Stoltenberg i feriemodus

I går sendte NTB ut en sak der statsminister Stoltenberg uttaler seg om gjeldskrisene i USA og Sør-Europa. Som Jan Tore Sanner påpeker oser det av selvgodhet. Men det er ikke alt den oser av: omtrentligheter og feil er det også tett av i en liten sak.

1. Det er ikke i seg selv et for lavt skattenivå som har ført til gjeldskrisene vi ser spille seg ut nå. Det er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden, og utgifter på den andre som har vært skjevt.

Ingenting hadde vært løst med et norsk skattenivå i disse landene hvis utgiftene fortsatt var for høye. De hadde også stått seg like bra med samme skattenivå og lavere utgifter. Det skjønner Stoltenberg sikkert, men det passer ikke med valgkampopplegget.

2. Norge har ikke et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi ligger omtrent på et EU-snitt. Det skyldes ikke Arbeiderpartiet og LO, men det at jordens geologiske historie har gitt oss store reserver av olje og gass. Pengene herfra har gitt oss klodens beste økonomi.

Dette burde gjøre oss en smule ydmyke, men det har gått Stoltenberg til hodet. Snart hevder han vel at det var vedtak på Youngstorget som ga oss oljen. Landets statsminister kunne tjent på å være litt mindre kjepphøy. Å gå fra å være en humanitær stormakt til en hovmodets stormakt er ingen ønsket utvikling.

3. Stoltenberg hevder at Storbritannia ville blitt kvitt underskuddet sitt dersom de la seg på et norsk skattenivå. Igjen er det det store norske forbildet som skal redde verden. Han nevner ikke at Gordon Brown, hans tidligere kollega som finansminister og statsminister for Labour, lånte stort til offentlig forbruk i oppgangstider - en Keynes i reversj. Det måtte straffe seg, og de konservative får jobben med å stramme inn. Igjen er det forholdet mellom inntekter og utgifter som er det sentrale, ikke skattenivået i seg selv.

4. Stoltenberg hevder også at vi hadde store olje- og gassinntekter da krisen slo inn mellom 80- og 90-tallet. Det stemmer jo ikke. Utgiftene til investeringer var da svært høye, og de store kontantstrømmene kom betydelig senere. Vi hadde ikke noe "Statens Pensjonsfond Utland" den gangen.

Men det er ikke bare inntektene fra naturens gaver ute på havet som gjør Norge til et unntaksland. Det er bred enighet (utenom FrP) for en langsiktig forsvarlig forvaltning av formuen, og Norge er et relativt lite og homogent land der den politiske kulturen er innstilt på langsiktige kompromiss som Pensjonsforliket (igjen uten FrP). Langsiktige og viktige reformer har vært mulige i Norge gjennom samarbeid på tvers av sidene i politikken.

Men enten det er natur eller kultur (for skattenivået er det IKKE) så kan vi ikke eksportere vår lykkelige situasjon. Statsministerens hovmodige belæring kan passe rundt frokostbordet på feriestedet hans, men nå er det på tide å opptre som om han leder verdens heldigste lille land. Ikke en hovmodig stormakt.

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.

Anbefaling: Kill City

Iggy Pop and James Williamson - Kill City

Dette albumet fra 1977 er en av mine absolutte favoritter. Tett, drivende og både manisk og poetisk fra Iggy selv.

Musikken ble laget og spilt inn i overgangen fra The Stooges til Iggy solo, og mye av vokalen er tatt opp i helgene da Iggy slapp ut av aslyet. Det høres ut som en vits, men er gudsens sanning.

"Sell Your Love" og "Night Theme" er sårt og poetisk, mens tittellåten og "Beyond the Law" er på den motsatte kanten.

SN: Sommerriesling

Steinriegel Riesling Federspiel 2006 (Prager)
Årgangen er en av de rikeste i Østerrike de senere årene, men Prager har god kontroll. Steinmineralsk i struktur, og preget av lime og litt honning. Relativt lett og lekker, men den gjør seg på ingen måte bort i dette selskapet. Dette var den flasken som ble tommest i løpet av kvelden.

Berg Schlossberg Riesling 2004 (Breuer)
Begynnelsen var på ingen måte lovende. Klart mørkere på farge enn vinen under, og petroleumspreget var merkbart. Kort var den òg. Den var også lite syrlig - nesten litt lapp - og jeg slet med å komme frem til årgangen. Men så skjedde det ting i glasset. Den fikk mer fokus, dieselpreget ble mer dempet, og den ble mer kompleks og, ja, syrlig.

