Fra et av landets lærerværelser - toalettet

Dette bildet fra toalettet på et av landets lærerværelser kan kanskje forklare den dårlige stemningen mellom partene i årets oppgjør.

Lærerstreiken - en forklaring fra innsiden

Det er ikke alle som er på Fjasboka, og det er ikke alle på Fjasboka som får med seg det som er vesentlig der heller. Derfor poster jeg dette lange innlegget fra Roger Storrud som ytterligere støtter opp under det jeg har blogget om konflikten.

"Nå er jeg drittlei av kommentarer fra folk som ikke forstår at lærerstreiken er livsviktig for norsk skoles fremtid.

Jeg har jobbet hele mitt liv i det private og først blitt lærer (i ungdomsskolen) de senere årene, så sammenligningsgrunnlaget bør være soleklart. Dette er den minst glamorøse, men samtidig den mest meningsfylte jobben ...jeg har hatt. Her kommer en virkelighetsbeskrivelse for de uinnvidde:
Den som tror at fire-fem timers undervisning for 30 fjortenåringer, med alt det innebærer av forberedelser og etterarbeid, halvannen time planleggings- og forberedelsesmøter med kollegene, noen friminutt som ofte går til inspeksjon, og telefoner og e-post til og fra foreldre, er som å sitte tilsvarende tid på kontor, har nå sjansen til å bli realitetsorientert. 

Den som har en tenåring i huset (eller har vært tenåring selv) og ikke forstår at det er utfordrende å ha med 30 av dem å gjøre, med alt det innebærer av manipulasjon, forhandlinger, utfrysing, indre og ytre konflikter, samt høyst forskjellig grad av sosiale og kognitive evner, trenger å reflektere litt over virkeligheten.

Den som tror at å sitte kvelder og helger med forberedelser, rettelser (en norsktentamen tar minimum 20 minutter x 30 x 2 målformer x 2 klasser) og foreldrekontakt/møter kan klemmes inn før kl. 16 på hverdager, må seriøst vurdere å gjenoppta matte fra barneskolen (addisjon).

Den som tror at lærere er en gjeng sytende pingler, har aldri kjent en. Lærerjobben har vært sånn til alle tider, og det er likevel noe av det mest meningsfulle man kan gjøre. Det er selvsagt utfordrende å bli elsket den ene dagen og hatet den neste, ordne opp med barnevern, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), foreldre som er mer eller mindre velfungerende - i tillegg til å ville hjelpe barn og unge til å bli gode og informerte samfunnsborgere (”gagns menneske”).

De fleste skjønner at du må ha baller for å jobbe i ungdomsskolen. Og når de tenker seg om, vet de også at for at du skal klare deg i dagens skole, må du i tillegg ha varme, forståelse og tålmodighet (være en autoritativ leder).  Men hvis samfunnet vil frata deg din status som autonom utøver av det du elsker å gjøre, må du si stopp.

Hvis samfunnet ønsker å frata deg din sårt trengte autoritet ved å redusere deg til en forvalter av skjemaer og undersøkelser, må du si ifra. Hvis samfunnet vil skalte og valte med resten av arbeidstiden din (bl.a. ved å sende deg rundt som vikarlærer uten å betale deg for det), må du sette ned foten. Hvis din arbeidsgiver (KS) finner på allslags tull som distraherer deg fra å forhandle om en anstendig lønn, er det på tide å yte motstand.

Dette har pågått siden 70-tallet. Konflikten har dype røtter.

Lærerne kjemper for å beholde sin autoritet i en tid der ungdommer som må levere inn den altoppslukende mobilen i begynnelsen av timen blir ”krenket”… (!?!)

På videregående skal de få komme og gå når de "har lyst" - dvs. være tilstede så lenge de føler seg "stimulert". Hvem er det som er pinglete? Hvem tror du samfunnet/skolemyndighetene hører på?  Lærere klager ikke når det de gjør oppfattes som meningsfylt, verdsatt og respektert. Vi må tilbake dit."

Røde italienere

Det har ikke vært mange smaksnotater på bloggen i det siste, men her er vi på 'an igjen.

Signature Series Luigi Oddero Langhe 2012 BiB, kr. 421
Her er det en god blanding, med Dolcetto 50%, Barbera 25%, Syrah 20%, og Nebbiolo 5%. Selv om det ikke er mye Nebbiolo, så har vinen godt bitt, og er både tørr og solid. Utrolig kvalitet for Bag-in-Box.

