Kjellerviner i juli - del II

Juli er vanligvis en måned der det er et minimalt uttak fra kjelleren siden vi er bortreist på ferie. Det blir ikke like mye reisevirksomhet i år av grunner alle kjenner til, så noen flere viner kommer også i denne månedens utgave. Det er også en personlig seier å ha klart første delmål i kampanjen for å krympe kjelleren. Det er nå 33 færre flasker der nede enn for et år siden.

2012 Weingut Keller Abts E® Riesling Großes Gewächs

Dufter klart Riesling, men uten noe petroleum. Det er den bastante fruktigheten som sier fra. Duften har sitrus, men også godt med eksotisk frukt. Ganske opulent, men syren balanserer fint når den kommer i munnen, og lengden er imponerende. De andre som smakte brukte en del tid på å komme til Tyskland og til rett region. Med tid i glasset går den inn i en finslig og svært harmonisk fase, der smaksbildet er som kniplinger og et pianostykke av Scarlatti. Detaljert og fint avstemt. En stor vin!

Gjenkjøp?* - Ja. 

2005 Château de Beaucastel Châteauneuf-du-Pape

Beaucastel innfrir! Panelet var rundt omkring - først i Italia. Og det er noe italiensk over den kombinasjonen av pågående frisk frukt og underliggende struktur. Meget ungdommelig for sine 15 år, og dette var siste flasken min fra denne årgangen. Men det var heller ikke noe barnerov. Dyp farge, dufter friske frukter, lær, urter og mye annet. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Pol Roger Champagne Vintage Brut

Finslig mousse - som man venter fra denne kanten. Frisk og frapperende i munnen. Både duft og smak av glassepler og sukkerbrød, med noe sitrus og et litt jernaktig element i begynnelsen av ettersmaken. Definitivt the real deal, og fortsatt å få et par steder som magnum. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Dönnhoff Niederhäuser Hermannshöhle Riesling Spätlese

Grønlig skjær i fargen - om det ikke var plenen som snek seg inn i paletten. Duften er dominert av en tydelig limetone. I munnen er det merkbar sødme, og selvsagt god syre. Den er ikke så intens som man venter fra en moselriesling,# men den balanserer frukten godt. Den matchet også oster som tok oss fra Roquefort via Gruyère til (Fanaprodusert) Camembert (-stil). Grei nok som matfølge, og en god vin etter sin stil og sitt formål, men jeg har (igjen) blitt lei Riesling med restsødme (som ikke er skikkelig erkesøt). Det blir for enstonig.

Gjenkjøp? - Neppe.

# - Jeg vet at dette er en Nahe-vin, men de fleste har bredere erfaring med viner fra Mosel så derfor sammenligner jeg med dem. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang

. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Kjellerviner i juli - del I

2004 François Raveneau Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre

Det er syren som sier at dette er en Chablis, og den syren er noe mer markant enn på andre årganger av denne vinen som jeg har smakt de siste par årene. 2004 er en meget syresterk og ganske "hard" årgang jevnt over i hele Nord-Europa, men her er produsentens sedvanlige sentral-burgunderske stil også lett å legge merke til. Når jeg skal vurdere vinen er det også riktig å ta med i betraktning at dette var en av de siste årgangene det var relativt lett å få tilgang til fra denne produsenten.

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten

Den forrige fra dette stasjet var litt i overkant utviklet, kanskje, og dermed litt fruktløs. Den kunne bli forvekslet med en utviklet Chenin Blanc, mens denne tydelig og klart sier fra at det er en noe utviklet Riesling fra et møblert hjem. På nesen er det bakt sitron og ørlite hvit sjokolade. Bruker man sansene i samarbeid med fantasien kan man også fremkalle gule plommer og epler i samme fargenyanse. Frukten er bevart her, og harmonien spilles ut på en bakgrunn av tydelig Rieslingfrukt. Den ligner en god del på Absterde (se over) med sin finslige struktur og harmoni. Flott vin!

Gjenkjøp? - Ja. 

1996 Bollinger Champagne La Grande Année

Gyllen som en giftering, og jeg begår gjerne bigami med denne. Dyp, rik, kremete - men også frisk og ren. Drukket til forretten, og jeg ser for meg at den kan gå perfekt til svært mye mat også langt inn på det som gjerne regnes som rødvinenes domene. Herlig!

Gjenkjøp? - To kasser. 

2005 Joseph Drouhin Beaune 1er Cru Clos des Mouches Rouge

Svært dyp farge til burgunder å være, men klar. Ut fra fargen ville jeg tippet en ung Barolo. Dufen, derimot, forteller noe annet. Fra start, og i økende grad, er det ren Pinot-essens på duft med jordbær som differensiering fra normen. Dyp og intens duft, og smaken følger opp med kjølig frukt i høy kvalitet hele smakskurven gjennom. Vinen er klar, men jeg ser ikke bort fra at den kan bli bedre de neste fem årene og holde godt langt ut over det. 

