Glenn-Peter Sætre - To kjønn (bokanmeldelse)

Denne boka er det antakelig mange som kjøper i den tro at det er et innlegg i kjønnsdebatten, der mye pseudovitenskap har blitt presentert til støtte for påstanden om at det er flere enn to biologiske kjønn. Det er en misforståelse, i så fall, selv om konklusjonen er klar. De som søker støtte kan gå til side 137 eller side 158 der det står i klartekst at det ikke finnes noen eksempler i naturen eller naturvitenskapen for at det er flere enn to kjønn. 

Det boka gjør på de fleste andre sidene, er å forklare evolusjonen av kjønnet formering. Sætre starter med ursuppen, hvordan gener antakelig oppsto, og videre hvorfor kjønnet formering tross alle begrensninger viste seg å være den mest effektive måten å viderebringe liv. 

Videre er det kanskje mest interessante kapitlet viet kjønnscellenes strategier for å maksimere sin reproduktive suksess. Det er her det gjøres tydelig hvorfor det aldri kan være flere enn to kjønn i naturen, og hvorfor en stor og en mengde små er det logiske svaret på det evolusjonære presset. 

For min egen del var det nyttig, oppbyggelig og interessant å systematisere informasjon og kunnskap om biologi. Passende er det da også at et svar på en del tull som har blitt presentert kommer i et grundig, forståelig og velbegrunnet format. Her er det ingen polemikk, bare forskningsbasert kunnskap, noe Sætre selv utdyper her. 

Sætre skriver ingenting om kjønnsuttrykk, kjønnsinkongruens, kjønnsidentitet eller lignende fenomen. Det er ikke hans fagfelt. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Løsningsaversjon

Hvorfor avviser så mange de etter hvert klare konklusjonene om sammenhengen mellom menneskelige utslipp av karbondioksid, metan og andre gasser - og økningen i snittemperatur på planeten jorden?

Ett svar kan være løsningsaversjon. I Solution Aversion: On the relation between ideology and motivated disbelief argumenterer Campbell og Kay for at uønskede løsninger fører til at man avviser problemet. Hvis løsningen er at du må slutte å fly og kjøre bil, for eksempel, er det flere som avviser at det finnes et problem med klimagasser. 

De bruker fire tilfeller for å avgjøre hva det er som fører tilhengere av de to viktigste partiene i USA til å vurdere faktagrunnlaget helt ulikt. Når deltakerne i et av forfatternes eksperimenter ble forklart at løsningen på klimautfordringene var høyere skatter og reguleringer trodde 22% av republikanerne på bevisene for temperaturøkninger, mens 55% av dem trodde på dem når løsningene ble presentert som markedsbaserte. 

Det er nok ingen grunn til å tro at resultatene kun er repliserbare i USA, selv om de politiske polene er svært så tydelige der. De irrasjonelle måtene vårt sinn fungerer på har etter hver blitt godt kartlagt av forskere i tradisjonen til Daniel Kahneman og andre, og løsningsaversjonen er nok et eksempel på hvordan overordnede engasjement styrer bevisvurderingen i mange saker. 

Daniel Finkelstein i The Times, for eksempel, peker på at hvorvidt du trodde på Ford eller på Kavanaugh etter å ha sett dem avgi vitnemål i svært stor grad var betinget av om du var republikaner eller demokrat. Han hevder, med utgangspunkt i forskningen til Campbell og Kay, at flere republikanere ville trodd på Ford dersom demokratene hadde lovet å støtte en annen republikansk orienter dommer dersom Kavanaugh ble droppet. 

Likedan ville kanskje flere trodd på menneskeskapte klimaendringer dersom løsningene som ble foreslått var mer akseptable? 

Tendensen til å holde fast på hva man tror er bunnsolid, men ikke urokkelig. Evnen til å endre mening består, men den er ikke enkel å aktivere. Evolusjonen har ordnet det slik, men det er ikke opplagt at det som har holdt menneskeslekten gående i årtusener er det mest egnede til å holde oss og planeten vi bor på gående i så mange tusen år til.