Det Statsbærende Parti

Kriseforliket førte i 1935 Arbeiderpartiet og Bondepartiet sammen om et budsjett for å øke jordbrukssubsidiene. Samarbeidet varte ikke lenge, men Arbeiderpartiets styre varte i tretti år til. Nå til høsten står vi foran et valg der disse to partiene kan ta over for å sørge for at lite eller ingenting forandres fra sist de satt i regjering sammen. Skattene skal tilbake på samme nivå, og viktige reformer skal reverseres. (Foto: Klartale.no)

På mange måter er disse to partiene den politiske siden av den korporative staten Norge. LOs og Bondelagets politiske avdelinger. Dette er selvsagt noe overdrevet, men de korporative sidene ved den norske modellen må komme mer i fokus framover. Det er helt klart at det ligger en kostnad i dette systemet, og lav oljepris sammen med eldrebølgen tyder på at de feite årene ligger bak oss.

Adam Smith skrev i Wealth of Nations at

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

LO betaler Arbeiderpartiets valgkamp, og får det de vil ha. Også andre partier får støtte fra organisasjoner til sin valgkamp, men de er ikke verter for partienes sentralstyremøter eller møtene i arbeidsutvalget. De har heller ikke fast representasjon i partienes organer.

Vi vil få en gammelsosialistisk tro på offentlige løsninger, og en politikk dominert av et LOs der etter hvert flertallet av medlemmene jobber i offentlig sektor (der jeg forøvrig jobber selv). "Yt etter vilje og ta etter evne" er dessverre et mer dekkende slagord for den politiske retningen dette prosjektet kan komme til å ta.

Viljen til nytenkning er dessverre svært liten.