen frihet. Berlin gjorde det også klart at “positiv frihet” på ingen måte er en mindreverdig del av det politiske frihetsbegrepet, men dette aspektet av begrepet har aldri manglet forkjempere. Ulempen er at mange har utnyttet dette til å definere andres ønsker og behov, og har kjempet en kamp på andres vegne. Kommunister, for eksempel, har kjempet for arbeiderklassens “objektive” interesser, for arbeiderklassen var for dominert av falsk bevissthet til å erkjenne sine egentlige interesser. Modellen kjenner vi fra Platon, der filosofene var de som hadde innsikt i det egentlig værende, og kunne styre til beste for alle i samfunnet. “Positiv frihet” kan, ved å manipulere hva som kjennetegner et menneske, brukes til å skaffe seg makt over andre. Den “negative friheten”, friheten fra at andre blander seg inn i menneskers ønsker og behov, kan ikke manipuleres.

Det mangler ikke på mennesker som må reddes, støttes og assisteres – hverken her i Norge eller utenlands. Faren ligger alltid der for at man, med de edleste motiver, definerer og forklarer hva som egentlig er best for disse. Venstresiden i Norge er alltid på aktiv utkikk etter svake grupper som man skal hjelpe og assistere, og stadig er det nye grupper som skal defineres som “svake”. Dette gir mange muligheter for makt over andres liv, og det er her den største trusselen mot frihet ligger i de moderne velferdsstatene. Veien til helvetet er brolagt med gode hensikter, og en vektlegging av “negativ frihet” – og et område der ingen andre kan blande seg inn – er en nødvendig motgift mot alle eliters visshet om at de vet hva som er best for andre.

Vinbeholdning

For tiden bygger jeg en slags vin-krypkjeller. Nei, det er ikke vinene som er kryp, men kjelleren. Det skal bli stor plass der, og jeg har konkrete planer for hvordan jeg skal fordele plassen til ulike kategorier. Men hvor store er kategoriene? Jeg tok en grovopptelling i dag, og kom til dette resultatet som kanskje har interesse for flere:

Vinbeholdning etter kategorier og land mai 2007 (grovt regnet)

Totalt 459

Champagne 44


Hvitviner 270

Alsace 10

Bordeaux 12

Chablis 100

Hvit burgund 42

Loire 18

Tyskland 53

Østerrike 20


Rødviner 139

Bordeaux 15

Côte de Nuits 26

Côte de Beaune 37

Rhône 15

Piemonte 29

Toscana 8

FrP-Koden 2

Hvordan skaffe seg mange stemmer? Kjøp dem! Det har vært prøvd mange ganger i historien, og ser ut til å fungere meget bra. "Politisk korrupsjon" kalles det også vanligvis. Vanligvis er det noen som bruker egne penger, men skal man skaffe seg riktig mange stemmer er det best å bruke noen annen sine. Det har den ulempen at de som eier pengene blir riktig sure, og deres stemmer får du ikke. Men hva om de ikke har stemmerett? Nettopp! Det er jo genialt i all sin nedrighet. Det er det FrP driver med i Norge. De bruker de pengene som har blitt satt av for å være en formue for alle fremtidige generasjoner her i landet. Vår arv til fremtiden. Oljen på havets bunn var verdiløs til omtrent 150 år siden. Etter det tok det lang tid før man fant den, og så kreves det mye kompetanse for å få den opp fra langt under havbunnen. Men det er klart at Norge er Guds utvalgte folk. Makan til flaks! Nå kan vi altså lage en formue i penger, eiendom og eiendeler i utenlandske firma slik at alle framtidige generasjoner kan bruke av avkastningen. Noe å være stolt over.

Men nei da. Her kommer et parti som mener at alt er så ille her i landet at de hisser seg kraftig opp over det - godt hjulpet av den tabloide pressen som alltid finner noen som har blitt oversett og overkjørt. (se forøvrig FrP-Koden 1 under for rollen som følelser har i den politiske kommunikasjonen). Alt dras ut av sin sammenheng, og det som antakelig er et av verdens beste land å bo i - ikke bare nå, men så lenge det har funtes mennesker på jorden - ja, det må spise av framtidige generasjoners formue for å løse problemene. Slik slipper dette kyniske partiet å velge mellom ulik gode tiltak: vi tar alle, og gir lettelser i skatter og avgifter på toppen. Det er dine barn og barnebarn som må betale, men de har jo ikke stemmerett. Hurra! Vi lopper dem, og kjøper oss mange stemmer! Og på toppen av det hele slipper vi å stå til rette for det.

