Manglende mangfold - eller statistisk enfold?

I en artikkel på E24.no aktualiserer Caroline Grundekjøn manglede mangfold blant norske toppledere med at det er "kun" 5% av topplederne som har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens 15% har bakgrunn fra andre vestlige land enn Norge. (Bildet: Getty Images)

Ikke noe sted brukes befolkningens sammensetning som sammenligningsgrunnlag, så her trenger Grundekjøn hjelp. Hvis poenget er mangfold må befolkningens sammensetning speiles, ikke sant? 

Statistisk sentralbyrå viser at ca. 7% av befolkningen har såkalt "ikke-vestlig bakgrunn." Avviket blant topplederne er i alle fall betydelig mindre enn jeg hadde sett for meg ut fra artikkelens innhold. To hoder til på bildet i E24.no og vi har en perfekt match. Fra før vet vi jo at kvinner er kraftig underrepresentert i akkurat denne gruppen, og det i betydelig større grad enn ikke-vestlige innvandrere. 

I befolkningen som helhet utgjør vestlige innvandrere også ca. 7%, noe som gjør denne gruppen kraftig overrepresentert blant topplederne i Norges største bedrifter med sine 15%. Hvis dette skal være et problem for mangfoldet må det vel være fordi de norske er underrepresentert blant topplederne? 

På meg virker det som om artikkelen ble skrevet med konklusjonen først og at "base rate" derfor ble underkommunisert eller rettere sagt totalt neglisjert. Den ville ødelagt poenget. 

Manglende mangfold er en utfordring på mange felt i samfunnet. Det at man rekrutterer personer som ligner en selv er et faktum, akkurat som de fleste søker sammen med personer man ligner eller har mye til felles med. Det er ikke bare på toppen av de børsnoterte selskapene dette skjer, men over alt.

Dette poenget hadde fortjent en artikkel med et bedre grunnlag. 

Den nye kasten

Det er svært sjelden at jeg føler trang til å applaudere etter å ha lest en avisartikkel. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste tilfelle. Men i dag skjedde det. Morten Strøksnes skrev om lederne - den åttende landeplagen i Bergens Tidende. (Illustrasjon: the management grid). Artikkelen var ganske ensidig, det må man jo bare slå fast, men den satte fingeren på et fenomen med økende utbredelse.

Alle vet (?) at lederne har mye å si for hvordan en virksomhet fungerer. En god rektor setter sitt preg på hele skolen, men det gjør dessverre også en dårlig. Det Strøksnes fokuserer på er at mange profilerte ledere, og det beste eksemplet er Bente Mikkelsen, opphøyer seg selv og egen kompetanse på et latterlig vis.

En god leder skal være motiverende, men et vensentlig mer utbredt fenomen er dessverre at ledere også kan være demotiverende. Et vesentlig element i demotiveringens nedrige kunst er lederes tendens til å opptre som floskelkanoner. "Mine utrolig fantastisk dyktige medarbeidere" er typisk, men mer alvorlig er det den ledelsesjargongen som sprer seg som en pest gjennom alle rapporter som nå må skrives om de mest trivielle ting. Automatiske eksempler kan man generere på svadageneratoren. Her er ett: "Med utgangspunkt i en gjeldende problematikk dokumenteres insentivene hva angår satsingsområdet."

På denne måten genereres også en illusjon om at man foretar seg noe vesentlig. Og lederskap er et eget fag - det er noe man kan lære og utøve uten å kunne noe om den virksomheten man skal lede. Dette leder (sic) naturlig nok til mye svada, for man må uttale noe som virker betydningsfullt uten at det har noe med virksomhetens natur å gjøre. Derfor blir man opphengt i PR, omdømme, og flosklene strømmer ut i en stadig tykkere strøm. Honnørordene blander seg med den til enhver tid rådende ledelsesfilosofiens sjargong - og man omorganiserer og skaper stadig nye stillinger som bare skaper flere ord, rapporter og behov for nye stillinger som kan ta imot alt dette.

Strøksnes har rett: det trengs en motstandsbevelgelse mot dette uvesnet. Vi vet at den ikke kommer ovenfra - fra "lederne".