Kjellerviner i august

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Grèves

Såvidt innom kjelleren før konsum. Dufter jordlig, med litt "herreværelse", og flott spenst. Ikke av de fyldigste, en en flott moden burgunder til litt over fire hundre kroner.

Gjenkjøp? - Ja. 

2013 Louis Jadot Côte de Nuits Villages Le Vaucrain

Frisk og presis, men god for dette nivået. Rødbærfrukt og litt jordlig. Likevel - det er for "lite" vin for 341 kroner.

Gjenkjøp? - Nei. 

2005 Dönnhoff Oberhäuser Brücke Riesling Auslese Goldkapsel

Mellomgyllen på farge. Duften har ørlite petroleum, men mest rik og syrlig gulfrukt som er både klokkeren og delikat. Litt krydder er det også, uten at det er så lett å presisere akkurat det. Meget harmonisk vin. Perfekt til mye ost, men først og fremst lekker på egen hånd.

Gjenkjøp? - Hvorfor kjøpte jeg ikke en kasse?

2001 Cavallotto Barolo Bricco Boschis

Mørk for en så gammel Barolo, Flere lag med duft som bytter på å være dominant. Det mørke fruktpreget av skogsbær som bjørnebær, et jordlig lag med tjære og skogsbunn, og et tredje med sopp og høstløv som er mer høytonet enn det foregående. Dette betyr en kompleks og meget tilfredsstillende vin, som ble drukket til risotto med venner i Stoke-on-Trent. 

Gjenkjøp? - En kasse, takk! 

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Grèves

Ja, en til. Denne flasken var vestlig bedre enn den første. Tydeligere på teriære aromaer som skogsbunn og edelt treverk. Meget savory. Dypt tilfredsstillende og moden vin. 

Gjenkjøp? - Kasse! 

Tysk Riesling

Wongraven Morgenstern Riesling 2015 kr. 160

Etter det Sigurd Wongraven fortalte er dette en vin der en tredel av druene kommer fra vinmarker fra "øverste hylle". Vinen har flott frukt og god spenst, den sprer seg og fester seg godt i hele munnhulen og holder lenge etter av den er svelget eller spyttet. En herlig vin til en god pris, og den finnes også på 100 pol siden den er i kategori 4. 

Leitz Magic Mountain Rüdesheimer Riesling Trocken 2014 kr. 170

Duft som domineres av sitrus. I munnen er den meget intens, med god frukt og lengde. Prisen var har gått opp i sommer på denne vinen som sikter seg inn på Breuers Sauvage. Og de som forvalter Thomas Manns åndsverker bryr seg formodentlig ikke. Åtte butikker med denne vinen på lager. 

Wirsching IphöferRiesling Kabinett Trocken 2015 kr. 175

Grapefruktdominert duft og smak. En intens vin som biter seg fast - særlig foran i munnen. Tørr og middels fyldig. Grei ettersmak, og gøy flaske (se bildet) - en type som kalles bocksbeutel, og som man holder seg med i Franken. 

Leitz RüdesheimerBerg Kaisersteinfels Terrassen Riesling 2014 kr. 380

Kaiseren er tilbake i et mer begripelig prisleie enn den var en periode - da den kostet rundt 600 kroner. Det var den ikke verdt. Den er meget aromatisk - nærmest parfymert. Hvit frukt. Solid, viskøs og intens. Biter seg skikkelig fast på en god måte. Imponerende vin. Jeg har lenge vert lunken til Kaiseren etter dårlig resultat med lagring, men jeg begynner å få troen tilbake. 

Hva mangler her?

Dette bildet er fra en eller annen samling i Senterpartiet. Min far, Svein, står som nummer to fra venstre i bakre rekke. Foran han sitter Per Borten (som trolig var Statsminister da bildet ble tatt), og til høyre for far er Dagfinn Vårvik som var minister i flere departement og som overtok som formann i Senterpartiet etter Borten.

Jeg vet ikke når bildet ble tatt, men jeg er ganske sikker på at det er fra perioden 1965 til 1971 - trolig mer mot slutten av denne perioden. Far var formann i det lokale Senterpartiet, og han var også vara til Landsstyret mener jeg å huske.

