Kjellerviner i februar - del II

Château Bertrand Braneyre Cuvée La Châtaignère 2001 (Haut-Medoc)

Klassisk bordeaux-duft med lær og blyantspiss. Ja, det er kanskje noe solbær her også. Fremfor alt en meget frisk vin, der smidigheten i munnen kommer av aldringen. Det har blitt dannet, regner jeg med, lange molekyler etter polymerisering. En meget fin vin til entrecôte, og den kostet bare 350 kroner for noen få år siden - den gangen spesialslippet i desember også hadde noen rimeligere viner med alder.

Gjenkjøp? - Helt klart. 

2008 Camille Savès Champagne Grand Cru Brut Millésimé Bouzy

Lys koppertone på fargen, som vel sier mer om de 80% med Pinot Noir enn om alderen. På nesen er det friske røde epler, med nøtter og noe tørket aprikos. Men det er friskheten som står som hovedinntrykket. Kanskje noe i overkant etter min smak. Den fungerer godt til mat, men den pågående friskheten gjør den også velegnet til aperitif.

Gjenkjøp? - Kanskje.

2006 Alain Hudelot-Noellat Clos Vougeot

Mørk til burgunder å være, men selvsagt transparent. Voldsomt aromatisk i Zalto burgundglasset. Noen viner blir borte i dette glasset, men denne Grand Cru'en var definitivt kommet hjem. Lag på lag med dufter, der jord, lær og syrlige kirsebær er tydeligst. Men det er også noen mørkere elementer her. Ikke helt tjære, men mer i retning nylagt asfalt. Det elementet er tydeligst i slutten av smakskurven. Det er vanskelig å få nok av denne vinen, for duften mye mer enn alkoholen er berusende. Virkelig fabelaktig, og helt klart en virkelig stor vin. Kjøpte den for 422 kroner i sin tid (nedsatt på grunn av importørbytte). Nyere årganger koster fort fem ganger så mye, men om man kunne være sikker på at de var like strålende som denne vinen var de verdt prisen. Tidligere flasker har vært variable, men denne var sentrumsblink. 

Gjenkjøp? - En kasse!

Lafarge Volnay 2005

Årgangens dype farge er det første som sladrer om året. Duften går i retning syltede kirsebær, våt jord om våren, og i munnen er det fioler som melder seg på i smaksbildet. Vinen er mellomfyldig, frisk, men først og fremst er det en eleganse og intensitet som sjelden er å finne på landsbynivået. Den bærer lineært gjennom hele smakskurven. Produsentsignaturen er først og fremst den litt tørre og tilknappede stilen, men årgangen balanserer dette ut på en fin måte. Rett og slett en flott vin godt over landsbynivået i kvalitet, og et vitnesbyrd om en av de flotteste årgangene noen gang i Burgund.

Gjenkjøp? - Oh yes! 

Kjellerviner i februar - del I

2000 Domaine Louis Michel Chablis Grand Cru Vaudésir

Dyp gyllen, som seg hør og bør for en vin av denne alderen. Den første duften er mest preget av honning, under der kommer et sjøpreg som er umiskjennelig, men også ganske annerledes enn det er på de unge vinene fra Chablis. Det ligger liksom mer sødme i det, og rent konkret er det jo en polymerisering i vinen som forklarer det. Videre utover kvelden skjer det mye, og honningen tar en mer underordnet plass. Det kommer et preg av eple - både grønt og friskt (!) og mer epleskall. Det skjer jo en matur-, og ikke pre-matur, oksidering i en vin over så mye som 20 år. Noe sopp og andre typisk tertiære trekk melder seg også. Det hele spiller seg ut med en viskøs og smidig struktur. Kort og godt en fullmoden, harmonisk og kompleks vin. Den kostet meg bare 271 kroner i 2003. (Foto: Ole Martin Skilleås ⓒ)

Gjenkjøp? - Gjerne en kasse!

