50 år som bonus (til nå)

For 50 år siden var jeg ekstemt syk. Det var visst såpass nære på at jeg kan feire en slags femtiårsdag. Passende nok var det i påsken, for jeg sto opp igjen (før jeg sank sammen). 

Hva husker jeg?

Fra første persons synsvinkel, en gutt på knappe ni år, var det skremmende men neppe så skremmende som for foreldre på femti og femtiseks. Jeg forsto ikke at jeg var fryktelig syk. Det er en serie med episoder som sitter i minnet, og kronologien må jeg tilføre i etterkant med hjelp av hva andre har fortalt.

Sammen med mor og far var jeg på service'n på Hunn. Far kjøpte sikkert bensin, og jeg fikk en Freia helnøttsjokolade. Da vi kom hjem ble jeg raskt syk med feber og greier. Jeg kastet opp. Det tok flere tiår før jeg igjen klarte tanken på å spise en helnøttsjokolade.

Jeg husker flere episoder fra sengeleiet hjemme. Det var skremmende. Jeg ble liggende i dobbeltsengen til mine foreldre. De turte nok ikke å la meg ligge alene om natten. 

I ettertid har jeg forstått at jeg hadde feberkramper. Jeg klarte ikke å la være å bite tennene knallhardt sammen, og ble øm i kjevemusklene. Jeg fikk lagt bomull mellom tennene i over og underkjeven så jeg ikke skulle bite dem i stykker. Det kom i bølger. Jeg fikk krampeanfall og klarte ikke å kontrollere kroppen. Jeg var stiv og ristet, det må ha sett fryktelig ut. Det var skikkelig skummelt å oppleve at kroppen lever sitt eget liv, og det har sittet i meg lenge. 

Flere ganger klarte jeg ikke å styre øynene, og de forsvant opp så jeg ikke så noe. Jeg var helt hjelpeløs, og skjønte ikke hva som skjedde. Jeg husker mor trakk seg gråtende ut av rommet, og at jeg ønsket at jeg hadde klart å be henne bli men kjevene satt sammen i krampe. 

Jeg opplevde også å se en sirkel bevege seg perfekt rundt en annen. Det var så nydelig, rolig og symmetrisk. Hvitt og grått mot en svakt rødlig bakgrunn. Jeg prøvde begeistret å forklare dette til mor, men hun så bare veldig bekymret ut. Det må ha vært en feberfantasi, men jeg tror Platon ville ha tatt det som en bekreftelse på sine antagelser. 

Legen kom. Det var en turnuskandidat. Han het Berle og kom fra Bergen, men han hadde studert i Tyskland. Han kjørte en gullfarget Opel GT. Han gikk igjen etter noen råd til mor. Kort tid etter kom han tilbake og kjente på nakken min. Ba meg bøye hodet og si om det var vondt. Så gikk han ned trappa og jeg hørte han snakket i telefonen.

En stund etter ble jeg hentet av ambulanse og kjørt til Namdal Sykehus. Det var en skranglete blå Ford Taunus 17M stasjonsvogn. Mor sa det ikke var farlig å komme på sykehuset, og at det skulle være stor og fin ambulanse med sykepleier og greier. Snakk om skuffelse. De bar meg ned på båre fra loftet. Jeg ville gjerne gå, men de lo bare og strammet meg fast med reimer. 

På sykehuset ble jeg lagt på isolat. De hadde selvsagt ikke noe dedikert isolat, så jeg ble liggende på et lite bad. De første par døgnene hadde jeg en sykepleier hos meg hele tiden mens jeg svevde inn og ut av febertåken. På det badet var det Lano såpe som det luktet av i det lille trange rommet, og til dags dato kan jeg ikke utstå Lano såpe. 

Omsider kom jeg på et eget rom i en dus blåfarge. Da fikk jeg også besøk, og mor og far kom. Jeg ble fryktelig skuffet da det gikk opp for meg at mor ikke skulle være hos meg hele tiden. 

Den neste episoden jeg kan huske, er da legen kom på visitt og sa at i dag skulle jeg få opp av sengen. Da hadde jeg nok ligget i sengen noe sånt som to-tre uker. Jeg ble så glad at jeg kastet dynen til side og svingte bena fra sengen og ned på gulvet. Og seg sammen som en sekk. Med hjelp klarte jeg å begynne å gå igjen ganske snart, men sjokket over å sige sammen satt i meg ganske lenge. 

Om det var før eller etter dette husker jeg ikke, men jeg ble også sendt for å ta ryggmargprøve. De sa det kom til å bli vondt, men det var ikke så vondt. Det var vel det eneste positive med oppholdet på sykehuset slik jeg husker det. 

En stund etterpå, og jeg lurer på om det ikke var en gang etter det også, var jeg på sykehuset igjen for å kontrollere at den elektriske aktiviteten under topplokket var i orden. Det var vanskelig å få klisset som diodene ble festet med ut av håret. 

