Datalagring før og nå

Jeg har engasjert meg her i debatten om datalagring som fremdeles ruller og går her i Norge, men spørsmålet om hvordan vi lagrer våre data har også en annen dimensjon: hvordan kan ettertiden danne seg et bilde av våre liv og våre tanker sånn omkring 2010?

Størstedelen av forige uke gikk med til å gå gjennom og sortere papirene til min far - og meg selv mens jeg ennå bodde på Skilleås. Oppdagelsene har vært mange - ikke minst omfanget av min egen korrespondanse i tenårene målt ut fra brevene jeg mottok. Jeg sendte nok ut minst like mange og lange brev som de jeg mottok - og nå kan jeg gå gjennom dem og danne meg et bilde av livet mitt på den tiden, og ut fra svarene også hva jeg selv hadde skrevet.

Ikke bare det: min far var minst like nøyaktig i sine arkiver. Senest i dag oppdaget jeg at det var i 1927 blindtarmen hans sprakk og han nesten døde. Ved å sammenligne stilen og retorikken mellom min far og hans brødre, og kontrastere den med hvordan min oldefar korresponderte med sin adoptivbror ca. 1850 (går visst igjen i flere ledd dette med gode arkiver), kan man også gjøre seg tanker om romantikkens innflytelse på helt vanlige sinn ute på bygda i Trøndelag. Ut fra korrespondansen til Ole og Gerhard Skilleås var romantikken svært innflytelsesrik.

Og i dag? Det går måneder eller år mellom hver gang jeg skriver et brev og sender det i posten. SMS, telefon og e-post er det som gjelder. Hvor blir sporene av? Kan mine barn, etter at jeg er borte, lære noe om meg og mine tanker fra tusenårsskiftet og framover? Svært lite, om noe, av det som kommuniseres mellom mennesker i dag vil ta fysisk form og være tilgjengelig som objekter i fremtiden. Ut fra mine egne erfaringer de siste ukene, og også tidligere, vil det være et tap. Men kanskje man også vinner noe? I øyeblikket kan jeg ikke se hva, men slik er det vel med de store skifter i historien. Skriftkulturens inntreden ble kanskje sett på som en stor trussel mot muntligheten?

Hukommelse og følelser

Om kun kort tid legger jeg ut for å dra til mitt barndomshjem. Det har alltid vært hyggelig, men denne gangen er det tvert om. Etter min mors bortgang tidligere denne måneden skal det nå ryddes, kastes og deles. Det som skaper uhyggen er at menneskers minner knyttes til ting og steder, ikke minst gjelder dette følelser. Det var i det huset jeg var liten gutt og ungdom, og hver kvadratcentimeter har tykke lag med minner. Gode minner - ellers ville det vært mye lettere å skille seg med. (Jeg legger inn et bilde fra noe jeg av åpenbare grunner IKKE kan huske: mine foreldres bryllup i april 1961).

Mange har vært fristet til å lage analogier mellom computere og menneskets hjerne, men forskjellene er store. Ikke minst når det gjelder hukommelse. Vi er kontekst-baserte når det gjelder minnet, og det er derfor steder og ting utløser minner. Skal vi huske noe er det best å oppsøke stedet der det skjedde, og det er derfor det er tungt å skille seg med slike steder som barndomshjemmet. Og det er også grunnen til at man tenderer mot å fylle opp huset av gamle ting ens kjære har eid.

Når man når min alder er det også klart at man har mer fortid enn framtid, og dragningen bakover og mot nostalgien blir sterkere. Dette gjør det heller ikke lettere, men a man's gotta do what a man's gotta do.

SN: Dauvissat og en ensom eiendom

Når jeg åpner Chablis-flasker for tiden, i alle fall de jeg har hatt i kjelleren en stund, er spørsmålet om de er oksiderte eller ikke. Hvis ikke - er de modne?

Chablis Grand Cru "Les Preuses" 2001 (Dauvissat)
Det var sommeren 2001 jeg møtte brødrene Dauvissat i vinmarken "Les Clos". For en vinnerd som tilfeldig kom over sine helter var det som å møte Elvis (OK, som å møte Mick Jagger, da, for han er jo i live på denne planeten). (Foto: Vincent Dauvissat av Helge Hansen)

Stjernestatusen har falmet en del ettersom den ene oksiderte flasken etter den andre har blitt åpnet. Denne var i fin form. Så fin form at den er frisk og grei etter et døgn i åpen karafel i kjøleskapet. Det er lime og et strøk av lanolin på nesen. En antydning til smør dagen etter. Hvis man leter kan man kanskje hevde at det finnes en note av botrytis (et årgangspreg jeg nok liker bedre enn mange andre) langt der bak, men det kan godt være innbildning. Sjøpreg er det lite om noe av, og selve tegnet på at modningen har inntruffet - honningtonen - sliter jeg med å "høre". Tross alt dette: den har det preget store viner ofte har; en dybde i smaksbildet som ikke lett lar seg formidle i ord. En "tyngde" kombinert med letthet som utfordrer logikken. Hvis den neste flasken også har unnsluppet oksideringspesten er det ingen hast med å åpne den - men hvem vet?

Gjenkjøp? - Ikke før oksidasjonsfaren beviselig er fjernet.


Domaine de la Solitude 2005 (Rouge) kr. 222
Årgangen er spesiell i mange områder av Frankrike, og ikke minst i Bordeaux, men den krever tålmodighet. Fargen på denne vinen er ikke rød - den er svart. Det er bare helt ute i kanten, og opp mot lyset, at det er en rødtone.

"Stoffrik" er et ord som brukes i smaksnotater, og her er det absolutt på sin plass. Denne vinen er fullpakket, men den virker likevel i fin balanse. Den er tilbakeholdende på nesen, bare strukturen manifesterer seg i sin soliditet når vinen kommer i munnen. Den er fast og saftig, men først og fremst tilbakeholdende. Ikke lukket, bare ikke forløst. Etter et døgn under vakumkork, og i et stort burgunderglass, åpnet vinen seg mer opp og ble mer aromatisk tilgjengelig. Om tre-fire år burde denne vise mer av hva den har på lager, men den holder antakelig et tiår ut over det uten å tippe over kanten mot undergangen.