2012 Hubert Lamy Saint-Aubin 1er Cru En Remilly

En vin helt etter læreboken. Sitrus, litt fat, herlig fylde med fin friskhet. Årgangen har fått mye tyn, men denne vinen leverte varene og jeg fikk etter hvert stor sans for den flotte gjennomføringen av smakskurven. Dessuten blir man jo ganske lettet når en hvit burgunder med denne alderen ikke er prematurt oksidert. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Nikolaihof Riesling Reserve Steiner Hund

Fin gyllen farge. På nesen er det både sitrus og lanolin, også litt honning, men ingen diesel. Hadde jeg fått den blindt kunne jeg begynt å fable om Chenin Blanc eller til og med hvit bordeaux. Men det ville vart kun til jeg fikk den i munnen, tror jeg, for der er det en gjennomgående fruktighet som man ikke finner på nevnte vintyper. Derimot er den ganske vanlig på Riesling. Meget god vin, men ikke så raffinert og finslig som tyske GG av samme årgang som jeg har drukket i det siste. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2005 Domaine des Comtes Lafon Volnay 1er Cru Santenots-Du-Milieu

Den forrige flasken tok jeg for snart fem år siden, og denne har knytt seg godt sammen. Det var i grunnen hovedinnvendingen mot den forrige flasken. Ganske mørk, som seg hør og bør for denne årgangen. På duft er det typiske Pinot-aromaer av jord, kirsebær og noe møbelpolish. I munnen er det friskhet, god stuffing og trøkk, og en gjennomgående høytonet fruktsødme som bærer hele smakskurven. God lengde. Jeg ser på Wine-searcher.com at man kan få kjøpt en flaske av denne i Northampton for 1756 kroner. Farr Vintners i London selger en kasse for 17.565 kroner. 

Gjenkjøp? - Javisst!

100 år siden mor ble født

I dag, 23. februar 2021, er det 100 år siden mor ble født på Ofstad, Vikna. Bjarnhild Ofstad het hun, men dersom foreldrene var gift hadde hun hett Bjarnhild Bolling. (På bildet over er hun trolig i tenårene - jeg så det først for et par uker siden.) 

Jeg er dypt fasinert av ungdomsbilder av mine foreldre. For det første er det svært få av dem, og for det andre er det som om de er av personer jeg ikke kjenner. Det er virkelig noe kjent med dem, men jeg kjente dem ikke. Mine foreldre var ganske gamle da jeg ble født, mor 41 og far 47, så jeg kjente dem egentlig aldri som noe annet enn middelaldrende og gamle. Mest det siste, selvsagt. (På bildet under er hun ca. 20 år, og det er tatt nær Melen.)

Mor vokste opp på småbruket med to halvsøsken og "mor" og "far," som egentlig var mormor og morfar. Den egentlige moren var "mamma," og hun var gjerne hjemmefra for å tjene penger. Det måtte mor også, som var tjenestejente fra fjortenårsalderen. Skolegang ble det bare minimalt av, for hun var også mye syk som barn. Noen ganger har jeg lurt på hvordan livet hennes hadde blitt dersom dagens muligheter hadde vært tilgengelige for henne. Med jernvilje, utrolig arbeidsevne og effektivitet kunne hun nok ha drevet det langt uansett hva hun hadde slått inn på. Men så sta og viljesterk som hun var, ville hun kanskje ikke ha funnet det så lett å innordne seg. Hun hadde nok trivdes best med å ha kommandoen. 

Årene som tjenestejente på Vikna var ikke gode, men vinteren 1940 fikk hun tjeneste på Ristad i Overhalla. Hun kom med båten over Folla til Namsos i januar. Senere fikk hun tjeneste på Nedre Hallvardmo på Melen. Hun ble gift med Kolbjørn, tømmerhugger og fløter, og ble mor til Bjørg (1943) og Per (1947), og var sjef i heimen i halvetasjen over svigerforeldrene på Melen. Men i 1959 blir Kolbjørn syk og dør av kreft. Velferdsstaten slik vi kjenner den ble innført først på 60-tallet, og mor måtte hive seg rundt og skaffe inntekter til familien. 

I 1960 møtte hun far, Svein Skilleås, og 1. april 1961 ble de gift, og i juli året etter ble jeg født (bildet er tatt på bryllupsfesten 5. april 1961). Mor var 41, og fødselen av en gutt på 4880 gram var krevende. Mor ville ha flere barn, men far nektet. Risikoen var for stor. 

Jeg vokste opp med en mor som absolutt brydde seg, og som absolutt var sjefen i heimen. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn min mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien. Han ble nysgjerrig på denne damen han aldri hadde møtt, og jeg fortalte. Etter at jeg var ferdig spurte Jeff (jødisk kommunist fra Sør-Afrika) 'Is your mum jewish?', for hun fikk nok kryss i de fleste rutene for stereotypen jewish mum.*

Inntil like før hun døde i 2010 var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var i sitt nittiende år. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente. Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne. 

Mor var aktiv i organisasjonslivet, og Saniteten var hennes viktigste arena. Et særlig lag med blomster og planter hadde hun også. Hun tok gjerne over blomster som andre hadde gitt opp, og etter kort tid var de igjen i full vigør.

Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun hadde laget.

Hun trivdes som best i godt lag, og hun var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og det var gjerne barna som først ble utslitt.

Jeg savner henne veldig. 

* The Jewish mother stereotype can also involve a loving and overly proud mother who is highly defensive about her children in front of others. Like Italian mother stereotypes, Jewish mother characters are often shown cooking for the family, urging loved ones to eat more, and taking great pride in their food.

Covid19 fra laboratorium i Wuhan?

Den opprinnelseshistorien om covid19 (eller SARS-CoV-2 som viruset egentlig heter) de fleste av oss sitter med, er at det først ble spredd til mennesker på et "Wet-market" i Wuhan på tampen av 2019. Det kom fra store flaggermus langt sør i Kina, og hadde en eller flere "mellomverter" som for eksempel Pangoliner. Deretter spredde det seg i Kina, og så rundt i verden. Men det er vel ingen av de som virkelig har undersøkt denne historien i dybden som nå fester noe tillit til denne versjonen - som de fleste av oss tror på. ( CREDIT: Courtesy of the Wuhan Institute of Virology/ AP Images )

Det har blitt stadig vanskeligere å avvise teorien om at viruset kan ha unnsluppet fra Wuhans Institutt for Virologi, som en artikkel av Matt Ridley og Alina Chan viser. (Ridley er DPhil i Zoologi fra Oxford, Chan er postdoc ved Harvard og MIT). At WHO gruppen som reiste til Kina avviste teorien er ikke annet enn man kan vente. De fikk heller ikke undersøke saken og ble ilagt strenge restriksjoner av kinesiske myndigheter, og uttalelsen har uomtvistelig karakter av å være politisk heller enn vitenskaplig motivert. 

Ridley og Chan skrev tidlig i forløpet at det var ganske opplagt at naturen selv hadde laget viruset. Den er flink til slikt, men det ble stadig mer som ikke passet inn i dette bildet. Forskere ved Virologi-instututtet ble høsten 2019 syke med symptomer som kunne være både covid19 og sesongmessig influensa. (Bildet under viser Wuhan wet-market og laboratoriet, og Yunan (ring) og Wuhan (den andre røde prikken) på at kart av Kina.)

Spredningen av covid19 er konsistent med et opphav både fra virus-studier og fra naturen selv, men i 2012 ble seks arbeidere i en mine i Yunan, sør i Kina, syke av noe som lignet på det første SARS-viruset. Tre av dem døde. Prøver ble tatt i hulene der de jobbet, og et SARS-lignende koronavirus ble funnet. Det ble ført til Wuhan Institute of Virology 1600 km lengre nord for videre utforskning. 

Shi Zhengli ledet forskningen, og sendte folk ned til hulene for å ta prøver av flaggermusene som etter alt å dømme var opphavet til SARS-viruset som drepte de tre arbeiderne. De fant ni SARS-lignende virus i flaggermusene. De videre studiene involverte sekvensering og forsøk på dyr. 

Resten kjenner vi til, om markedet og Pangolinene helt sør i Kina som også hadde hatt viruset. Dette ble den aksepterte teorien, og den vi alle (stort sett) fortsatt har med oss.

I februar publiserte to kinesiske forskere, Botao Xiao and Lei Xiao, at viruset kom fra et laboratorium i Wuhan - mye basert på at forskere her hadde samlet med seg slike virus fra hele Kina. Artikkelen ble trukket. Men Shi Zhengli hadde funnet at SARS-CoV-2 hadde store likhetstrekk med viruset som drepte de tre i Yunan. Dette viruset hadde de forsket på tidligere, og sekvenseringen var publisert i 2017 - men med et annet "navn." Men det var en internasjonal gruppe forskere som samarbeidet, og fant alle disse forbindelsene. Shi bekreftet deres funn i november i fjor. 

Hemmeligholdet rundt flaggermusvirusforskningen har styrket mistanken mot laboratoriet. Det har også mangelen på virus funnet på markedet, og det at mange av de aller tidligste ofrene for covid19 i Wuhan ikke hadde noen forbindelser til markedet. Man har ikke funnet spor av SARS-virus i flaggermus i området rundt Wuhan. Pangolin-sporet er også dødt. Men mangelen på bevis er ikke bevis på en mangel. Likevel er ikke den historien vi bærer med oss den mest opplagte etter det vi vet nå. 

Det mest mystiske er likevel at SARS-CoV-2 ikke muterer så mye i mennesker som SARS-CoV-1. Det tyder på at det er tilpasset mennesker. Dette er også noe WHO påpekte i en rapport om opphavet til viruset i en rapport i november i fjor. Den tydeligste forbindelsen mellom viruset og Wuhan er altså Virologi-instituttet som har forsket på slike virus i noen år. 

