Motivasjon og suksess

Hvordan lykkes man her i verden? Det skulle mange unge mennesker gjerne ha visst, og mange har forsøkt seg på svar.

I en bok nylig - jeg husker ikke hvilken - ble tre kriterier framsatt.

1. Et overutviklet selvbilde.
2. En grunnleggende usikkerhet.
3. Evnen til å disiplinere seg selv.

Rett nok var disse kriteriene ment å forklare ekstrem suksess, men de har nok noe å si rent generelt også. Ikke minst den siste egenskapen - å kunne utsette tilfredsstillelsen av egne behov, og disiplinere seg selv til å tåle en del. I et kjent eksperiment - Stanford Marshmallow Experiment - ble barn gitt valget mellom godteri nå eller dobbelt så mange godteri om et kvarter. Ikke uventet var det mange som valgte mindre godteri her og nå.

Oppfølgingsstudier viste at dette valget hadde svært godt samsvar med hvor godt disse personene gjorde det i livet. De som klarte å utsette egenbelønningen og dermed få mer igjen for det lyktes bedre.

I denne artikkelen i New Scientist, som jeg klarte å lese før den forsvant bak betalingsveggen, er også motivasjon et sentralt element. Artikkelen ser på nyere forskning om sammenhengen mellom intelligens, motivasjon og suksess. Mer alminnelig suksess i dette tilfellet - ikke bare President eller Nobelpris.

Mange personer med svært høy intelligens gjør det ikke spesielt godt i yrkeslivet eller livet forøvrig. Mye tyder på at det er motivasjon som mangler. Ikke for det - skal du gjøre det godt i en IQ-test krever det også at du er motivert for å gjøre det bra. Dette er et forhold som har vært oversett, og konsistent oversett, i det meste av det som har vært skrevet om IQ både i forskning og i den allmenne debatten.

Det å lykkes har i all fall nær forbindelse med motivasjon, men hvordan kan man forsterke motivasjonen hos barn og ungdom? Alle kan ikke bli stjerneadvokater, fotballstjerner eller næringslivsledere - men alle bør kunne få muligheten til å utnytte sitt potensial. Men hvordan?

Artikkelen over viser til at det å lykkes - på ett eller annet felt - styrker forståelsen for sammenhengen mellom innsats og resultat. De mest intelligente har det ofte for lett på skolen, og de som av ulike grunner er mindre vellykkede i de teoretiske fagene kan likevel gjøre det godt her i livet dersom de har en arena der de lykkes.

Hva er konklusjonen for norsk skole? Det er at det vil være svært uheldig å rendyrke den akademiske profilen, og svært heldig å gi flere en mulighet til å lykkes på ett eller annet område der de har eller får interesser. Det kan være innen sport, hobby eller kultur. Hvis skolen blir en arena der bare de skoleflinke - som jeg - lykkes, så skaper vi flere tapere. Det er ikke bare taperne som taper - det er hele samfunnet.

Bilder, skole og et kostelig øyeblikk

Jeg kommer ikke fra noe akademikerhjem, og derfor ble det ekstra viktig å møte dyktige lærere i skolen. Der var jeg på mange vis svært heldig, for de aller fleste - i alle fall på barneskolen og ungdomsskolen - var dyktige i fagene sine og forstandige folk. Jeg har holdt kontakten med mange av dem, og jeg er dem alle stor takk skyldig. Her skal jeg bare framheve en av dem - men ingen er glemt!

Det er to grunner til at Fred Strømme får æren av å bli nevnt. En grunn ser dere over: han er en svært dyktig fotograf. Her er en lenke til noen av hans bilder (i alle fall er de fleste bildene hans). Jeg er ikke sikker på hvor motivet er hentet, men det er grunner til å tro at det er fra Overhalla. Jeg var så heldig at jeg hadde Fred i Foto valgfag. Det var interessant, men satte neppe så dype spor som engelskundervisningen hans.

Jeg endte opp med hovedfag i engelsk - og det gjorde Fred også. Til slutt. Det er den andre grunnen til å nevne Fred her - det kostelige øyeblikket. Han avbrøt hovedfaget for å ta seg jobb i Overhalla - om jeg ikke husker feil var det stifting av familie som utløste bevegelsen nordover fra Trondheim.

Det hadde seg slik at jeg en periode var Førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB, og jeg var også sensor for fagområdet ved NTNU, et engasjement som varte ut over mine to år ved faget i Bergen.