Det som mangler er åpenbart for oss i 2016: Kvinner. På borgerlig side i politikken er det nå bare KrF som har en mannlig leder, og det er det vel ingen som tenker så mye over. Det har blitt naturlig at kvinner er politiske ledere. Det var det neppe for denne samlingen gubber.

Gamlis-TV (Grace and Frankie på Netflix)

Denne serien hadde jeg bare moderate forventninger til, men den har blitt en favoritt.Sjangeren er komedie, men det er ikke klaske-seg-på-lårene-og-gapskratte komedie. Heller er det til dels seriøse tema som behandles, men i god aristotelisk stil er karakterenes dårlige sider lette å legge merke til.

Kort fortalt blir Grace (Jane Fonda) og Frankie (Lily Tomlinson) ufrivillig samboere da deres ektemenn i en alder av (omtent) 70 forteller at de er glade i hverandre og vil gifte seg. De er, på toppen av alt, skilsmisseadvokater. På litt uklart vis havner de to meget ulike damene i samme hus i denne prosessen, og på tross av sterk motvilje og meget avvikende livsstil utvikler de et vennskap. Den kynisk/realistiske kontrollfreaken av en businesskvinne (Grace) en møter meeeget alternativ kunstlærer i ett og samme påtvungne hushold.

Det er en del opplagte poenger i serien, og noen klisjéer får man også med. Men det mer enn utlignes av gode skuespillere, gode poenger, og ikke minst ganske innsiktsfulle manus. Heldigvis holder seriens (få) klisjéer seg unna de viktige temaene, og skuespillerne holder svært høy kvalitet. Ikke ukjente Martin Sheen var ektemannen til Grace, Robert, og Sam Waterston var ektemannen til Frankie.

Vi nærmer oss straks slutten på 2x13 episoder, og da er det en trøst at det kommer en tredje serie. Men jeg vet ikke når.

Konklusjon - Klar anbefaling

Sesongens siste rosé?

2015 'Har' Rose, Dagon Clan (Dealu Mare)

På en god vinliste i Soho sist uke gikk jeg for den vinen som hørtes mest spennende ut: en ufiltrert rosé fra Romania på Cabernet Sauvignon og Syrah. Det viste seg å bli akkurat så vellykket som jeg hadde håpet. Produsenten Mark Haisma gjør det godt i Burgund, og det skulle ikke være noen grunn til å tro at dette skulle gå galt. Det gjorde det heller ikke.


Duften er av knuste røde bær (håper det gir mening på et vis), i munnen er den saftig og intens, og i ettersmaken merkes en meget matvennlig bitterhet. Jeg våget å drikke den til stekt torsk fra Cornwall, og det gikk aldeles utmerket. Den var såpass moreish at jeg kjøpte mer.

Nettopp!

Marcella (Netflix-serie)

Dette er et møte mellom skandinavisk noir og britisk krim, og det faller heldig ut. En grunn til det er at de har droppet den gørrkjedelige grå-blå paletten (som vel nærmest er parodisk nå?), og kjører stort sett naturlige farger - med kanskje en forkjærlighet for dust fargede modernistiske interiør.

Men den plagede og kanskje ikke heeelt normale kvinnelige detektiven (Forbrydelsen og Broen) har de ikke bare beholdt, men til og med gitt serien navn etter henne. Her er det ikke genseren som er varemerket, men anorakken. (se bildet)

Det skandinaviske forvaltes først og fremst av Hans Rosenfeldt, og hans bidrag er jo ikke helt ubetydelig. Han skapte suksessen Broen, og her har han skapt Marcella (som er en Netflix original). Men også norske Tobias Santelmann er med i en ikke helt ubetydelig rolle.

Serien går over åtte episoder. I starten er Marcella selv, spilt av Anna Friel, hjemmeværende. Men når hun blir konsultert om en seriemorder som synes å ha startet opp igjen etter et lengre opphold, blir hun dratt inn i sin tidligere rolle som etterforsker. Ekteskapet rakner selvsagt samtidig, og dette får også en nær forbindelse til etterforskningen.

Som de to nevnte seriene fra skandinavia er også denne rik på på spor, villspor, tråder og mennesker som er betydelig skumlere og farligere enn de synes å være på overflaten. Man skal holde oppmerksomheten noe nær toppen det meste av tiden for ikke å ramle av. Men det er to grunner til at dette ikke er noe problem.