Gjenkjøp? - Helt klart. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang

. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

The Silent Patient (Anmeldelse)

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge - i alle fall i sjangeren krim. Forfatteren er en debutant, men det skulle man ikke tro. Plottet er usedvanlig bra, og språket er nærmest perfekt. Det er ikke noe overflødig, og oppmerksomheten holdes lett på et høy nivå. 

En alternativ sjanger for denne boka er "psykologisk thriller". Pasienten i tittelen er innelåst i psykiatrien etter å ha skutt sin ektemann flere ganger i ansiktet, og fortelleren er psykologen Theo Faber. Men han er ikke den eneste fortelleren. Vi får også stadig lengre innslag fra dagboken til pasienten, kunstmaleren Alicia Berenson. 

Faber leser om saken, og søker seg over til institusjonen der Berenson er innlagt. Hun har ikke sagt et ord siden hun ble tatt etter drapet, og Faber setter seg som mål å få henne i tale. 

Det er en klisjé, men jeg hadde vanskelig for ikke å lese boka fra perm til perm. Men som med godteri er det best å posjonere det ut litt.

Boka var en Sunday Times Bestseller og selges rimelig på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Hvite mannlige privilegier?

Opprinnelig hadde jeg "Nyanser og forskjeller" som overskrift på dette innlegget. En kan vanskelig tenke seg en kjedeligere overskrift i disse polariserte tider, men det er nødvendig å påpeke at stereotyper ikke er noe bare rasister lider av. Det rammer oss alle at vi så lett henfaller til meningsløst store kategorier, og at vi så lett skjærer alle over en kam.

At svarte diskrimineres er utvilsomt, og at andre ikke-vestlige innvandrere også blir diskriminert tror jeg sikkert også er tilfelle. Men når man ser på det som gjerne kalles "life chances" - mulighetene for å skape seg et godt liv gjennom utdanning og karriere - er det et sammensatt og svært nyansert bilde som tegnes. Det vil si: i alle fall om vi benytter det mest detaljerte og omfattende datamaterialet om slikt vi har i denne verden, nemlig dataene til UCAS. UCAS er de britiske universitetene og collegenes "admission service". De samler flere og grundigere data enn noen andre, om alder, kjønn, etnisitet, nabolag, skoleslag, foreldres inntekt osv.. Og for å spole fort fram til konklusjonen: Aller dårligst går det med fattige hvite gutter. 

Ikke "white privilege" akkurat. 

Mye av det de finner ut er ganske opplagt: De med velstående foreldre kommer seg lettest videre til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Men det er mange overraskelser også. Nesten halvparten av elevene som var så fattige at de kunne få gratis måltider på skolen i London kom seg videre inn i høyere utdanning, mens bare 26% av de utenfor London var så heldige.

Videre gjorde "svarte" unge med afrikansk bakgrunn det bedre enn hvite unge, mens det motsatte var tilfellet med svarte barn med karibisk bakgrunn. Fattige jenter med kinesisk bakgrunn gjør det også bedre enn rike hvite barn! 

Den etniske gruppen, utenom sigøynere/roma som hadde dårligst sjanser til å bli tatt opp til høyere utdanning var hvite! Og av de hvite som kom inn på universiteter, så var det flest fra middelklassen og over, og 57% var jenter. 

Og som nevnt over: Den gruppen som deltar minst i høyere utdanning i Storbritannia er fattige hvite gutter, med 13%. "White privilege" gjelder visst ikke her. 

Av de fattige, altså de som er eligible for a free school meal, er det bare 17% av de hvite som kommer seg inn i høyere utdanning, mens øst-asiater og svarte afrikanere som er like fattige har dobbelt så høy andel! Og forskjellene øker. Fra omtrent likt i 2007, og til 41% for svarte og 30% for hvite i 2017. 

Dette området er ikke enestående. Det er ikke sånn at 7 av 8 hvite unge menn fra arbeider- og underklassen kalkulerer at de heller kan starte sin egen bedrift enn å gå på universitet. De er kraftig overrepresentert på andre dystre statistikker også - selvmord, arrest, alkoholisme osv. 

Dette betyr ikke at andre gruppers problemer er mindre verdt, enten det gjelder kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller noe annet. Men stereotypen som sier at disse utgjør alle og bare som har utfordringer ut fra hvem de er er falsk. 

Gruppen fattige hvite gutter og menn, som beviselig er den mest underpriviligerte av alle i forhold til de kriteriene vi har vist til over, har ingen som kjemper for dem. De faller helt utenfor venstresidens etablerte kategorier av ofre og blir oversett og uglesett med white privilege og toxic masculinity som kategorier som forblinder. De som forsøker å ta opp dette åpenbare og store problemet i mange land blir ikke forstått, eller blir beskyldt for å gå rasistenes ærend. 