Men - hva med investeringer, da? Er ikke det lurt. Det vil jo også være en slags formue - en som vil kaste av seg i framtiden, ikke sant? Jo, men hvordan har vi klart å investere før da? Fra løpende inntekter. Hvorfor ikke fortsette med det? Er det slik at framtidige generasjoner ikke vil ha investeringsbehov? Hvorfor spise av framtidens såkorn? Jo, for å kjøpe oss stemmer, så klart.

Og er det nå så klart hva som er investeringer? Når noen blir syk, og havner i sykehuskø - vil det ikke da heve NNP å få dem fortere ut i arbeid. Innlysende. Dermed blir helsebudsjettene også investering. Den viktigste produktivkraften i dag er jo det som sitter mellom ørene på folk, også kjent som kunnskaper og kompetanse. Det gjør at også utgifter til skole, forskning og utdanning blir investeringer. Dermed blir en forbløffende stor andel av utgiftene til AS Norge investeringer, og vi må bruke sparepengene på dem. Det er bare det at dette har vi tidligere klart fra løpende inntekter, men skal man kjøpe seg stemmer må man overbevise om at det er etisk riktig å ta fra de som ikke ennå har stemmerett. Dette har FrP begynt å klare, også folk i Høyre har etterhvert begynt å lure på om ikke dette har noe for seg.

Vend om i tide!

Vintips 4 2007

Vintips nr. 4 i 2007
© Ole Martin Skilleås

Det er ganske lenge siden siste tips, og det har flere forklaringer. En er at jeg har hatt en del å gjøre – men hvem har ikke det? Det som kan interessere leserne av dette skrivet er at en av de tingene jeg har drevet med er å starte min egen blogg. Jada, selvopptatt synsing og oppblåst selvbilde. Men jeg har også tenkt å legge ut disse tipsene jeg sender rundt, og etter hvert vil det også bli mer notater fra egen kjeller, og en del stoff rundt dette med vin og vinsmaking. Jeg skriver som kjent en bok om vin og estetikk – The Universal Nose: Wine and Aesthetics – sammen med Douglas Burnham – og jeg vil kanskje lufte en del emner på denne bloggen. Adressen er:
http://olemski.blogspot.com/

Hver vår fylles jeg i alle fall av mimetisk begjær. Nei, jeg har ikke forlest meg på René Girard.[1] Det er heller begjæret etter Il Mimo, rosévinen fra Piemonte, som melder seg. Den symboliserer for meg vår, sommer og alt (?) jeg har lengtet etter gjennom en lang vinter. I år er det åttende årgangen av denne vinen som lanseres her i Norge. Hvordan holder denne årgangen seg?

Il Mimo 2006 (Antichi Vigneti di Cantalupo) kr. 132.
Det er flere gode roséviner på det norske markedet nå, og det kan kanskje forklare at prisen er gått ned fra i fjor! Eller er det kvaliteten? Som i fjor er den fruktig, med rips og bringebær i en saftig og solid innpakning. Dette er tross alt nebbiolo uten maserasjon. Men den er ganske polert i frukten, og det er bare godt så lenge vinen er kald. Men når den varmes opp i glasset mister den dramatisk friskheten. Som alle (?) vet er kulde en kilde til opplevd friskhet i vin, det er derfor enkelte vinkritikere, som for eksempel Jancis Robinson[2] drikker hvitviner på samme temperatur som rødviner når hun skal anmelde dem. Da kan ikke temperaturen dekke over svakheter i vinen. På denne testen svikter Il Mimo i år. Den er rett og slett ikke spenstig nok når den bikker over 10 grader i glasset. Dette er derfor ikke en anbefaling, mer et fast innslag – etter at jeg også i fjor på denne tiden anmeldte den. Den er et sikkert vårtegn, i alle fall.