For det første er den jo på Netflix, så det er bare å spille av fra et tidligere punkt dersom noe er uklart.

For det andre er dette så spennende at trangen til å sjekke mobilen, brygge seg en kopp te, eller se ut av vinduet rett og slett ikke når opp i bevisstheten.

Ulempen er at det blir så fristende å se bare en episode til når man først er i gang. Det kan bli en tung påfølgende dag på jobben.

Konklusjon? - Klar anbefaling.

Rosévin - del 2

Her kommer andre og siste runde med notater på sesongvaren rosévin. (Bildet: Mulpix.com)

Wongraven Senza Compromesso Rosato 2015 kr. 169

Sigurd Wongraven selv (som delvis vokste opp i samme skolekrets som jeg) anbefaler å behandle denne vinen som en rødvin - med unntak av at den gjerne kan serveres noe kjøligere (12-14 grader). Gjerne i store burgunderglass. Dette er en av de etterhvert ganske mange rosévinene som har fulgt i fotsporene til Il Mimo - med 100% Nebbiolo. Dette er en meget spesiell vin som absolutt bør prøves. Den har et utrolig bitt. Bare 2500 flasker er laget. Dette er en BU-vin, men syv pol har tatt den inn. 

Gulfi Rosà 2015 kr. 200

Dyp farge på denne vinen fra Sicilia på 100% Nero d'Avola. Syrlig og helt grei vin med litt tanninsnert i ettersmaken. I dyreste laget etter min mening, men fem pol har likevel tatt inn denne BU-vinen. 

Bailly-Reverdy Sancerre Le Mercy-Dieu 2015 kr. 226

En skikkelig seriøs rosé dette. Fyldig og frisk på 100% Pinot Noir (det er jo Sancerre). Også en BU-vin som seks pol har tatt inn. Tross prisen, så forsvarer denne vinen utlegget. 

Rosevin - del 1

Sesongen for rosévin går mot slutten. Denne typen vin smaker nok godt uansett årstid, men for kjøperne er "best-før-dato" lik med de siste dagene som kan minne om sommer. De er nok fryktelig nære nå, så her kommer første omgang med noen notater.

Rhodanienne Pays d`Oc Rosé 2014 kr. 108

Et av de beste kjøpene er selvsagt ikke å få på noen pol, men står i bestillingsutvalget (som de fleste vel har glemt?). Svært lys rosa, og det første inntrykket er vel påvirket av fargen - lett, frisk og balansert. Men med andre smak så blir det tydelig at det er god substans i denne vinen. Hadde den vært å få i hyllene på et pol nær meg hadde jeg kjøpt den. Men hvem gidder vel bestille en så rimelig vin?

Meinklang Prosa 2015 kr. 165

Dette er en pærlende rosé. Den er svakt musserende, med andre ord. I munnen er den ganske så lik brus med rødfrukt. God fylde, friskhet og lengde. En utrolig lekker vin som finnes på de fleste større pol (kategori 5). Det står en stjerne i margen på mine notater fra i vår. 

Dom. La Suffrene 2015 kr. 168

Dette er en kjent rosé for de fleste vininteresserte, og den har vært å få lenge. Jeg har smakt utgaver av denne som har vært lagret lenge - og det med utbytte. Lys oransje-rosa. Også denne årgangen framstår som en meget substansiell vin. I kategori 5, og dermed å få på mange pol. 

A A Badenhorst fra Swartland, Sør-Afrika

A.A. Badenhorst Secateurs Shiraz Grenache Cinsault2014 kr. 162

Denne finnes på enda flere pol enn vinen under (kategori 2). Dette er en mørk, saftig og tannisk vin. Mørke og modne bær. Hovedinntrykket er skikkelig og solid. 

A.A. Badenhorst Secateurs Chenin Blanc 2015 kr. 163

Denne finnes på mange pol (kategori 4), og bra er det. Duft av stikkelsbær, og de fortsetter i munnen. Der er det også et lite preg av røyk og av gummi (reduksjon). En flott vin som jeg også har kjøpt inn og prøvd i heimen.