Man kjenner til fra publikasjoner at instituttet i Wuhan også manipulerte virus. De laget "kimærer," altså hybride virus, og testet dem på genmodifiserte mus. Musene hadde ett menneskelig gen. Formålet er å finne hvordan slike virus sprer seg til mennesker, for så å kunne skape en vaksine som kan møte alle slike muterte virus. 

Du synes kanskje dette høres utenkelig ut? Det mente ikke Shi Zhengli som skrev dette i en artikkel hun medforfattet i 2015: 

‘Scientific review panels may deem similar studies building chimeric viruses based on circulating strains too risky to pursue… The potential to prepare for and mitigate future outbreaks must be weighed against the risk of creating more dangerous pathogens.’

Jeg vet ikke hva som er opphavet til viruset, et laboratorium eller en serie overføringer over lange avstander. Men jeg vil ikke nå lenger avvise muligheten for en laboratorielekkasje. Slike har skjedd før, også av SARS-virus i Kina. 

Bordeauxblandinger fra Hellas

Katsaros Merlot 2012

Mørk og tannisk, men faktisk litt blass i munnen. Frukten er svak, og syren er heller ikke mye å skryte av. Den holder på ingen måte stilen. 

Katsaros Estate 2013

Dette lever opp til tittelen: 80% Cabernet Sauvignon og 20% Merlot. Også mørk på fargen. Dufter først og fremst sigarboks. Også her er det heftige tanniner som tørrer ut munnen ganske kvikt, men det er også mer substans enn i vinen over. Likevel: Den er kort, og en kan lure på om det kan bli en rimelig balansert vin. Jeg tipper nei. 

Chateau Porto Carras 2010

Ikke fullt så mørk som vinene over, og den er klart mer avslepet og tilgjengelig. En fint integrert vin som antakelig er noe nær toppen nå.

Konklusjonen etter denne smakingen høsten 2020 er at gresk vin ikke er så interessant. Det er riktig nok noen få meget gode hvite viner, særlig på Assyrtiko, men ellers er det langt mellom høydepunktene mens ubalanserte viner synes å være noe nær normen. Men, en skal selvsagt ikke dømme et helt vinland ut fra et tyvetalls viner en kveld. Likevel: Det er mye god vin i verden, og liten grunn til å jakte videre der man ikke har funnet så mye gull. 

Ring min agent! (Netflix)

"Ring min agent!" (eller Dix Pour Cent som den heter på originalspråket) er en drama-komedie i serieformat som foregår i et byrå for skuespilleragenter i Paris. En ekstra twist er at minst en ekte skuespiller spiller seg selv i hver episode. Vi får se Beatrice Dalle, Isabelle Huppert, og en serie internasjonalt og mer nasjonalt kjente filmstjerner. 

Skuespillerne er på toppnivå, og de havner i både seriøse og komiske situasjoner. Men de komiske situasjonene er ofte seriøse, og de seriøse alltid komiske - men blandingen blir akkurat passe hele veien. (Det vil si: Jeg har kommet omtrent midt i andre sesongen.)

Jeg prøver å sammenligne med andre komi-serier, men lykkes ikke med å finne en god parallel. Selv om det er et kontor, er det lite som minner om The Office. Det er sobert filmet, og ingen snakker til kamera. Selv om alle får god sjanse til å vise frem sine feil og mangler, er det ingen som blir hengt ut. Det er ikke en vennegjeng, som Friends, og ikke så off the wall som Seinfeld. 

Det er spenning nok. Camille begynner å jobbe på agentkontoret. Faren hennes, viser det seg, er en ledende partner. Han prøver å forhindre det, for ingen vet at han har en datter på si. Det blir mye drama og komikk ut av det. En partner dør, og kontoret er på randen av kollaps og oppkjøp. Mange gjør mye som de ikke burde, og skatteinspektøren vil kanskje finne en del som ikke er helt etter boka? Kanskje hun kan smiskes eller forføres vekk fra der hundene er begravet? 

Konklusjon: Klar anbefaling! 

Mosel Riesling 2003 Auslese

Den svært varme årgangen, da selv Mosel måtte tilsette syre! Kabinett ble høstet med mostvekt som Auslese, og Auslese ble høstet med ... MYE sukker i druene. Hvordan har det gått på dette nivået? (Bildet er av feil årgang, men pytt pytt.)

