Elefanten i skattekammeret

Skatteutvalget kommer med forslag til store endringer i det norske skattesystemet, men den endringen som formelig roper om å få komme på banen nevnes ikke i det hele tatt. 

Norge skiller seg ut på flere måter når det gjelder skattesystemet vårt. En av dem er formueskatten, som de fleste andre land ikke har - av gode grunner som jeg ikke skal komme inn på her. En annen er at vi vel er det eneste landet der man har en ubegrenset mulighet til å trekke fra renteutgifter på skatten. 

Derfor er det heller ikke noe mysterium hvorfor Norge kanskje er det landet i verden der husholdningenene har høyest belåningsgrad, og der netto belåning fortsetter å øke. Gjeldsgraden er 347% i 2021, og det er 9% høyere enn året før og 29% høyere enn i 2016. 

Bare for å si rett ut hva dette er: Dette er fellesskapets sponsing av alle som tar opp lån. Det var som om det var et problem i Norge at folk lånte for lite i forhold til inntekten, og ikke akkurat det motsatte. Mens formueskatten er en skatt på de som ikke bruker opp pengene sine, så er rentefradraget ren sponsing til de som bruker mer enn de har. 

Dette har også en fordelingspolitisk slagside, for de som låner mest er også de som tjener mest. Tjener du millionen har du kanskje fire millioner i lån, og det sponser vi alle med rentefradrag på skatten din. De som tjener mindre tar også opp mindre i lån, og får mindre sponsing fra oss alle. Omvendt Robin Hood der, altså. 

Men dette vil ikke skatteutvalget gjøre noe med. Neida. Elefanten ser alle, men ingen vil si noe om den. 

Skatt og fordøm!

Det du skatter får du mindre av! (Tabellen viser skatt på næringskapital i Norge) Så enkelt er det. Det er derfor det koster å kjøre gjennom bomringen eller å kjøpe alkohol. Det er selvsagt terskler her som på andre felt. Vanens makt er sterk, og opp til et punkt lar man seg ikke påvirke så mye, men så blir det for drøyt. 

Drøyt har det tydeligvis blitt for en del rikinger her i landet. Noen mer profilerte enn andre. Sveits er landet for både eks-skiløpere og eks-fiskere med betydelig næringsvirksomhet. Det er sikkert ikke bare flagget som er et stort pluss. Skatt spiller nok også en rolle. 

Med på turen får de hat og forakt fra de samme politikerne som har skattet dem ut av landet. Det spiller også en rolle. Dersom du blir uglesett for å lykkes, så bidrar det ikke til at du vil være lenge i landet. Insentiver, og skatt er et negativt insentiv, virker. Noen ganger positivt. Uten skattenivået i Storbritannia under Labours Harold Wilson hadde vi sikkert ikke fått Beatles-sangen "Taxman" og Keith Richards ville vel heller ikke flyktet til Nellcôte ved Nice der Exile on Main Street ble spilt inn. I Storbritannia ville de ha betalt 98% skatt, og de hadde gjeld å betale. Skatte-Exile ble løsningen. 

Men skatt må vi (det vil si stat og kommune) ha, og skatt må vi betale. Ingen krangler på det, og det er heller ikke skattenivået Sveits-flyktningene plages mest med men systemet. Systemet der man må betale skatt av næringsformue, enten den tjener inn penger eller ikke. Formueskatten er ikke - som moms, utbytteskatt og inntektsskatt - knyttet til en pengestrøm. Slik sett fungerer den som en straff for ikke å bruke opp pengene i banken eller verdiene i en bedrift. De som eier bedrifter må ta penger ut av virksomheten som den har skattet av, og betale utbytteskatt på dette, for å betale formueskatten sin. Slik tappes bedrifter for midler på en måte som få OECD land fortsatt gjør. Ikke Sverige, ikke Danmark, ikke Finland, og så videre. 

To bedrifter som ligger vegg i vegg, som gjør det samme og tjener det samme, kan få to ulike utfall år for år. Hvis den ene er eid av en norsk eier og den andre av en utenlandsk, må den norske ta ut ekstra utbytte (som beskattes) for å betale formueskatten. Det må ikke den som eies av utlending. 