A.A. Badenhorst Red Blend 2013 kr. 252

Toppcuvéen på den røde siden. Duft av plommer og rødfrukt, og merkbare tanniner. Jeg er ikke helt overbevist om at dette er et like godt kjøp som vinene over. Druene kommer fra flere vinmarker og fra naboer med gode druer. Blandingen er mest Shiraz med 75%, deretter Cinsault med 12%, og mindre mengder Tinta Barroca, Grenache og Mourvèdre. 

Produsentens nettsider. 

Musserende

Innocent Bystander Victoria Moscato 2014 kr. 135

Smaker som en rød Moscato d'Asti. Duft av min mormors badesalt, godteri, og den er ganske søt i munnen. 100g/l med restsukker, og 5,5% alkohol. Men i munnen er den overraskende tannisk. Overraskende. 

Equilibri Natural Funambul Brut Nature kr. 150

Denne katalonske sprudlende vinen vinen (Cava) har en ganske så vanlig drueblanding (Parellada 25%, Macabeo 25%, Xarel·lo 50%) og en uvanlig god pris. Boblene er små, og det første sniffet er meget lovende. Frukten er markjordbær, og i munnen er den søtlig men den har også et godt bitt. Absolutt verdt å prøve, og prisen gjør det ikke til noe stort risikoprosjekt heller. 

Wongraven Champagne Brut kr. 325

Dette er en blanding av 83% Pinot Noir, 9% Pinot Meunier og de resterende 8% Chardonnay. Det er visst, om mine notater stemmer, 2009 som ligger til grunn for denne vinen. Duft av markjordbær, og et meget godt grep i munnen. Flott vin. 

Brexitcat

Matt får sagt det igjen

Brecession

Det manglet ikke på advarsler i valgkampen om EU-medlemskap i Storbritannia. De som fikk det som de ville kalte det for project fear. Men når selv EU-fientlige Daily Telegraph fylles opp av dystre artikler om utviklingen i britisk økonomi er det på tide å erkjenne at man står overfor en betydelig grad av økonomisk selvskading. (Grafen er kun illustrativ.)

Fallet i økonomisk aktivitet fra en måned til den neste er det største som er målt. Økonomene mener det er tydelige tegn på at man vil få negativ vekst, men likevel er det den langsiktige utviklingen som vil være mest betydningsfull. Usikkerheten utsetter investeringer, noe som i seg selv vil redusere økonomisk aktivitet.

Men det er i det minste selvvalgt. De som valgte å ignorere varslene om nedgang i økonomien kan få en brutal oppvåkning.

Fremtidens smaksnotater - del 9

Her er det niende og siste innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17., 21., 24., 28. og 30. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Verdifellesskapet

Men dette overser noe grunnleggende, nemlig at vinbedømmelser er mer enn beskrivelser. En enighet om fundamentale verdier er hva smaksnotater er bygd på, og det kan synes å være en betydelig hindring for en teknologisk generering av smaksnotater. En som skriver smaksnotater vet antakelig mye mer enn han eller hun er klar over. Man må vite hva som gjør en vin av en bestemt type god eller dårlig. Den gyldige bruken av estetiske begrep som “elegant”, “kraftfull” og så videre har svært ulike gyldighetsbetingelser anvendt på forskjellige viner, og på forskjellige stadier i modningen av disse vinene. Slike bedømmelser vil være langt unna det algoritmer kan forventes å takle i min levetid. Og selv om de kunne klare det – hvem kunne stå til rette for bedømmelsen? Hvem ville forsvare den og peke på hva det var som lå til grunn for en slik bedømmelse? Det å bedømme viner er noe langt mer enn å drysse ut noen mer eller mindre velvalgte beskrivelser. I alle fall burde det være det. Og det mest vesentlige med bedømmelser er å kunne begrunne dem, og å kunne få noen som i utgangspunktet ikke deler dem eller forstår dem til å oppdage noe nytt.