Faren er at dette blir et selvoppfyllende profeti. Det dominerende narrativ er at kvinner kommer dårlig ut over alt, og at seksuelle og etniske minoriteter også gjør det. Da er sjansen for å gjøre noe for den unge mannlige arbeider- og underklassen uhyre liten. En gang var venstresiden opptatt av arbeiderklassens rettigheter og fremgang - men det synes å være lenge siden nå, i hvert fall så lenge den delen av arbeiderklassen det er snakk om er mannlig, hvit og ikke transseksuell. 

De får ikke plass i offerfortellingen, og elendigheten fortsetter. 

Manglende mangfold - eller statistisk enfold?

I en artikkel på E24.no aktualiserer Caroline Grundekjøn manglede mangfold blant norske toppledere med at det er "kun" 5% av topplederne som har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens 15% har bakgrunn fra andre vestlige land enn Norge. (Bildet: Getty Images)

Ikke noe sted brukes befolkningens sammensetning som sammenligningsgrunnlag, så her trenger Grundekjøn hjelp. Hvis poenget er mangfold må befolkningens sammensetning speiles, ikke sant? 

Statistisk sentralbyrå viser at ca. 7% av befolkningen har såkalt "ikke-vestlig bakgrunn." Avviket blant topplederne er i alle fall betydelig mindre enn jeg hadde sett for meg ut fra artikkelens innhold. To hoder til på bildet i E24.no og vi har en perfekt match. Fra før vet vi jo at kvinner er kraftig underrepresentert i akkurat denne gruppen, og det i betydelig større grad enn ikke-vestlige innvandrere. 

I befolkningen som helhet utgjør vestlige innvandrere også ca. 7%, noe som gjør denne gruppen kraftig overrepresentert blant topplederne i Norges største bedrifter med sine 15%. Hvis dette skal være et problem for mangfoldet må det vel være fordi de norske er underrepresentert blant topplederne? 

På meg virker det som om artikkelen ble skrevet med konklusjonen først og at "base rate" derfor ble underkommunisert eller rettere sagt totalt neglisjert. Den ville ødelagt poenget. 

Manglende mangfold er en utfordring på mange felt i samfunnet. Det at man rekrutterer personer som ligner en selv er et faktum, akkurat som de fleste søker sammen med personer man ligner eller har mye til felles med. Det er ikke bare på toppen av de børsnoterte selskapene dette skjer, men over alt.

Dette poenget hadde fortjent en artikkel med et bedre grunnlag. 

Lagrein

Franz Gojer Lagrein Granat 2018 kr. 285

Dufter røde bær. I munnen slank, og det kommer mer krekling og tyttebær - og urter. Ganske tannisk og skarp, og ganske ung og pågående i stilen. 

Nusserhof Lagrein Riserva 2013 kr. 409

Dufter rødfrukt og toffee/karamell. Litt løs i munnen. Ganske vandig og lite tilfredsstillende. Ikke verdt prisen på noe slags vis. Dersom vinen over var for ung, så er i alle fall denne vinen for gammel. Kanskje dette ikke er en druetype for lagring - tross navnet? Denne vinen var også smakt i feil flight, grunnet en tabbe under smakingen. 

Barone de Cles Lagrein Riserva Maso Scari 2015 kr. 468

Dufter fersksaget treverk og noe røde bær. Urtepreget kommer tydeligere fram i munnen, og stilen er frisk. På tok for dyr. 

Bittet er, etter det jeg forstår, et særpreg for Lagrein (skrives ikke Lagerein!). Grunnlaget er litt tynt, men basert på denne flighten er vinene forsåvidt greie nok. Men de er for dyre. 

Tsjekkisk og slovensk Pinot Noir

Krasna Hora Pinot Noir 2017
Lys med ganske klar rødfarge. Den dufter absolutt mer naturvin enn Pinot Noir, men duften er parfymert og søt. I munnen smaker det mest drops - nesten sickly sweet (men ikke helt). Vinen er ikke klaret eller filtrert, og den er lavsvovlet som seg hør og bør. Den er nå inne på flere pol i Oslo og Bergen i 2018-årgangen til 250 kroner flasken. Jeg smakte denne vinen også i november 2018, og her er notatet. Det ser ut til at jeg likte den bedre den gang da. Denne smakingen var i januar 2020.

Marjan Simcic Pinot Noir Opoka 2013
Denne er mye mørkere på farge enn vinen over. Den dufter krekling og sopp, og litt sur duft av sats (det man lager hjemmebrent av, ikke treningssenterkjeden). Alkoholen er litt kvass i munnen. I det hele tatt er munnfølelsen ganske kantete. Lukter etter hvert mest sure sokker. Nei, dette var ikke bra. Og det hjelper ikke på at 2015-årgangen koster 580 kroner. 

