Røde burgundere

Louis Jadot Bourgogne Couvent des Jacobins Rouge 2021 kr 250

Lys farge. Fin frukt i munnen med god fasthet. I det hele tatt er strukturen det mest oppsiktsvekkende med denne vinen. En virkelig god rød burgunder til denne prisen, og dessuten en som er å finne på svært mange pol (kategori 4-5). ★★★★

Louis Jadot Volnay 2015 kr 430

Moden vin, faktisk. Duft av lær og røde bær. Fast, men delikat i all sin ferd, med fin struktur også her. Veldig grei pris for en landsby-Volnay fra et godt år som 2015. ★★★★★

Vignobles Moestue Volnay 2020 kr 642

Flott duft med lær, møbelpolish og frisk frukt. Et fabelaktig godt grep i munnen, med finslig tanninstruktur som tar et fast men vennlig tak. Svært vellykket. Noen pol har denne inne, deriblant Bergen Storsenter. ★★★★(★)

Når det gjelder hva man skal velge av disse tre gode vinene, så er saken litt vanskelig. Den første er "default option". Den finnes på svært mange pol og gir deg god rød burgund til en grei pris, men den tar deg ikke inn i de store hemmelighetene. Jadots Volnay er egentlig et svært fornuftig valg. Den er moden, fra et godt år og en god produsent og har en (i denne sammenhengen) svært god pris. Likevel er det Moestues ganske ferske og merkbart dyrere Volnay jeg har kjøpt inn selv. Delvis fordi jeg har mye burgund som skal ut av kjelleren og denne må inn i den i noen år, og fordi jeg ble helt betatt av strukturen i denne vinen. 

Jeg smakte alle disse vinene på polets smaking i Bergen i oktober 2022 fra arrangørens glass. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5.

Tegnet ( ) rundt en eller flere stjerner antyder potensiale ved lagring.

Hvorfor satser tusener livet på å komme seg fra Frankrike til England?

Har du tenkt over det? Det er, og har vært, store leire i Frankrike av flyktninger fra flere deler av verden. De ligger nord i Frankrike, nær kanalen, og alle (?) der ønsker å komme seg til England. Men hvorfor? Det er jo ikke grusomt å være i Frankrike, og statens støtteordninger er jo bedre der enn på andre siden av kanalen. (Bildet: Financial Times)

Mange av de som flykter over oppgir at de har familie, venner eller andre kontakter i England. Det er nok en viktig grunn, men det svarer ikke på det grunnleggende spørsmålet - for hvorfor er de personene i England heller enn i Frankrike (eller et annet velstående land i Europa)?

Det mest nærliggende svaret er at de forventer å kunne få en bedre fremtid i England enn i Frankrike. Sjansen for at de snakker Engelsk på et visst nivå allerede er sikkert med i denne "beregningen," men det viktigste er nok muligheten for jobb. 

Den "svarte" økonomien i Storbritannia er beregnet til å være bare halvparten så stor som i Norge, for eksempel, men kontrollen med arbeidslivet er dårligere. Sjansen for å bli oppdaget som illegal innvandrer er mye mindre i England enn i Frankrike, og en grunn til det er at de ikke har obligatoriske ID-kort eller personnummer. Sjansene for å stikke seg vekk er bedre, og man trenger ikke ID-papirer for å få seg jobb. 

Rød Galizia

Eulogio Pomares Carralcoba Caiño 2017 kr 330

Lys og transparent Rias Baixas, nesten som en rosé. Rødfrukt med snev av tyttebær. I munnen er det slutt på sjarmen. Syrlig og svært trå, og så godt som kjemisk fri for sjarm. Dette var ikke godt. Dyrt var det òg. 100% Caiño Tinto, og ingen god reklame for druen. ★/★

Daterra Viticoltores Azos do Pobo 2017

Mørk og opak Ribeira Sacra, med duft av mørk frukt og søt lakris. Også her er det mye syre, men det er noe mer frukt enn i vinen over - men så er da den også noe av det tråeste jeg har smakt på lang tid. Det blir en svak 3'er (og prisnivået er antakelig omtrent som vinen over). En eksotisk druemiks med Mouraton, Grand Negro, Mencia, Garnacha Tintoretta og Merenzao. ★★/★