Det synes umulig å få en debatt om skattesystemet i Norge uten at det utarter til en utskjelling av rikinger. Ikke for det, skatten på næringsformue har økt betydelig i Norge det siste år. Regjeringens økning av skatt på næringskapital er den største i Norges historie. Fra 2021 til 2022 er den mer enn doblet fra 7,2 mrd til 15,2 mrd (men noe av dette skyldes tilpasning til fremtidig skattenivå). Og mer skal det bli, om signalene fra Regjeringen og ikke minst budsjettpartner SV er til å stole på. Det skal virkelig svi å lykkes med næringsvirksomhet her i landet. 

Utbytteskatten øker også, fra 22 til 32 milliarder fra 2021 til 2022 (sier Finansdepartementet). Totalt betaler norske eiere ca. 47 mrd i formueskatt og utbytteskatt i 2022 (estimert). Det er omtrent det samme som det koster staten å sponse folks låneopptak (rentefradrag). 

Norske husholdninger er verdens mest forgjeldede, og hvert år blir de mer forgjeldet. Gjeldsveksten er år om annet på minst det doble av veksten i nasjonalproduktet og har lenge vært på et kritisk nivå. Ikke rart, når du får betalt på skatteseddelen for å ta opp lån. (Noe jeg skrev om for snart ti år siden, og fikk titusenvis av lesere på.) Hvis man skal se etter en løsning for penger i statskassen som også reduserer den norske overforgjeldingen, så har vi her en ordning som er overmoden for revisjon eller fjerning. 

(Dette ble skrivet over en uke før Statsbudsjettet legges fram.)

Stoltenberg i feriemodus

I går sendte NTB ut en sak der statsminister Stoltenberg uttaler seg om gjeldskrisene i USA og Sør-Europa. Som Jan Tore Sanner påpeker oser det av selvgodhet. Men det er ikke alt den oser av: omtrentligheter og feil er det også tett av i en liten sak.

1. Det er ikke i seg selv et for lavt skattenivå som har ført til gjeldskrisene vi ser spille seg ut nå. Det er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden, og utgifter på den andre som har vært skjevt.

Ingenting hadde vært løst med et norsk skattenivå i disse landene hvis utgiftene fortsatt var for høye. De hadde også stått seg like bra med samme skattenivå og lavere utgifter. Det skjønner Stoltenberg sikkert, men det passer ikke med valgkampopplegget.

2. Norge har ikke et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi ligger omtrent på et EU-snitt. Det skyldes ikke Arbeiderpartiet og LO, men det at jordens geologiske historie har gitt oss store reserver av olje og gass. Pengene herfra har gitt oss klodens beste økonomi.

Dette burde gjøre oss en smule ydmyke, men det har gått Stoltenberg til hodet. Snart hevder han vel at det var vedtak på Youngstorget som ga oss oljen. Landets statsminister kunne tjent på å være litt mindre kjepphøy. Å gå fra å være en humanitær stormakt til en hovmodets stormakt er ingen ønsket utvikling.

3. Stoltenberg hevder at Storbritannia ville blitt kvitt underskuddet sitt dersom de la seg på et norsk skattenivå. Igjen er det det store norske forbildet som skal redde verden. Han nevner ikke at Gordon Brown, hans tidligere kollega som finansminister og statsminister for Labour, lånte stort til offentlig forbruk i oppgangstider - en Keynes i reversj. Det måtte straffe seg, og de konservative får jobben med å stramme inn. Igjen er det forholdet mellom inntekter og utgifter som er det sentrale, ikke skattenivået i seg selv.

4. Stoltenberg hevder også at vi hadde store olje- og gassinntekter da krisen slo inn mellom 80- og 90-tallet. Det stemmer jo ikke. Utgiftene til investeringer var da svært høye, og de store kontantstrømmene kom betydelig senere. Vi hadde ikke noe "Statens Pensjonsfond Utland" den gangen.

Men det er ikke bare inntektene fra naturens gaver ute på havet som gjør Norge til et unntaksland. Det er bred enighet (utenom FrP) for en langsiktig forsvarlig forvaltning av formuen, og Norge er et relativt lite og homogent land der den politiske kulturen er innstilt på langsiktige kompromiss som Pensjonsforliket (igjen uten FrP). Langsiktige og viktige reformer har vært mulige i Norge gjennom samarbeid på tvers av sidene i politikken.

Men enten det er natur eller kultur (for skattenivået er det IKKE) så kan vi ikke eksportere vår lykkelige situasjon. Statsministerens hovmodige belæring kan passe rundt frokostbordet på feriestedet hans, men nå er det på tide å opptre som om han leder verdens heldigste lille land. Ikke en hovmodig stormakt.