Transkjønnede i konkurranseidrett

Når Laurel Hubbard fra New Zealand løfter vekter i det kommende OL er det som kvinne med mannskropp. En kropp som, vurdert ut fra en biologisk kvinnes historie, har vært dopet i flere tiår. Dette skjer med Den Olympiske Komités velsignelse så lenge testosteronnivået reduseres i forkant av konkurransen i en tidsperiode på et år. Men "dopingen" som naturen har gitt henne over flere tiår blir ikke borte. Det har gitt henne 30-60% sterkere overkropp, 30% mer kraft, lengre og sterkere bein, større muskelmasse, osv., osv. enn det kjønn hun nå identifiserer seg som (FOTO: ADRIAN DENNIS / AFP)

Prinsippene krasjer. Det ville være sårt for noen som identifiserer seg som kvinne å konkurrere med menn. Det å ikke bli godtatt som kvinne når man føler, identifiserer seg og agerer som kvinne er vondt. 

Men idretten eksisterer ikke for å få folk til å føle seg vel og inkludert, den eksisterer for å konkurrere og for å konkurrere under like forutsetninger. Det siste er grunnen til at det finnes kvinneklasser i det hele tatt, eller aldersklasser for den saks skyld. For ikke å snakke om vektklasser i bryting og boksing, for eksempel. Ingen ville hørt om Marit Bjørgen, Grete Waitz eller noen av de andre kvinnelige idrettsheltene i individuelle- eller lagidretter siden de aldri ville nådd opp om de konkurrerte med først gutter og så menn. De ville neppe brydd seg. Spjælingene i bryting og boksing ville blitt most. 

En av de øvelsene der forskjellene på kvinner og menn er minst, er på 100m. Det har nok noe med at man også må flytte med seg de store musklene som gir deg fart, og at man får mindre nytte av toppfarten siden det er fort overstått. Men OL-vinneren for kvinner i 2016, Elaine Thompson, ble i samme år slått på tid av 1.826 menn og gutter, selv 14-åringer og noen over 50. 

Nå kan det hevdes (og det blir det) at fordelene med en mannskropp bare er ett aspekt av andre naturlige fordeler, og at raske muskelfibre i sprint, store hender og lange bein i svømming osv. er andre naturlige fordeler man ikke korrigerer for gjennom egne klasser. Som funksjonær ved friidrettsstevner har jeg gjort meg noen refleksjoner når jeg ser på de som registererer seg for forskjellige øvelser. Men den androgene utviklingen, hormonene som bygger en mannskropp, er så til de grader mye sterkere enn de andre naturlige faktorene at, som i tilfellet Thompson, kvinnene ville forsvinne ut av resultatlistene og antakelig sporten. 

IOCs "løsning" løser ingen ting, for 13 ulike studier viser alle at de avgjørende faktorene som muskelmasse, muskelstyrke, bentetthet osv. ikke endres ved denne reduksjonen av testosteron over 12 måneder. De endringene som kunne spores var minimale. 

Så langt er det ikke mange transkjønnede som har slått gjennom i sin idrett, men så er det ikke så mange transkjønnede heller. Det betyr at IOC og andre fortsatt kan feie utfordringen under teppet, men det går neppe i det lange løp. 

I dette tilfellet kan man ikke oppnå inklusjon, rettferdighet og sikkerhet på samme tid. Idretten må velge, og jeg håper den velger rettferdighet. 

Svarte er raskest til å løpe - eller?

Når du ser startfeltet på en 100 meter eller en 200 meter i VM eller OL, nesten hver eneste er av afrikansk opphav. De få bleike som stiller til start havner i alle fall ikke på pallen.

På langdistanse er det kanskje flere hvite til start (det er jo også flere startende), men også her er det svært få hvite å se når medaljene deles ut.

Altså: svarte, både kvinner og menn, er raskere til å løpe enn hvite. Det er konklusjonen de fleste av oss har kommet til. Også Matthew Syed, sportsjournalist og kommentator i The Times, som skulle delta i en offentlig debatt om hvorfor svarte er bedre distanseløpere enn hvite.

Men da han begynte å undersøke fakta fant han noe annet. Ikke bare var svarte fra USA, karibien eller Vest-Afrika borte fra premieutdelingene i distanseløp - det visste vi som har sett på fenomenet fra før. De er på toppen i sprint. Det viste seg at alle andre enn Kenyanerne er underrepresentert på pallen i distanseløp. Syed fikk arrangøren til å endre tittelen på arrangementet til "Why are Kenyans superior runners?"

Men det sluttet ikke der. Det viste seg at Kenyanere fra Nairobi, fra øst eller fra vest i landet, inklusive Masaier, også var underrepresentert. Nesten alle som lyktes som distanseløpere, og vant medaljer i OL, var fra eller hadde sine aner i Nandi i Rift-dalen i det sørlige Kenya (men så kom Mo Farah). 

Svarte var ikke raskere enn hvite, øst-afrikanere var ikke bedre på distanse enn andre, heller ikke Kenyanere var bedre distanseløpere enn andre. Det var de med gener fra Nandi i Rift-dalen som var overlegne som distanseløpere. En liten knappenål - og knapt det - på kartet over Afrika sto for de beste distanseløperne.

The take-home message er dette: Vi er alle rasister. Eller rettere sagt: Vi finner ferdig definerte kategorier av mennesker og hekter egenskaper på disse. Det er slik hjernen fungerer - vi forenkler og lager stereotyper. For det meste er det fullstendig greit, og vi ville ikke fungere uten. Fra den overveldende suksessen til noen svarte løpere til at svarte er bedre løpere er det en rask og subtil overgang. Men noen slike kategorier og ikke minst egenskapene som knyttes til dem, er skikkelig giftige. Som rasisme.

Den hellige vrede som som (med god grunn) utløses når vi ser politiets grove vold mot svarte i USA følges sjelden opp med en gjennomtenkning av rasismens grunnlag. Vi må også huske at politiets brutalitet bare er den voldelige toppen av et isfjell, der dagligdags og ubevissst diskriminering gir svarte og andre grupper som utsettes for diskriminering 'death by a thousand cuts.'

Men det er også sørgelig, som Matthew Syed påpeker, at de som demonstrerer nå også driver med sosial stereotypisering. "Every white officer is part of the disease," et slagord fra mange demonstranter. Like stereotypiserende og en fornærmelse mot alle de mange som både prøver og får til å gjøre en god jobb i krevende omstendigheter. Mange hvite politifolk har mistet livet mens de prøvde å beskytte svarte nabolag mot grov vold og utnytting fra skruppelløse forbrytere - og så får de dette i fleisen. 

En kur mot rasisme og andre ødeleggende "ismer" må begynne med innrømmelsen at ingen av oss er immune. At vi lager og bruker stereotyper hele tiden, og vil fortsette med det. Det er et faktum med hvordan hjernen fungerer. 

Så kan den godt fortsette med en solid porsjon individualisme. Gruppetenkning; at man alltid er en representant for en gruppe som enten er undertrykt eller undertrykkende, ødelegger alle muligheter for fremskritt ved å gjøre alle til enten venner eller fiender. 

Nyanser og moderasjon må til!

Upublisert Matt