Forst Ungeheuer Riesling GG 2004 (Mosbacher)
Men det var denne vinen som kom best ut av det. Lys, kalkmineralsk, lang og intens. Den har et fokus og en regissert kompleksitet som imponerer - en slags flytende illustrasjon på at less is more.

Men hvordan forklarer jeg så at det var klart mest igjen av denne når kvelden var over? Denne var det aldri noen tvil om - de to andre måtte vi gå tilbake til for å sjekke. Ikke minst Breuer. Breuers 2009 koster nesten 500 kroner flasken, mens Mosbachers kostet 238. Mindre enn halvparten så dyr - og minst like god.

Kommunal eiendom

Du tror kanskje at man skal lete lenge etter et kjedeligere tema å skrive om? Men dette er interessant. Faktisk. (Bildet: Ulixes mosaic at the Bardo Museum in Tunis, Tunisia. 2nd century AD.)

Landet over står offentlige bygninger og forfaller. Når forfallet har komme langt nok for mange nok bygg av en type - som skoler - ender det at man gjør noe med det på en nasjonal dugnad - som med skolebygninger i forbindelse med tiltak mot finanskrisens virkinger på byggenæringen.

Men slike krafttak kan ikke skjule det som synes å være et gjennomgående problem: vedlikehold forsømmes - kanskje særlig i kommunene. I Nærøy kommune bygges nå en ny Ungdomsskole vegg i vegg med den gamle. Det å restaurere den gamle ville blitt nesten like dyrt som å bygge ny - forfallet var kommet så langt.

Hvorfor forsømmes vedlikehold av våre felles eiendommer? Velger man ikke fornuftige personer inn i styre og stell? Problemet er sammensatt.

Politikerne
Jeg har selv vært folkevalgt, og det jeg sier her er ikke uttrykk for noen politkerforakt. Tvert om. Men i alle fall: politikere er faktisk ganske like andre mennesker. Vi som velges inn ønsker å se resultater av det vi gjør, og da er det vesentlig mer tilfredsstillende å åpne nye bygg, veier, og annet enn å flikke på det man har. Når man går av eller ikke blir gjenvalgt vil de fleste av oss gjerne kunne si "dette har jeg oppnådd!". Da holder det ikke med "jeg har oppnådd å hindre tidens tann i å tygge skolen, kirken, eldresentret osv. i stykker". Den varme følelsen i brystregionen uteblir, og ryggen retter seg ikke umerkelig opp av seg selv. Der stiller det seg ganske annerledes med idrettsanlegget, den nye brua, og annet som trekker Fylkesmann og Skolekorps.

For å finansiere noe nytt, et nytt Sykehjem for eksempel, blir det fristende å dytte på utgifter til det gudsjammerlig kjedelige vedlikeholdet litt. Bare et år, må man forstå, for det gjør jo ikke så mye. Men dette blir fort en vane - helt til avisen kan presentere nye arter av muggsopp på skolen, smuldrende tak på kirken, osv.

Felleseie
En ulempe med offentlig eiendom er at i stedet for at vi føler at "vi alle eier det", blir det til at vi føler at "ingen eier det". Det var noe av Aristoteles' implisitte kritikk av Platon i Politikken (både om familien og privat eiendom: alle tenderer mot å skulke unna forpliktelser man venter at andre vil ta på seg, f.eks. 1261-1264). Man ser mye det samme i større folkemengder: jo flere som er nærværende, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn og redder noen). Privat eiendom er samfunnsmessig nyttig fordi den påkaller ansvar for bevaring. Det er i den enkeltes interesse å ta vare på det man har, og det er ingen å dele ansvaret med.

Privat eie av bygg for offentlig bruk?
Private eiere av bygg som det offentlige (for eksempel Kommuner) bruker vil beregne seg fortjeneste - som det offentlige må dekke. Derfor blir det dyrere for oss alle. Et annet forhold som taler mot at private eier bygg som det offentlige skal bruke, er at det utgjør en slags innrømmelse av at politikerne ikke klarer å ivareta sine forpliktelser.

Antikkens helter - eller noen av dem - hadde en grad av selvinnsikt moderne politikere mangler. I Odysséen får Odyssevs mannskapet til å binde ham til masten slik at han ikke skal falle for fristelsen til å la seg lokke av Sirenene. Vil det være selvinnsikt i samme klasse å la private eie offentlige bygg for å hindre politikernes mennekselige svakheter fra å la dem forfalle? Det må i så fall bestemmes av de samme politikerne - så særlig sannsynlig er det ikke.

Tilbake

Det har vært feriestille her på bloggen en tid. I ferien er jeg offline, om enn ikke alltid like avslappet som familiens pelsdyr (over).