Ceretto Bricco Rocche Barolo Brunate 2005 kr 525
Roser, nype, kirsebær, men fortsatt frisk farge tross sine ni år. Godt bitt - noe man vel venter seg fra denne druen. Skikkelig flott vin fra en restaurantårgang - men det er vel slike årganger man bør se etter om man ikke skal ruge på disse vinene et par tiår. Minst. Denne vinen har gått opp i pris fra 452.

Bertani Amarone Della Valpolicella Classico 2005 kr. 550
Tørkede frukter, nype, hibiscus, tobakk. Fin vin som skjemmes litt av et merkbart alkoholstikk.

Magic in the Moonlight (Film)

Woody Allen har laget noen mesterverk, og han har produsert noen mer alminnelige men underholdende filmer. Dette er en film av den siste typen.

Den kom litt brått på - muligheten for å dra på kino - og det var muligheten heller enn filmens antatte kvalitet som trakk oss dit. Men vi følte ikke at vi kastet bort tiden, til det var underholdningsverdien for høy.

Karakteren blir spilt av Colin Firth er tryllekunstner - den beste av sitt slag. Det mener han i alle fall selv. Et godt tegn på at dette er en komedie er at karakterene er "dårligere" enn oss, og overdreven selvtillit er det definerende trekket hos Stanley Crawford. Videre er han svært lite fintfølende, og en gjennomgående - for ikke å si gjennomtrengende - skeptiker. Han har allerde avslørt fullt av svindlere som lokker penger av etterlatte og folk som gjerne vil vite om fremtiden.

Handlingen er lagt til slutten av 20-årene, og stedet er i all hovedsak Côte d'Azur. Det er hit Crawford reiser for - på sin venn og kollegas oppfordring - avsløre en ung amerikansk dame (Sophie Baker) som har forbløffende prediksjoner og evne til å få kontakt med åndene.

Mer skal jeg ikke røpe av innholdet. Omgivelsene er vakre, skuespillerne er gode, og handlingen fornøyelig.

Konklusjon - Anbefaling.

Lærerstreiken

Nå sitter partene i lærerstreiken sammen, og det er håp om at det kan bli en løsning før neste uke. Kanskje.

For mistilliten mellom partene er stor. En viktig bakgrunn for dette skrev jeg om i dette innlegget i juni. For KS er lærerne en svært stor utgiftspost. Svært mange kommuner er forgjeldede, og befolkningen blir stadig eldre og trenger mer omsorg og pleie. Den er det kommunene som må punge ut for - samt for alle prestisjebyggene.

For lærerne har KS blitt arbeidsgiveren fra, vel, om ikke Helvete så i alle fall fra langt fra noe ideelt sted. Fokus fra KS har aldri vært på "Kunnskapssamfunnet", "Læreren som ressursperson og autoritet" og mange andre velformulerte og velbegrunnede slagord i det nasjonale ordskiftet om skolen og utdanning. Fokus har vært på å få flere lærere for pengene, og mer arbeid på skolen uten å måtte investere i for eksempel bedre kontorforhold.

Det er et grovt misforhold mellom det at lærerne er det helt vesentlige element i å realisere Norge som kunnskapsnasjon, og det at en sammenslutning av fattige kommuner skal være arbeidsgiverne.

Da KS tok over som forhandlingsmotpart for lærerorganisasjonene var det etter lang kamp fra KS sin side, og i tiden etterpå har lærerne tapt i lønnsutviklingen sammenlignet med andre grupper - også utdanningsgruppene som de kalles. Lærerne har nok god grunn til å tro at KS nettopp ville redusere sine utgifter ved å ta over som forhandlingsmotpart.

Regjeringen, derimot, og Stortinget, de vil gjerne gjøre læreryrket mer attraktivt slik at flere av de mest motiverte og flinke elevene velger yrket. Læreren er den desidert viktigste faktoren for det resultatet som oppnås for den enkelte eleven. Høyre er vel sammen med Venstre det partiet som har gått lengst i å fronte behovet for å gjøre læreryrket attraktivt, men de sitter helt uten innflytelse på sentrale faktorer som lønn og arbeidsforhold selv i Regjering. Det gjør retorikken omkring læreren som ressursperson og opprustingen av lærernes anseelse i klasserom og samfunn ganske tom.

Uansett utfall har denne streiken vist oss at KS må få avløsning av Staten som motpart for lærerne i forhandlinger om lønns- og arbeidsforhold.

