Wine Report

Her kommer en bokmelding, og den har nok størst interesse for vinvenner som kan lese engelsk. Tom Stevenson har redigert Wine Report 2008, som han har gjort det siden 2004 - tror jeg.

Prosjektet er nesten uimotståelig for alle med en over gjennomsnittlig vininteresse. Hvert område blir dekket av en ekspert, Stevenson selv tar seg av Champagne og Alsace, mens f.eks. Clive Coates skriver om Burgund. Mye av dette er meget interessant, og i tillegg til årgangsvurderinger, spesielle emner og annet, så får man også litt velbegrunnet sladder.

Nå er det kanskje i overkant mange områder som dekkes. Har du lyst til å vite om de siste årgangene i Danmark og Belgia? Ikke jeg heller, men det blir nå luksusproblemer. Det er jo bare å la være å lese det. Omtrent 500 sider for ca. 80-90 kroner på Amazon.co.uk gjør det heller ikke til noen stor utgiftspost.

Emnene som dekkes lengre bak i boka, om f.eks. Wine Science, Wine on the Web, Vintages, Wine and Health - og en rekke andre emner, er kanskje aller mest interessant. I alle fall for meg. Her har jeg funnet mye stoff til ettertanke, og ikke minst nyttig er Serena Sutcliffes vurderinger av hvilke årganger det er verdt å drikke nå.

Anbefales!

Demokrati?

Fordelingen av politiske verv i Oslo er avgjort. Ingen synes å mene at prosessen har vært ideell, og alle skylder på alle. Kanskje ta et steg tilbake og se på noen realiteter?

Dette er hestehandel i flomlys. Ikke spesielt utspekulert hestehandel en gang, dersom ikke Høyre har hatt en listig plan hele veien. Nei, det de fleste ser ut til å glemme er at demokratiet tar slutt når stemmene er talt opp. Slik er det norske systemet. Med et topartisystem, og flertallsvalg i enmannskretser, blir valget avgjort demokratisk. Med et flerpartisystem, og millimeterrettferdighet, blir det hestehandel. Sånn er det bare.

Vi har et valgsystem i Norge som er rettferdig mot partier, men ikke mot velgere. Det er over tre millioner velgere i landet, og vi har 6-7 partier av noen størrelse. De er kanaler inn i det politiske systemet. Men når vi har stemt på dem, er resten opp til politikerne og hestehandelen. Det betyr at alle velgere må vite at det program vi stemmer på aldri vil bli politikk.

Med to partier ville valget avgjøres av velgerne, og en stor del av velgerne ville oppleve at det program de stemte på ville bli politikk. Men er to kanaler inn i det politiske system nok? Antakelig ikke, og da får vi vel leve med "Tuppen og Lillemor", basketak på bakrommet, og alt annet som hører med når ulike listige planer kolliderer med hverandre.

Mediekynisme

- er et fenomen jeg håper vil bre om seg. Kanskje har det gjort det allerede, ettersom salget av løssalgsavisene har sunket merkbart?

Jeg tenker ikke på at mediene er kyniske - det er ikke noe nytt. Det som ville være nytt, og gledelig, var om folk gjennomskuet medienes manipulering, og ikke minst de såkalte "Medierådgivernes" manipulering. I Storbritannia ble etterhvert folk så lei "spin" at det slo tilbake på spinnerne - ikke minst Tony Blair og Alistair Campbell. Her i landet lever vi visst fremdeles i en uskyldstid.

Nå er det Gerd-Liv Valla som lekker historier fra sin kommende bok. "En pikant detalj hver tredje dag", er trolig det rådet hun har fått fra sin medierådgiver og/eller forlaget. Da kan avisene selge, og oppmerksomheten blir større og dermed også salget når boken kommer. Glemt er det at hun trakk seg "for å skape ro i LO". Det blir ikke ro av en slik lang serie med lekkasjer fra den kommende boka, men det er klart viktigere å selge den og dekke advokatregninger, enn det er å skape ro om LO. Å skaffe seg et bedre ettermæle er også viktig.

Det er ingenting som skaper så mye oppmerksomhet som uenighet og krangling. Slik sett har Valla en god sak når bestselgerlistene skal skrives til jul. Selv jeg ble bedt om å se om jeg ikke kunne rote opp en skikkelig krangel med noen der jeg kunne vise til boka da Universitetsforlaget skulle gi ut en norsk utgave av boka mi fra 2001, Literature and Philosophy. Jeg avsto. Det var ingenting i det for meg, for jeg kunne ikke tjene penger på det, og bare tape anséelse.