Dette er bare for å melde at det kommer en del innlegg her i nærmeste fremtid.

John Lennon som republikaner?

Det er jo noe av en klisjé at den som ikke er radikal i sin ungdom ikke har noe hjerte, og at den som ikke blir konservativ i sine modne år ikke har noen hjerne. Jeg har i min lille serie Politikk og personlighet, som så langt har fått fjorten deler, prøvd å forklare hvordan og hvorfor det har kunnet skje med meg.

Det nye er at det visstnok også skal ha skjedd med ingen ringere enn John Lennon. Avgjørende bevis kan man jo ikke si at dette er, men det behøver jo ikke være umulig. Min likhet med John Lennon er ytterst begrenset, men jeg her i nevnte serie gitt min hang til å være kontrær en viss rolle i forandringen. På det området er jeg en ren amatør i forhold til det Lennon var. Kanskje var det bare på skøy at han, i følge The Toronto Sun, kranglet med venstreorienterte - men når det politiske landskapet beveger seg må man være lett på foten om man skal fortsette å være i opposisjon.

Behovet for en identitet er sterkt - og det samme er behovet for å tilhøre. Jeg skrev om dette i serien, og det letteste er å tilpasse seg de man omgås og den gruppen man regner seg som en del av. Kanskje Lennon ble møkk lei av å være raddis? Eller bare ønsket å terge på seg sine omgivelser?

SN: Noen viner i England uke 25

Her følger noen inntrykk fra viner jeg smakte i London forige uke. Jeg tok ingen notater, som vanlig, så dette er basert på hukommelsen. Bildet over er mitt eget.

Forst Freundstück GG 2009 (Mosbacher)
Denne tok jeg med over fra min egen kjeller. Den var lys, duften klar, og preget av lime og mineraler, samt svakt floral. Den utmerket seg med tyngde i munnen, stor intensitet og lengde. Svært ulik 2008 fra samme vinmark og produsent smakt i fjor. Den var mer opulent og eksotisk - svært god, bevares, men en "helt annen vin". Pussig, gitt disse to årgangenes rykte for å ha de motsatte egenskapene.

Gjenkjøp? - Bevares!

Tarlant Champagne Cuvée Louis NV 
En cuvée som alltid er en blanding av to årganger, og dette er 50/50 1996 og 1997. Det er også de to årgangene man får her i Norge om man bestiller nå, i følge Christopher Moestue (importøren). Frisk, fyldig og utviklet. Solid preg av tørket aprikos (for meg et tegn på moden champagne). Lang og kremet ettersmak. Vel verdt de 415 kr. den koster på polet. Min vert i London var en fan av denne cuvéen, og det var det ikke vanskelig å forstå.

Meursault "En la Barre" 2001 (F. Jobard)
Fra magnum - no less. Gyllen og overutviklet - men ikke ox'et. Manglet spenst, men interessant og sopp-preget duft. Vi erstattet den med vinen under. Lurer på om jeg kanskje skal åpne en av mine 2002'ere fra denne adressen snart... . Kjent for å lage viner som krever lang lagring

Apropos oxidering: min vert, med uovertrufne kontakter i vinverdenen, sa at flere begynte å lure på om problemet med oksidering av de hvite burgunderne virkelig var ox. Jasper Morris hadde lagt tømt ut det meste han hadde smakt av oksiderte burgundere, men noen hadde av ulike årsaker havnet bakerst i kjelleren. Nå hadde han åpnet noen av dem, og de var lysere enn før og fortsatte å bli lysere over en dag eller så, og smakte og duftet helt friskt og fint. Også Bill Nanson har vært borti noe lignende. Dette er erfarne og intelligente mennesker, og oksidering lar seg ikke reversere, så da må det være noe annet... Jeg forholder meg undrende til dette, men vil gjerne dele ryktene med mine lesere uten å påstå noe.

Domaine de Chevalier (Blanc) 2001
Frisk, mineralsk og lanolinsk. Nesten litt salt også, med noe voks. Denne er i flytsonen nå. Nydelig vin, med autoritet og eleganse. Passet godt til villaks med hollandaise. (På tide å finne fram mine flasker - den eneste vin jeg noen gang har kjøpt en primeur.)