Hva har andre sagt om disse ukene?

Mor fortalte at jeg på det meste hadde 41,7 i feber og at hun holdt på å besvime da hun så termometeret. Hun kviet seg for å ta temperaturen min etter dette. Turnuskandidaten var veldig i tvil da han var innom den andre gangen, og han snudde rett nede i Skilleåslia og kom tilbake og kjente på nakken min igjen. Det var da han gikk ned og ringte etter ambulanse for å få meg innlagt så snart som mulig. 

Far var på en av sine vanlige salgsturer i Ytre Namdal. Om det var mor eller lensmannen som ringte er jeg ikke sikker på, men far fikk beskjed ved ferjeleiet på Øttersøya om at sønnen var dødssyk. Han sa han aldri hadde kjørt så fort før eller siden. 

Min bror forteller at mor var ekstremt engstelig da dette skjedde, og at hun etter denne runden ble mye mer engstelig for meg, min helse og det meste som hadde med meg og en hvilken som helst tenkelig fare å gjøre. Det var hun ikke før dette skjedde. 

Jeg husker jeg var hos legen på slutten av syttitallet og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen - eller en samling med lysebrune kartotekkort. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt. Men jeg satt der, og sitter her fortsatt, så litt mellomrom må det ha vært. 

Mortaliteten for viral og bakteriell hjernehinnebetennelse er ulik. Den bakterielle er definitivt mest dødelig, men det var trolig en viral versjon jeg fikk som er lite dødelig. Men med så mange andre sykdommer er det ikke nødvendigvis selve sykdommen som er farligst men andre tilstander den frembringer. I mitt tilfelle var det vel en feber som stygt nærmet seg den dødelige grensen på 42 som var mest truende, men det skumleste var krampene. 

Det er først etter at jeg selv fikk barn at jeg har forstått hva mine foreldre gikk gjennom de dagene jeg var på det sykeste. Når det går bra er jo alle ting vel, men det kunne visst også gått helt annerledes den gangen. 

Jeg har på sett og vis fått femti år i bonus - og håper jeg får (nesten?) like mange til! 

Helsevesenet til ære!

Det skrives mye om helsevesenets feil og mangler, men lite eller ingenting om dets sterke sider og triumfer. Det er forsåvidt et godt tegn: det er det unormale som blir lagt merke til og som derfor fortjener oppslag i media.

Media har en viktig rolle i det store samfunnsbildet: "å sette problemer under debatt", for å låne et sitat fra Georg Brandes. Problemfokuset er viktig men skaper et falskt bilde av helsevesenet i folks bevissthet. Jeg har stadig opplevd at folk har blitt forundret over å ha fått god og rask behandling i helsevesenet, men det er det som er det normale.

De siste årene har jeg hatt en del kontakt med dette vesenet. Min mor døde, som så mange andre, på sykehus i 2010. Hun var gammel, og jeg har ikke kompetanse til å si at de burde gjort noe annet enn det de gjorde. Jeg vet bare at vi som pårørende ble svært godt ivaretatt ved Sykehuset i Namsos. Året etter døde min halvsøster på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det kunne vært unngått, og vi fikk en beklagelse fra Sykehuset. Kanskje kunne vi gått til sak, men hva kunne man oppnådd med det?

Jeg har skrevet før her om min nær døden opplevelse som niåring, og om mitt svært vellykkede møte med helsevesenet i forbindelse med behandling for klaustrofobi i vinter. I vinter ble det også gjort funn som kunne tyde på at jeg hadde kreft, selv om det sannsynligvis var ufarlig. "K-ordet" setter nok ekstra fart på sakene. Jeg var inne på Haukeland Sykehus på konsultasjon 30. april. Da bestemte legen at jeg skulle opereres siden de ikke kunne avgjøre om dette var kreft eller ikke uten å ta det vekk, og antydet at det kunne ta en måned før jeg ble tatt inn. Tre dager senere fikk jeg beskjed om operasjon 16. mai, men noen timer senere ble datoen satt til 9. mai. Etter det begynte jeg å lure på om de kunne komme og hente meg ut av sengen når som helst.

Jeg skulle inn på operasjonsstuen sist 9.mai, og jeg ble liggende hele dagen uten at noe skjedde. Operasjonen ble utsatt til dagen etter da jeg skulle inn som nummer en. Klokken ble ett før jeg ble tatt ned. Jeg våknet greit omtrent tre timer senere, og følte meg bra. Neste dag kom den svært hyggelige og effektive kirurgen og fortalte at det de tok ut så helt normalt ut, og at jeg burde senke skuldrene. Sikkert svar får vi ikke før patologene har sett på saken, men alt tyder vel på at det var falsk alarm.

Tross venting på operasjon må jeg si at min erfaring med Haukeland Sykehus har vært svært god. Staben har vært kompetent, effektiv og ikke minst empatisk, og jeg har følt at jeg har vært i de beste hender. All ære til dem!