Vindmøller

Olje og energiministeren fra FrP lover "en radikalt lavere utbyggingstakt" av vindkraft. Dette er ekstremt dårlig nytt for Norge og for planeten Jorden. Det kan være godt nytt for valgkampen for FrP og de andre regjeringspartiene, men det er et svært dårlig og nærsynt utspill. (Bildet: Vindatlas fra Science Direct.)

Kort sagt: 2018 var det varmeste året som noen gang er målt på Jorden. CO2 innholdet i atmosfæren er det høyeste på ca. 300.000 år (vi har prøver fra isbreer som viser dette). Klimakrisen er her og nå, og vi trenger løsninger. 

Med mindre vi skal tilbake til jernalderen (eller før), og la ca. 6 milliarder mennesker dø, trengs det elektrisitet laget på fornybare kilder. Det er to hovedalternativ: solkraft og vindkraft. Solkraft trenger betydelig større areal enn vindkraft. 

Heldigvis kan alt dette løses. Studien i tidsskriftet Energy Policy viser at hele verdens energibehov i 2050 kan dekkes av europeisk vindkraft. Ikke at dette er aktuelt, men det viser potensialet i denne kraftformen. Jeg vet godt at det ikke nødvendigvis blåser når man trenger kraften, men vind kan utgjøre hovedforsyningen av utslippsfri kraft. Og det er ikke potensialet det står på akkurat!

Det er tragisk at så mange innen miljøbevegelsen aktivt motarbeider en avgjørende element i løsningen på klimakrisen. Det er fullt mulig å bygge ut mye vindkraft i Norge som ikke plager bebyggelse og i ubetydelig grad berører friluftslivet. Og om nå ikke alle synes at vindmøllene er like vakre som det jeg gjør - kanskje de fortoner seg litt penere når man vet at de kan redde planeten fra overoppheting?

Det er på tide at alle som har fattet klimakrisen bryter ut av Don Quixotes forhekselse og ser at vindmøllene ikke er monstre men redningen! 

Løsningsaversjon

Hvorfor avviser så mange de etter hvert klare konklusjonene om sammenhengen mellom menneskelige utslipp av karbondioksid, metan og andre gasser - og økningen i snittemperatur på planeten jorden?

Ett svar kan være løsningsaversjon. I Solution Aversion: On the relation between ideology and motivated disbelief argumenterer Campbell og Kay for at uønskede løsninger fører til at man avviser problemet. Hvis løsningen er at du må slutte å fly og kjøre bil, for eksempel, er det flere som avviser at det finnes et problem med klimagasser. 

De bruker fire tilfeller for å avgjøre hva det er som fører tilhengere av de to viktigste partiene i USA til å vurdere faktagrunnlaget helt ulikt. Når deltakerne i et av forfatternes eksperimenter ble forklart at løsningen på klimautfordringene var høyere skatter og reguleringer trodde 22% av republikanerne på bevisene for temperaturøkninger, mens 55% av dem trodde på dem når løsningene ble presentert som markedsbaserte. 

Det er nok ingen grunn til å tro at resultatene kun er repliserbare i USA, selv om de politiske polene er svært så tydelige der. De irrasjonelle måtene vårt sinn fungerer på har etter hver blitt godt kartlagt av forskere i tradisjonen til Daniel Kahneman og andre, og løsningsaversjonen er nok et eksempel på hvordan overordnede engasjement styrer bevisvurderingen i mange saker. 

Daniel Finkelstein i The Times, for eksempel, peker på at hvorvidt du trodde på Ford eller på Kavanaugh etter å ha sett dem avgi vitnemål i svært stor grad var betinget av om du var republikaner eller demokrat. Han hevder, med utgangspunkt i forskningen til Campbell og Kay, at flere republikanere ville trodd på Ford dersom demokratene hadde lovet å støtte en annen republikansk orienter dommer dersom Kavanaugh ble droppet. 

Likedan ville kanskje flere trodd på menneskeskapte klimaendringer dersom løsningene som ble foreslått var mer akseptable? 

Tendensen til å holde fast på hva man tror er bunnsolid, men ikke urokkelig. Evnen til å endre mening består, men den er ikke enkel å aktivere. Evolusjonen har ordnet det slik, men det er ikke opplagt at det som har holdt menneskeslekten gående i årtusener er det mest egnede til å holde oss og planeten vi bor på gående i så mange tusen år til.