Romanée St.-Vivant GC 2003 (Domaine Romanée-Conti)
Min andre DRC vin noen gang - og så er det samme vinmark. Min forrige var en 1995. Min vert, og min andre venn som igjen kjenner Aubert de Villaine (namedropping fra min side), bekreftet hverandre på at de Villaine gjerne serverte denne vinen som bevis på at Burgund ville stå seg godt mot effektene av global oppvarming. Året var jo usedvanlig varmt og tørt i Burgund, omtrent som om hele området var flyttet ned til Nord-Afrika, men på vinen var dette vanskelig å merke. I de første rundene med glasset merket jeg litt sviske i aromabildet, men det forsvant ganske fort. Det er vanskelig å lage smaksnotater på viner som disse, for det er nesten ingenting som utmerker seg i vinen, det er hele vinen som utmerker seg. Både frisk og rik, lang og passe fyldig. Klart og tydelig Vosne, og ganske tydelig DRC - uten at jeg skal lyge på meg lang og dyp kjennskap til disse vinene. Interessant nok var slanten i glasset mitt like fin dagen etterpå (like mye som på bildet, omtrent), selv om enten tiden eller temperaturen hadde redusert syren en del.

SN: Meursault 2007

På lørdag fikk jeg anledning til å plaske litt i kjølvannet av en Meursault-smaking som The World of Fine Wine holdt i London. Min vert, redaktøren, hadde tatt vare på slanter fra seks av de vinene de hadde vurdert høyest, og sammen med en annen venn - nå med egen vinspalte i Prospect - gikk vi gjennom disse på bildet.

Etter vertens anbefaling gikk vi rett på Genevrières. Disse, mente han, har en finslig mineralitet som lett blir overdøvet dersom Charmes med sin mer åpenbare og imøtekommende karakter smakes først.

Meursault 1er Cru Genevrières 2007 (Remi Jobard) og
Meursault 1er Cru Genevrières 2007 (Antoine Jobard)
Det er best å diskutere disse sammen. Remi har jeg hatt gode erfaringer med, mens Antoine er et mer ubeskrevet blad for meg - selv om jeg kjenner vinene til faren. Remis vin er mer urte og mintpreget, og også mer tilbakeholden. Antoine har et annet kjellerregime, og det slo fordelaktig ut på denne vinen. Faren var kjent for viner som trengte lang til i kjelleren (men samme kveld skulle vi ha en Meursault "En la Barre" 2001 fra faren som var ganske over the hill, vi parkerte den og tok en annen - mer om det siden en gang). Så var det disse. Ja, Antoine. Dypere farge enn Remi, men også rikere, fyldigere og mer interessant. Kanskje kveldens nest beste vin.

Meursault 1er Cru Charmes 2007 (Antoine Jobard) og
Meursault-Charmes 1er Cru 2007 (Coche-Bizouard)
Om det hadde noe med rekkefølgen vites ikke, men dette var den svakeste flighten med god margin. Jobards Charmes var for alkoholisk, og litt lite ekspressiv. Coche-Bizouard slo til med den svakeste av disse, en vin som var både bitter og kort. Charmes-flighten var den minst sjarmerende, kort sagt.

Meursault-Perrières 1er Cru 2007 (Roulot) og
Meursault-Perrières 1er Cru 2007 (Lafon)
Den antatt beste flighten var også klart den beste flighten, men avstanden ned til Genevrières var ikke så stor som fra den og ned til Charmes - i den grad det gir mening å angi noe slikt. Her var det Roulot som trakk litt ned med en litt knepen og kort vin - ut fra hva vi forventet. Lafon leverte en strålende vin. Etter det jeg forsto var det denne vinen som skinte også dagen i forveien, og den imponerte også oss. Både bredde, dybde og presisjon, med en overlegen tyngde i munnen, intensitet og lengde. Jeg har ikke prisene her, men Lafon får man ikke billig. Jeg mener å huske at prisen på denne på slippet i vår var noe nær tusenlappen. Kommunevinen til Lafon er over 500 kr, så det er vel ikke urimelig.

Til slutt: det er mulig at noen av de vinene over som ikke sto seg så godt hadde lidd under tilværelsen som slant (1/3 flaske omtrent) fra dagen i forveien, men det er min erfaring at gode og relativt lovende unge viner tåler dette. Klasseseier til Lafon var det i alle fall, og etter min mening var Antoine Jobards Genevrières den eneste av disse som kom i nærheten.

Sist uke

I uka som gikk ble det ingen oppdateringer på bloggen. Jeg var først på et interessant møte i Oslo (mandag) og resten av uken i England. En stor del av det jeg foretok meg vil inngå i boka som jeg skriver sammen med Douglas Burnham. På bildet jobber vi med boka i spisestua til Douglas i Stoke-on-Trent.