W. Schäfer Graacher Domprobst Riesling Auslese 2003

Ganske dyp farge. Meget merkbar sødme selv etter så mange år. Svært intens når den kommer i munnen, men det fortaper seg fort utover i smakskurven. Den blir rett og slett litt løs i strukturen. 

F. Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Auslese #6 2003

Dessverre ganske så stum. Her dufter man ikke mye. Da blir det strukturen som får oppmerksomheten: Fint balansert og velintegrert. Ikke dårlig i et år som dette! Det er mye både syre og sødme, men den kommer fint i balanse og kan sammenlignes med de bedre utgavene i høyere vurderte år. Haag er en god adresse for denne typen viner. 

Fryktelig god tid!

Jeg har tidligere etterlyst en fornemmelse av at det haster med å vaksinere befolkningen. Jeg fremmet - ikke bare som spøk - Gjert Ingebrigtsen som vaksinegeneral. 

Nå ser vi igjen at FHI har fryktelig god tid med å sette vaksiner. De fikk 21.000 doser av Astra-Zenkas vaksine. Det tok fem dager å få den ut. Noen skal ikke sette dem før om en uke - 13 dager etter at de kom til landet. I Danmark snudde de seg rundt og fikk dosene i armene på folk ganske kvikt.

Det begynner å danne seg et mønster. Det er som om det ikke haster i det hele tatt å få vaksinert befolkningen. Det er prosedyrene som skal på plass. Alltid er det en unnskyldning, og man har ingen fornemmelse av at man kan få bukt med pandemien gjennom å jekke opp tempoet.

Kjør på! Ingen unnasluntring! 

Xinomavro (Hellas)

Alfa 2014

Dufter parmesan og våt skifer, og når den kommer i munnen gir den et tydelig og saftig bærpreg. Men ikke bare det: det kommer også et alkoholblaff - noe av en gjenganger denne kvelden med viner fra Hellas. Det er også litt lite substans i vinen, og den fullfører ikke smakskurven. Den stopper liksom midt i. For øvrig vet jeg lite om vinen. Søk på polets nettsted ga ingenting, og søker man på nett får man tilbud på mange italienske biler. 

Boutari Legacy 1879 - 2012

Det første årstallet er da produsenten startet opp, og det andre er årgangen. Dufter gammelost og murstein, men går over i våt gammel asfalt. I munnen er det et lite Nebbiolo-preg. Den tørrer mye, men er interessant. "Tørrer mye " står en gang til i mine notater, så da er det nok alvorlige saker. 

Tsantalis Rapsani Reserve 2014

Dufter tjære og murstein - varm murstein. Tørrer mye. Gøy vin. 2015-årgangen er å få nå, og koster 240 kroner. Den har bare en tredel Xinomavro, og resten likt fordelt mellom Krassato og Stavroto (som jeg heller ikke kjenner noe særlig til). 

Thymiopoulos Xinomavro Young Vines 2018

Dufter bringebærdrops og litt tjære. Saftig og drikkevennlig i en fruktig stil. Mens vinene over hadde et tydelig Nebbiolo-preg, er det mest assosiasjoner til Burgund på denne her. Man kan få denne i magnum for 400 spenn. 

Mosel Riesling Auslese 2004

Fritz Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Auslese Goldkapsel 2004

Grønnlig duft men ganske stum på nesen. Her er det mye syre - årgangen 2004 fornekter seg ikke! Likevel viser den seg godt integrert når vinen bygger på seg utover i smakskurven og med tid i glasset. Strukturen er flott!

Joh.Jos. Prüm Wehlener Sonnenuhr Auslese 2004

Her er det en god del svovel og "funk" på nesen. Syrlig og frisk i munnen. Restsukkeret merkes lite, men syren svært mye. Dette er en syrefest, og de som svarer positivt på invitasjonen bør også tåle en del svovel. Disse vinene er ikke laget for å modnes i løpet av et menneskeliv, virker det som. 

Den tynne blå linjen (TV-drama)

Det er vel få yrker som byr på så mye dritt i hverdagen som det å være politi. Familievold, narkomane, selvmord, og mye annet de fleste av oss er forskånet for - det skal disse rykke ut og ordne opp i. Nesten aldri er det takk å få heller. 

Denne svenske serien tar oss med til politiet som hanskes med Rosengård, en svært belastet bydel i Malmø. Det er helt oppdiktet, men det virker uhyre virkelighetsnært. En viktig grunn er det ekstremt høye nivået på de relativt unge skuespillerne, og scenografien er også av ypperste klasse. 

