Kostholdsråd og ernæringsforskning

Noen hevder at kostholdsrådene som det har vært så mye oppmerksomhet rundt er forskningsbaserte. For det første er dette i liten grad riktig for ett av de mest omdiskuterte punktene (å spise mindre enn 350g rødt kjøtt i uka), og for det andre er ernæringsforskning en svært usikker disiplin. La oss ta det andre først. 

Ernæringsforskning er ikke som annen forskning, og det er kanskje ikke så rart. Skal man påvise sammenhenger mellom hva noen spiser og hvordan helsen deres utvikler seg så trenger man først og fremst to ting: Svært mange folk og svært lang tid. Det betyr at man ikke kan holde folk i laboratorielignende omgivelser, og man må stole på at svært mange folk rapporterer riktig om hva de spiser over mange år. Folk skal altså huske tilbake på hva og hvor mye de har spist over flere år. Deretter må antatt næringsinnhold i maten ganges opp, og helsetilstand og eventuelle sykdommer vurderes. 

Den råtne kvaliteten på denne forskningen ble tematisert i tidsskriftet Frontiers of Nutrition i 2018. Archer m.fl. skriver blant annet:

In this critical analysis, we present substantial evidence to support our contention that current controversies and public confusion regarding diet-disease relations were generated by tens of thousands of deeply flawed, demonstrably misleading, and pseudoscientific epidemiologic reports.

De nordiske kostholdsrådene tar faktisk høyde for dette, uten at det har vært kommunisert utad i det hele tatt. Om kjøtt og kreft skriver de blant annet om at det er: "...inconsistent findings, the strength of evidence is regarded as limited – no conclusion that red and processed meat increase the risk of total cancer mortality." Det er jo ikke det inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest medieoppslagene. Om total dødelighet hersker det visst: "significant unexplained heterogeneity, the strength of evidence is regarded as limited." 

Selvinnsikt er en sjelden egenskap, og hukommelsen om hva vi har gjort, sagt og spist har en sterk tendens til å bli (som oftest ubevisst) redigert i retning av det ønskede og akseptable. Archer viste at hele 40% av deltakerne i USAs største undersøkelse om ernæring rapporterte kaloriinntak som lå under det personer i koma må ha for å overleve. Her trenger man ikke mye egenerfaring for å skjønne at dette er feil. Fryktelig feil. Folk ville ha dødd av sult om dette var riktig. Men dette brukes villig vekk i ernæringsforskning fordi man ikke har noen andre data av så stort omfang som nødvendig. 

På toppen av dette skal altså dataene gis et næringsinnhold. Vi spiser jo ikke næringsinnhold, men mat. Kanskje lar vi skallet være på poteten, kanskje ikke. Fettranden på koteletten lar jeg være igjen på tallerkenen, men det gjør kanskje ikke du. Mat kombineres på mange måter, og regnestykket blir fort: uviss type mat x ukjent mengde x uklar næringsverdi = næringsinntak. I tillegg har vi andre faktorer av antatt helsemessig konsekvens som drikking, mosjon, røyking, stress og lokal forurensning. Ikke noe av dette lar seg filtrere ut. Dette er så langt unna kontrollerte forsøk som man kan komme, og vitenskapeligheten er dermed uhyre lav. 

Vachlav Smil i How the World Really Works skriver at i løpet av de siste 60 år har forbruket av rødt kjøtt i Spania gått fra ca. 20 kg per pers i året til 100 kilo (i Norge fra 40 kg til 60 kg). I samme periode har levealderen gått fra 69 år til 82 år. I begge land har forekomsten av hjerte og karsykdommer gått kraftig ned i samme periode. 

Spanjolene spiser i snitt 1250g rødt kjøtt i uka, røyker og drikker mer enn oss. Likevel ligger vi på omtrent samme forventede levealder. 

Men også i disse tallene er det mye støy. Mye annet har skjedd de siste 60 årene på så mange områder som spiller inn på helse og dødelighet. Og det er da også poenget mitt her: 

Ernæringsforskning er junk science.