Daterra Viticoltores Azos da Vila 2017

Mørk og opak Ribeira Sacra (som over), men her er det også en vandig kant. Dette er den minst ubalanserte av de tre, men konkurransen er heftig på akkurat det området med den øverste vinen som en klar vinner i kappløpet om å være minst drikkevennlig. Det betyr at også denne vinen er ganske fruktløs, og jeg er litt usikker på prisnivået. Drueblandingen er Mouraton (Alicante Bouschet) 50%, Grand Noir 30%, Mencia 15%, Alicante Bouschet 5%. ★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

Alsace Riesling I

Léon Beyer Riesling 2020 kr 230

Gul duft i retning melon. Utpreget fruktig i munnen. Ikke ufrisk, men markant mindre syrlig enn vinene under. ★★★/★

Trimbach Riesling 2019 kr 215

Dufter grapefrukt og litt røyk. Klokkeklar og ren i munnen. Lekker og elegant. Som en laserstråle gjennom hele smakskurven. Syrlig, javisst, men frukten ligger der og gir passe fylde uten å trenge seg på. En klassiker. ★★★★★

Bott Freres Riesling Tradition 2017 kr 185

Karamell over litt sitrus. Litt eple i munnen som er på grensen til epleskrott, men det er ikke åpenbart at den er prematurt oksidert. Kanskje den bare ikke har tålt sine fem år? Uansett en vin å holde seg unna. ★

Vinene ble smakt i Riedel Chianti Classico på smakingen Allsidige Alsace som jeg ledet i oktober 2022. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ FOR DYR

★ STYR UNNA

Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Domaine Peyre Rose

Grès de Montpellier er ikke noen veldig kjent appellasjon, men her holder noen svært gode vinprodusenter til. Det er vel strengt tatt ingen appellasjon heller, men heller et underområde som kjennetegnes ved det karrige, steinete og veldrenerte jordsmonnet som lokalt kalles "Grès" etter Oksitansk for småstein. Peyre Rose, derimot, har tatt navnet etter den rosa sandsteinen som er fremtredende i området i de høye åsene ovenfor Saint Pargoire i Herault. Eiendommen ble virkelig kjent på tidlig 90-tall da Robert Parker jr. oppdaget dem, og i 2002 skrev Tom Marthinsen i DN at de laget de beste vinene i Frankrike i den aktuelle årgangen. De slipper ikke vinene før de er drikkendes, og det tar sin tid siden de fermenteres med stilkene og får en lang maserasjon. 

Domaine Peyre Rose Clos des Cistes 2009 kr 649

Mørk rød med litt brunlig kant. Duft av modne røde bær, lær og krydder. Flott og elegant struktur. Alt ved vinen sier høy klasse. ★★★★ 

Domaine Peyre Rose Syrah Léone 2006 kr 769

Ikke så ulik vinen over, og drueblandingen med 90% Syrah og 10% Mourvèdre er da også den samme. Dufter litt rose - med mindre det er navnet som spiller oss et puss? Elegant med fine tanniner. Også dette er en vin av høy klasse. Ingen tvil om det. ★★★★ 

Det at ingen pol har tatt inn disse vinene sier i grunnen alt: Dette er et område som ikke selger vinene derfra. Kjenner du ikke til produsenten kjøper du ikke vinen. Det betyr også at vinene ikke er overpriset, men kanskje det er et unntak for denne eiendommen? Den første av disse vinene koster ikke stort mer enn en landsbyvin fra Burgund, og kvaliteten er det ikke noe å si på. Men er det spesielt nok? DET er det store spørsmålet man må svare på. 

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Partidemokrati til skraphaugen?

Det er en fellesnevner for Tory'enes katastrofale Liz Truss og Labours like katastrofale Jeremy Corbyn: De ble valgt av partienes medlemmer. Vi har delvis Corbyn å takke for at Boris Johnson ble valgt i et valgskred i 2019, og vi har medlemmene i det konservative partiet å takke for at vi fikk 44 katastrofale dager med Liz Truss. Corbyn ble valgt av Labours medlemmer selv om han hadde liten støtte blant partiets MPs, og de fleste av de konservative parlamentsmedlemmene støttet Rishi Sunak (som nå er statsminister). 