For 12-15 år siden kjente jeg folk sentralt i Fremskrittspartiet, og fikk et innblikk i hvordan mediene og politikerne samarbeider. Detaljene skal jeg spare, men det store bildet er at framstående politikere har journalister som jobber med dem. Hvis politikeren får en historie om det indre liv, får politikeren en sjanse til å profilere en sak i avisen. Hvis det ikke er noe som foregår, så ringer journalisten for å se om han eller hun ikke kan spille noen ut mot noen andre. Slik får man et oppslag. For det er vel ingen som tror at det skjer omtrent like mye viktig hver dag selv om avisen har det samme antall sider? Neida. Man SKAPER saker. Peker meningsmålingene nedover for et parti, så er det bare å legge seg på telefonen: først sentralstyret, deretter fylkesledere og stortingsrepresentanter, deretter gamle partitravere. Før eller siden får man noen til å si noe som kan ligne på at partilederen ikke gjør en helt optimal jobb. DA har man en sak: "opprør i N-partiet: X ber lederen gå av". Jeg fylles av lede! Det trengs ikke mye tankekraft for å se hvordan sakene oppstår - bare prøv selv neste gang.

Den vanligste måten man skaper saker på er å lage en undersøkelse eller en meningsmåling. Når jeg på radioen om morgenen hører at "en undersøkelse viser at..." så tenker jeg automatisk: "hvem er det som har plantet den historien?"

Men en undersøkelse viser vel bare det folk mener? Ja? Det viktige er hva du spør om FØRST, før du kommer til det viktige spørsmålet. For eksempel: hvis du vil ha et oppslag som gavner bondelaget har du først en serie spørsmål om avfolking av bygdene, om at verden trenger mer mat, om du er skeptisk til tryggheten ved importert kjøtt (du tar den typen kjøtt som sist har hatt en stor negativ sak - Storfekjøtt etter utbrudd av Munn og Klovsyke i England, og Kylling dersom noen har krepert av salmonella i Portugal). Så kommer det spørsmålet som kjøperne var ute etter: "Bør Norge senke eller heve støtten til vår egen landbruksnæring?" Hva tror du svaret blir?

Resultatet av undersøkelsen over blir et annet enn dersom man hadde innledet med å spørre om hva man syntes om at fattige land ikke får selge landbruksvarer til Norge, eller om hva man synes om tollsatser på 453% på enkelte typer ost, osv. Slik kan "en undersøkelse viser..." brukes til akkurat det man vil, og som PR-byrået har gitt deg råd om.

Akkurat i disse dager ligger Høyre på 18,4%, og alle Høyre-hjerter gleder seg. Det gjelder hva man ville stemt ved Stortingsvalg. Men: det har nettopp vært kommunevalg, og det er konteksten - selv om de spør om Stortingsvalg. Når månedene går kommer Høyre til å gå ned, og FrP opp på disse målingene.

Sann mine ord - og tenk hvordan nyhetene blir skapt neste gang du ser eller leser. Særlig dersom de magiske ordene "en undersøkelse viser..." blir brukt - eller du leser om uro i ett av våre partier.

Fred er ei det beste...

Så har altså fredsprisen gått til Al Gore - for å ha gjort oss oppmerksom på at global oppvarming er på gang, og at det vil ha store konsekvenser. Han har vunnet Oscar for samme ytelse - det er vel en indikasjon på at fredsprisen har lite med fred å gjøre etter hvert.

I fjor vant denne mannen på Sri Lanka, Yunus, som hadde startet mikro-kreditt, og faktisk bidratt til å redusere fattigdom. Al Gore har ikke gjort noe for å redusere global oppvarming, han har bare gjort oss enda mer oppmerksomme på at den foregår. En kan tenke seg at oversvømmelser og tørke vil føre til konflikter mellom folk, akkurat som fattigdom - eller rettere: mangel på muligheter - er en kilde til frustrasjon og sosial uro. Men The Nobel Peace Price har fint lite med fred å gjøre i år, og mange andre år. Det har i år blitt en pris for noen som har gjort oss oppmerksom på noe truende. Hvem får den neste år? Noen som lager en film om at kombinasjonen mellom fanatisk religion og nasjonal ydmykelse er truende? Jeg tviler på det.

Hva er fellesnevneren for disse ikke-fredsprisutdelingene, til Yunus, kvinnen som plantet trær i Afrika, og Al Gore? Det kan synes som om Norge har utvidet fredsbegrepet, og nå gir prisen til noen som "Prøver å gjøre verden bedre på ett eller annet vis". Det er typisk norsk. Norge får oppmerksomhet gjennom denne prisen, og vi kan vise oss fram som godhjertede og omtenksomme verdensborgere. Gir man prisen til de som står oppe i en konflikt, men prøver bryte ut av den med fredstraktater og avspenning(som Nobelkomitéen gjorde før da prisen var en fredspris), så kan man risikere at ting går rett vest og de ender opp i krig igjen. Da er det bedre å gi den til noen som ikke gjør så mye fra eller til, og som ikke har myndighet over våpen.

Dersom ikke Al Gore stiller som presidentkandidat igjen, da....