Etter første episoden tenkte jeg at dette var greit nok. Vi kan se videre på dette siden vi ikke hadde noe bedre å se på nødvendigvis. Etter den tredje episoden er jeg helt hektet. 

Mye av grunnen har med de tre sentrale personene: Sara, gudsordet fra landet (eller i alle fall Umeå) med tung bagasje og mye godhet, Magnus fra Malmø med en trøblete familiebakgrunn, og Leah også fra Malmø med en trøblete familie hun også - og en fargerik jødisk morfar som driver butikk. Etter hvert som serien utfolder seg blir disse karakterene levende personer, og man blir glad i dem. I alle fall ble jeg det. 

De aller, aller fleste som hadde fått dette oppdraget hadde med letthet spilt det inn i stereotyper. Dette ensemblet gjør hverdagskunst ut av det. Regissøren lar skuespillerne spille scenene ut og la motstridende impulser spille seg ut over ansiktene deres, og det er en fryd å se på.  

Det er ikke så mye spenning og mysterium å hekte seg på her, men karakterene og deres familier er mer enn nok. I alle de år har jeg misunt svenskene deres overlegne skuespillere, og den misunnelsen blir ikke noe mindre nå. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Tate Modern november 2003

Noen ting etser seg fast i hjernebarken. Olafur Eliassons The Weather Project i Tate Modern hører til i den kategorien. Her er jeg med Lars Jørgen Rygh 30. november 2003. Foto: Cecilie Brekke Rygh. 

Agiorgitiko

Gaia Agiorgitiko 2016

Duft av høytonet jordbær og hibiscus. Frisk også i munnen, og med godt grep i kinn og gommer. Man fornemmer at det er god kvalitet, men det er likevel vanskelig å finne noe særpreg. Skyldes det dårlig kjennskap til denne typen viner, eller er kritikken rimelig? Nå er det 2018 som gjelder, ser det ut til, og den selges for 220 kroner. 

Tetramythos Agiorgitiko 2016

Dufter røde bær og vanilje. Saftig, lett og bærpreget i munnen. Lettdrikkelig stil, og da følger ofte også nedsiden: litt lite substans. I 2017-årgangen, som er inne nå, koster denne ganske presist 200 kroner. Spontanfermentert og modnet i leirkrukker er den også, på nygammelt vis. 

Dette er et tynt grunnlag å generalisere på, men det er det det er. Det var vanskelig å finne noen holdepunkter for å plotte Agiorgitiko inn på det mentale vinkartet, men så er den da også mest utbredte druetypen i Hellas. Læreboken sier den har mye frukt og farge, men er lavere på syren. Krydret, med toner av plommer, sier også "læreboken." Vinene her synes ikke å passe inn i denne beskrivelsen. 

Jørn Lier Horst - Illvilje

Jeg har anmeldt bøker av Jørn Lier Horst tidligere, og alltid med Wisting - hans detektiv i Vestfold. De er alltid svært realistiske, såkalt police procedurals, hvor handlingen følger det som er politiets "dreiebok."

Sist jeg anmeldte en av Horsts Wisting-bøker syntes jeg den var på grensen, eller kanskje over, til å bli kjedelig. Realismen kan tas for langt. Man kunne nesten tro at Horst hadde lest min anmeldelse, for ingen kan beskylde denne boka for å være kjedelig. Da har man virkelig blitt forvent. Skikkelig spenning hele veien, er det. 

Det er en virkelig versting som står i sentrum for handlingen. Tom Kerr er en serieforbryter som voldtar, piner, plager og tar livet av sine unge kvinnelige ofre på bestialsk vis. Ikke bare det, kan parterer dem også, og graver dem ned. 

Heldigvis er han tatt. Handlingen begynner når han har innrømmet flere mord og skal ut av fengselet og på befaring. Der vil han vise hvor et annet offer er begravd. 

Selvsagt blir Wistings datter Line involvert. Det har blitt en hovedingrediens i plottet i disse bøkene. Omtrent som de bøkene med Hardy-guttene jeg vokste opp med. Det viser seg alltid at saken faren Frank og Joe egentlig jobber med den samme saken som de har begynt å nøste i. Noe av den samme følelsen har jeg med disse senere bøkene med Wisting. Men det har lite for seg å irritere seg.

