Vår kjære pus Birgitte Pusen-Katten ble påkjørt og drept 15. februar. Hun ble knappe ti år. Det hele var et mareritt, og vi sørger dypt. Kanskje jeg aller mest. Hun var min baby.
Det var hun som valgte meg den dagen i august 2008 på Dyrebeskyttelsen. Hun spratt opp fra en stol da jeg kom inn, og sa "purr-purr" da hun så meg. Det fortsatte hun med i nesten ti år.
Hun kunne finne på å komme inn på badet om morgenen og bare sitte og se på meg når jeg barberte meg, og male. Det styrket selvtilliten.
Når jeg kom hjem om dagene kom hun ut i gangen, og hoppet opp på skuldrene mine. Det gjorde hun gjerne som liten, men fortsatte bare selv da hun ble stor katt. Plassen var så som så, men hun elsket tydeligvis pappaen sin.
Som andre katter likte hun å ligge i fanget mitt, og hver kveld hadde vi vårt lille rituale. Når jeg slo av lysene i stuen rullet hun seg over på ryggen, for hun visste at jeg kom til å bære henne som en baby inn på kjøkkenet der hun var om natten - mens hun malte høyt.
De siste par årene la jeg inn en liten runde til ut i gangen for å se på oss i speilet. Hun lå i mine armer og så opp i taket og inn i speilet. Her erklærte jeg hver kveld at jeg elsket henne. De ordene forsto hun selvsagt ikke, men hun visste det likevel. Og det var gjensidig.
Er det rart jeg sørger?