Slik 3 (DVD)

En kommentator påpekte at det har blitt litte vinstoff her i det siste - og lurte på om jeg hadde drukket lite vin i sommer. Sommeren er ikke høysesong for smaksnotater siden jeg helst vil dele vin med mange flere, og på sommers tid er mange bortreist. Jeg har notatreserver å ta av, men i disse dager er nettet i heimen nede for telling. Så vi spoler fort over på enda en anmeldelse:

Britisk court room drama - det tredje i serien som før er omtalt her. Seks episoder der bare de to siste henger sammen med hensyn til hvilken rettssak som står i sentrum for oppmerksomheten. Fremdeles er det Martha Costello QC som står i sentrum, men birollene er nesten like sentrale. Ikke minst Rupert Penry-Jones som Clive Reader QC. Det er et dobbelt fokus: menneskene og miljøet i skrankeadvokatfellesskapet (Chambers) og sakene de gjør tjeneste i.

Ut over den klare anbefalingen under er det vel bare verdt å si at slutten ikke akkurat er noen grei oppsummering av alle utviklingslinjene. Den peker så klart og tydelig på oppfølging at det ville være grunn til å trekke forfatteren Peter Moffat for retten om han ikke skriver Silk 4 - og også BBC om de skulle finne på ikke å etterspørre oppfølgeren. Dette er drivende spennende.

Konklusjon? - Klar anbefaling.

Death in Paradise - 3 (DVD)

Denne serien har jeg omtalt før og skrytt av - se omtale fra juni i fjor. Denne gangen skjer det et bytte av hovedperson. Det er den mest dramatiske endringen. I første episode blir vår gamle venn Richard Poole (spilt av Ben Miller) drept (såpass må jeg vel ha lov til å si?) og en ny detektiv blir sendt fra England for å ta over og etterforske drapet.

Jeg var litt skeptisk til Kris Marshall i rollen, men det viste seg å være ubegrunnet. Han er for de fleste TV-seere kjent som den tåpelige sønnen i My family (jeg husker ikke den norske tittelen) som jo er en ganske tåpelig serie.

Der Richard Poole var pertentlig, er Humphrey Goodman distre og klumsete. Men som sin forgjenger er han skarp som detektiv.

Serien er lett underholdning, men mordgåtene er engasjerende og man kan faktisk prøve seg på dem. Atmosfæren er lett, omgivelsene er pene, og min reaksjon da siste episode var over var sorg. Med andre ord: knakende god underholdning, og jeg håper virkelig på en ny serie. Helst så snart som mulig.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Fremtiden med ISIS

Hvilket scenario kan vi forvente oss nå når de mest ekstreme islamistene har skaffet seg sin egen stat og rike ressurser?

Det er gode grunner for å tro at de vil fortsette å drepe for fote på grusom måte inntil de blir drept eller arrestert. Det er altfor lettvindt å si om alt som er grusomt eller ille at det er "akkurat som nazistene" - men i dette tilfelle har det mye for seg.

De har en visjon og et oppdrag, og det er så strålende at midlenes grusomhet blir et speilbilde av oppdragets verdi. Boka Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine av Christian Ingrao forklarer hvordan vellykkede og intelligente mennesker kunne reise utenlands og drepe for fote. Ikke bare var det de gjorde nødvendig - i egne øyne - men også godt.

Akkurat som med nazistene har også ISIS denne forestillingen om en mysisk skjebne som de bare må oppfylle. Dette målet er dyrebart, og det krever offer. De er ikke onde, men de har et forskrudd verdensbilde der deres "oppdrag" er det viktigste som finnes. Kompromiss eller tilbaketrekning er helt utenkelig.

Mens SS foretrakk å henge folk når de skulle statuere et eksempel, sørger ISIS for å steine dem eller helst kappe hodet av dem. Selv om de har sentrum for sine operasjoner i det nordlige Irak, så er hele verden målet. De vil, akkurat som SS, bare kjøre på og bli verre og verre helt til de blir slått eller stilt for retten. Enhver politiker som ikke ser for seg dette som målet med aksjoner mot dem har ikke skjønt hva som foregår.

Kineserne får sagt det

John McEnroe - Serious (Bok)

Den kanskje mest talentfulle tennisspilleren noen gang (mener noen) er ikke mest kjent for sporten sin, men for sine krangler og raseriutbrudd på banen. Flere husker vel Griff Rhys-Jones som McEnroe, der han spiller han som hissig tenåring. Klassiker!