Gjenkjøp? - En kasse, takk!

SN: Burgunder og Riesling

I sommer ble jeg lengre borte fra kjelleren enn planlagt, og dessuten totalavholdende i den perioden jeg kunne få en oppringning fra intensivavdelingen til alle døgnets tider (se tidligere innlegg). Nå har jeg vært en tur i kjelleren igjen, og kom opp med disse tre vinene:


Schloss Johannisberg Riesling Kabinett Trocken 2005 (Rheingau)

I Rheingau er det Breuer, Weil og Leitz det snakkes mest om i Norge og mange andre steder, men det er Schloss Johannisberg (bildet) som er det historiske kjernepunkt for Rheingau og tysk Riesling. Her plantet de først Riesling, og det var her de laget de første spätlesene også. Men fra 70-tallet gikk det nedover med dem. I det siste har de hevet seg betraktelig, og det er uomtvistelig at de har noen av de beste vinmarkene i området.

Lenge har jeg vært en stor tilhenger av deres kabinetter, ikke minst til den prisen jeg kjøpte dem for på Flesland. 115 kroner lå de lenge på, og det var jo spottpris. Men Wine Tailor, som nå har begynt å importere dem, har lagt seg på en absurd prispolitikk. Kabinett Feinherb fra den strålende 2007-årgangen selges for 289 kroner! Jeg kjøpte den på Flesland for 135 kroner, og jeg har omtalt tidligere årganger på fordelaktig vis på bloggen.

Men tåler den lagring? Helt klart. Den har fått aldringspreg uten at det på noe vis tipper over i det alderdommelige. Litt appelsin/mandarin, en finslig på sett og vis kniplingeaktig tekstur, og et mineralsk preg som ikke tipper i retning petroleum (som mange Rieslingviner får med en viss alder).

Gjenkjøp? - Helt klart ja på Flesland. Helt klart nei på polet.

Hocheimer Kirchenstück Riesling Trocken 2004 (Künstler)

Vinrankene i denne kjente vinmarken var omtrent femti år da druene ble brukt i denne årgangen, og avkastningen var lave 35 hl/ha. Men det er kanskje årgangen som er det mest vesentlige av informajon på denne flasken: 2004 er svært omstridt. Mange mener den er i skrinneste laget, og at Riesling fra Tyskland smaker Sauvignon Blanc i akkurat denne årgangen. Det er en grov generalisering, men vinene framstår på den skrinne siden. Terry Theise, en av mine to fremste kilder på tysk vin, sier at 2004 was relatively light and often vividly green, which you either like or dislike.

Denne hadde godt av tid i glasset, og ikke minst høyere temperatur. Opplevd syre og "skrinnhet" er lett påvirkelig av temperatur. Med temperatur rundt 14-15 grader (anslagsvis), og en drøy time i glasset, framstår denne med slank steinmineralitet, og en lett vokspreget viskøsitet. Elegant - helt klart - men det er Chenin Blanc som er fremste alternativet, ikke Sauvignon Blanc.

Kirchenstück er den av de tre-fire beste vinmarkene i Hocheim som lager de mest elegante vinene, mens for eksempel Hölle gir en mye rikere stil enn man vanligvis assosierer med Rheingau. Dette er relativt flate vinmarker med et rikt og dypt jordsmonn.

Gjenkjøp? - Definitivt kanskje.

Savigny-les-Beaune 2001 (Pavelot)

Denne vinen er etter min smak optimal akkurat nå. Forrige flaske var smakt for et halvt år siden, omtrent, og denne var ikke merkbart forskjellig fra den. Skogsbunn, jordbær/bringebær, og en noe mistenkelig bruning. Men den er fremdeles livlig og med frisk syre.

Gjenkjøp? - Ja.

Champagne og bøker

På sidene til det utmerkede tidsskiftet Minerva har jeg nå en anmeldelse av en bok om champagne - eller egentlig to.

Ikke den drikken jeg tømmer i meg mest av nå om dagen (se forrige innlegg), men absolutt en av de ting som gjør livet verdt å leve. Ikke en av de som Ian Dury nevner i sin uforlignelige "Reasons to be Cheerful - part 3", men den ville vært der på min liste.

Bjarnhild Skilleås 1921 - 2010

Hvor går grensen mellom det personlige og det private? Grunnen til at det har tatt så lang tid før jeg gjenopptok bloggingen etter ferien er at min mor ble alvorlig syk og døde etter noen intense uker på sykehus. Jeg var der hele tiden.

Det som følger her er det "minneord" jeg skrev på vegne av familien og som sto på trykk i Namdalsavisa 11. august, to dager etter dødsfallet,. Det er høyst personlig, men det som står i avisen er i alle fall ikke privat. Bildet over er fra ca. 1940/41 da mor var 19-20 år gammel.

Bjarnhild Skilleås til minne

Da mor ble syk og til slutt døde måtte vi stadig vekk minne hverandre på at hun faktisk var i sitt nittiende år. Til hun ble syk nå i juli var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var så gammel. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente.

Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien.

Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun hadde laget.

Hun trivdes som best i godt lag, og hun var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og det var gjerne barna som først ble utslitt.

Gjennom sitt eksempel viste hun oss alle at den største glede er å glede andre, og det er i dyp takknemelighet vi lyser fred over Bjarnilds minne!

For familien,
Ole Martin

Utsettelse

Det blir en liten utsettelse på bloggestarten etter ferien. Min gamle mor er alvorlig syk, og jeg tilbringer tiden med å være bekymret og å besøke intensivavdelingen på Namdal Sykehus.

En sønn må gjøre det en sønn skal gjøre, to coin a phrase.