Måten vi arbeider på krever en høy grad av samforstand. Begge skriver på alle kapitlene, selv om det ikke alltid er 50/50, og da kan det være greit å "snakke seg sammen" underveis - og ikke bare lite på e-post og korte samtaler på telefon. Vi laget skisser på alle resterende deler, og hamret ut det meste av de kapitlene vi allerede har skrevet på. Vi har godt håp om å rekke deadline 1. oktober.

Hvis alt går som jeg håper kommer det flere oppdateringer på bloggen denne uka, blant annet om Meursault 2007 og DRC.

Anbefaling: The Wire (Series 5 DVD)

Det var sikkert ikke noen overraskelse at også denne kom som anbefaling, og jeg lover at det blir den siste.

Den femte serien har pressen som tema, selv om narkotikahandelen fortsetter å være et fokus. Her får vi også en avslutning på det hele, og en montage mot slutten der vi får "vite" hvordan ting utvikler seg videre for noen av de karakterene som har overlevd.

På mange måter er dette den beste av de fem seriene, men mest fordi vi her når kulminasjonen av en av de beste egenskapene med serier på denne lengden: muligheten til å bli kjent med karakterene, og for serieskaperne til å la karakterene utvikle seg - på godt eller ondt - ut fra de liv de lever og de påvirkninger de utsettes for.

Jeg var ikke så begeistret som mange andre over de to først seriene. Bra, absolutt, men superlativene satt ikke like løst hos meg. Når det har "ballet på seg" med hver serie er det gjerne på grunn av dette at de karakterene som ikke får en kule i skallen utvikler seg. Skuespillet er også på et svært høyt nivå, og man blir glad i karakterene.

Serien har med rette fått mye skryt for realisme, men noe er det som gjør det til fiksjon. Omar Little er en av dem, men det gjør ikke serien dårligere. Han er vel omtrent 50/50 realisme og Gresk mytologi. Uforglemmelig i alle fall, og han får pryde innlegget.

SN: Tyskspråklig ikke-Riesling

I serien rare overskrifter hører vel denne til. Saken er at jeg har lagt ut mine notater fra Grieghallen 28. april som omhandlet Riesling, og nå sitter jeg igjen med bare fire notater som bare lar seg oppsamle med hjelp av frasen i overskriften.

Silvaner Trocken 2009 (Wittmann) kr. 142 (Kat 3)
Mineralsk i aromatikken her, minner litt om Pragers Riesling Achleiten 2009, men er lavere i syrene. Gir en kremete munnfølelse, og krydder og epler gjør seg mer bemkerket i ettersmaken (retronasal). Flott vin som jeg må prøve ut i heimen.

Siefersheimer Silvaner Trocken 2009 (Wagner-Stempel) kr. 150,20 (Kat. 6)
Wittmann og Wagner-Stempel er to av mine favoritter i Tyskland, men her har man ikke kommet helt i land. Ligner vinen over, men den svir litt i munnen. I overkant alkoholisk. Silvaner tenderer mot det alkoholiske, og her har det tippet litt over.

Grüner Veltliner Steinagrund 2010 (Leth) kr. 159,90 (BU)
Hvit pepper, og en rik og aromataisk stil, men uten at syrene gjemmer seg bort. Intens. Solide saker. En svært vellykket vin.

Roter Veltliner Klassik Trocken 2010 (Leth) kr. 159,90 (BU)

Roter Veltliner navnet lover kanskje mer enn det holder: druene er grønne, men med et lite rødskjær. Grapefrukt og svært merkbar syrlighet - ingen spor av hvit pepper. Jeg foretrekker den "grüne" utgaven, men dette er jo ganske eksotisk.

SN: Røde italienere - og en amerikaner

"Røde italienere" var bare den eneste fellesnevneren jeg fant på i farten for disse etternølerne fra smakingen i Grieghallen 28. april, og en rød amerikaner fortjente å runde av denne presentasjonen. Den klart beste av disse vinene - og en av de mer interessante i år.

Frusinate Rosso 2009 (Lombardi) kr. 99,90 (Basis)
Denne vinen fra Lazio, området nord for Roma, er laget av Cesanese (60%) og like deler Montepulciano og Sangiovese. Tydelig duft av urter og krekling. I midtpartiet er den helt grei, men solid i ettersmaken. Jeg har satt flere stjerner i margen og notert meg at den vil passe bra til vilt. Jeg har ikke prøvd den i heimen, men håper jeg får sjansen i sommer.

Montepulciano d'Abruzzo Colle Morino 2009 (Barba) kr. 119,90 (BU)
Modne bjørnebær/bringebær, en saftig mellomvekter fra Barba i Abruzzo.