Disse ordningene har en lang historie, og de konservative begynte med å gi partimedlemmene et valg mellom to kandidater som MP'ene hadde valgt ut i 1997. I 2010 fulgte Labour opp. Det virker på papiret som et godt system, men det har gitt minst to katastrofale resultat. Det burde gi grunnlag for ettertanke. I 2016 fikk Corbyn et mistillitsvotum mot seg i Labours parlamentsgruppe der hele 81% av hans egne stemte mot han. Men likevel vant han valget blant medlemmene, som gladelig støttet en leder som ikke hadde støtte fra dem han ledet. Dette er åpenbart et demokratisk problem (som de konservative ikke har, for der kan man ikke stille igjen dersom man mister gruppens tillit). Det er parlamentsmedlemmene som står til rette overfor velgerne, og deres leder bør ha parlamentsmedlemmenes støtte. Vedkommende kan jo bli statsminister, som Liz Truss ble, og lede landet men uten støtte fra de parlamentsmedlemmene velgerne har stemt inn. Å lede en regjering basert på en partigruppe som ikke vil ha deg, er konstitusjonelt tvilsomt og i praksis fryktelig vanskelig. 

Men hvorfor velger partimedlemmene så katastrofalt dårlig? Det er det store spørsmålet. De britiske partiene er i større grad enn de norske også koalisjoner av til dels vidt forskjellige oppfatninger. De konservative samler det meste fra det som i Norge ville vært Senterpartiet og over forbi Fremskrittspartiet, og Labour alt fra Arbeiderpartiet og forbi Rødt. Det er en viktig del av forklaringen på at Labour ble ledet (inntil ganske nylig) av noen til venstre for Rødt og Conservatives av (inntil for meget nylig) noen til høyre for Fremskrittspartiet. 

Partimedlemmer ser lite på egnethet. Som William Hague sier det: 

Social media has accentuated the appeal of emphatic assertions by some leadership candidates in preference to nuanced positions or explanations of painful reality, leading to unrealistic policies when they are elected.

Parlamentsmedlemmer vet mye mer om hvordan aktuelle kandidater vil kunne fungere i viktige posisjoner. De har sett dem på nært hold, og ser mer på personlige egenskaper som er relevante for oppgaven. Partimedlemmer stemmer mye lettere på noen som sier det de vil høre (som Liz Truss) enn noen som vet hva de snakker om (som Rishi Sunak).

Partimedlemmer er mye mer aktivistiske og ensporede enn velgerne som støtter partiet. Da Corbyn ble kandidat til partileder strømmet det på med alle slags rene og røde aktivister som meldte seg inn i Labour i hopetall til en billig penge. Dermed fikk Labour en leder som var ren, rød og rank - men som velgerne skydde som pesten. Ikke bare det, men i 2016 fikk Corbyn 80% av egne parlamentsmedlemmer mot seg i et mistillitsforslag. Men han rikket seg ikke, og de kunne ikke stemme han ut. Tenk det! Han kunne teoretisk sett ha blitt statsminister men med bare 20% av egne parlamentsmedlemmer som støtte! Ordningen er åpenbart ekstremt uheldig. 

Fra og med Brexit-kampanjen og valget (2016) har det konservative partiet i Storbritannia blitt et Brexit-parti der de gode gamle konservative er i et mindretall. Fantaster som lot seg forlede av alt det flotte Brexit skulle innfri har måttet vente forgjeves. Liz Truss lovet dem at skatteletter og fjerning av lover og regler ville sette veksten i gang igjen, og da overså de glatt manglende personlige egenskaper og det himmelropende urealistiske i hennes politikk. Det gikk som det måtte. 

En partileder må stå ansvarlig overfor de hen leder - partigruppen i parlamentet. Slik var det også i det norske Høyre, men de norske partiene velger nå ledere på landsmøtene. Nominasjonskomitéene vet stort sett hva de gjør, og tar i betraktning både personlig egnethet og velgerappell. Partiene dekker en mindre del av det totale spekteret, og ytterpartiene har de allerede de mest ytterliggående i sine rekker så de større folkepartiene utsettes ikke for den samme faren som i Storbritannia. 

I tillegg til aktivistenes - de rene og rankes - store innflytelse, er det lite gunstig for et parti at ledervalget trekker ut i tid og skjer i all offentlighet til tross for at det bare er partimedlemmene som kan bestemme. Et par måneder med offentlig skittentøyvask gjør lite for partiets troverdighet eller appell, særlig mens partiet er i regjering. 