Stekar Movia Pinot Noir 2010
Enda litt mørkere enn den over igjen, og denne gang også tydelig (sic) grumsete. Rett og slett mye grums. Duften er av moden banan, og den er sur og fæl. Det beste ved vinen er at ettersmaken er kort! 

Stapleton and Springer CVRTE Pinot Noir 2015
Her brytes fargeutviklingen - denne er lysere enn vinene over. Og grumsete. Søt, god og frisk. Klart best av vinene i denne flighten, men konkurransen er meget svak. Herlig vin på naturvinvis. Kostet 310 kroner i innkjøp.

Konklusjonen er at dette smakte av naturvin, og verken av Pinot Noir eller av opphavet. Naturvin er en egen greie, og smaker mest naturvin. Basert på det jeg har smakt er også prosentandelen av viner som ikke er "fit for purpose" altfor høy. Jeg har likt mye naturvin jeg har smakt, særlig fra importøren Nebbiolo Wines, og har funnet dem interessante. Men det blir ikke noen kategori i min egen kjeller. Noen har jeg kjøpt for relativt umiddlelbart konsum. 

Sauvignon Blanc fra Süd-Tirol/Alto Adige

Franz Gojer Sauvignon Karneid 2016 kr. 320
Smaksarket var ikke godt utformet med hensyn til å identifisere vinene, men jeg går ut fra at det var denne vinen jeg smakte 14. juni. Den dufter nesleblad og valnøtter. I munnen frisk, delikat og pågående. Mer syrlig enn salinsk, heldigvis. Ganske "spiss" i stilen, og i Loire ville jeg sammenlignet med for eksempel Petit Bourgeois. Den har prisen på sin side - omtrent halvparten så dyr. 

Oberberg Sauvignon 2017 Igjen er smaksarket lite hjelpsomt for det står ikke noen produsent. Arrangøren mener det må være kooperativet sin, noe som antakelig er riktig. Den lukter i alle fall gammel mannesvette. Noen identifiserte duften som drosjesjåfør med en bestemt opprinnelse utenfor vårt nærområde, men det vil jeg ikke gjengi. Jeg håper og tror at det var en feil med vinen, og at noen bakterier har fått herje. Jeg tømte den i alle fall ut.

Kornell Sauvignon Oberberg 2017 kr. 420
"Kornell" er produsenten her, og har gjort en bedre jobb og/eller har vært betydelig heldigere. Dette smakte i alle fall mye bedre. Floral, velintegrert og frisk. Lang ettersmak. En helstøpt vin som utmerket seg blant de hvite denne kvelden. Dessverre er prisen ganske stiv, men man får mer for pengene her enn for den første vinen i denne flighten. 

Ferietid

Nå er det juli, og selv om Frankrike må klare seg uten meg i sommer, så blir det litt lavere frekvens på oppdateringene denne måneden. 

Hvite Süd-Tirolere

Pacherhof Müller-Thurgau 2018 kr. 280

Det er ikke ofte jeg skriver notater om viner på denne druen - som vel er mest kjent for å ha vært drivstoffet i ungdomssynder som Liebfraumilch. En kryssning av Riesling og Madeleine Royal som i denne utgaven er meget floral. Den dufter mest hylleblomst, men også litt sitrus. Hylleblomsten dominerer også i munnen. Meget floral og aromatisk, men den har også syre og blir aldri kvapsete. Blindt hadde jeg kanskje foreslått tørr Muscat. Likevel - den er i overkant dyr for kvaliteten, mener jeg. En del butikker har den på lager, inklusive Valken i Bergen (i skrivende øyeblikk). 

Niedrist Weissburgunder Berg 2016 kr. 330

Nedtonet og kjølig sitrus i munnen - og litt gummi. I munnen er den myk, og veldig salinsk. Eller salt, rett og slett. Det er noe jeg personlig liker svært dårlig, så denne er jeg ikke særlig begeistret. 

Cantina Terlano Vorberg Pinot Bianco Riserva 2016 kr. 309

Dufter modent korn og gult eple. I munnen er det god friskhet og spenst, men også i overkant salinsk mener jeg. 

Cantina Terlano Nova Domus Terlaner Riserva 2016 kr. 412

Dufter sitrus, nøtter og litt smør. I munnen er det fin balanse i elementene, og god gjennomføring og kraft i smakskurven. Klart den beste av disse vinene, men også priset etter det. 60 % Pinot Bianco, 30 % Chardonnay, 10 % Sauvignon Blanc. 