Beta Delta Lagrein-Merlot 2009 (Alois Lageder) kr. 215 (BU)
Såvidt mer Lagrein enn Merlot her (55-45), med fat (ikke toastet) og søte bær på duft. Vinen minner svært mye om en Bourgogne Rouge i stil og karakter. Interessant!

Bien Nacido Syrah 2007 (Bonny Doon Vineyards) kr. 340 (BU)
Bitre bær og svart pepper. Knust. Flott og fast i munnen, og frukten blir rundere med litt tid i glasset. En helt ypperlig vin - og man kan godt glemme alle stereotype forestillinger om amerikanske viner her. Rettlinjet og flott. Bonny Doon er noe for seg.

Libya og NATO

Da jeg for tre måneder siden skrev om Libya fikk jeg mer rett enn jeg ønsket. Det ble en skikkelig suppe, og slutten MÅ bli at Gaddafi går fra sin post. Grunnene ga jeg da, men de kan godt gjentas:

• En Gaddafi med makten vil bli en svært stor utfordring for alle nasjoner lokalt og internasjonalt. Det har han vært før - gjennom støtte til internasjonal terrorisme - og det vil han helt sikkert bli igjen.
• Hvis Gaddafi får sitte, vil han være en inspirasjon for alle diktatorer i denne og andre regioner. Hvis man bare er hensynsløs nok får man beholde makten.

For en drøy uke siden begynte USA og Storbritannia å bruke sine Apache helikopter i striden (Bildet: Apache Longbow). Disse er svært presise og effektive våpen, men  fortutsetter også at man allerede har et betydelig overtak i striden. Overtaket har nok vært der en stund, men siden man ikke skal sette tropper på bakken fratar man seg selv muligheten for å avslutte striden også. Det hele trekker ut.

På en måte kan det være greit: da slipper man i det minste å å presentere et alternativ. Felles for mange stater med diktatorisk styre er at mer organiske prosesser i samfunnet gjøres umulige gjennom undertrykkelse, og det er kun diktatorens voldsapparat som holder dem sammen. Det betyr at de er helt uforberedt på hva som skal komme den dagen diktatoren er borte. Det så vi i Irak, og de kan vi godt komme til å se i Libya.

Så hva skjer i Libya? Jeg tipper at det eneste som på kort sikt kan få en avslutning på stridighetene er at Gaddafi blir tatt av dage. Skal det skje fra NATOs side må man ha god etterretning, og i praksis en sviker i hans innerste krets. Mer sannsynlig er det at den innerste kretsen tar saken i egne hender.

Men en skikkelig suppe er det, og det vil det forbli en god stund til. Selv om Gaddafi er borte.

Wine 2030 - Future Perfect?

Så kom artikkelen til Douglas Burham og meg på trykk i The World of Fine Wine 32 (2011), sidene 88 til 95. Den er et tankeeksperiment om en tid, 2030, der man ikke bare (som i 2015) kan finne ut hver enkelt lille bestanddel i en vin, men også reprodusere dem til en billig penge. Alle viner som har blitt laget noen gang kan gjenoppstå - forutsatt at de har blitt analysert etter 2015.

Dette muliggjør analyser av viner som utvikler seg, slik at man kan lage Musigny 2005 (Roumier) som den var i 2015, 2020 og 2025 - og alle andre stadier av dens utvikling. Disse kan selges i butikken til greie priser.

Man kan spekulere hva dette vil gjøre for vinindustrien, men det er ikke vårt hovedpoeng. Det er heller hva en slik mulighet klargjør av våre forestillinger av i dag som er interessant for oss. Ikke minst hva det har å si om hva vi verdsetter ved vin, og hvilke forutsetninger kunnskap og erfaring har for vinforståelsen.

Artikkelen vil også utgjøre en vesentlig bestanddel i kapittel to i vår bok The Aesthetics of Wine som vi regner med kommer neste år på Wiley-Blackwell i USA. Vi har deadline til forlaget 1. oktober, og får det nok travelt fram til da.

SN: Diverse fransk

Harmonie de Gascogne 2010 (Domaine de Pellehaut) kr. 89,90 (Test)

Her har vi en typisk hvitvin fra denne kanten, med et rikt utvalg druer i miksen: Ugni Blanc, Colombard, Sauvignon Blanc, Gros Manseng, Petit Manseng. Sommerlig stil, der Sauvignon Blanc dominerer i aromabildet - men ikke helt på syrene. Svært god vin til prisen - rart det finnes drikkendes vin til under 90 kroner egentlig, når man vet hva avgifter, frakt, flasker, korker, moms og annet rart drar med seg av kronasje før man har en øre å lage vin av.