Jeg tror både Labours og Conservatives organer vil se nærmere på disse valgsystemene. Det bør de i hvert fall!

Montpeyroux

Montpeyroux ligger i overgangen fra Massif Central og til lavlandet, og som de fleste kvalitetsområdene i Languedoc er det forskjellen på natte- og dagtemperatur som er nøkkelen til kvalitet. Her er det opptil 20 graders forskjell. Fra før har også en by som Montpellier, som ligger mye nærmere kysten, to grader kjøligere gjennomsnittstemperatur i vekstsesongen enn for eksempel Avignon og Orange i sydlige Rhône. Så her er ikke lengre sør ensbetydende med høyere temperatur. Heller tvert om. Ulikt Châteanuneuf-du-Pape har ikke dette området drahjelp fra AOC'ens rykte. Derfor er det sjelden å komme ut for overprisede viner. Disse her er virkelig strålende, og koster ikke all verden.

Dom. d'Aupilhac Cuvée Aupilhac Montpeyroux 2018 kr 290

Dufter garrigue og skogsbær. Saftig og rik duft, og saftig og elegant i munnen. Omtrent like deler Syrah, Mourvèdre og Carignan utgjør hoveddelen av druematerialet. Men det er også litt Grenache og Cinsault. En virkelig god vin som ingen pol har inne på sin liste. Da jeg var på VP-smaking her forleden var det ingen av importørene jeg spurte som hadde viner fra Languedoc inne. De var nesten litt uforstående til spørsmålet. ★★★★

Dom. d'Aupilhac Les Cocalières Montpeyroux 2019 kr 325

Heller ikke denne er det noen pol som har inne på sine lister. Skamme seg! Den er ikke så ulik den forrige vinen, men den er mer avdempet, saftigere og strukturen er noe lettere enn den vinen. Dette er en lettdrikkelig og meget flott vin som jeg også har kjøpt inn til heimen. Kanskje kveldens beste vin etter min mening. Her er det 40% Syrah og resten likelig fordelt på Grenache og Mourvèdre. ★★★★★

Mas de Daumas Gassac Rouge 2017 kr 490

I det minste er det noen som har tatt denne inn i sine hyller, deriblant et par pol i Bergen. Her dufter det bringebær og lær, og noe solbær. Den er sofistikert, harmonisk og riktig nydelig. Kanskje kveldens nest beste vin, og jeg har da også kjøpt den til egen kjeller. Ikke for det, jeg har også forgrepet meg på den en gang. Her er det Bordeaux-blend som gjelder, med hoveddel Cabernet Sauvignon på 77% og 19% til sammen fra Merlot, Petit Verdot, Cabernet Franc og Malbec. Men også 4% av en lang rekke rare druer som de prøver ut: Nebbiolo, Barbera, Dolcetto, Montepulciano (Italy), Armigne (Switzerland), Arenie, Areni Noir (Armenia), Bastardo, Souzon (Portugal), Saperavie (Russia), Tchkaveri, Tchekavesi (Georgia), Brancalleo (Galicia), Carmenere, Abouriou (old French grape varieties) and Plavac Mali (Croatia). Den som kjenner påvirkningen fra denne buketten lyver eller lider av selvbedrag. Det som ikke er bedrag, er en virkelig nydelig vin fra et svært interessant område. Den er IGP Saint Guilhem-le-Désert, en nydelig gammel liten by som jeg besøker hver sommer for å padle kayak i Herault. (Bildet er fra Mas de Daumas Gassac) ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Polsmaking - kunnskap, konsentrasjon og kondis

Når jeg forteller at jeg skal på vinsmaking med Vinmonopolet, eller forteller at jeg har vært det, så er reaksjonen til de aller fleste at dette må være gøy. Vin, alkohol og fest henger tett sammen i de flestes forestillingsverden. Det er ikke så rart. Men dette er arbeid. Det krever kunnskap, konsentrasjon og ikke så lite kondis. (Bildet: Sjølvi fra Grieghallen 25. oktober.)