Det er her fremtiden til smaksnotater ligger, mener jeg. Ikke i å jakte videre på flere adjektiver eller blomstrende beskrivelser, men i uttrykk som formidler innsikt, erfaring og det unike i ett menneskes omgang med et kulturprodukt som har klart å røre dype strenger i sjelens instrument. De som klarer å leve opp til et slikt ideal vil vise vei mot fremtidens smaksnotater. Slike notater vil være personlige uten å være private, de vil engasjere heller enn å dissekere, og de vil nå inn til andre mennesker heller enn å vise seg selv fram. Høye idealer kanskje, men vi vil miste mye – kanskje alt – om kommunikasjonen om vin fjerner seg enda mer fra det personlige engasjementet.

Brexit - et eksempel

Det vil ennå ta lang tid før vi kan vite hva Brexit vil koste den britiske økonomien, men vi kan vite hvilke sentrale faktorer som vil påvirke resultatet.

En av de viktigste er hvilke investeringsbeslutninger multinasjonale selskaper tar, og ett slikt selskap er Ford Motor Company basert i Dearborn, Michigan, USA. Helt siden T-Fordens dager har de hatt produksjon i Storbritannia, og landet har vært selskapets beste marked lenge. Men nå kan det være slutt. I Bridgend, Wales, lager de bensinmotorer til det meste av den europeiske produksjonen, og i Dagenham, London, dieselmotorer. Men nå kan det bli slutt. 

Det manglet ikke på advarsler, for Ford skrev et brev til alle sine 14.000 ansatte i Storbritannia og sa at en Brexit kunne bety slutten for produksjonen i Storbritannia. Selskapet kunne tape flere hundre millioner dollar i året som følge av et slikt resultat. Det hjalp ikke. Både i Bridgend og i Dagenham var det flertall for Brexit. 

Det felles markedet uten toll er oljen i den europeiske økonomien. Ford, for å ta det eksemplet, produserer biler i Spania, Tyskland, Polen og Romania. Motorene kommer i all hovedsak fra Wales og England (samt Sverige og Romania). Girkassene fra Tyskland, Frankrike og Slovakia. Andre deler kommer fra andre produsenter. Dette er et eksempel på det integrerte produksjonssystemet som ligger til grunn for den effektive moderne økonomien. Økonomisk vekst er ikke noen naturkraft - den krever stadige endringer, og fra siste verdenskrig og til nå har de fleste vært til gunst for vekst og velstand. 

At bilene blir dyrere i Storbritannia når pundet går ned er selvsagt, men her er vi inne på det som kan berge fabrikkene i Wales og London. Et stort selskap bør sikre seg mot valutasvigninger, og en måte å gjøre det på er å ha utgifter og inntekter i en valuta som omtrent jevner seg ut. Med Storbritannia som det største markedet for Ford Europa kan dette være viktig.

Men Ford, som alle andre, vil sitte rolig og ikke foreta seg noe før det er klart hva som blir avtalen mellom UK og EU. Det er farlig i seg selv, for uten investeringer går man raskt mot nedgangstider. Det skaper lett en selvforsterkende spiral. I feil retning. 

Kjellerviner i juli

De er ikke mange, kjellervinene i juli dette år. Årsaken er at jeg har vært borte fra kjelleren nesten hele måneden, men helt på tampen ble det tre viner:

N.V. Egly-Ouriet Champagne Grand Cru Blanc de Noirs Les Crayères (1996)

Dette er en Non-Vintage, men det er 1996 som ikke bare ligger til grunn for vinen, men som utgjør 100%. Fargen er det ytre laget på en løk, som igjen ikke er så langt fra gullet i en gullring. Årgangens syre kan man kjenne igjen, men det er et rikt materiale som balanserer denne. Vinen framstår som rik, frisk og harmonisk. Kompleks til tusen. En av de flotteste vinene jeg har tatt fram fra egen kjeller på svært lenge. Da jeg kjøpte denne betalte jeg 459 kroner, men i dag ligger vinen på det dobbelte. (bildet: Francis Egly-Ouriet) 

Gjenkjøp? - Kassevis! 

2001 Jadot Corton Pougets Grand Cru Heriters Jadot 
OK. Denne har egentlig ikke vært i kjelleren. Den ble drukket opp noen få timer etter at den kom i hus. Den har alt en god burgunder skal ha. Mangelen på det krydrede preget fra Côte de Nuits plasserte den i den sørlige halvdelen av Côte d'Or, og årgangen slet mange med å plassere siden den ikke hadde noe som helst preg av å være sliten - noe 2001 har hatt en stund. Bærpreget, meget vel integrert fat, jordlig, frisk og lang i ettersmaken.