A Class Act

I gårsdagens innlegg gjorde jeg noe så uhørt (i Norge) som å diskutere sosial klasse - til og med min egen. De fleste som gjør noe slikt i Norge skryter på seg større evner gjennom evnen til å foreta en klassereise. Kanskje gjorde jeg også det? Som før omtalt her på bloggen var det lite boklesning i heimen der jeg vokste opp, men desto mer avislesning.

Men klasse er mer enn penger og status: det er stil og væremåte mer enn noe annet. I sin uforlignelige sosialantropologiske studie Watching the English: the hidden rules of English behaviour, viser Kate Fox at sosial klasse har med normer, bakgrunn og preferanser å gjøre, og lite med penger. At klasse har politisk betydning er ikke noe nytt, men Toby Young mener også at det var det vesentlige elementet i konflikten mellom Brown og Blair.

Felles bakgrunn i øvre middelklasse lover godt for samarbeidet mellom Clegg og Cameron. Kanskje sosial klasse spiller en rolle for samarbeidsklimaet også i norsk politikk?

Politikk og personlighet - del XI (Klasse)

Forige innlegg i denne serien var i november i fjor, og det begynner å bli en stund siden. Mange andre innlegg har etterhvert også tatt avstikkere innom denne tematikken, men tanken var alltid å ta for meg tematikken kronologisk. Som jeg skrev i første innlegget, fra mai 2008, er det ikke min hensikt å holde meg til det private og overdrive min egen betydning, men heller å drøfte hva det er som påvirker hvor man befinner seg politisk. Ytre påvirkning, eller noe mer grunnfestet i den type person man er?

Jeg var aktiv i SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20 (omtrent), og hadde mange tillitsverv lokalt, regionalt og nasjonalt (Landsstyret i Sosialistisk Ungdom). Jeg sluttet å betale medlemskontingenten i 1983, men stemte på SV til og med valget i 1987. I 1989 stemte jeg Arbeiderpartiet, og fra 1991 Høyre. En klassisk "radikal som ung og konservativ som moden" historie, kanskje? Noen skifter parti som andre skifter skjorte, men politikk betyr langt mer for meg enn for de fleste. Det å gå fra SV til Høyre voldet meg derfor en del sjelekvaler.

Så langt har jeg i hovedsak sett på ytre forhold, og funnet at det som gjorde det mulig for meg å endre politisk ståsted uten for store sosiale omkostninger og offentlig/privat dissonans, var at jeg skiftet miljø. Først fra Namdalen til Universitetet i Trondheim, og så fra 1988 til University of Warwick i England. Warwick var jo kjent som et radikalt universitet helt fra Germaine Greer og E. P. Thompson (bildet) på 60- og 70-tallet, men for meg betød det nok mer at jeg kom i kontakt med intellektuelle som var høyreorienterte. Eller rettere: intellektuelle som ikke bare var venstreorienterte.

Men hadde skiftet også noe med sosial klasse å gjøre? Daniel Finkelstein skrev at det var enkelt for han å skifte fra Labour til Tory siden han er jøde og dermed utenfor klassesystemet. Min mor har knapt grunnskolen, og arbeidet i tjenerskapet på gårder på Vikna og i Overhalla. Ikke klassisk skiftenøkkel-arbeiderklasse, men langt unna selv lavere middelklasse. Da hun som enke giftet seg andre gang, med min far, var det å gå fra arbeiderklasse til middelklasse (på et enkelt landlig vis). Far hadde, med handelsskole og landbruksskole, utdannelse og drev en liten maskinstasjon i tillegg til å være selger. De 15 kronene som han fikk til konfirmasjonen i 1930 hadde han investert i høner, og fortjenesten gikk inn i revefarm, og så videre til den første traktoren, selvfinansiert utdanning, og så videre. Da de giftet seg var han faktisk disponent for Eik og Hausken i Namsos. Gikk jeg rett og slett fra å identifisere meg med min mors "lavere stand" til min fars status som self-made man? Tross alt, jeg var på vei til - ved hjelp av min egen akademiske suksess - å gå inn i de høyere akademiske lag.

Noen vil sikkert hevde at vi ikke har tydelige sosiale klasser i Norge, men det tror ikke jeg noe på. Det er bare selvbedrag. De er ikke så tydelige som i England der George Orwells observasjon om at han "grew up in the lower upper middle class" gir umiddelbar mening, og kan predikere avispreferanser, fritidsaktiviteter mv. med stor treffsikkerhet.

Men dette med sosial klasse gir ikke stort utslag på relevans innenfor den norske konteksten, og heller ikke den engelske. Innenfor litteratur og filosofi er det en tydelig overvekt av venstreorienterte, og det å gå fra venstre mot høyre politisk har på ingen måte gjort det lettere å gli inn i miljøet noe sted jeg har befunnet meg i yrkesmessig sammenheng. Heller tvert om. Da trengs det en hjelpehypotese, som for eksempel denne: jeg er opposisjonell av natur, og liker å være outsider. Kanskje det? Det er en psykologisk forklaring i så fall, men det er uansett lite trolig at bare en type forklaring kan klare hele jobben.

Sosial klasse kan være en del av forklaringen, men kun en liten del, på hvordan jeg kunne gå fra venstre mot høyre politisk.

Bybanen i Bergen

Denne milen til omtrent 2.200.000.000 kroner har vært mye omskrevet de siste årene, og 22. juni åpnet den. Min første tur fikk jeg i dag.

Hvordan var det? Ganske ubehagelig. Setene er helt ubegripelig harde og anti-anatomiske. Nesten uten polstring og med rett vinkel i ryggen. Selv ikke de siste bussene de har kjøpt inn til bruk her i byen har så håpløs sittekomfort (og det sier en del!), og aldri har jeg noe sted på planeten kjørt noen form for skinnegående transport med så vonde seter. Man skulle tro at de kunne legge på noen kroner for å gjøre det mer behagelig å reise med dette vidunderet.