Jeg smakte denne gangen hele 80 viner (ny personlig rekord igjen), og notatene kommer her på bloggen i tiden som kommer. De blir til ved at jeg går til bordet til en importør. Der severer en representant vinene. Jeg står, smaker, skriver på medbrakte ark, og spytter. Så er det neste vin. Representantene prater i vei og forteller om vinen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg smaker og å skrive noe innsiktsfullt og begripelig. Om igjen og om igjen. 

Dette er slitsomt. Hadde jeg sittet ved et bord og fått vinene servert ville jeg kunne smakt mye mer, og også kunnet konsentrere meg bedre. Men: it is what it is. Dette er konteksten til mine smaksnotater. Jeg bruker ikke egne glass men de som arrangøren stiller til rådighet, så alt fra Barolo til Cava smakes fra samme glass. Jeg har vært heldig å være med på dette noen år nå, og jeg mener bestemt at jeg har blitt bedre og bedre. Øving gjør mester. 

Jeg spytter som en Lama (se bildet under), men noe alkohol siver jo inn likevel. Jeg hadde aldri tatt sjansen på kjøre fra en slik smaking, men jeg er langt fra synlig beruset (tror jeg nå da) når smakingen er omme. Over tid har jeg opparbeidet meg en type kondis, eller i alle fall utholdenhet, til å takle dette. Jeg skrur opp konsentrasjonen i løpet av dagen, og dette motvirker påvirkningen av alkøholen på notatskrivingen og den generelle slitasjen, tror jeg. Når klokken tikker mot fem er jeg "i bobla" som de sier i idretten. Verden utenom smakssansene mine lukkes vekk, og dette gjør at jeg selv i alle fall stoler like mye på dagens sene notater som på de tidlige. 

Kanskje det beste med disse smakingene, og bedre enn vinene, er de usedvanlig hyggelige menneskene man treffer. Jeg nevner ikke navn, men noen regner jeg også som venner selv om vi bare treffes disse to gangene i året. 

Kjellerviner i oktober - del II

2008 Lanson Champagne Gold Label Brut

Nesen, med toastet brød, sladrer om modning og noe alder. I munnen er det spenst som forslår, og som ikke gjør skam på årgangen akkurat. Dyp og god frukt er det også, og ettersmaken er lang. Jeg forstår de som sier at dette må være en Blanc de Blancs, men det er nok klarheten og syren som lurer dem. Omtrent halvt om halvt med Chardonnay og Pinot Noir. (89/100)

2015 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Franc de Pied Les Bournais

Denne vinen har allerede fått en del dybde i fargen. Omtrent gyllen som en giftering. På duft er det akasiehonning, sitrus og mango i en harmonisk og elegant blanding. I munnen er vinen merkbart tørr i en grad som nesen ikke har forberedt oss på. Det er elegansen og harmonien som hersker. Passet svært godt til salat med lun Chevre, nøtter og akasiehonning. Laget av druer fra upodede vinstokker. (90/100)

Gjenkjøp? - Definitivt! (Foto: Ole Martin Skilleås ⓒ) 

2008 Château Bouscassé Madiran Vieilles Vignes

Mørk, dyp, kraftfull og solid. En kjerne av frukt som er sømløst fast i den erkesolide strukturen. Dette er en vin som kunne tåle en kjernefysisk ladning. Den retter opp ryggraden på enhver, og gir mot og styrke til å gå løs på (i det minste) de mest solide rettene. (87/100) 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Léon Beyer Riesling Cuvée des Comtes d'Eguisheim

Duft av røyk og litt sitrus. Harmonisk og integrert i munnen. Litt viskøs. Merker litt til alkoholen, men det er ikke sjenerende mye. God matvin, men den har ikke detaljene og kompleksiteten til en tysk GG (fra god produsent!) fra samme år, for eksempel. Ganske grei pris for en ti år gammel vin i 2019 (420 kr) (86/100)

Gjenkjøp? - Kanskje muligens ikke

2013 Mosbacher Forster Ungeheuer Grosses Gewächs

Noe modning merkes på dybden i den gylne fargen. På nesen er det mest bakt sitron over moden mango. I munnen er det moden frukt og god lengde, men det er syrligheten som utmerker seg. Årgangens syre er merkbar. Ikke så gale at det tipper over, men litt for mye til at jeg vil si den er harmonisk selv om den er i balanse. (88/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Pic Saint-Loup

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup l’Elementaire 2019 kr 310 