Kjellerviner i juni - del II

1997 Moulin Touchais Coteaux du Layon
Gul-gyllen på farge. Nesen er litt nedtonet, men byr på litt honning og fersk aprikos med ørlite lanolin. Harmonisk og lavmælt. I munnen er restsukkeret knapt til å merke, og dermed integrert. Tror den ville passet godt til foie gras, men her fungerte den først og fremst som en meditasjonsvin. Kostet meg bare 360 kroner i 2015.


PS: Slanten, et solid glass, ble stående i kjøleskapet noen dager. Da hadde vinen blitt fyldigere og mer intens. Kanskje den bare er litt for ung med sine knappe 23 år?
Gjenkjøp? - Kanskje. 

2002 Karthäuserhof Eitelsbacher Karthäuserhofberg Riesling Auslese

Åpnet på min sønns attenårsdag, som meningen var. Dette var i alle fall en vin som ville holde i atten år, og vel så det. Det er vel en overdrivelse å si at den er moden. Lys, som et modent kornstrå. Epler, regnvann og sukker. I munnen er heller ikke sukkeret fullt integrert, men syren skjærer gjennom. Kanskje litt i overkant. 

Gjenkjøp? - Nei. 

2002 Pol Roger Brut
Årgang inn, og årgang ut, dette er en flott champagne. Denne vinen har samme årgang som min sønn, og den ble servert i 18-årsdagen hans. Glassepler på nesen, stor fylde og intensitet i munnen med meget god mousse. Noe tertiære aromaer i munnen. Rik men frisk, en virkelig flott vin. Siste flasken av fem kjøpt i juni 2012. 

Gjenkjøp? - En kasse eller to?

2005 Domaine Marquis d'Angerville Bourgogne

Litt bruning på denne nå, faktisk. Dufter eldeltre og møbelpolish, fast og slank i munnen med OK ettersmak - men ikke mer. Men så får siste slanten stå en del tid i glasset, og så åpner den seg opp og framviser fruktighet og fin Pinot-stil fra Volnay. Akkurat det sier vel det man trenger å vite om både produsentstil og årgang - gitt at dette er en sølle Bourgogne Rouge.

Gjenkjøp? - Tja. 

2005 Patrice Rion Gevrey-Chambertin Clos Prieur

Sammenligningen med vinen over er instruktiv, gitt at det er samme årgang, to nivå og produsenter, og fra ulike deler av Côte d'Or. Mens d'Angerville i all hovedsak er fast og litt hard, er denne mye mer fragrant og smidig i frukten. Her kan man også se litt bruning i fargen. Duften gir bringebær og eksotisk krydder - men mest bringebær. Selv om den er saftig og smidig, gir den god matching til fedmen i sausen. Nydelig vin på den elegante siden, som jeg betalte bare 370 kroner for i 2007. 

Gjenkjøp? - Gjerne en halv kasse!

2013 Les Champs Perdrix Bourgogne Hautes-Côtes-de Beaune Blanc kr. 284

Dette er en lekker, moden hvit burgunder til en pris man kan betale. Jeg har ikke opplevd prematur oksidering på denne vinen, og uansett kan man levere den tilbake og få penger igjen skulle dette inntreffe. En virkelig flott vin som flyr under radaren til de fleste. Det er noen pol som har denne inne, men ellers er det 2015-årgangen som gjelder. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2010 Albert Morot Beaune 1er Cru Teurons

Litt murstein i fargen, men knapt så det merkes. På duft er det markjordbær og edelt treverk gjemt under generell rødfrukt og krydder. I munnen er den på den elegante siden, men med en syrlighet som aldri dominerer men som likevel hamler opp med mat som byr på utfordringer. En moden 2010 som vitner om opprinnelsen - og om en god årgang som er på veg inn i drikkevinduet. Betalte 420 kroner i 2013. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Om å møte seg selv i døra

Prøv disse påstandene. Passer de på moderne kunst og kunstopplevelse, og tror du unge norske kunstnere vil slutte seg til dem? (Foto: Olav Olsen i Aftenposten.no)

• Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
• Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
• Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
• To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.

Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.

Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det. 

Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?

Det løfterike er at de inviterer til debatt:

Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk. 

Gamle slovenere

På disse vinene mangler jeg virkelig referanser. Ikke bare er det vanskelig, eller umulig, å finne for eksempel den første vinen på nettet, men jeg vet heller ikke hvordan disse vinene "skal" smake. 

Stekar 003 2003
Jeg vet ikke hvilke(n) drue(r) denne vinen er laget av, eller hva slags produksjonsmåter som har vært benyttet. Tydeligvis er det naturvinsproduksjon på ett eller flere vis. Det dufter oksidert som en Manzanilla Sherry - men med litt for kvass syre. Det er vanskelig å like denne vinen, så da passet det at ettersmaken var kort. Skulle dette være en Sherry look-a-like? I så fall var den noe ubalansert i retning syren. Skulle det være noe annet så har den ikke tålt tidens tann. Eller kanskje den alltid har vært sånn? Ikke vet jeg.