Domaine de Pajot 2010 kr. 100,80 (BU)

Dette er samme kategori vin som den over - med en miks av de samme druene, minus Petit Manseng. Bare 12% alkohol - og det er bra. Frisk duft av stikkelsbær og sitron, fin balanse og silkemyk i munnen. Utrolig kvalitet til prisen!

Les Marcottes 2008 (Dom. de Pellehaut) kr. 149,90 (BU)

En vin som etter alt å dømme vil falle mellom de stoler som finnes. 70% Tannat, og resten Merlot. Den har bittet fra Tannat, dufter intenst av røde bær. Litt vanilje - og det som trekker her er en litt kjemisk duft i tillegg.

Sancerre Sélection Premiére 2010 (Guy Saget) Bag-in-Box 3 liter til 489,90 (BU)

Man kan få kvalitet på boks også. Her er druene utvalgt, og vinifiert kjølig og forsiktig for å bevare friskhet og druepreg. Det har fungert. Den jeg smakte var luftet i mugge en time før jeg smakte den. Typisk Sauvignon Blanc. Intens duft av det man på pent kaller "solbærblader" eller "stikkelsbær", og som Jancis Robinson (som vel ikke er en stor fan) kaller "kattepiss på en stikkelsbærbusk". Har potensiale til å bli en sommerklassiker hos de som gjerne vil ha frisk vinkvalitet på boks - men som like gjerne (og dypt urettferdig) kan synke under radaren.

Quarts de Chaume 2006 (Baumard) kr. 388,10 (BU)
Dessertvin av Chenin Blanc med 115 g/l restsukker. Laget helt uten eik. Fra en varm årgang som ikke har gjort vinen noen tjenester. Den er rik - og det er bra, men den mangler spenst og det er i grunnen fatalt for en vin av denne typen.

SN: Chardonnay

Domaine Sainte-Anne Petit Chablis 2009  (Brocard) kr. 145 (Kat. 6)

Helt grei Petit Chablis, moderat priset. Faktisk. Men selve Chablisen koster bare 21 kroner mer. Det er nok et bedre kjøp. Sitrus, steinmineraler mer enn kalk, og ganske lettdrikkelig.

Chablis 2009 (Dom. Seguinot-Bordet) kr. 159,90 (BU)Denne lenker jeg ikke til siden det står 2007 på polets sider. Dufter lime og mineraler, litt østers også, ganske fyldig til Chablis å være - det kan være årgangen.


Arne Brimi Selection Speciale 2009 kr. 209,60 (BU)

Dette er en blandingscuvée av 100% Chardonnay laget hos Lequin-Colin, med 30% ny eik. Det er mye Santenay her, og vinen er grei den - men den utmerker seg ikke på noen måte den dagen jeg smaker den. Helt grei hvit burgund i det moderate prisleiet, men med et kjent navn på etiketten.

Meursault Vieilles Vignes 2008 (Seguin-Manuel) kr. 297 (BU)

Lime, mineraler og mye smørsyre. Fin vin, og grei pris til Meursault å være. Jeg får "furunål" i ettersmaken. En av vinene som vekker interesse denne dagen. Absolutt spesiell og verdt å merke seg. Såpass at etiketten får pryde innlegget denne gangen.

Anbefaling: Sociological Research

M.W. Riley - Sociological Research: A Case Approach
Dette var en av de siste bøkene jeg snakket med nylig avdøde Harald Grimen om, og vi var skjønt enige om at det var en av de beste bøkene vi hadde lest.

Jeg studerte sosiologi et år, men det beste som kan sies om det året var at det 1. fikk meg til å studere filosofi etterpå, og 2. at Rileys Sociological Resarch var på pensum.

Her blir ulike forskningsartikler vurdert ut fra styrker og svakheter. "Unit Two", for eksempel, er "Descriptive Case Studies", mens "Unit Eleven" dreier seg om "Experimental Design". Boka er en triumf for kritisk og balansert evaluering, og jeg har hatt nytte av den hver eneste dag siden. Hvordan det?

Jo, fordi den gir meg et solid grunnlag for å vurdere alle nyhetsartikler som baserer seg på såkallt "forskning". Ingen sosial forskning er uten forutsetninger som ikke studeres, og denne boka har vært fabelaktig med hensyn på å utvikle min innsikt og kritiske sans.

(Max Weber, som blir analysert i boken, får pryde innlegget)

SN: Hvit sommer

Vi hadde en "hvit" meny denne gangen, og derfor ble det bare hvite viner. Nesten. Jeg var vert, og noterte som vanlig ikke, så det blir litt impresjonistiske notater av dette.

