I heisen

Det er travelt nå før jul. Det er en grunn til at det har tatt fem dager før det kom et nytt innlegg. Planen er at frekvensen skal opp til normale høyder fra nå av. Juleposten er under kontroll, og det er bare en julegave igjen på listen.

Jeg avsluttet forrige innlegg, "Det lukkede roms hysterium", med at jeg hatet heiser. Vi som har klaustrofobi liker dem sjelden noe særlig - for å si det forsiktig. Heis er døden i bøtta! På en konferanse i Amsterdam i 2005 løp jeg heller opp 17 etasjer til konferansen, ned til første for lunsj, opp igjen etter lunsj, osv. Men den andre dagen etter lunsj lot jeg meg overtale til å ta heisen som ble omtalt som "svært sikker". Måten jeg taklet det på var å innstille meg på å dø. Som over inngangen til Dantes Inferno: "Den som treder her inn må la alt håp fare". Jeg sto det over ved å koble ut alt, men jeg var sjelven hele resten av dagen.

Selv å se noen på film eller TV gå inn i en heis har gitt meg et svært merkbart ubehag der jeg satt i stolen, og da jeg sendte henvisningen min til den psykologen jeg trodde best kunne hjelpe meg skalv jeg på hendene siden jeg forsto at til slutt måtte jeg ta heis. Det skjedde på fredag.

Også to uker tidligere hadde jeg vært i heisen. Det gikk på et vis, men med svært høyt angstnivå. Denne gangen kjørte vi mye. Spenningen sank noe etter hvert. Til slutt tok jeg den alene. Da jeg kom ut forsto jeg hvilket skritt dette hadde vært.

Det som var absolutt mest skrekkinnjagende var å stå stille med heisen. Et lukket, metallkledd rom der ingenting skjer. Angsten steg. Kvalm, tørr i munnen, høyere puls, svimmel, følelse av uvirkelighet, begnnende hyperventilering: alle tegn på fight or flight responsen. De som ikke har hatt panikkanfall sliter med å forstå hvor fælt det er. Man gjør nesten hva som helst for å unngå det.

Men der sto jeg altså. I heisen. Helt stille. Og med (nesten) full fyr på kroppens katastrofeberedskap. Jeg holdt det ut ganske lenge - syntes jeg da - før jeg trykte på knappen. Jeg prøvde det også helt alene. Det var guffent - for å si det forsiktig - men jeg klarte det. Kvalm, svimmel, skjelvende og alt det der - men uten full rulle på katastrofeberedskapen.

Til sist kjørte vi en tur med begge psykologene, og oss to klaustrofobe. Vi sto i ro da også. De prøvde å lokke fram et fullt panikkanfall, men det kom ikke. Vi sto lenge. Viften sluttet å gå. Det var trangere med flere personer der. Det var ubehagelig. Svært ubehagelig, men jeg sto nå der. Så trykte noen på "hit-knappen", og det var over.

Fagfolkene sa at dette var som å hoppe i strikk uten å ha sjekket den før, og at jeg var svært, svært modig. Jeg er enig, men utenfra ser det ut som bagateller. Det får man leve med. Det viktige nå for meg er å ikke "skulke". Fortsette å låse dører bak meg uten å sjekke låsen først, ta Bybanen, og slikt. Jeg vil helst venne meg til heiser i mer kontrollerte omgivelser før jeg begynner å ta dem på egen hånd. Men jeg er på rett vei. Det føles slik. Kroppen må venne seg av med å slå på katastrofeberedskapen. Det vil nok ta tid.