Horst skriver nesten utelukkende hovedsetninger, noe jeg også prøvde i avsnittet over. Språket kommer aldri i veien for en spennende handling, men det gir heller ikke noe ut over handlingen. Når det er så spennende som her så gjør det egentlig ikke noe.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Kjellerviner i januar - del II

2012 Weingut Ökonomierat Rebholz Siebeldinger Im Sonnenschein Ganz Horn Riesling Großes Gewächs

Ingen kan beskylde tyskerne for å gjøre livet enklere for vininteresserte med korte og snappy navn. Men slike plager fordunster når man får denne vinen i glasset. Den dufter til å begynne med overraskende tydelig av petroleum, men det dunster vekk - eller blir mindre tydelig etter som vinen får varmet seg litt opp i glass og karaffel (dekantert kanskje et kvarter før). Den er delikat, finslig og harmonisk. Den minner ikke så lite om Mosbachers GGer som jeg har vært over meg av begeistring for her på bloggen, men denne har mer fruktsødme. Harmonien er den samme, men balansepunktet er noe forskjøvet i retning det fruktige i denne vinen. "Im Sonnenschein" heter det i navnet til denne landsbyen. Det kan jeg tro når jeg smaker denne virkelig flotte vinen. 

Gjenkjøp? - Oh yes!

2005 Patrice Rion Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux St. Jacques

Fin struktur og sødmefull frukt også i denne nydelige vinen. Den har ikke så tydelig preg av orientalske krydder som jeg ofte får i Gevrey-viner, men det som skjemmer den litt er et noe for tydelig fatpreg. Meget god lengde. For stadig flere produsenter og til og med på 1er Cru nivået er 2005 virkelig inne i drikkevinduet nå, men det er på ingen måte noen hast med å drikke de opp. (Bildet: Patrice Rion hjemme i Primeaux-Prissy i 2011, tatt av Ole Martin Skilleås © )

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Trimbach Riesling Cuvée Frédéric Emile

Tydelig aldringspreg på fargen, som ligner en tvilsom urinprøve. På duft er det utvilsomt petroleum, men også et streif av honning. Etter hvert noe sitrus og aprikos. Årgangen tro er den ganske tight, men har blitt langt mer finslig og harmonisk enn kombinasjonen av årgangen og produsenten skulle kunne lede til. Den er nok fint inne i drikkevinduet nå.

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains

Dyp rødfarge, men nærmere inspeksjon viser en klarhet og gjennomskinnlighet som tyder på Pinot Noir. Det er min vin, så det var ikke akkurat noen stor oppdagelse. På duft er det på grensen mellom rød og mørkere frukt/bær, og litt orientalsk krydder. Strukturen er det lite å si på, annet enn at den fremstår som litt på den harde siden. Chevillon er ellers gode til å få fram frukten i sine viner, men her er det nok årgangen som gir det strenge preget. Kanskje har vinene en lengre horisont som bør utforskes, men på den annen side er jeg langt fra sikker på at frukten vil holde følge. Ingen storsjarmør, men den står seg godt til en rik rett. Når det gjelder vurderingen under, er det vanskelig å ikke kalkulere inn at disse vinene nå har blitt dobbelt så dyre. Chevillon var den produsenten jeg passet på å få med meg fra alle årgangene. Det er det nå slutt med. 

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese

Dette er sjeldne saker. På Cellartracker ser det ut til at jeg er den eneste som har denne rød/rosa søtvinen i kjelleren. Blauer Wildbacher er et syremonster av en drue, noe de ikke få nordmennene som kjøper rosévinen Schilcher vet godt. Når man så plukker tørkede druer av dette slaget får man godt med sødme med seg. Det er friskt og godt, og antakelig den eneste vinen som kan passe til riskrem med jordbærsaus. Akkurat det fikk vi testet ut. Herlig vin! Hvis den var å få skulle jeg kjøpt mer, men den er ikke å spore - og det ser ut til at produsenten har sluttet med slikt.

Gjenkjøp? - Ja! 

Kjellerviner i januar - del I

2012 Francois Carillon Puligny-Montrachet

Første smaksnotat i 2021 er heldigvis av det positive slaget. En sølle landsbyvin får kryss i alle rutene og minner meg om hva denne vintypen kan være når den ikke er ødelagt av prematur oksidering eller lider under stilistiske feilsteg som over-eiking. Den er rik, frisk og feit på en og samme tid. Til nivået å være er vel dette så bra som man med noen rimelighet kan forvente. Carillon innfrir. (Bildet: Francois Carillon)

Gjenkjøp - Javisst! 