Jeg har dårlig rygg, og legger derfor godt merke til hvordan jeg sitter. For min del vil jeg bestrebe meg på å finne busser som går hele veien også etter at Bybanen skal ta over det meste av den kollektive transporten mellom min bydel og sentrum i Bergen. Men i fjor syklet jeg også like fort dør til dør, hjem til jobb, som det Bybanen bruker mellom Nesttun og sentrum (25 minutter - rett nok medvind). Det tar meg 20 minutter å gå til Nesttun, og en del minutter også fra sentrum og til kontoret.

Klimaet i Bergen, derimot, er ikke beregnet på syklister, men ikke er Bybanestoppet på Nesttun beregnet på å beskytte passasjerene mot regn heller da. Så det jävnar ut seg kan man säga.

Realkompetanse

I dagens aviser, og på NRK radio, slås det i dag stort opp at lederen for Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH) hadde jukset med sine egne vitnemål og løyet på seg kvalifikasjoner hun ikke har. Det var VG i går som avslørte dette. Hun har selvsagt gått av, og mange påpeker det graverende i at nettopp lederen for SAFH, som skal avdekke slike ting, selv hadde gjort seg skyldig i lignende.

It takes one to know one! - sies det på engelsk. Et ordtak som først dukket opp for omrent hundre år siden. Heller enn å si opp burde hun ha skiftet ut de feilaktige opplysningene i CVen sin med solid realkompetanse i feltet. Hvem kan vel være bedre rustet til å avsløre juks med kompetanse enn en som hadde lyktes med å oppnå toppstilling med fabrikerte vitnemål?

Sikkerhetsfirma bruker tidligere innbruddtyver til å prøve ut alarmer og annet sikkerhetsutstyr, og hackere brukes til å teste datasikkerhet. Når oppstyret har gitt seg bør hun få jobben tilbake - basert på realkompetanse!

Min ambisjon om å skrive et nytt innlegg minst annenhver dag i gjennomsnitt blir forlatt i feriemåneden juli. Vent noen oppdateringer i midten og på slutten, men ellers kan det bli feriestille. I august satser jeg på å ta igjen det tapte! Velkommen igjen!

Mitt Sør-Afrika - del IV

Jeg trodde ikke det skulle bli mer enn i høyden to innlegg om Sør-Afrika, men stoffet har bare trengt seg på i en stri strøm. Da jeg måtte slutte sist var jeg i landet i 1998, og skulle til en leir i Pilanesberg Game Reserve.

Det hele var en del av "turen" på en Joseph Conrad konferanse, og målet var å få sett noen av de store afrikanske dyrene. Jeg har skrevet om Conrads Heart of Darkness, som jo foregår i Afrika, om enn ikke Sør-Afrika, og også publisert i The Conradian. Men nok om det.

Tiden på campus i Potchefstroom var interessant, og Jy og Jn hadde kjørt meg dit. Den ene datteren til Jy, som min tremenning regnet som sin egen, hadde gått på kostskole der. Men det var de store dyrene som var interessant.

Dessverre ble jeg syk. Jeg ble liggende med smerter og feber i en hytte med stråtak mens de andre reiste på safari. I ettertid ser jeg dette som en skjebnens tilskikkelse: jeg fikk en genuin kolonial opplevelse med på kjøpet. Kurtz var jo syk, og alle som har noe å fortelle fra Afrika har jo vært syke. Jeg ble så dårlig at jeg ble kjørt på båre i Land Rover om natten til det nærmeste sykehuset. Det var motlys da de bar meg ut, og jeg så bare noen silhuetter. Med litt delayed decoding (som jeg skrev om i artikkelen nevnt allerede) forsto jeg at det var Sebraer.

Vel fremme på sykehuset, som var offentlig og derfor hadde de vel ikke sett en hvit mann der på flere tiår, var det en matrone som på god avstand vurderte min helse. Noen tok tempen, andre blodtrykket og så videre og videre. Hun skrev i journalen. Det var en åtte-ti damer der av varierende omfang - mest av betydelig omfang. De fleste bare så på, og sto som et kor i en gresk tragedie. Da tallene var kjent utbrøt den ene, med solid aksent: "Low temperature, and high blood pressure? Sounds like malaria to me!" De la meg ikke inn, men skysset meg bare tilbake. Like greit.

Neste dag lå jeg og stirret opp i stråtaket og svettet. Jeg fikk te og scones, og spiste litt. Da jeg så tilsides litt senere var resten av min scone på tur ut. I en stor bit. En stamme med termitter hadde tatt saken i egne hender. Det var en effektiv operasjon.

Jeg kviknet til, litt om litt, og ble med da vi fløy til Cape Town. Konferansen fortsatte der, og jeg holdt mitt innlegg. Første kvelden fikk vi en fantastisk mottakelse på University of Cape Town (bildet), og en senere kveld leste først André Brink for oss, og deretter John Maxwell Coetzee. Sistnevnte leste fra boken Boyhood. En stor opplevelse å møte dem begge, og Coetzee er vel den eneste Nobelprisvinneren jeg har hilst på, tror jeg. Han var svært vittig og hyggelig.

Vi var på vin-besøk hos KVW i Paarl, og på Boschendal. Vinen var litt rustikk - de hvite best mener jeg å huske - men landskapet bare helt fantastisk. Dette er blant de mest nydelige områder i hele verden, det er jeg sikker på. Robben Island, inklusive vill pingvin, og Mandelas celle hørte også med.

I Cape Town møtte jeg også Jeff igjen (se andre innlegget). Det var utrolig hyggelig og rørende. Han jobbet først for ANC i parlamentet i Cape Town, men etter det - og da jeg traff han - for Sør-Afrikas motsvar til det norske Kommuneforbundet. Som alltid var han ekstremt aktiv, men jeg oppfattet vel kanskje at han ikke var utelukkende begeistret for hvordan ting hadde gått.