Omsider gjorde Fred ferdig sitt hovedfag, men veilederen, John Oakland, var vag på hvem sensor skulle være. Jeg glemmer ikke så fort reaksjonen hans da jeg gikk inn på åstedet for muntlig eksamen. Min åpningsreplikk hadde jeg tenkt ut: "Nå er du vel glad for at du ga meg S i engelsk i 1978?". Det gikk bra med Fred også.

Jeg avslutter med et annet av Freds bilder som gjør det samme som bildet øverst og fanger inn både "essensen" av Overhalla (enten det er tatt der eller ei) og viser tåkeeffekten mange av bildene til Fred fanger så godt inn.

Kommunal eiendom

Du tror kanskje at man skal lete lenge etter et kjedeligere tema å skrive om? Men dette er interessant. Faktisk. (Bildet: Ulixes mosaic at the Bardo Museum in Tunis, Tunisia. 2nd century AD.)

Landet over står offentlige bygninger og forfaller. Når forfallet har komme langt nok for mange nok bygg av en type - som skoler - ender det at man gjør noe med det på en nasjonal dugnad - som med skolebygninger i forbindelse med tiltak mot finanskrisens virkinger på byggenæringen.

Men slike krafttak kan ikke skjule det som synes å være et gjennomgående problem: vedlikehold forsømmes - kanskje særlig i kommunene. I Nærøy kommune bygges nå en ny Ungdomsskole vegg i vegg med den gamle. Det å restaurere den gamle ville blitt nesten like dyrt som å bygge ny - forfallet var kommet så langt.

Hvorfor forsømmes vedlikehold av våre felles eiendommer? Velger man ikke fornuftige personer inn i styre og stell? Problemet er sammensatt.

Politikerne
Jeg har selv vært folkevalgt, og det jeg sier her er ikke uttrykk for noen politkerforakt. Tvert om. Men i alle fall: politikere er faktisk ganske like andre mennesker. Vi som velges inn ønsker å se resultater av det vi gjør, og da er det vesentlig mer tilfredsstillende å åpne nye bygg, veier, og annet enn å flikke på det man har. Når man går av eller ikke blir gjenvalgt vil de fleste av oss gjerne kunne si "dette har jeg oppnådd!". Da holder det ikke med "jeg har oppnådd å hindre tidens tann i å tygge skolen, kirken, eldresentret osv. i stykker". Den varme følelsen i brystregionen uteblir, og ryggen retter seg ikke umerkelig opp av seg selv. Der stiller det seg ganske annerledes med idrettsanlegget, den nye brua, og annet som trekker Fylkesmann og Skolekorps.

For å finansiere noe nytt, et nytt Sykehjem for eksempel, blir det fristende å dytte på utgifter til det gudsjammerlig kjedelige vedlikeholdet litt. Bare et år, må man forstå, for det gjør jo ikke så mye. Men dette blir fort en vane - helt til avisen kan presentere nye arter av muggsopp på skolen, smuldrende tak på kirken, osv.

Felleseie
En ulempe med offentlig eiendom er at i stedet for at vi føler at "vi alle eier det", blir det til at vi føler at "ingen eier det". Det var noe av Aristoteles' implisitte kritikk av Platon i Politikken (både om familien og privat eiendom: alle tenderer mot å skulke unna forpliktelser man venter at andre vil ta på seg, f.eks. 1261-1264). Man ser mye det samme i større folkemengder: jo flere som er nærværende, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn og redder noen). Privat eiendom er samfunnsmessig nyttig fordi den påkaller ansvar for bevaring. Det er i den enkeltes interesse å ta vare på det man har, og det er ingen å dele ansvaret med.

Privat eie av bygg for offentlig bruk?
Private eiere av bygg som det offentlige (for eksempel Kommuner) bruker vil beregne seg fortjeneste - som det offentlige må dekke. Derfor blir det dyrere for oss alle. Et annet forhold som taler mot at private eier bygg som det offentlige skal bruke, er at det utgjør en slags innrømmelse av at politikerne ikke klarer å ivareta sine forpliktelser.

Antikkens helter - eller noen av dem - hadde en grad av selvinnsikt moderne politikere mangler. I Odysséen får Odyssevs mannskapet til å binde ham til masten slik at han ikke skal falle for fristelsen til å la seg lokke av Sirenene. Vil det være selvinnsikt i samme klasse å la private eie offentlige bygg for å hindre politikernes mennekselige svakheter fra å la dem forfalle? Det må i så fall bestemmes av de samme politikerne - så særlig sannsynlig er det ikke.