Grüner Veltliner Lössterrassen 2005 (Schloss Gobelsburg) kr. 132,10
Da er dette en sikrere bruk av 132 kroner. Jeg har vært ekstatisk når det gjelder denne produsentens “Gutsriesling” til 119 kroner, og alt tyder på at dette er en av de virkelig sikre adressene for kvalitetsvin i verden – og halvparten av all vin de lager er Grüner. Før har jeg skrevet om at produsentene av denne østerrikske druen legger seg på to ulike vinstiler: en frisk og ungdommelig, den andre breiere og mer matvennlig. Denne hører til den første. Utrolig konsentrert og syrlig. Den dufter gress, pærer og grapefrukt, og sitter som støpt i gommene. Det er vanskelig å tenke seg viner som er friskere enn denne. Den passer nok bedre til aperitiff (for de som tåler en del syre i vinen) og sjømat, enn til hvitt kjøtt. Vinen har plastkork, så her er det ikke noen grunn til å legge den på langs – men i det minste får man ikke korka vin. Dette er en bestillingsvin, men den finnes på Valken i Bergen, og på mange Oslo-pol.

Barbera d’Asti La Trincherina 2005 kr. 108
Svært god pris, dette, for en Barbera. Denne druen kjennetegnes av lite tanniner, så en slipper å rive leppene løs fra gommene etter en slurk – slik en ofte må med Nebbioloviner. Den har en forførende fruktighet av moreller, er frisk og passer årstiden helt perfekt, og den kan med fordel kjøles noe ned. Dessverre er den ikke i basislisten, så polet må bestille inn. Men det er en smal sak, skulle jeg tro, å få den lokale polsjefen til å hanke inn et par kasser. Til denne prisen bør den ryke ut på null komma svisj. I Oslo er den på nesten alle pol, i Bergen to, og i Trondheim tre.

Jeg lover å komme fortere tilbake neste gang. Og i mellomtiden kommer det kanskje mer vinstoff på min blogg: www.olemski.blogspot.com

Beste hilsen,
Ole Martin Skilleås
[1] http://en.wikipedia.org/wiki/Rene_Girard
[2] www.jancisrobinson.com

FrP-Koden 1

Her burde jeg lagt inn et bilde av Siv Jensen eller Carl I. Hagen, men jeg liker ikke trynet på noen av dem. Som dere lett forstår liker jeg heller ikke politikken til FrP heller - eller i alle fall ikke avgjørende deler av den. Men suksess, det har de. Og hvorfor? I det siste har denne friske venstrevridde Trønderen jeg ikke husker navnet på kommet med en bok om fenomenet. Konklusjonen er at venstresiden har blitt for elitistisk, og snakker ned til folk. Derfor stemmer arbeiderklassen på FrP. Det blir i overkant lettvint.

Martin Kolberg skal også knekke FrP-koden. Lykke til. Her er mitt forsøk nr. 1. Jeg tror ærlig talt det har mye for seg.

Når Siv Jensen, som jeg aldri hadde trodd kom til å bli det minste populær, ser ut til å følge Carl I. som folketribun og noen som "snakker så folk forstår det", så har det sin enkle forklaring. Her kommer den: FrP'ere kommuniserer alltid følelser. Carl I. var alltid enten fornærmet eller forarget. Siv Jensen er som regel forarget. Ingenting kommuniseres så lett som følelser. Det har de forstått, og tatt til følge. Hitler og Mussolini (uten sammenligning forøvrig) talte til folket gjennom følelser og slagord. De hadde andre forhold å spille på enn dagens, men folk i dag har heller ikke all verdens rom for resonnementer og argumenter. I alle fall (og her er jeg bevisst elitistisk:) ikke arbeiderklassen.

Jens Stoltenberg er en flott kar. Det er en styrke. Han er god til å tale med engasjement - det er også en følelse som fenger. Han er vellykket som kommunisator, og kameraet elsker ham. Synd han er mindre god til å sette foten ned, og styre et kollegium. Men han lærer vel på jobben.

Erna Solberg, bless her heart, har mange og gode argumenter. Hun har også solide og grundige resonnement, samt meget gode kunnskaper om det hun uttaler seg om. Man kan godt være uenig med hennes verdier eller synspunkt, men ingen kan frata henne skikkeligheten - som etter min mening også preger Høyre på sitt beste.

Jeg liker Ernas måte å drive politikk på. Den appellerer til mitt intellekt og til mitt ønske om sammenheng i politikken. Men den når ikke mannen i gata. Derfor frykter jeg at Erna blir den beste Statsministeren Norge ikke vil få.

Det er ikke fornuften som beveger oss. Den kan i beste fall få oss til å unngå å gjøre noe. For de aller fleste er det følelsene som beveger - meg også til tider - og det er trinn 1 i knekkingen av FrP-koden.