Gjenkjøp? - Absolutt. 

2002 Lilbert-Fils Champagne Grand Cru Blanc de Blancs Brut Cramant

Den første av mine flasker fra denne årgangen som har hatt noe fylde eller frukt. Når det er på plass, så blir denne en meget flott BdB som er preget av sitrus-syrlighet, autolyse og preg av sjø. Flott vin, men det ligger en liten bitterhet og lurer som fort tar over dersom frukten uteblir. 

Gjenkjøp? - Under tvil (de andre to flaskene jeg har drukket)

Fremtidens smaksnotater - del 8

Her er det åttende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21, 24 og 28.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Vurderinger og tykke begrep

Smaksnotater er fulle av “tykke begrep” – ord som tilsynelatende er beskrivende, men som likevel er verdiladede. Men det som er attråverdig i en Auslese er ikke nødvendigvis like ønskelig i en Barolo – bare for å nevne et ganske opplagt eksempel. Men hva gjør det at det ikke er noen enkel og grei skillelinje mellom beskrivelse og vurdering? Det betyr, i det minste, at beskrivelse og evaluering bygger på en delt oppfatning av hva som er ønskelig og ikke i en vintype. Dette er en grei inngang, som det så fint heter, til det at smaksnotater og deres eksplisitte eller implisitte evalueringer bygger og vedlikeholder et fellesskap rundt en interesse.

Tilsynelatende er smaksnotater en oppsummering av hvordan en vin smaker for en bestemt person på et bestemt tidspunkt. Men et av mine innledende spørsmål var jo om vi klarer å dele noe med disse notatene. Det var mye som tydet på at svaret var nei, men i disse studiene bygde man i hovedsak på de beskrivende elementene i smaksnotatene. Det å dele, utfordre, og viderebringe vurderinger av viner er noe annet, og det er framfor alt fellesskapsbyggende.

Maskin mot menneske

Men før vi helt forlater dette med smaksnotater som beskrivelser, så bør vi kanskje tenke over hva vi ville tape dersom teknologibaserte innretninger kunne gi oss nøyaktig beskjed om hvilke smaks- og duftelementer en vin bar på. Jeg tror svaret er enkelt og skremmende: vi ville tape det personlige. Det som gjorde smaksnotatet mitt. Eller ditt. Den nære forbindelsen mellom det du skriver og deg selv ville bli borte, for det var ingen der som sto for det som var skrevet. “Min dings er mer finstilt enn din dings”, er ikke grunnlag for noen videre samtale eller noe fellesskap.

Dette synes noe paradoksalt, for den rådende ideologi synes å være at det ideelle smaksnotatet er helt fritt for din personlighet, og bare en presis gjengivelse av hvilke dufter og smaker vinen gir opphav til. Men hva er realiteten? Som vi så tidligere er det lettere å se hvem som har skrevet et notat enn å gjette seg fram til hvilken vin det beskriver. Smaksnotatet er så absolutt et personlig uttrykk, enten man liker det eller ikke.

Det er mange grunner til at det personlige ikke kan presses vekk fra smaksnotatet. Ideelt sett skal notatet kommunisere med andre gjennom et standardisert språk, og gjerne bruke Aromahjulet til Ann Noble og kompani som basis. Men det uttrykker også noe om oss – ikke minst gjennom de vurderingene som også ligger under beskrivelsene (de tykke begrepene omtalt over). Men gjennom våre beskrivelser forteller vi også noe om oss selv. De objekter vi velger ut som representative for de dufter og smaker vi mener å finne i vinen kan ofte føres tilbake til vår mer eller mindre unike erfaringsbakgrunn. Det blir ofte påpekt, av urbane typer, at mine referanser bærer en tydelig arv fra min oppvekst på landsbygda. Det kan godt være noe i det, for ofte er det bare disse objektene og fenomenene fjernt fra asfalt og betong som klart kan brukes.