Etter at konferansen var over ble jeg en liten uke hos foreldrene til min venn H., omtalt i forrige innlegg i serien. De tok meg med rundt i området, blant annet til Stellenbosch der mor til H. hadde studert, og til Franschoek (det franske hjørnet) der franske hugenoter hadde slått seg til.

Her fisler min historie ut. Vi er alle produkter av vår bakgrunn og våre erfaringer, og det at Fotball VM denne gangen er i Sør-Afrika har gjort sitt til at jeg har lagt merke til at dette landet har figurert mer enn normalt i min bakgrunn og dannelse. Mange som har betydd mye for meg her i livet har hatt en tilknytning til landet. Jeff, H., Jy og Jn - og først og fremst Hans Skilleås. Brevvekslingen med han i tenårene ga meg et fokus mot landet, og er kanskje medvirkende til at jeg har oppsøkt Sør-Afrikanere der jeg har kommet? Det er i alle fall sikkert, kontra Spitting Image videoen i det første innlegget: jeg har utelukkende truffet usedvanlig hyggelige folk fra Sør-Afrika. Uansett hudfarge, uansett rolle i samfunnet, og uansett holdning under Apartheid.

Zmerte

Günther i den uforlignelige tegneserien Pondus lever et lite liv (han er dverg) sammen med Else. På tegningen over har han det greit, men veien er kort fra luksuslivet med cognac og druer til vasken (som straff for ærlige kommentarer) eller å bli knust under Elzebass' noe omfangsrike korpus. Hvis vi lar Storbritannia være Günther, så er Elze nå i svevet.

Tirsdag la finansminister George Osborne fram det reviderte statsbudsjettet. Det er dystert. Jeg har tidligere skrevet her at det er overraskende at politikere faktisk ønsket å vinne valget som var 6. mai, for budsjettunderskuddet er det største noen gang i fredstid. Nå begynner omfanget av realitetsorienteringen å bli klart. Alternativet er å risikere fortsatt økende belåning for å betale renter på lån, og så er man inne i en spiral der alt spinner ut av kontroll. Når stater ikke klarer å betale sine lån blir det stygt.

Økningen i momsen (VAT) til 20% er småting (i Norge er momsen på 25%). Det er økningen i kapitalskatten fra 18% til 28% (som den er i Norge) også. Det er kutt i departementenes utgifter på 25% som grenser til det ufattelige. Detaljene får vi ikke før til høsten i det som kalles The CSR (Comprehensive Spending Review) , men selv små tankeeksperimenter gir dramatiske hakeslepp.

Siden en del områder er beskyttet mot kutt, slik som NHS, må andre områder tåle desto dypere kutt. I høyere utdanning etc. betyr kuttene at titusenvis av ansatte må gå, og/eller at skolepengene økes dramatisk. Knapt halvparten av Londons 40 universiteter vil overleve, tipper jeg. Oppstyret rundt stengingen av filosofi ved Middlesex University er bare småtteri mot det som kommer. Som med nødvendighet må komme. Men dette er bare et ørlite eksempel.

Daniel Finkelstein i The Times har oppskriften på hvordan dette skal ordnes til regjeringens fordel, men for min egen del tror jeg dette blir mer zmerte enn koalisjonen kan tåle. Regjeringen er valgt av folket, og spenner over det politiske spektrum fra venstre mot høyre. Det er ingen mulighet for at LibDems tåler påkjenningen med å kutte 25% av statens utgifter. Selv om ledelsen er innforstått med hva som kreves, så er ikke backbencherne det. De konservative er the nasty party og klarer slikt på strak arm - selv om de ikke liker det de heller. Selv om Günther fortsatt lever sammen med den digre og gale damen i morgenkåpe, så må vi huske at han bare er en tegneseriefigur. Ikke skal han gjenvelges heller.

Mitt Sør-Afrika - del III

Så langt i denne serien har jeg omtalt mitt forhold til personer fra dette utrolige landet, men denne gangen er tanken at jeg skal nå fram til min egen tur dit i 1998. Jeg har ikke for vane å skrive personlig på denne bloggen, men av og til gjør jeg unntak. Det gjelder i hovedsak denne serien, og serien om politikk og personlighet.

Da jeg bodde i England 1988-1993 fikk jeg mange venner, og en av de beste har også en klar forbindelse til Sør-Afrika. Hs foreldre kom fra Sør-Afrika, og hans mor var også født der. Faren flyttet dit som liten, og husker møtet med Cape-Town som et eventyr som liksom ikke tok slutt. Men da de giftet seg flyttet de ut av landet og til Sør-Amerika i første omgang. H er født i Buenos Aires og oppvokst i Rio de Janeiro, men gikk på katolsk kostskole i England fra han var ganske liten. Foreldrene flyttet også til Europa etter hvert, og England ble familiens base mens faren jobbet i flere land i Europa. Tidlig på 90-tallet, etter at Apartheid ble avskaffet og frie valg gjennomført, kjøpte de en leilighet i Sør-Afrika og tilbrakte halve året der. Nå, i alt tiltagende alderdom, har de flyttet dit permanent.

Tidligere nevnte jeg også min tremenning som ble alkoholiker, og så skilt. I første episoden fortalte jeg at jeg oppsporte hans fraskilte hustru som arvet min fars kusine, og vi brevvekslet etter det. Jeg kunne fortelle at jeg skulle på Joseph Conrad konferanse i Sør-Afrika, og da ble jeg invitert til å komme til Johannesburg på forhånd. Jeg ordnet det også slik at jeg etter konferansen, som var delt mellom Potchefstroom i nord og Cape Town i sør, innlosjerte meg hos Hs foreldre i Somerset West nær Cape Town. I alt ble det noe slikt som tre uker i landet jeg hadde tenkt mye på, og hatt så nære forbindelser med, siden jeg i tidlige tenår begynte å skrive med fars fetter Hans Skilleås i Durban.