Dufter frisk garrigue. Saftig og frisk også i munnen, med mye frukt i den mørke delen av spekteret. God struktur med finslige tanniner. Denne har jeg også kjøpt til eget bruk. God pris! 50 % Syrah, 20 % Mourvèdre, 20 % Grenache og 10 % Cinsault. Ingen eik her, som er en god idé siden vinene på disse kanter verken trenger sødme eller tørrhet. ★★★★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup 2020  kr 315 

Dufter asfalt og olje, kanskje litt bensin. Strukturen er tydelig strammere enn på vinen over - kanskje i overkant, for jeg er ikke så sikker på frukten her. Med tid i glasset er det tydelig rustent oljefat på nesen. Ikke så lekkert.  Syrah 60 %, Mourvèdre 23 %, Grenache 17 %. Fjerde årgangen av denne. ★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup Mourvèdre du Coeur en Vente 2020 kr 375 

Dufter kirsebæryoghurt. Saftig, solid og med finkornede tanniner. Virkelig en flott vin, og en av de beste på Languedoc-smakingen jeg ledet i september. Denne har jeg kjøpt og lagt i kjelleren. Fem til ti år kanskje, selv om den smaker riktig så godt nå. 100% Mourvèdre. ★★★★★

Domaine Pegaline Pic Saint-Loup Le Côte Obscur 2020 kr 405

Denne dufter oljefat og smøregrav. Myk i munnen, men også solid. Fin vin, men den mangler en solid kjerne i frukten. Den har vært lagret i et halvår på amfora, og her kan man lese hva Andrew Jefford skrev om denne vinen. 80 % Syrah og resten Mourvèdre. (Bildet er fra eiendommen på 50 mål leid vinmark.) ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Kjellerviner i oktober - del I

2011 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

God dybde i fargen vitner om at den gylne tonen skyldes alder. På duft er det pasjonsfrukt, mango og fersken - mens syrligheten trekker i retning sitrus. I munnen er det flott spenst og en harmoni som bikker mest i retning syrligheten, men på langt nær så syrlig som 2010. Lang ettersmak. Denne flasken var ikke like sublim som den jeg tok sist vinter, og det er ikke godt å si hvorfor. Uansett er det en særdeles god vin, til og med utmerket, til 257 kroner (i 2014). (89/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

2011 Cavallotto Barolo Bricco Boschis

Mørk til Barolo å være. Duften er typisk, med vekt på roser og et hint av lakris. I munnen er den meget velbalansert og det er lite som stikker seg ut. Ja, de kjente tanninene er der men gjør mye mindre av seg enn man er vant med fra en Barolo som er elleve år. Lengden er grei. Vinen fungerer godt til mat, men den skinner ikke på noe slags vis. Aromatikken, som jo er hovedattraksjonen i en Barolo, er grei men ikke mer. Den biter ikke fra seg i munnen heller, og "eleganse" og "spenst" er det ikke egentlig dekning for. Skuffende, tross at det ikke er noen dårlig vin. En dårligere vin, dog, enn to av de tre andre Barolo 2011-vinene jeg omtalte nylig. (84/100) (Bildet tatt av meg i 2008 ⓒ: Giuseppe Cavallotto i sentrum, med f.v. Neil Beckett, Ophelia Deroy og Barry C. Smith)

Gjenkjøp? - Nei.

2017 Barthod Bourgogne Rouge

Dufter først mest lær og jord, og det tar lang tid og tilnærmet romtemperatur før den avgir den duften jeg søker: Små villbringebær. Den sarte, friske, spenstige og elegante duften og smaken. Da var det egentlig litt for lite igjen av vinen - som jeg også hadde luftet på forhånd. En god vin til BR å være, men så tar de da seg godt betalt for disse også. Faiveleys rekke av rimeligere viner fra Mercurey og Marsannay, for eksempel, er like gode - om noe annerledes - og rimeligere. (83/100)

Gjenkjøp? - Tja. 