Stekar Brajda 2009
Klar på fargen - som er mellomrød. Dufter i retning bordeaux (og på nettet ser det ut til at det kan være en miks av 80% Cabernet Sauvignon og resten Cabernet Franc). I munnen er den veldig tørr. Frukten har tatt kvelden. Nesen er meget god, og vinen av de bedre denne kvelden (men konkurransen var ikke så stor). Fin vin, tross fruktmangelen, men jeg tipper den har vært bedre for noen år siden.

Movia Lunar Chardonnay 2008
Klar farge og dyp duft. Det er dybde i smaksbildet også, men det ødelegges av den skjærende naturvinsyren som jeg har kjent på flere av vinene denne kvelden. Den stikker seg veldig ut, og når man smaker flere slike viner på rappen så lærer man seg å kjenne den igjen. Ubalansert vin - og det er synd. 

Det er i alle fall ganske tydelig at dette ikke er viner å lagre på. 

Exhib' fra Cap d'Agde

I år er dette kanskje det nærmeste jeg kommer den delen av Middelhavet der jeg bruker å bade. Ivrig etter å prøve nye roséviner så jeg noen som ga denne vinen topp score, og kombinasjonen av lovet kvalitet, savn og gode minner ble for sterk.

Exhib Côtes De Thau Cap d'Agde 2019 kr. 145

Fargen er bleikrosa. Her har det ikke vært mye skallkontakt. Duften er nype og hibiscus - frisk men passe fruktig. Dette preget fortsetter i munnen, med mest frukt i starten på smakskurven, men god gjennomføring og intensitet uten at det bikker over og blir til en bleik rødvin. Fortreffelig til å bare smatte på ute i solen eller under parasollen, men også substans nok til å matche for eksempel bakte kjøttboller med mozarella og tomatsaus. Druemixen er Cinsault 25%, Carignan 40%, Merlot 15%, Grenache 20%. Den som hadde smakt seg til det hadde jeg beundret, eller mer sannsynlig mistenkt for å ha jukset. Uansett: Svært god rosé til prisen! Verdt å bestille. 

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

Armenia og Moldova

Jeg har vært i Armenia, men det var før min vininteresse modnet. Likevel kan kanskje noen ha interesse av å lese mine inntrykk formidlet i tidsmessig god avstand til selve reisen. Men bildene er autentisk mine. (Bildet: Vinranker i Armenia påsken 1984 - foto Ole Martin Skilleås).

Zorah Yeraz 2014
Mer urtepreget enn de to andre, og også saftigere og lettere i stilen. Grei lengde, og god vin. Yeraz er ikke akkurat en drue jeg er veldig kjent med. 

Zorah Karasí 2016 (fra magnum)
Klar på farge og duft. Generell rødfrukt, harmonisk stil. Litt, men bare litt, preget av alkoholen. Druen er Areni Noir, som jeg heller ikke har så god bakgrunn for å bedømme. Men dette var en virkelig god vin, og produsenten har et meget godt rykte. Jeg satte faktisk et kryss i margen på denne vinen som en av de beste denne kvelden. Nå er det 2018 som er inne på polet i vanlig flaske til 359 kroner. 

Negru de Purcari 2008
Daffere duft enn de to andre, med kokt mais. Daff på smak også. Det beste med vinen er at den er kort. Mest sannsynlig er den død gitt en betydelig alder, men snikkork er også en mulighet. Men: Når Aperitif gir den 78 poeng for to og et halvt år siden, så er det trolig ikke noen feil med flasken. Den er bare for gammel. 

Statsfinansiert kvakksalveri

Kinas ledere står bak et enormt kvakksalveri.

Som behandling er tradisjonell kinesisk medisin (TCM) gammel, komplisert, vakkert i sitt uttrykk, og helt uten virkning.* Men det er virkningsfullt i å utrydde flere dyrearter. Pulver fra neshorn og fra tiger, for eksempel, skal visstnok kurere flere plager, men har ingen annen virkning enn å true disse artene med utryddelse.

En annen virkning er propaganda for det totalitære regimet som styrer verdens mest folkerike stat. Planene er klare for å gjøre kritikk av TCM til en kriminell handling, og de ble lagt fram i uke 23. TCM er en stor industri som omsetter for anslagsvis 5.000 milliarder kroner, så det er tunge økonomiske interesser i å fortsette kvakksalveriet. 

På 1920-tallet sto Kina overfor store helsemessige utfordringer som mange andre land, med polio, meslinger, tuberkulose og difteri. Den nasjonalistiske regjeringen omfavnet vestlig medisin, og avviste TCM med yin og yang, de fem elementene, og meridianer i kroppen som fulgte mønsteret til de kinesiske elvene, som falsk og ubegrunnet. 