Jeg hadde nettopp blitt samboende med hun som senere samme år skulle bli min kone, og så la jeg ut på en lang tur til andre enden av planeten. Jeg kom til Johannesburg og ble møtt av Jy og Jn - før nevnte tremennings fraskilte hustru og hennes mann. Jeg ble mottatt på beste vis, og de dagene vi hadde sammen i Johannesburg ble som ventet svært lærerike. Jn var, som Jy, født i Rhodesia - som det het den gangen. Mens Jy kom til Sør-Afrika gjennom venner og jobb, måtte Jn - som hadde støttet Ian Smith - rømme fra landet i 1980. Han fikk bare med seg det han hadde plass til i bilen.

I del II skrev jeg om Jeff som hadde sittet i fengsel for oppvigleri på vegne av ANC, og nå er jeg venn med en av Ian Smiths støttespillere. I Sør-Afrika går alt ann!

Jy og Jn bodde i et compund. Et innmurt område med vakt i porten. I tillegg var det et finstilt varslingsanlegg, og et eget væpnet vaktfirma som ble tilkalt dersom alarmen gikk. De skulle skyte først og spørre siden. Jeg fikk inngående beskrivelser om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og historier om folk de kjente som ikke levde lengre fordi de var drept av inntrengere. En familie jeg traff opererte som en milits hver morgen: de to voksne sønnene tok hvert sitt gevær og tok oppstilling på gaten, derpå kjørte foreldrene ut de to bilene, og så hoppet alle inn før de kjørte videre. Mine venner likte selvsagt ikke sikkerhetssituasjonen, men de ville ikke flytte.

To år senere flyttet de til England likevel. Begge døtrene til Jy ble boende, men den eldste kom flyttende et par år senere. Hun hadde overlevd en "situasjon" på en bussholdeplass. En "taxi" hadde kjørt sakte forbi, og flere i taxien hadde skutt mot folk som ventet på bussen eller en konkurrerende "taxi". Politiet talte 57 tomme hylser etterpå, og seks døde. Jys datter hadde kastet seg ned bak skuret, men tiden i hjemlandet var over etter dette. Taxi-krigene er et velkjent fenomen i landet.

Jy og Jn tok meg til Sun City, en surrealisisk opplevelse. I tilknyting til dette stedet er det også en game-park mm. Pilanesberg var også en pussig opplevelse for meg, men mer om det i neste avsnitt. (Bildet: kart over Pilanesberg Game Reserve)

Dommer eller spiller?

Til høsten er det to år siden finanskrisen slo til. I løpet av kort tid tørket kreditten opp i hele det finansielle systemet i verden. Grunnen? Ingen visste om låntagerne kunne gjøre opp for seg. Kanskje de hadde udetonerte kredittbomber gjemt i sine aktiva?

Årsakene til krisen var mangfoldige, men vi enkle mennesker har en tendens til å ville se bare en rykende pistol. Det er farlig - da vil man ikke lære mye som kan være til hjelp for å unngå fremtidige kriser av samme art. Les heller mine analyser fra da krisen var ganske fersk: Krisen I, Krisen II og Krisen III. Jeg er frimodig nok til å mene at de har stått seg bra.

Et element som jeg ikke la nok vekt på var byråene som driver med kredittrating, som Standard and Poor's og Fitch. Deres analyser av risiko var helt hinsides. Kanskje man ikke kunne vente bedre siden de får inntektene sine, sine fees, fra de de analyserer! Og det de får for analysene av et gitt selskap er hemmelig!! Conflict of interest? Skulle tro det, ja.

Tiden er overmoden for å gjøre denne jobben bedre og mer pålitelig. Offentlige organ må ta over denne jobben - den er for viktig til å overlates til et system som er klart som blekk og åpner for vidtrekkende korrupsjon til skade for hele det finansielle systemet i en stadig mer integrert verden.

SN: en 2004 burgunder

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "les Roncières" 2004 (Robert Chevillon)
Chevillon er en av mine favoritter i Burgund, og normalt ville jeg ikke åpnet en 1er cru fra denne adressen så tidlig. Men konteksten er årgangen 2004 i Burgund, og forekomsten av det man på engelsk omtaler som "green meanie": et bistert, strengt, stilkete og umodent preg som finnes i flere viner i denne årgangen.

Jordbær og rabarbra, og et vagt jordlig preg bak det hele. Fargen er litt bekymringsfull. Tydelig at det er litt bruning på gang. I munnen er den "ung" og stram, med lite fylde i midtpartiet. Lengden er ikke all verden.

Alt i alt det man kunne vente av en ung burgunder på lavt nivå like før den reiste sørover.

Et par-tre timer senere kontrollsmaker jeg vinen. Temperaturen har kommet opp i ca. 18 grader, som normalt er i høyeste laget for burgundere. Fargen lover ikke bra, men under det hele er det en nærmest vibrerende eleganse. Skrinn og asketisk er den fremdeles, men vinen er langt fra håpløs. Det er fargen som gjør at jeg tviler på om dette blir bedre.

Gjenkjøp? - Nei, ikke denne årgangen.

Mitt Sør-Afrika - del II (Jeff)

I mitt første innlegg i denne personlige serien om Sør-Afrika glemte jeg å nevne at min grand-onkel Nikolai Skilleås også fikk Kongens fortjenestemedalje, men den forsvant i hjemmet hos hans eneste barnebarn. Barnebarnet, min tremenning i Sør-Afrika, var alkoholiker.

Men helt uavhengig av slekten har Sør-Afrika figurert på andre måter i mitt liv. I Trondheim ble jeg kjent med en professor i historie fra Sør-Afrika. Det var i 1988, og på den tiden jeg fikk stipend fra British Council for å begynne min PhD ved University of Warwick. Denne professoren hadde en venn i London, fortalte han, som også kom fra Sør-Afrika. Det var bare å ta kontakt med han og hilse. Jeff, fortalte professoren, er en ekte kommunist. Da han kjøpte leilighet, og han dermed eide kapital, fikk alle vennene nøkkel til leiligheten.