Det er åpenbart at også smaksnotater er et område der man kan bedrive egenmarkering. Det er en av mange grunner til at idealet om objektivitet står sterkt. Det samme gjelder selvsagt hvilke typer vin og vinstiler man liker. Er man svært opptatt av vin, så er ens preferanser en kjær del av personligheten, for det kan jo ikke være tilfeldig at man foretrekker en type vin fremfor en annen som er like vel ansett?

En teknisk innretning som en Winemaster^TM kan ikke etterligne noe av dette fordi det er klart menneskelige trekk. Noen vil kanskje se det som en stor fordel – det er i alle fall i den retningen den rådende ideologi innen vinverdenen trekker. Den mest beundrede notatforfatteren blir den som finner flest elementer i en vin, og kan beskrive disse så presist og nøytralt som mulig. Men det er også denne ideologien som vil kunne flytte “vinanmelder” mot toppen av listene som figurerer for tiden om “de mest utsatte yrkene i den pågående teknologirevolusjonen”.

Fremtidens smaksnotater - del 7

Her er det syvende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21 og 24.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Hva vil vi med smaksnotater?

Men dette forutsetter at vi vet hva vi vil med smaksnotater. I tilfellet vi nettopp har diskutert så er det vi ønsker oss en stadig mer detaljert liste over elementer som kan sanses i en vin. Jo lengre jo bedre. Vi kan endelig bli kvitt vinekspertene og deres snodige språkbruk, kjepphester og tilfeldige hatobjekter. Denne muligheten, eller science-fiction versjonen av fremtidens smaksnotater, tar en ganske utbredt forestilling om smaksnotater til sin ytterlighet: lange remser med beskrivelser er det vi ønsker og det smaksnotatene er til for. Men er det egentlig derfor vi leser smaksnotater, eller skriver dem ned selv?

Saken er vel heller at smaksnotater fyller mange oppgaver. En meget viktig grunn til at vi leser smaksnotater er for å få relevant informasjon med sikte på å avgjøre hva man skal handle inn til kjelleren. Det er i alle fall mye derfor jeg leser smaksnotater her i Vinforum og andre steder, og jeg går ut fra at det er slik med de fleste. Men vi bør kanskje spørre oss om dette er fornuftig på noe slags vis. Viner vi legger ned for å drikke om fem, ti eller tretti år vil på drikketidspunktet helt sikkert smake ganske så forskjellig fra de smakene som notatskriveren fikk ned på papiret. Det er jo derfor vi legger dem i kjelleren heller enn å drikke dem i nær fremtid. Notatene er gjerne, i alle fall for “de store” internasjonale stjernenes del, basert på prøver fra tønna – lenge før flaskene vi kjøper har blitt tappet. Slik sett er faktisk poengene vinene får kanskje nyttigere – i dem ligger i alle fall en spådom om vinens forventede utvikling og kvaliteter sammenlignet med andre viner. Så smaksnotater som veiledning for egne innkjøp til kjelleren har antakelig mindre nytte enn en poengsum knyttet til vinens navn og årgang, med mindre notatet begrunner forventningen om utvikling heller enn å analysere vinens elementer ned til minste detalj.

Men vi leser gjerne smaksnotater for å utvide horisonten også. Smaksnotater kan gi informasjon om vintyper og vinstiler jeg ikke kjenner, eller kjenner dårlig. Hvis man ikke har tilgang til vinen eller andre viner som ligner – eller de er for dyre – så kan det å lese smaksnotater gi en idé om hvordan de smaker og dermed si oss om dette kan tenkes å være noe av interesse. Men gitt det jeg har skrevet så langt, om hvor lite pålitelige smaksnotater kan være, hvor fornuftig kan det være å bruke smaksnotater på denne måten? Ikke helt håpløst, kanskje, siden man kan være på utkikk etter termer som indikerer vinstiler man liker eller avskyr. Termer som “eleganse“ og “harmoni", for eksempel, indikerer kvaliteter jeg setter særlig stor pris på, mens jeg kanskje vil ligge godt unna viner som blir beskrevet ut fra terminologi som legger vekt på eik, kraft og størrelse. Ut fra dette perspektivet kan smaksnotater fylle en viktig oppgave, og kanskje gi deg noen nyttige hint om hva det kan være verdt å undersøke nærmere. Her er det vanskelig å se hvordan mer ekstensive utlegninger av elementer, som tekniske innretninger kan gi, vil være en forbedring. Det er ikke detaljene, men heller stilen eller karakteren til vinen som er av interesse innenfor et slikt prosjekt.