Notater fra en kjeller og en stue

Tiden var ikke bare moden, eller overmoden, den var noe i retning råtten. Det meste av vinen min hadde ligget i kasser i kjelleren til Andreas. Kassene, hvis halveis opprevnet pappembalasje fortjener navnet, lå oppå hverandre med nærmest uleselige skriblerier på dem. Det uleselige aspektet skyldtes nok at det var jeg som hadde skrevet. Lang utdanning og tastaturets inntreden har nok for alltid ødelagt de spede tilløp til leselighet i min håndskrift, men når kassene ble åpnet, og vinene lagt på hyllene Andreas hadde kjøpt inn og montert, så kom alt for en dag.
Noen overraskelser ble det. At Chablis så til de grader dominerte dette stasjet hadde jeg nok forstått, men nå fikk jeg også syn for sagn. Lars Jørgen var kveldens gladeste – blant alt dette som var mitt fant han viner han forlengst hadde glemt at han eide. At det var så lite rød burgund var min negative overraskelse for kvelden.
Andreas hadde kjøpt inn vinhyller, men når jeg om ikke lenge flytter stasjet mitt fra hans generøst utlånte hybel blir de sørgelig tomme. Men vi måtte leske strupen med noe. Andreas kunne jo låne motto fra Salomos ordspråk der det heter "gi vin til den som er bedrøvet i sjelen". Selv om kjelleren nå blir betydelig romsligere, skal han også vinke farvel til de flaskene han har hatt boende ganske lenge. Lars Jørgen kunne feire, og det kunne forsåvidt jeg også. Det å kunne hente flasker, og snart i stort antall når mine egne hyller i krypekjelleren kommer opp, var verdt å feire.

Corton-Charlemagne 1980 (Bonneau de Martray), kr. 807
Dette var spleisevinen vår. Sniffet, slurpet og smattet på mens vi pakket ut. Snart 27 år må vel kalles moden alder, selv for en Grand Cru. På nesen var den på ingen måte overveldende, men mineralsk, ganske moderat. Det duftet sitrus, kalk, og noe i retning fennikel. Et snev av aprikos kan man også hevde at man fikk ferten av. I munnen var den fin og fyldig, men langt fra feit. So far so good, kan man si. Men overveldende var det ikke. Det kom i ettersmaken. Syrligheten, som må kunne kalles insisterende, slo til for fullt, og ettersmaken kom som en tsunami, og varte så lenge som jeg kan huske i noen vin jeg har smakt. Jeg ble gående og smatte lenge etter hver smak av vinen, og det er godt mulig mine to venner ble irritert på all denne ulyden – men de forsto.

Etterhvert kom fasiten av utpakkingen opp i hyllene, vinen var oppdrukket, og verten åpnet en av sine da vi satte oss til for å nyte kveldslyset over Bergen 30 april.

Monzinger Halenberg Riesling Auslese 2002 (Emrich Schönleber), kr. 322
Litt brutalt mot en vin å følge etter Corton-Charlie'en, og den led under det en stund. Etter et kvarter ga ettersmaken fra burgunderen seg, og Nahe-vinen fikk anledning til å komme til orde. Ganske blomstrete i duften, med god tyngde, og lang ettersmak. Etterhvert som avstanden i tid til Grand Cru'en økte, ble det klarere og klarere at dette er en meget god vin. Men i minnet sitter Corton-Charlie'en så mye klarere, at mine smaksnotater på denne i ettertid blir noe mindre tydelige.

Jeg tok med meg noen viner fra eget lager på bussen hjem. En av dem var:

Domaine de la Solitude 2001 (Pessac-Leognan), kr. 200 (i 2004)
Dette er en av bare to viner jeg har et tosifret antall av, og spenningen var stor ettersom Sønsteby i Vinforum hadde meldt at vinen var så godt som død. Heldigvis var ikke denne flasken det, i alle fall. Høyst vital. Duften er rett fra læreboken, med våt ull, honning og bivoks. God vekt i munnen, og en lang syrlig ettersmak. Kunne med fordel ha vært mer konsentrert, men så langt har jeg ingen grunn til å ergre meg over innkjøpet av så mange flasker. Dagens utgave, årgang 2004, koster 210 kroner, og den har jeg ikke smakt ennå.

Jeg vil vel framover også legge ut noen notater fra en del viner jeg smaker, så kom tilbake med jevne mellomrom!