Professoren kunne også fortelle at Jeff var politisk flyktning. På 60-tallet var han aktiv i ANC og Kommunistpartiet, og endte opp i fengsel i et par år. Da han kom ut, i 1968, emigrerte han til England.

Jeg var ikke så innstillt på å brøyte meg innpå denne karen under påskudd av å kjenne noen han kjente. Men den siste dagen i september 1988, utpå kvelden, sto jeg på Victoria Station i London og var ganske opprådd. Bagasjen min var ikke tilgjengelig, og jeg hadde ikke nok penger til å både få den ut neste dag OG overnatte på akseptabelt vis (dette var før jeg hadde noe kredittkort). Etter flere runder med meg selv ringte jeg og fikk svar.

Senere forsto jeg at dette var flaks. Jeff var hjemme bare for å hente noe, og var verken da eller senere typen som brukte mye tid i heimen. Selvsagt kunne jeg komme, og selvsagt kunne jeg være natten over. Flere netter om nødvendig. Vi ble fort venner, og jeg kunne komme og bo hos han når det måtte passe. Og det gjorde det ofte. Leiligheten var ikke langt fra Seven Sisters stasjonen på Victoria Line, og ble min London-base i over fire år. Der møtte jeg også svært mange andre Sør-Afrikanere de årene jeg frekventerte leiligheten. Et bånd til landet som tidligere bare var genetisk og heller svakt (særlig etter at Hans Skilleås døde) ble nå nært og personlig.

Jeg skulle ønske jeg var hos Jeff da Nelson Mandela ble løslatt, men det var jeg altså ikke. Men ikke så lenge etter fortalte Jeff at han og noen venner skulle tilbake til Sør-Afrika for første gang på 22 år. Da jeg kom på besøk neste gang fortalte han opprømt at de skulle til Zimbabwe, og ta seg inn i Sør-Afrika den veien. Det var ikke uproblematisk, for Jeff var offisielt fremdeles uønsket i landet og maktdelingen kom ikke før fire år senere.

Besøket i Haringay gangen deretter bød på fortellinger fra turen. Det han hadde sittet i fengsel for hadde de nå (nesten) oppnådd, eller det var i alle fall oppnåelig. Han hadde møtt mange gamle venner og hadde hatt det utrolig hyggelig. Han viste ingen bilder, men nysgjerrigheten min tok overhånd da Jeff hadde reist på jobben. En stabel lå i bokhylla, og jeg begynte å bla.

Et stykke nedi kom jeg over et bilde av Jeff og Walter Sisulu, og et stykke lenger ned igjen ett av Jeff og den ikke ukjente Nelson Mandela. Men det kunne ikke falt Jeff inn i halvsøvne å nevne det, for det ville vært name-dropping (som jeg gjør meg skyldig i her). Jeff var og er selvutslettende, og en av de genuint snilleste personer jeg har truffet i mitt liv. For min egen del registrerer jeg at det kun er ett ledd (Jeff) mellom meg og planetens kanskje mest beundrede person, og at teorien om six degrees of separation i dette tilfelle kan kuttes en del.

Han er ateistisk jøde. Foreldrene kom fra India og Iran til Johannesburg. Han vokste opp byens beste strøk, der det å ha tennisbane men ikke svømmebasseng (eller omvendt) var slumming it. Apartheid førte han, som student, i opposisjonell retning og senere til fengsel.

Etter at jeg flyttet fra England tok han PhD i sosiologi ved mitt universitet, og vi møttes der i 1994 og 1995. Han skrev Ambivalent Identities - Coloured and Class in the Cape Town Municipal Workers Union (1996), og flyttet tilbake til Sør-Afrika samme år. Der møttes vi siste gang i 1998. Mer om det i neste innlegg.

SN: To uvanlige hvitviner

Dette er notater basert på hukommelsen og derfor ganske omtrentlige med hensyn til beskrivelser, men kanskje desto bedre på evaluering?

Savennières "la Jalousie" 2006 (Domaine de Closel)
En av de enklere utgavene fra denne adressen men like fullt en svært god vin. 100% Chenin Blanc, så klart. Fra og med 2002-årgangen begynte de med battonage og malo på denne cuvéen. Dyp gyllen på farge - ser derfor eldre ut enn den er, eller man kan mistenke den for å være oxidert. Det er den ikke. Dufter honning, sitrus og mineraler. Svært tørr i munnen, og har en kledelig bitterhet i ettersmaken. Fin vin som ikke har noe å vinne på videre lagring - tror jeg - og det var greit siden jeg ikke har flere flasker. Den mangler fylde og struktur i midtsmaken for å kunne hevde seg mot "større" slektninger, men det er også greit med viner som er gode nok og som ikke trenger en halv evighet på å nå optimum.

Gjenkjøp? - Ja.

Marsannay (Blanc) 2007 (Bruno Clair) (240 kr. på Valken)
Plantet med 80% Chardonnay og 20% Pinot Blanc på skrinn jord. Blindt ville jeg vel gått i retning Chablis, vil jeg tro, med høy syre, kjølig fruktighet og sitrus. Også typisk kalkmineralsk. Vinen er "lett på foten" uten å bli noen lettvekter. Kjølig eleganse er det i rikt monn.

Tipper den vil legge på seg med tiden, men dette er ikke en vin for evigheten.

Gjenkjøp? - Tja.

Damned if you do, and damned if you don't

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen er tiden for enkle valg i de fleste vestlige økonomiene over. Det var enkelt å velge å stimulere etterspørselen i tiden etter at Lehman Brothers gikk over ende. Alternativet ville etter alt å dømme vært en langvarig depresjon, og Keynes fikk en renessanse. Men "å ta en halv Keynes" er trolig verre enn noe annet. Det viser seg nå.