Det var Mao, kommunisten, som i 1954 gjenopplivet TCM. Han omtalte kvakksalveriet som en nasjonal skatt (og President Xi omtaler det som en juvel). Men Mao var ikke dummere enn at han ikke trodde en tøddel på TCM, men Kina hadde ikke nok kvalifiserte leger og beordret derfor en full forening av ekte medisin og TCM. TCM ville vel kunne tilby trøst og placebo for alle de som ikke hadde tilgang til legemidler som virket. 

For å få dette til å henge sammen på et (i alle fall på overflaten) tilforlatelig sett, beordret Mao at TCM skulle standardiseres i autoritative tekster i noe som kunne synes som en "medisinsk filosofi". Vestlige mennesker som tørster etter eldgamle og alternative behandlinger vender seg mot TCM, men dette systemet er altså bare 70 år gammelt og slik sett mye yngre enn "vestlig" medisin som påviselig virker. 

Mao trodde selvsagt ikke på dette, og brukte bare "vestlig medisin," og da ha var alvorlig syk ble nevrologen Birkmayer flyet inn fra Østerrike. Men TCM ble brukt og brukes fremdels for å fremme kinesiske interesser utenlands, også under covid-19 pandemien. I mai fjernet WHO advarsler mot å bruke urte-remedier mot covid-19, og det har blitt hevdet at dette skjedde etter kinesisk press. 

President Xi hevder at han liker tradisjonell kinesis medisin svært godt, men jeg tipper han ville holdt seg til "vestlig" etterprøvbar behandling dersom han ble alvorlig syk. Akkurat som forbildet Mao. 


* - Vel, ikke helt. Akupunktur kan lindre smerte omtrent på nivå med en tablett med paracet.

Domaine de Montrose 1701

Domaine de Montrose Cuvée 1701 2018 kr. 260
Dette er så absolutt en rosé, og av et annet kaliber enn den vanlige og vidt tilgjengelige Domaine de Montrose Rosé til halve prisen. (Men den selges ikke med navnet "rosé" noe sted, for det er ikke tillat i Frankrike å lage rosé med hvite druer i blandingen.) 

Jeg må tilstå en personlig interesse, for de siste ti årene har jeg vært forbi eiendommen hvert år. I mange av de årene har jeg bodd i landsbyen like ved, og jeg har vært oppe på Mont Rose og sett utsikten fra tårnet. I år er dette det nærmeste vi kommer. 

Vinen er lys rosa på provencalt vis. Duften er av jordbær, bakt sitron, samt litt sjø og lavendel. I munnen er den ganske salinsk - særlig mot slutten av smakskurven. Den overvelder ikke, men ville stått seg helt suverent til sjømaten fra Philippe Grassets kjøkken i Valros - der vi gjerne sitter på terrassen. Sukk! Vinen er laget av en noe annen blend enn base-roséen (som er 80% Grenache og resten Cabernet Sauvignon). Her er det 60% Grenache og 10% Syrah, og dertil to hvite druer: 15% hver av Rousanne og Grenache Blanc. Stilen er delikat, men smakskurven er lang og har dybde til å matche de noe sartere sjømatsrettene helt perfekt. 

1701 er for øvrig første året da familien som nå driver eiendommen tok over. 

Svarte er raskest til å løpe - eller?

Når du ser startfeltet på en 100 meter eller en 200 meter i VM eller OL, nesten hver eneste er av afrikansk opphav. De få bleike som stiller til start havner i alle fall ikke på pallen.

På langdistanse er det kanskje flere hvite til start (det er jo også flere startende), men også her er det svært få hvite å se når medaljene deles ut.

Altså: svarte, både kvinner og menn, er raskere til å løpe enn hvite. Det er konklusjonen de fleste av oss har kommet til. Også Matthew Syed, sportsjournalist og kommentator i The Times, som skulle delta i en offentlig debatt om hvorfor svarte er bedre distanseløpere enn hvite.

Men da han begynte å undersøke fakta fant han noe annet. Ikke bare var svarte fra USA, karibien eller Vest-Afrika borte fra premieutdelingene i distanseløp - det visste vi som har sett på fenomenet fra før. De er på toppen i sprint. Det viste seg at alle andre enn Kenyanerne er underrepresentert på pallen i distanseløp. Syed fikk arrangøren til å endre tittelen på arrangementet til "Why are Kenyans superior runners?"

Men det sluttet ikke der. Det viste seg at Kenyanere fra Nairobi, fra øst eller fra vest i landet, inklusive Masaier, også var underrepresentert. Nesten alle som lyktes som distanseløpere, og vant medaljer i OL, var fra eller hadde sine aner i Nandi i Rift-dalen i det sørlige Kenya (men så kom Mo Farah). 

