Homers og Nolans The Odyssey - en slags anmeldelse

Christopher Nolan har laget en meget severdig film for og av vår tid. Min dom er en anbefaling. Jeg leste The Odyssey på Engelsk for snart førti år siden, og det er jo en stund. Jeg kjenner den ellers fra omtale blant annet i Platons Staten, og ellers i litteratur og faglitteratur fra eller om antikkens Hellas. Epoken, tenkningen og mentaliteten har interessert meg lenge, og særlig fra og med min PhD i England. 

Før jeg kommer til innholdet må jeg få komme med en innstendig advarsel: Du må ikke se filmen på en 4DX sal! Jeg vurderer å se filmen på ny fordi jeg ble så forstyrret av effektene. Det var ikke min idé å se filmen i en sånn sal, men jeg fulgte som alltid lydig med.

Det i står omtalen av salen at "visningen innebærer spesialeffekter som setebevegelser, lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler." Prøvelsene var kanskje ikke helt opp på vår helts nivå, men det var en sann plage å bli slengt veggimellom. "Lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler" (de nevner ikke varme, men det ble varmt om ørene da Troya brant) var helt greit og sikkert noe jeg kunne satt pris på, men "setebevegelsene" var som å bli slengt rundt i en stor trommel. Hadde det bare vært en slags logisk sammenheng mellom slengingen og det som skjer i filmen, men nei. Det er det sjelden. I det minste kunne de ha montert setebelte, og/eller en slags volumknapp du kunne bruke til å regulere mellom "shaken and stirred" i ene enden (noe jeg gjerne hadde valgt) og "veggimellom" (som vi uansett fikk) i den andre. Men nei. "Veggimellom" it is!. Velg heller en vanlig sal og se filmen som et menneske, og ikke som en filledukke! 

Så til innholdet. 

Filmen er, som nevnt, for og av vår tid, og tematikken er av det evige og allmennmenneskelige slaget. Da er det helt greit for meg at skuespillere med et betydelig innbyrdes etnisk mangfold er med, for filmen taler til alle mennesker. Det er vel ikke noe rarere med asiatiske skuespillere enn at de snakker Engelsk med amerikansk aksent, tross alt. Fiksjon krever uansett willing suspension of disbelief som Coleridge skrev, og fiksjonene har de senere årene for lengst omskrevet historien på dette området.  

Da jeg så filmen, og mellom all slengingen, stusset jeg veldig over at Odyssevs skilte seg så kraftig fra den bronsealderhelten jeg leste om for lenge siden. Men det slår meg nå at Nolan aldri kunne oppnådd den identifiseringen vi som publikum har med vår helt dersom han faktisk tenkte og agerte som i Homers verk. Hans personlighet og verdier i filmen er de kristne verdiene, og ikke verdiene til den slu krigshelten antikkens grekere beundret. Slutten på filmen er også den slutten på diktverket som etter alt å dømme er hektet på lenge etter resten  ble skrevet ferdig (eller i alle fall diktet ferdig). Jeg var svært glad for å lese Caleb Cohoes Substack som bekreftet at mitt minne om verket ikke var falskt, for etter førti år må man påregne noe erindringsforskyvning. 

En tidsepoke har det med å speile seg i klassikerne. I min PhD avhandling fra 1992, The Value of Interpretation: The Cases of The Tempest and Heart of Darkness, tok jeg blant annet for meg oppføringshistorien til Shakespeares The Tempest. Forestillinger løses jo opp "Into air, into thin air" som Prospero sier i Act 4, Scene 1 (Our revels are now ended-scenen), men svært mange versjoner lot seg gjenskape for meg siden regissørene som satte dem opp gjerne skrev sine egne versjoner i bokform og ga dem ut samtidig. Etter Cromwell og puritanernes fall var det romantikken som sto i sentrum, og en serie nye karakterer og romantiske forhold ble puttet inn til fortrengsel for mye annet. Etter Darwins "Artenes opprinnelse" ble Caliban framstilt som the missing link, og så videre. 

Det man går glipp av gjennom slik "aktualisering" er en konfrontasjon med noe som ikke så lett tilpasser seg vår forestillingsverden og verdier. Så også i denne filmen, der vi i mindre grad enn hva som kunne vært tilfelle konfronteres med verdier og forestillinger som er radikalt annerledes enn våre. Vi har alle vanskelig for å forstå at andre (som for eksempel islamister) opererer etter helt andre verdier og forestillinger enn oss, der det å dø for islam er toppen på kransekaken. Kanskje en konfrontasjon med bronsealderen kunne vekket noen? 

I Homers tekst er det i alle fall lite av vår tids hang-ups på traumer og skyld, men det tyter ut av alle porer på Matt Damons Odyssevs. Hos Homer er han lur, morsom og fokusert på ære og anerkjennelse. I filmen er det lite av det. Calypso blir hans terapeut, lotusbladene traumebehandling, og her er vel innslaget fra vår tid på sitt tydeligste. Ingen bronsealderhelt var særlig plaget av anger eller angst, og trengte verken terapi eller sympati! Mye, men ikke all, slakting og brutalitet både fra Telemachos og Odyssevs blir vi også spart for. Kanskje like greit. 