I Storbritannia, et land som står meg nært, er den nye regjeringen i ferd med å sikte seg inn på kutt i budsjettene. I dag blir nye planer kunngjort. Labour lånte i oppgangstider - og det er ikke mye motkonjunkturellt i det! Kutt og skatteøkninger er rett og slett nødvendig for å bevare tilliten til at den britiske staten vil holde sine forpliktelser. Uten den tilliten får ikke staten ta opp noen lån siden ingen vil låne bort noe. Det er den ubehagelige sannheten. Så langt er valget greit.

Men utgiftskutt og skatteøkninger er ikke bare ubehagelige for de som rammes direkte, for hva skjer med etterspørselen? En viktig forutsetning for å kunne betale for seg er inntekter, og det er her etterspørselen kommer inn. Kutt og skatteøkninger tar bort etterspørsel, og Martin Wolf i Financial Times har med rette etterlyst et større fokus på det å holde aktiviteten i økonomien oppe. Faren øker for at vi vil oppleve den W'en jeg spådde i november i fjor, og det er også flere i markedet klare til å vedde på!

Jeg tør ikke vedde, og ikke har jeg mye å vedde med heller. En venn av meg veddet en svært betydelig sum på at markedene ville kollapse i 2008, og han fikk rett - men til feil tid. Hans "warrant" gikk ut i august, mens kollapsen kom i september. Å få rett, men til feil tid, kan være dyrt. Men det er mange som er fristet nå, og det er i seg selv et varsel.

Så enten gjennomfører man kutt og skatteøkninger som trolig vil gi en nedgangsperiode som minsker evnen til å betale tilbake de store lånene som ble tatt opp for å unngå en nedgangsperiode, eller så fortsetter man å låne og risikerer tillitssvikt og lånestopp - og hvis det ikke blir en plutselig stopp: at lånebyrden, og dermed smerten med tilbakebetaling, øker ytterligere.

Så konklusjonen er: you're damned if you do, and damned if you don't. (ill: Scylla og Charybdis av Henry Fuseli).

Mitt Sør-Afrika I

Media oversvømmes av stoff om Sør-Afrika for tiden, og det er vel min tur nå til å kaste meg på bølgen før den trekker seg tilbake om en måneds tid? Og jeg må ile til og si med en gang: jeg har vel utelukkende møtt nice South Africans! (Dobbeltklikk på videoen og få full skjerm. Advarsel: tung ironi).

Min fortelling er ganske personlig, og dreier seg bare litt om mitt eget besøk i landet i 1998. Femti år før mitt besøk kom de første i min familie til Sør-Afrika. Min fars fetter, Hans, og den lille familien hans bosatte seg i Westville - en del av Durban. Sivilingeniøren fra Trondheim tilbrakte mye av oppveksten på Skilleås, for hans mor døde da han var liten, og da jeg skrev med han beskrev han i detalj skogene og fjellene nord for Skilleås der han gikk som liten gutt og gjetet kyr. Kontrasten til hans rikmannsliv i Sør-Afrika må ha vært betydelig.

Mitt første møte med Sør-Afrika var gennom min brevveksling med Hans Skilleås på 70-tallet, og jeg tror sikkert jeg har brevene fra han et lurt sted fremdeles. Han var kjøletekniker, og arbeidet i første omgang på båtene mellom Norge og USA. Med en sønn passet det ganske dårlig, og kona var reumatiker. Løsningen ble Sør-Afrika og jobb på land, men i tankene løp han rundt i fjellene i Namdalen - i alle fall når han skrev til meg. Når han døde, skrev han, ville han at noen skulle løpe opp og spre asken hans fra Liakammen - men slik skulle det ikke gå.

Det alle spør seg nå er vel: var han rasist? Ikke som jeg kunne oppdage, i alle fall. Jeg skrev at jeg var sosialist (som jeg var på den tiden), og han fortalte at han på 30-tallet var av samme oppfatning.

Jeg fikk lyst til å reise til Sør-Afrika, og lysten ble ikke mindre etter at jeg var blitt kjent med en Sør-Afrikaner på haiketur i Norge. Det var langt borte, og jeg hadde forbindelser der. Sør-Afrika ble en drøm, og jeg tok kontakt med sønnen til Hans med sikte på å reise, men fikk aldri noe svar. Senere forsto jeg hvorfor: han var alkoholiker, og hadde det travelt med å røyke og drikke seg i hjel. Det klarte han i 1991.

Der sluttet familielinjen. Han var gift, og betraktet den stedatteren som bodde hos dem som sin egen, men han hadde ingen egne barn. Alkoholismen gjorde slutt på ekteskapet, men stedatteren arvet et betydelig beløp.

Hans var nemlig rik. Han spekulerte på børsen i Sør-Afrika, og var ualminnelig smart. Jeg har informasjonen fra svigerdatteren til Hans og kjenner ikke til konkrete beløp, men det var svært betydelige summer. De levde godt, men han kom fra et puritansk hjem. Hardt arbeid og nøysomhet var regelen. Sønnen derimot, min tremenning, drakk og spilte bort det meste. I testamentet fikk stedatteren fikk nok til å kjøpe seg et hus, og resten gikk til Dyrebeskyttelsen i Durban. Han foretrakk nemlig dyr framfor mennesker, og til denne dag har eierløse dyr i Durban det betydelig bedre enn det store flertall av folket i landet.


Den siste gjenlevende i den grenen av familien - Hans var nemlig den eneste av tilsammen fire søsken som fikk barn - døde i 1994. Det var søsteren i Trondheim. Alkoholikerens fraskilte kone arvet et betydelig beløp, og jeg klarte å spore henne opp. Fire år senere traff jeg henne og den nye mannen i Johannesburg, og ni år etter det igjen fikk jeg i London overrakt det siste gjenværende klenodie fra familien Skilleås i Sør-Afrika. Min grandonkel Nikolais gullklokke fra 1939.

I "Mitt Sør-Afrika II": Turen i 1998, mitt bidrag til motstandskampen (moderat), politiske flyktninger mm.