Det er en god del sjelegranskning her, og mye utvist visdom. Han skal ha ros for ikke å bortforklare eller underslå sine svakheter og feil, og her får vi forklaringer - og de framstår på ingen måte som bortforklaringer.

Det er naturlig å sammenligne med Andre Agassis selvbiografi, Open, som fikk strålende omtale her på bloggen for noen måneder siden. Begge har benyttet seg av skrivehjelp, og det er naturligvis vanskelig å avgjøre hvor mye eller på hvilken måte de har fått assistanse. Uansett er Agassis bok en bedre leseropplevelse. Den er det virkelig klasse på!

Denne boka er også meget bra, men her er det nok en fordel å ha en viss interesse for tennis for å rettferdiggjøre lesningen. For det er MYE lesestoff der ute, men har man en viss interesse for tennis og ikke minst hvordan sporten utviklet seg fra 70-tallet til vårt århundre, så er det vanskelig å komme utenom denne boka.

Konklusjon - anbefaling (og KLAR anbefaling for tennisfansen)

Historien om engelsk

Her er historien om engelsk. Animert. Kjapp, morsom og informativ. Selv jeg (kremt, host) lærte noe.

Lee Child - Killing Floor (Thriller)

Det er lenge siden jeg leste en ekte thriller som de jeg leste i tenårene av Bagley og MacLean. Der er det gjerne en action-helt i sentrum, og det blir litt for pubertalt for meg. Kanskje går jeg i tenårene? Det er flere grunner til å ligge unna dette stoffet, men som strandlektyre i ferien fungerer det helt optimalt.

Hvorfor valgte jeg Lee Child når jeg skulle slå meg på denne sjangeren? (At det ble første boka i serien om Jack Reacher er neppe noe mysterium.) Jeg husker jeg leste et intervju med forfatteren - som egentlig heter Jim Grant - og der kom det fram at han kommer fra Coventry, England. Der bodde jeg mens jeg studerte til Doktorgraden, og far var fra før krigen agent for Ferguson-traktorene som ble produsert der. Med andre ord: ganske spuriøse grunner.

I tillegg til mysteriet og en god del action, er det ganske tilfredsstillende å lese om hevn. Skikkelig hevn - av den typen man (forhåpentligvis) aldri får anledning til å ønske seg, og heller ikke utføre.

Faktisk lærer man også noe om den typen forbrytelse som står i sentrum for denne boka. Hva det er mer spesifikt skal jeg ikke fortelle, for det er ikke åpenbart fra starten.

Konklusjon - Klar anbefaling

Flaskepost fra P (Krim)

Denne boka leste jeg på ferie, og det var meget god ferielektyre.

Mange har omtalt denne boka før, og selv om jeg ikke helt følger de mest overstrømmende anmelderne er dette likevel meget god underholdning. Intrigen er sammensatt, men vi har hele tiden rede på hvem morderen er og hvordan han opererer. Det bygger seg opp til et kappløp om tid, og dramaet bygger seg bratt opp på slutten.

Etterforskerne, med "vår mann" i sentrum, er en sammensatt og noe eksentrisk samling som utgjør en cold case-avdeling. De er skildret med mye underfundig humor og en god porsjon ironi. På den ene siden gir det fortellingen en lettere side, og det blir ikke så parodisk nitrist og elendig som det lett kunne blitt med en kombinasjon av ekstreme religiøse miljø og seriemord i sentrum. På den annen side utgjør blandingen en ganske snodig stemning som man ikke lett får taket på.

Likevel: man skal være svært kresen for ikke å bli underholdt på beste vis av denne boka.

Konklusjon - Klar anbefaling

Eurokrisens løsning?

Jeg kommer til å tenke på de nordiske land på en helt ny måte etter dette.

Party Animals (DVD)

Et ganske realistisk drama fra "nedsiden" i det politiske spillet i Westminster, for her er det den yngre generasjon av fremmadstorbende (eller kanskje ikke?) politiske rådgivere og veskebærere som står i sentrum. Over 400 minutter blir vi kjent med karakterene, og det er særlig Matt Smith som imponerer som skuespiller.

Man kommer også tett på Westminster - det politiske livet som leves i tett kontakt med media og med politiske motstandere. PR-rådgivere, lobbyister og journalister lever med politikerne i en symbiose som lett kan gjøres til spennende underholdning.

Serien gikk i 2007 så det er Labour som sitter i regjering, mens de konservative gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å tekkes nye velgergrupper. Det hele topper seg i et suppleringsvalg.