Jeg falt også for dette sitatet fra et intervju i The Times med Professor Emily Wilson, som sto bak oversettelsen fra 2017 som Nolan ble inspirert av. Hun falt for antikkens språk heller enn de moderne fordi: 

“In French we learnt how to ask where the bus stop is; in Greek we learnt how it feels when your children are slaughtered in front of your eyes.”

Hver sin smak tenker jeg, men Wilson har åpenbart lært slakting for her kan du lese hennes analyse av filmen i London Review of Books.

Når denne filmen om et par hundre år blir tatt fram som et eksempel på vår tids mentalitet, så håper jeg deres egen epoke ligner mer på vår enn på bronsealderens. Men uansett, og selv med alle "fotnotene" tatt i betraktning, er dette en av filmene du definitivt bør se. 

Anbefaling

(Teksten er skrevet 26. juli, dagen etter at jeg så den, med noen mindre endringer i etterkant, og så hekter jeg også i etterkant på denne litt artige omtalen.)

Kommunal eiendom

Du tror kanskje at man skal lete lenge etter et kjedeligere tema å skrive om? Men dette er interessant. Faktisk. (Bildet: Ulixes mosaic at the Bardo Museum in Tunis, Tunisia. 2nd century AD.)

Landet over står offentlige bygninger og forfaller. Når forfallet har komme langt nok for mange nok bygg av en type - som skoler - ender det at man gjør noe med det på en nasjonal dugnad - som med skolebygninger i forbindelse med tiltak mot finanskrisens virkinger på byggenæringen.

Men slike krafttak kan ikke skjule det som synes å være et gjennomgående problem: vedlikehold forsømmes - kanskje særlig i kommunene. I Nærøy kommune bygges nå en ny Ungdomsskole vegg i vegg med den gamle. Det å restaurere den gamle ville blitt nesten like dyrt som å bygge ny - forfallet var kommet så langt.

Hvorfor forsømmes vedlikehold av våre felles eiendommer? Velger man ikke fornuftige personer inn i styre og stell? Problemet er sammensatt.

Politikerne
Jeg har selv vært folkevalgt, og det jeg sier her er ikke uttrykk for noen politkerforakt. Tvert om. Men i alle fall: politikere er faktisk ganske like andre mennesker. Vi som velges inn ønsker å se resultater av det vi gjør, og da er det vesentlig mer tilfredsstillende å åpne nye bygg, veier, og annet enn å flikke på det man har. Når man går av eller ikke blir gjenvalgt vil de fleste av oss gjerne kunne si "dette har jeg oppnådd!". Da holder det ikke med "jeg har oppnådd å hindre tidens tann i å tygge skolen, kirken, eldresentret osv. i stykker". Den varme følelsen i brystregionen uteblir, og ryggen retter seg ikke umerkelig opp av seg selv. Der stiller det seg ganske annerledes med idrettsanlegget, den nye brua, og annet som trekker Fylkesmann og Skolekorps.

For å finansiere noe nytt, et nytt Sykehjem for eksempel, blir det fristende å dytte på utgifter til det gudsjammerlig kjedelige vedlikeholdet litt. Bare et år, må man forstå, for det gjør jo ikke så mye. Men dette blir fort en vane - helt til avisen kan presentere nye arter av muggsopp på skolen, smuldrende tak på kirken, osv.

Felleseie
En ulempe med offentlig eiendom er at i stedet for at vi føler at "vi alle eier det", blir det til at vi føler at "ingen eier det". Det var noe av Aristoteles' implisitte kritikk av Platon i Politikken (både om familien og privat eiendom: alle tenderer mot å skulke unna forpliktelser man venter at andre vil ta på seg, f.eks. 1261-1264). Man ser mye det samme i større folkemengder: jo flere som er nærværende, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn og redder noen). Privat eiendom er samfunnsmessig nyttig fordi den påkaller ansvar for bevaring. Det er i den enkeltes interesse å ta vare på det man har, og det er ingen å dele ansvaret med.

Privat eie av bygg for offentlig bruk?
Private eiere av bygg som det offentlige (for eksempel Kommuner) bruker vil beregne seg fortjeneste - som det offentlige må dekke. Derfor blir det dyrere for oss alle. Et annet forhold som taler mot at private eier bygg som det offentlige skal bruke, er at det utgjør en slags innrømmelse av at politikerne ikke klarer å ivareta sine forpliktelser.

Antikkens helter - eller noen av dem - hadde en grad av selvinnsikt moderne politikere mangler. I Odysséen får Odyssevs mannskapet til å binde ham til masten slik at han ikke skal falle for fristelsen til å la seg lokke av Sirenene. Vil det være selvinnsikt i samme klasse å la private eie offentlige bygg for å hindre politikernes mennekselige svakheter fra å la dem forfalle? Det må i så fall bestemmes av de samme politikerne - så særlig sannsynlig er det ikke.