Svarte var ikke raskere enn hvite, øst-afrikanere var ikke bedre på distanse enn andre, heller ikke Kenyanere var bedre distanseløpere enn andre. Det var de med gener fra Nandi i Rift-dalen som var overlegne som distanseløpere. En liten knappenål - og knapt det - på kartet over Afrika sto for de beste distanseløperne.

The take-home message er dette: Vi er alle rasister. Eller rettere sagt: Vi finner ferdig definerte kategorier av mennesker og hekter egenskaper på disse. Det er slik hjernen fungerer - vi forenkler og lager stereotyper. For det meste er det fullstendig greit, og vi ville ikke fungere uten. Fra den overveldende suksessen til noen svarte løpere til at svarte er bedre løpere er det en rask og subtil overgang. Men noen slike kategorier og ikke minst egenskapene som knyttes til dem, er skikkelig giftige. Som rasisme.

Den hellige vrede som som (med god grunn) utløses når vi ser politiets grove vold mot svarte i USA følges sjelden opp med en gjennomtenkning av rasismens grunnlag. Vi må også huske at politiets brutalitet bare er den voldelige toppen av et isfjell, der dagligdags og ubevissst diskriminering gir svarte og andre grupper som utsettes for diskriminering 'death by a thousand cuts.'

Men det er også sørgelig, som Matthew Syed påpeker, at de som demonstrerer nå også driver med sosial stereotypisering. "Every white officer is part of the disease," et slagord fra mange demonstranter. Like stereotypiserende og en fornærmelse mot alle de mange som både prøver og får til å gjøre en god jobb i krevende omstendigheter. Mange hvite politifolk har mistet livet mens de prøvde å beskytte svarte nabolag mot grov vold og utnytting fra skruppelløse forbrytere - og så får de dette i fleisen. 

En kur mot rasisme og andre ødeleggende "ismer" må begynne med innrømmelsen at ingen av oss er immune. At vi lager og bruker stereotyper hele tiden, og vil fortsette med det. Det er et faktum med hvordan hjernen fungerer. 

Så kan den godt fortsette med en solid porsjon individualisme. Gruppetenkning; at man alltid er en representant for en gruppe som enten er undertrykt eller undertrykkende, ødelegger alle muligheter for fremskritt ved å gjøre alle til enten venner eller fiender. 

Nyanser og moderasjon må til!

Kjellerviner i juni - del I

2016 Château Blaignan

Frisk og dyp rødfarge. Lær og solbær på nesen, fruktig og frisk i både nese og munn. Solid, eksepsjonell fruktkvalitet, og et svært godt kjøp til fattige 204 kroner. 60% Cabernet Sauvignon og 40% Merlot i denne vinen fra Medoc.

Gjenkjøp? - Skulle kjøpt en halv kasse - minst. 

2012 Schloss Gobelsburg Grüner Veltliner 1ÖTW Reserve Renner

Servert på ca. 12 grader. Dufter ananas og andre eksotiske frukter. Klart den mest "eksotiske" av de tre flaskene jeg kjøpte. Men når den får en runde i kjøleskapsdøra, er den mer etter læreboka når den slippes ut: Hvit pepper og kandisert sitrusskall med litt kamomille. I munnen er den klart mindre syrlig enn en Riesling ville vært, for eksempel. I munnen litt salt - fin balanse mellom sødme, fylde og kontrasterende elementer. Servert til min sommersalat, og den fungerte helt utmerket. Kjøpt for bare 220 kroner i 2014. My how time flies!

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten
Tydelig dybde i fargen. Duften er harmonisk, kompleks og dyp. Det samme gjentar seg i munnen, og lengden er god. Det er kanskje den solide fruktigheten som sladrer om at dette er Riesling, men noen rundt bordet gikk også til Bordeaux (Semillon) og Chenin Blanc. Men når man først vet hva det er, så faller alle ting på plass. Fullmoden vin, og jeg har mer. Betalte fattige 300 spenn i 2008.

Gjenkjøp? - Javisst!

2013 Fernand & Laurent Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Champs-Gain

Nesen er forsåvidt OK, men den mangler substans, fylde, kropp og gjennomføring i smakskurven. Jeg var ganske skuffet, men oppsidene er ganske moderat pris (365 kroner i 2015) og at de andre rundt bordet var fornøyde.

Gjenkjøp? - Nei.

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco

Dufter litt kirsebær og høstlig skogsbunn, men litt tjære. Flott matvin. Jeg kjøpte en kasse i 2014, og det mener jeg fortsatt er et meget godt kjøp til 250 kroner flasken! Prisen nå er 360 kroner, som nok også kan forsvares i dagens marked. 

Gjenkjøp? - Hele kassen.