Elatis Vino Rosato 2010 (Burlotto)
Ingen regler uten unntak. Her har vi litt rødfarge fra Piemonte. Denne har jeg omtalt før, og slutter meg til mine egne notater. En sjeldent god Rosé, men ikke åpenbart genial til Caprese.

Pflanzerreben de Rohrschwir Riesling 1996 (Rolly-Gassmann)
Fabelaktig og moden Alsace Riesling som jeg har anbefalt i tipsbrev. Den kom på Spesialslippet i mai. Vinøs, flott syre, moden men uten for mye petroleum. Det er nesten bare Muscat og Riesling fra Alsace som smaker av det viner er laget av: druer! Satt som et skudd til scampi i chili.

Gaisberg Riesling 2002 (Hirsch)
Her har vi unntaket: også viner utenfra Alsace kan ha preg av drue. Denne har det. Fyldig, vinøs og altså: drue. Ikke så moden som vinen over, men flott.

Pur Sang 2004 (Didier Dageneau)
Nydelig - men syre city. Det er jo et årgangspreg. Under er det flott vinøsitet, og ikke det nesten overmodne preget til viner fra ymse Cotat. Jeg tror jeg lar mine flasker ligge tre-fire år til før jeg tenker på å knekke dem.

Clos de la Coulée de Serrant 2000 (Joly)
Dette ble bra! Mørk gyllen farge - omtrent som Cognac. Jeg fryktet det verste, men neida: dufter søtvin. Marsipan og tørket aprikos, i munnen har den spenst og syre, og lang ettersmak. Ikke noe epleskrott eller Calvados. Svært særpreget, og Chenin Blanc krever sin mann/kvinne. Dette er ikke viner som sjarmerer eller forfører, men de vinner seg med nærmere kjennskap. Jeg smakte min 2002 for ikke lenge siden, men den var jeg betydelig mindre begeistret for. Nå er det tomt for denne vinen i min kjeller, og det kan det nok komme til å forbli.

Hermannshöhle Riesling GG 2005 (Dönnhoff)
Dette har strammet seg godt opp, og blitt riktig bra. Fylde og spenst, og skikkelig lang. Blomsterpreget duft - som jeg burde tatt mye tidligere som kjennetegn på Nahe.

Chablis 1er Cru Les Forest 2000 (Dauvissat)
Den første gode (dvs. uoksiderte) jeg har drukket av denne. Som en god Chablis skal være, men bare såvidt inne i drikkevinduet.

Grüner Veltliner Eiswein 2008 (Allram)
Nydelig. Kort og godt nydelig. Og tilgjengelig fremdeles fra Polets lister og noen få utsalg.

Escherndorfer Lump Silvaner Auslese 2007 (Horst Sauer)
Sjelden vare, dette. Svært interessant, for den klarer å kombinere sødme og et visst vegetalt preg. Jeg plasserte den lett i Tyskland, og når det ikke var Riesling gikk jeg rett på Silvaner. Interessant bekjentskap. Kjøpt i Tyskland, men Terroir Wines har viner fra Horst Sauer - eller de har hatt det.

SN: Chablis Grand Cru Les Ox

Først dårlige "nyheter". Jeg har hatt få flasker i min kjeller med oksiderte hvite burgundere, men en hel haug med oksiderte Chablis'er. Svært mange av mine Martin "Montmains" 2002 var oksidertre, alle tre Dauvissat "Le Forest" 2000 - og nå også Grand Cru fra samme adressen.

Chablis Grand Cru "Les Clos" 1999 (R&V Dauvissat)

Dufter mineraler og epleskrott, fin fyldighet i vinen, men oksideringen liksom "skjærer av" alle tilløp til interessante aromaer. Langt fra den verst angrepne flasken jeg har hatt, men når potensialet er så stort som her er også skuffelsen proporsjonal. Ikke er dette den best ansette årgangen på denne kanten, men likevel trist det skulle ende på denne måten.

Men gleden og sorgen er syskjen på jorda, som noen påpekte. Jeg fikk anledning til å prøve ut i heimen en vin som virket lovende på VP-smakingen i april:

Albariño 2010 (Paco & Lola) kr. 154

Denne perlen fra Rias Baixas innfrir også i heimen. Samme inntrykk som på smakingen: bivoks og honning, sitrusfruktighet med en merkbar dose markjordbær. I store glass er den nesten i overkant aromatisk, men det er bare gøy! Den lille bitterheten er bare kledelig. Den burde være anvendelig til mat, og her løper min fantasi i retning middelhavsretter med for eksempel grillede auberiner, oliven og så videre. Den er på testsalg.