2009 Château Ormes de Pez (St. Estephe)

Litt vandig kant som sladrer om alderen. Duften byr ikke på de typiske markørene for bordeaux, så det tok litt tid før panelet kom seg til Bordeaux på kartet. Fast, ganske tørr, og noe litt vegatalt. Det siste var det som trakk noen i retning Cabernet Franc og Loire, men det er (fortsatt) litt for mye sødme her. Dette var mye vin for 350 kroner i 2012. (85/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Faugères

Faugères er et av de mest interessante AOC-områdene i Languedoc. Ganske lite, men med gunstige forhold gjennom kjølige nattevinder og lange, tørre somre. Nedbøren kommer særlig om høsten. Rosemary George MW har også skrevet bok om dette området. De følgende tre vinene ble smakt på Vitis-smaking ledet av meg i september.

Mas Onesime Faugères Le Sillon 2020 kr 259

Duften bikker mot det vegetale. I munnen saftig, men strukturen merkes også. Det kan virke som den er litt oksidert. I alle fall den vinen jeg likte minst i denne flighten. 70% Grenache, og mindre deler Carignan, Syrah og Mourvèdre. 

Mas Onesime Faugères Paradis Cache 2019 kr 312

Dufter skogsbær, og her er det betydelig mer struktur under den saftige frukten med mørke bær. Selv om denne har lavest alkoholprosent av disse tre (14), så merkes den kanskje litt for mye her. Men det er kritikk på et høyt nivå. Virkelig en flott vin, og produsentens flaggskip, som jeg også har kjøpt inn. 50% Mourvèdre, 35% Carignan og resten Grenache. 

Ch. des Estanilles Faugères Les Clos du Fou 2015 kr 301

Og denne har jeg virkelig kjøpt inn! Det er snakk om kassevis, men nå er det bare ni flasker igjen i landet og de er på Hamar. Velintegrert vin med stor harmoni, friskhet og frukt, og lang ettersmak. Det er liksom ikke noe som stikker seg ut. Den passer godt til solid matfølge, og særlig kjøtt som har vært på grillen. Sammen med to dyrere viner fra Montpeyroux var dette kveldens vin på Languedoc-smakingen. 95% Syrah, og resten Grenache. 

Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Mas Gabriel Pezenas Les Trois Terrasses 2020

Mas Gabriel Pezenas Les Trois Terrasses 2020 kr 251

En sjelden gang kommer det enkle smaksnotater her, og ikke "pakker" på to-tre-fire eller flere. Denne vinen er fra området der vi bruker å feriere, og der vi stadig oppdager uventet gode viner. Denne er laget av 75% Carignan fra 60 år gamle vinstokker, og resten fra Syrah og Grenache som er 14 år. Den er skikkelig mørk. På duft er det små mørke bær og solid fruktsødme, over sydlige urter. Fruktsødmen følger deg gjennom smakskurven, og gir deg opplevelsen av en fortettet balanse. Solid og sødmefull uten på noe punkt å tippe over. Rett og slett en vin som er knallgod å drikke. Det er vanskelig å stoppe, så det burde vel vært en advarsel på flasken. Vinen har ikke vært i nærheten av fat, og er lagret på sement. 

Jeg kjøpte den på Valken i Bergen, men den er å finne på andre pol. I Bergen er det nå 2021-årgangen som er å få, ser det ut til, og den er å få også på alle spesialpolene. Jeg tipper den er like god. 

Bildet under er fra vingården like utenfor Pezenas. 

Hvitviner fra Languedoc

Les Équilibristes Pic Poul 2020 kr 210

Picpoul de Pinet er min "go-to" hvitvin når jeg er i Languedoc. Den omtales også som Middelhavets Muscadet, og området er på de høye grusbankene noen få kilometer fra Bassin de Thau (aka Étang de Thau) mellom Sète og Cap d'Agde. Selv om den har høy andel av salt, er den regnet som Frankrikes nest største innsjø. Anyway. Duften her er lett, med innslag av sitrus og hvite blomster. I munnen noe gress, og med fin syre. Litt enkel, men så er da prisen god også. Selv foretrekker jeg Ormarine sin Picpoul de Pinet, men den er ikke inne på polets lister for tiden. Denne har skiftet årgang til 2021. 

La Baronne Les Chemins Blanc (Corbières) 2020 kr 270

Her er vi i Corbières, ikke så langt fra Carcassonne. Vinen er den beste av disse tre, og laget av halvparten hver av Roussanne og Vermentino. Litt stum på nesen til å begynne med. Så kommer det modent korn og litt sitrus. Fin munnfølelse til å begynne med, med godt grep. Her er det substans i vinmaterialet. Frisk, og kanskje litt i overkant frisk. Syren er ikke helt integrert her, men jeg ser ikke bort fra at den burde få noen få år på langs for å finne formen. God lengde.