Serien har ikke de samme ressursene som den amerikanske The West Wing - og ikke like profilerte skuespillere - men dette er mer troverdig helt fritt for det pompøse. Det er først og fremst et menneskelig drama, men det er nok likevel mest spennende for de politiske dyrene blant oss.

Konklusjon: Klar anbefaling.

Mer Chianti

Chianti Classico Monna Lisa Riserva 2004 Vignamaggio
Litt intens duft av knuste røde bær. Duften er fruktig, men i munnen er denne vinen syrlig på den trange måten. Den er kanskje også litt kort. Tørr finish.

Oreno 2004, IGT, Tenuta Sette Ponti
Bordeaux-blend. Dufter rødfruktkompott og er svært aromatisk. Ganske tannisk, men er forsåvidt grei i munnen. Lengden er OK, men detter mistah Bombastic. Litt for mye av alt.

Brunello 2005

Fonterenza Brunello 2005
Svært frisk. Nydelig duft av rødfrukt og sigarboks. Pågående stil, og tanninene sitter godt i munnen. Men likevel er hovedinntrykket her friskhet. I øyeblikket er det 2009 som er inne i listene - og den kunne det sikkert vært grunn til å undersøke noe nærmere.

Col d'Orcia Brunello 2005
Dette var ikke like bra - ikke på noen måte. Det er et tydelig eikesniff på nesen, og munnen følger opp. Det er også for lite frukt i vinen til å balansere dette på en vettug måte. Etter tid i glasset kommer det tydelige dufter av jorbær - men dette blir for dårlig. Det er en enkel vin som har blitt forsøkt massert med eik.

Putins medier

Nedskytingen av MH17 over Ukraina var åpenbart en ulykke - om enn en ulykke som bare ventet på å hende. Imidlertid har ulykken satt fokus på Russlands løgner og hykleri om sitt forhold til separatistene øst i landet.

Jeg har lurt på hva russiske medier sier om ulykken, om separatistene og om Putins ansvar. Jeg har ikke sett mye om det i våre media, så jeg tok kontakt med min fabelaktige kilde som nå er ved breddene av en stor Russisk flod. Han snakker russisk, er gift russisk, og har et langvarig og reflektert forhold til landet. Dette er det han skrev til meg:

Fra offisielle russiske media er det full propagandakrig hvor alle bevis foreløpig avvises som upålitelige. Som vanlig er det bare enkelte små mediekanaler som er edruelige (og som ikke når den store hop). Russiske media blir bare verre og verre år for år og vi må vel nå godt tilbake på 70-tallet for å finne mindre etterrettelige statsmedia.

 En forutsetning for at en stat skal opptre rasjonelt og etterrettlig er at ledelsen blir holdt til ansvar av en opplyst befolkning. Det synes ikke å være tilfelle i Russland nå. Faren for at vi havner tilbake i noe som ligner den kalde krigen er absolutt tilstede, og grunnen har vært beredt i Russland over lang tid.

Brunello

Brunello di Montalcino Riserva 2004 Pertimali
Integrert og harmonisk. Dufter og smaker svarte bær og parmesan. Ganske så tannisk - typisk matvin på høyt nivå dette her.

Poggio Al Vento Riserva 2004 Col d’Orcia
Dufter treverk og skog, litt urter. I munnen er den harmonisk og integrert i en sursøt stil, men den kan allikevel ikke helt riste av seg et preg av noe rustikt. Kanskje litt hardt svovlet?

Brunello de Montalcino Pian di Conte Riserva 2004 Talenti
Dufter solbær, lekker og saftig stil. Harmonisk. Dette er nok den mest elegante og ubesværede av disse vinene.

Brunello di Montalcino Riserva 2004 Piccolomini D’Aragona
Dufter rødfrukter og hagebær. Et lite preg av mynte. Superlativene presser seg på her: harmoni, eleganse - en fasthet som ikke overstyrer. Fabelaktig vin - som får en til å tenke på om ikke Brunello tross alle skandalene er en type vin vi i Norge har oversett. 

Fontodi

Flacianello 1995, Fontodi
Korket.

Flacianello 2004, Fontodi
Dufter fersk hodekål. I munnen er den flott: intens, frisk og svært lang. Etter hvert kommer det litt kirsebær, men mest generell rødfrukt.

Vigna del Sorbo 2004, Fontodi
Litt stum på nesen, men duften er i retning tyttebærgrøt. I munnen er den svært frisk. Den er ganske så tannisk, men ettersmaken er lang. Jeg vil anslå at den vil være bedre om fem år, men kanskje ikke ti.