2010 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots

Litt bruning i fargen. Dufter mest jord og friske røde bær. Friskhet og litt røde plommer i munnen, med mellomfylde og et fint løft inn i ettersmaken. På tur inn i flytsonen, og jeg vil vel holde igjen et par år før jeg åpner neste. Jeg har møtt flere fra årgangen som har kommet lengre enn denne, og det overrasker fra Matrot som (som så mange andre som lager mest hvite burgundere) gjerne lager rødviner som utvikler seg rimelig kvikt. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Fortsatt mørk. Ser man godt etter er den litt vandig i kanten. Rett etter dekantering fra flaske som kom rett fra 14 grader er det mest syrlige kirsebær, jord, lær og litt tjære. Overraskende meddelsom til kjølig Nebbe å være. Duften er tydelig og "maskulin." Etter mer tid i glasset kommer det et anstrøk av møbelpolish. I munnen blir den også mer seg selv etter som temperaturen stiger. Her er det ikke tanniner som river og sliter - de er der, absolutt, men de spiller på lag med den harmoniske frukten og spiller liksom bass. Det fortsetter gjennom måltidet, med noe mer av det modne innslaget med høstløv og så videre. Vinen holder litt igjen, særlig aromatisk, men utmerker seg med en struktur som er både solid, harmonisk og svært lang. Aromatisk hadde den mer å si da den var nydekantert, faktisk, så de som dekanterer og "lufter" vinen vil gå glipp av mye utvikling og mye interessant med mindre de følger vinen hele veien. 

Jeg tror jeg legger opp til å drikke mine Nebbiolo-viner tidligere enn jeg har til nå. Det er så mye rart å finne under korkene på disse vinene, så gevinsten med å lagre dem til de blir fruktløse og mer generiske er for liten. I denne er det fruktens samspill med strukturen som gir vinen klasse. 

Gjenkjøp? Ja. 

1996 Bollinger Champagne La Grande Année

Kobberfarget nå. Dufter nybakt surdeigsbrød og ferske (!) aprikoser. Fantastisk matchampagne. Satt som et skudd til grillet sjøkreps og fruens sedvanlig fantastiske risotto. Rik og dyp, men samtidig fin sødme i frukten og enorm lengde. Den spiller på de dypeste strengene, og er langt vekke fra de lyse aperitif-champagnene. Men det er dette jeg liker best, og det er en stil som er verdt å vente på. Denne kassen kjøpte jeg i 2004 for 548 kroner flasken. 2012 skal de ha nesten 1.400 for i dag! 

Gjenkjøp? - To kasser, minst! 

Leser ikke norske journalister aviser?

På tirsdag ble det en stor nyhetssak i Norge at vi ikke kom til å få så mange vaksinedoser fra AstraZeneca som vi hadde blitt forespeilet. Trolig betyr det et par måneder, minst, i forsinkelse i vaksineprogrammet.

På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.

Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene. 

(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)

Akademisk vintermote?

 

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Mosel Riesling Spätlese 2007

J.J. Prüm Wehlener Sonnenuhr Spätlese 2007

Heftig og stikkende duft. Her er det mye svovel. Dette gir en ekstra og lite velkommen dimensjon til vinen. Eller rettere sagt: Her er det vanskelig å finnen vinen i all den galskapen svovelen finner på. Man kan begynne å tro at man har dødd og havnet på feil sted. Heftig funk - det er det kanskje greit å høre på, men i glasset vil jeg helst ha noe annet. Jeg har 2004-årgangen av denne vinen, og jeg håper inderlig at svoveleimen har dunstet vekk på den. En vin på 13 år skal ha kastet av seg stanken av helvete! (Bildet denne gangen får bli av sulfitt)

Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Spätlese 2007

Kontrasten til denne er tydelig. Her er harmoni og intensitet på den rette måten. Fargen er også dypere enn på vinen under. Det dufter sitrus, litt maling, og i munnen er det harmonisk Rieslingfrukt som er intens, men som vet hvor grensen går til det outrerte. Den er godt på rette siden, og for meg var dette en av de beste vinene denne kvelden. 

Schäfer Graacher Himmelreich Riesling Spätlese Goldkapsel 2007

Lys og lekker. Dufter sitron, og andre elementer blir bare diktning for det er sitronen som slår her. Fint integrert, men den taper seg mot vinen over på grunn av kort ettersmak. 

"Elefanten i rommet" når det gjelder viner med restsødme, er svovlingen. Sulfitter må tilsettes for å hindre ny gjæring, og noen - som JJ Prüm - er notorisk hardhendte med dette. Vinene lever bortimot evig, men de av oss som ikke lider av langt utviklet selvbedrag skjønner at vi ikke gjør det. Jeg har derfor sluttet å kjøpe viner fra JJ Prüm - tross det gode ryktet (og jeg har drukket meget gode viner derfra, bevares). 

(De som vil lese mer kan med fordel konsultere dette dokumentet.)