Château Capion Languedoc 2016 kr 490

Her er vi i Montpeyroux, like ved Mas de Daumas Gassac (som jeg smakte en vin fra i september). Også her har vi modent korn, urter og kanskje noe i overkant med cumin. Det siste må skyldes treverket i lagringen, som starter på på 100% stål og fortsetter på eik. Den henger riktig lenge i munnen og mangler på ingen måte friskhet - men uten å tippe over. Her er det 55% Roussanne, 30% Viognier og resten Bourboulenc. Slottet har en flott nettside, og her er fakta-arket til denne vinen. 

20 år gammel topp-champagne

Billecart-Salmon Cuvée Nicolas François Billecart Brut 2002 kr 1576

Litt duft av hyllebær og sitrus, og også litt champignon. Klar, fokusert og utrolig syrlig. Kanskje i overkant syrlig. Grei, men ikke overveldende, lengde. Ørlite kaffe sist i ettersmaken. 

Svært god vin med en blanding av 60 % Pinot Noir og 40 % Chardonnay. Prisen er jo skikkelig stiv, så jeg hadde forventet meg en mer harmonisk og integrert vin enn dette. Syren er for dominerende til at den kan få noe applaus fra meg. 

Truss kaster Kwarteng under bussen

For en gangs skyld "tett på nyhetene" her på bloggen, men så er jeg jo TV-ekspert.

Liz Truss, Statsministeren, har kastet sin finansminister. Det er trolig første trinn i det eneste forløpet hun kan se for seg for å holde på sin posisjon.

Det er feigt: Kwarteng har ikke gjort noe annet enn å gjennomføre den politikken Truss har stått for gjennom kampen for å bli leder i det konservative partiet og dermed statsminister. Det er å kutte skattene for å få vekst i økonomien. 

Problemet er at det er akkurat det motsatte av det Bank of England må gjøre, som er å ta luften ut av inflasjonsbalongen. Prisene øker mye over alt for tiden, og ekstra mye i Storbritannia som lider under et svakt pund. Ved å øke rentene vil penger dras inn, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel kan balanseres bedre. 

Markedene har reagert kraftig på mini-budsjettet Kwarteng la fram, og noe må skje innen mandag da Bank of Englands støttekjøp av obligasjoner avsluttes. Nå blir Jeremy Hunt, som er på venstresiden i det konservative partiet, ny finansminister. 

Troverdigheten til Truss er borte, men kanskje en U-sving med ny sjåfør i Finansdepartementet kan berge stumpene? Det er det hun håper på, men jeg setter ikke så mye som et pund på det. 

Valhammer og ansvar

Byrådsleder Roger Valhammer går av og gjør det klart at han ikke kommer tilbake. Det er ikke nytt nå, men likevel velkomment. Ikke fordi jeg ønsker mannen noe vondt, men fordi han gjør noe som burde vært opplagt men som - særlig i Norge tror jeg - har blitt mer og mer uvanlig. Det har blitt vanlig for personer i Valhammers posisjon - at noe har gått galt i en organisasjon som de leder - å liksom ta ansvar ved å si "jeg tar ansvar" og så fortsette som før. (Bildet: Marit Hommedal, NTB scanpix)

Valhammer gjorde det klart at han så svikten i barnevernet i kommunen som sitt ansvar, at det var alvorlig, og at det derfor måtte få konsekvenser for han og hans posisjon. Selv om Arbeiderpartiet antakelig kommer tilbake som det viktigste og største partiet i Byrådet, så blir det uten Valhammer som leder. Jeg fikk plutselig mye mer respekt for mannen. Respekten var, rett nok, litt moderat etter all manøvreringen rundt bybanetraséen til Åsane. 

Men Valhammer har skjønt det helt sentrale: 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret.

Det å bare si ordene "Jeg tar ansvar", som mange norske leder har gjort, er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter.

Derfor er det å håpe at flere ledere strammer seg opp og ser hva et lederansvar betyr når Valhammer går av. Virkelig går av, som han selv har poengtert, og ikke bare tar en liten tur ut på bakrommet til støvet har lagt seg.