Glenn-Peter Sætre - To kjønn (bokanmeldelse)

Denne boka er det antakelig mange som kjøper i den tro at det er et innlegg i kjønnsdebatten, der mye pseudovitenskap har blitt presentert til støtte for påstanden om at det er flere enn to biologiske kjønn. Det er en misforståelse, i så fall, selv om konklusjonen er klar. De som søker støtte kan gå til side 137 eller side 158 der det står i klartekst at det ikke finnes noen eksempler i naturen eller naturvitenskapen for at det er flere enn to kjønn. 

Det boka gjør på de fleste andre sidene, er å forklare evolusjonen av kjønnet formering. Sætre starter med ursuppen, hvordan gener antakelig oppsto, og videre hvorfor kjønnet formering tross alle begrensninger viste seg å være den mest effektive måten å viderebringe liv. 

Videre er det kanskje mest interessante kapitlet viet kjønnscellenes strategier for å maksimere sin reproduktive suksess. Det er her det gjøres tydelig hvorfor det aldri kan være flere enn to kjønn i naturen, og hvorfor en stor og en mengde små er det logiske svaret på det evolusjonære presset. 

For min egen del var det nyttig, oppbyggelig og interessant å systematisere informasjon og kunnskap om biologi. Passende er det da også at et svar på en del tull som har blitt presentert kommer i et grundig, forståelig og velbegrunnet format. Her er det ingen polemikk, bare forskningsbasert kunnskap, noe Sætre selv utdyper her. 

Sætre skriver ingenting om kjønnsuttrykk, kjønnsinkongruens, kjønnsidentitet eller lignende fenomen. Det er ikke hans fagfelt. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Trans

Transkjønnede i konkurranseidrett

Når Laurel Hubbard fra New Zealand løfter vekter i det kommende OL er det som kvinne med mannskropp. En kropp som, vurdert ut fra en biologisk kvinnes historie, har vært dopet i flere tiår. Dette skjer med Den Olympiske Komités velsignelse så lenge testosteronnivået reduseres i forkant av konkurransen i en tidsperiode på et år. Men "dopingen" som naturen har gitt henne over flere tiår blir ikke borte. Det har gitt henne 30-60% sterkere overkropp, 30% mer kraft, lengre og sterkere bein, større muskelmasse, osv., osv. enn det kjønn hun nå identifiserer seg som (FOTO: ADRIAN DENNIS / AFP)

Prinsippene krasjer. Det ville være sårt for noen som identifiserer seg som kvinne å konkurrere med menn. Det å ikke bli godtatt som kvinne når man føler, identifiserer seg og agerer som kvinne er vondt. 

Men idretten eksisterer ikke for å få folk til å føle seg vel og inkludert, den eksisterer for å konkurrere og for å konkurrere under like forutsetninger. Det siste er grunnen til at det finnes kvinneklasser i det hele tatt, eller aldersklasser for den saks skyld. For ikke å snakke om vektklasser i bryting og boksing, for eksempel. Ingen ville hørt om Marit Bjørgen, Grete Waitz eller noen av de andre kvinnelige idrettsheltene i individuelle- eller lagidretter siden de aldri ville nådd opp om de konkurrerte med først gutter og så menn. De ville neppe brydd seg. Spjælingene i bryting og boksing ville blitt most. 

En av de øvelsene der forskjellene på kvinner og menn er minst, er på 100m. Det har nok noe med at man også må flytte med seg de store musklene som gir deg fart, og at man får mindre nytte av toppfarten siden det er fort overstått. Men OL-vinneren for kvinner i 2016, Elaine Thompson, ble i samme år slått på tid av 1.826 menn og gutter, selv 14-åringer og noen over 50. 

Nå kan det hevdes (og det blir det) at fordelene med en mannskropp bare er ett aspekt av andre naturlige fordeler, og at raske muskelfibre i sprint, store hender og lange bein i svømming osv. er andre naturlige fordeler man ikke korrigerer for gjennom egne klasser. Som funksjonær ved friidrettsstevner har jeg gjort meg noen refleksjoner når jeg ser på de som registererer seg for forskjellige øvelser. Men den androgene utviklingen, hormonene som bygger en mannskropp, er så til de grader mye sterkere enn de andre naturlige faktorene at, som i tilfellet Thompson, kvinnene ville forsvinne ut av resultatlistene og antakelig sporten. 

IOCs "løsning" løser ingen ting, for 13 ulike studier viser alle at de avgjørende faktorene som muskelmasse, muskelstyrke, bentetthet osv. ikke endres ved denne reduksjonen av testosteron over 12 måneder. De endringene som kunne spores var minimale. 

Så langt er det ikke mange transkjønnede som har slått gjennom i sin idrett, men så er det ikke så mange transkjønnede heller. Det betyr at IOC og andre fortsatt kan feie utfordringen under teppet, men det går neppe i det lange løp. 

I dette tilfellet kan man ikke oppnå inklusjon, rettferdighet og sikkerhet på samme tid. Idretten må velge, og jeg håper den velger rettferdighet.