Man kan også skrive notater for å friske på hukommelsen. Det kan være et forsøk på å huske vinen bedre, eller for å registrere hvor vinen var i utviklingen akkurat da den ble smakt den gangen. Som vi så tidligere er vi dårlige til å identifisere viner ut fra notater, så man kan lure på om dette bare er en måte å lure seg selv på. Men denne kommunikasjonen med seg selv over den tiden man deler med en vin man har lagt ned i kjelleren er bygd på mye mer enn bare beskrivelser. Det er først og fremst en vurdering som ligger til grunn her, og en slags meditasjon over et langvarig forhold.

Med de mulighetene og fristelsene som programmer som Cellartracker.com og sosiale medier av ymse slag har innebygd har det også blitt svært lett å dele smaksnotater av denne typen med andre. For lett, kan man kanskje mistenke.

Det jeg har skrevet så langt om ulike hensikter man har eller kan ha med å skrive smaksnotater må også utvides med en annen hensikt som ikke alltid er like bevisst. Smaksnotater er også en måte å forholde seg til andre vinentusiaster. Her kan man tenke seg mange andre prosjekter som er samlet under denne overskriften, for eksempel å imponere, overraske, innynde seg, søke tilhørighet, eller å samle en liten skare av tilhengere. Men det å forholde seg til andre vinentusiaster er trolig også et vesentlig element i alle smaksnotater. Tross alt er de aller fleste notatene skrevet for å kommunisere med andre, og når vi kommuniserer med andre, så er det gjerne spørsmålet om vinen er god eller ikke som står i sentrum.

Salamon Skilleås

I dag er det faktisk 150 år siden min farfar, Salamon Høier Skilleås, ble født på Skilleås i Overhalla. Foreldrene, Ole og Margrete (f. Marianne Margrete Vannebo) er jeg oppkalt etter. Han var bonde på Skilleås, gårdsnummer 15, bruksnummer 4. Gåden ble kjøpt av han farfar Svein og Sveins bror Knut i 1827. Knut døde noen år senere.

Salamon døde i 1942, så jeg fikk ikke sjansen til å møte han. Det lille jeg vet har jeg hørt fra min far, onkel Olai, eller andre i familien.

Han var sterkt religiøs, som sin mor, og ble valgt inn i det første meninghetsrådet som ble etablert i Overhalla. Han var også prestens hjelpesmann i kirken. Det siste var nok den viktigste grunnen til at vi på Skilleås fikk den første telefonen i Nordgårdan i Skage.

Farfar hadde humoristisk sans tross sin puritanisme. Far fortalte om en besøkende som hadde det med å blande sine kraftuttrykk. Han omtalte begravelsen til en fremstående person på følgende måte: "Ja gudfaen, det var ei høgtidsstund". Da lo også far, sa min far.

14. juli 1901 giftet han seg med Johanna Marie Hammer fra Høylandet (bare kallt Marie). De fikk seks barn, tre av hvert kjønn, og min far Svein Johan var den yngste, født dagen etter farens bursdag i 1915. I mars 1919 døde farmor av tuberkulose, og Salamon ble enkemann. Hans eldre ugifte søster (de var også seks søsken - tre av hver) Elen Sofie ble husholderske og en reservemor for min far og søskenene. Hun var like puritansk som sin bror, men ingen av barna til Salamon var, såvidt jeg vet, særlig religiøse av seg.

Både far og onkel Olai formidlet i mange sammenhenger at farfar var usedvanlig fysisk sterk, en egenskap de vel begge arvet.

Salamon hadde et usedvanlig godt lag med dyr, ble det sagt, og særlig med hester. Det førte han nok videre til både odelsgutten Olai og min far Svein. I tillegg til gården drev han også transport med hest, herunder transport til Meieriet i Namsos - men også mer langveis transport som til Namsskogan.

Fire av barna ble foreldre, og etterslekten til Salamon befinner seg i all hovedsak i Trøndelag, men også i Nordland, på Østlandet, Vestlandet (jeg og mine) og i Sverige.