Fjasbokutfordring - del 8

Joy Division slo ned i mange av oss. Post-punk med en intensitet og et alvor som grep meg, og har fortsatt med det. Ikke minst etter filmen "Control" om Ian Curtis laget av Anton Corbijn. Han kom et godt stykke på vei i å forklare hvorfor Curtis ble drevet til selvmord.

Stemmen til Curtis er dyp og kald, men formidler empati og innlevelse. Hør for eksempel på "She's LostControl" - om ei ung jente med epilepsi. Hvem andre laget vel rock om nevrologiske avvik?

Dette er fortsatt en gripende plate.

Fjasbokutfordring - del 7

Nå tetter det seg til i utfordringen jeg fikk på Facebook (10 album på 10 dager). Noen må velges bort, og de som kommer med må forsvare plassen med nebb og klør. Jeg skulle vel tatt en runde med flere Stones og Led Zeppelin, men flere artister jeg kjøpte inn fram mot 1982 må med. (1982, for i dette året var tenårene over for min del.)

Denne gangen blir det amerikansk vestkyst. Jefferson Airplane. Denne hører jeg ofte på. Det er noen klassikere som fortsatt gir meg gåsehud. Grace Slick på "Somebody to Love" er beinhard, krystallklar, befalende 100% fri for vibrato. Gitaren på Embryonic Journey er fortryllende. Marty Balins vokal på "Today" er helt i andre spekteret fra Grace Slick. Var, følsom og sår. På legendariske "White Rabbit" er Slick på plass og setter alt på plass igjen. Det er Flower Power, men høres mest ut som et tilbud du, i Gudfaren-stil, ikke kan avslå.

Hele albumet er en maktdemonstrasjon i kreativitet og talent. Fabelaktig, rett og slett.

Fjasbokutfordring - del 6

Album fra oppveksten* som fortsatt rører ved hjerterøttene. Med bare fem igjen blir det en brutal og tildels urettferdig utvelgelse. Andre band enn de største må fram i lyset, og noen må utelukkes.

Oppveksten avgrenses her til tenårene, og da blir alt innkjøpt etter sommeren 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) uaktuelle. Bort forsvinner The Smiths, Depeche Mode, og grusomt mange andre. Men jeg jukser med noen måneder, og får med B52s.

Cindy Wilson kauker noe helt fenomenalt her - særlig på min absolutte favoritt "Give Me Back My Man". Og den tunge rytmen sammen med den sparsomme men presise gitaren - sammen med en absurd tekst - gir meg fortsatt gåsehud. Den ligger først i min "Favoritter1" spilleliste på strømmetjenesten min.

Fjasbokutfordring - del 5

Album fra oppveksten som fortsatt beveger hjerterøttene. Utfordring på Fjasboka. Min begrensning er tenårene, og bevegelsen av hjerterøttene kan ha andre grunner enn den rent musikalske kvaliteten. 

Det må bli The Beatles. Om Stones og andre slo hardere inn, så var det Beatles som var først. Så tidlig som 1966. Min mors søskenbarn Ingrid bodde hjemme hos oss, og jeg hørte på The Beatles mens hun gjorde lekser. Bare fire år gammel fikk jeg mor til å kjøpe en single til meg, og til jul da jeg var fem fikk jeg Hello, Goodbye / I am the Walrus. Det var singler, og mellom den den dype barndommen og tenårene hørte jeg mest klassisk. 

Dette ble mitt første pop-rock album. Kjøpt hos Øyvind Johansen AS i juni 1975. Det er altså 43 år siden. Jeeezzes. Først noen måneder senere kjøpte jeg mitt første Stones-album.

Fjasbokutfordring - del 4

Fjerde del av fjasbokutfordringen - og da er tiden overmoden for å ta noe fra Led Zeppelin. Jeg har hørt gjennom produksjonen i løpet av siste år, og selv om det er ganske så forutsigbart så må jeg ta fireren.

Dette var min introduksjon til rockegudene. Mesteren som veiledet novisen var min avdøde venn Tor Inge. Få har vært sterkere i noen tro noen gang - om at Led Zeppelin var frelseren, gjenkomsten og den hellige ånd. Vekslingen mellom sarte folketoner og beinhard rock satt som et skudd. Om jeg skulle vakle mellom denne og noe annet album setter "When the Levee Breaks" saken på plass. Trommene som dundrer som tordenværet, og munnspillet som uler som demoner på speed... Bandets aller beste låt noen gang, og med dype røtter i Mississippi (McCoy og Memphis Minnie).

Skulle noen ta fra meg Zep-samlingen men la meg beholde ett album var saken klar. Jeg ville ikke klart meg uten "Levee". 

Fjasbokutfordring - del 3

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20. Jeg har hørt mye etter det som jeg vil sette høyere, men ett sted får man sette grensen for ikke å overveldes av utfordringen. 

Siden mine to første var svært så forutsigbare, slår jeg denne gangen tilbake med en overraskelse. Den absolutte kvaliteten på dette albumet er under snittet for Stones, men her er det snakk om den personlige vinklingen. Dette var det første ferske albumet av Stones jeg kjøpte sommeren 1976 - som i mitt minne var lang og varm.

Jeg fikk den fra Tandy's Records 2. juni 1976. Jeg og min venn Lars hørte mye på den den sommeren, og straks jeg hører første akkord på "Hot Stuff" strømmer fjortissommeren på den trønderske landsbygda tilbake i utsøkt detalj. Prousts kaker dyppet i te kan ikke måle seg. 

Champagne 2006 Blanc de Blancs

Palmer Blanc de Blancs 2006
Lysest av disse tre. Duffer kaffe - svidd kaffe. Frisk syre, men også en frukt som er vel søtlig for meg i alle fall. Virker først som en crowd pleaser, men med tid i glasset og temperatur blir den løs i strukturen og ganske vond. 

Guy Charlemagne Cuvée Charlemagne Blanc de Blancs GC 2006
Mer klart gyllen enn vinen over. Syren er heftig, og moussen like så. Fyller munnen godt, og mest preget av eple i frukten. Litt bitterhet i ettersmaken. Klart best av disse tre. Charlemagne er en pålitelig produsent! (Bildet: Landsbyen Le Mesnil-sur-Oger i Cotes de Blancs)

Vergnon Resonance Blanc de Blancs Grand Cru 2006
Dette er en produsent jeg ikke kjenner til fra før. Første nese er malingsspann - gammel Jotun funnet innerst i boden godt nedstøvet. Andre nese bekrefter inntrykket - om enn ikke like klart. I munnen er det mest modent korn å spore. Ettersmaken er lang, men vinen er ikke helt på plass mener jeg. 

Dette var den siste av to flighter med 2006'ere i en smaking i Vitis Bergensis i juni. De neste flightene var 2008, og det var klart at 2006 falt helt gjennom. De som har slikt i kjelleren gjør lurt å i sette flaskene først i køen for oppdrikking. 

Sommertempo på bloggen

Juli er feriemåned - også for meg. Bloggen vil bli oppdatert, men ikke med den sedvanlige frekvensen med hver annen dag. Et par ganger i uken, kanskje, fram mot slutten av måneden. 

Kjellerviner i juni

2006 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains

Fargen er klar og områdetypisk, men kanten er tydelig vandig. På nesen går det mer i retning edeltre og møbelpolish enn frisk frukt. I munnen er den frisk og tydelig. Klar og spenstig, men den mangler smatte-kvaliteten. Det er for lite stuffing, og for lite fylde til å bære dette helt inn. I ettersmaken er det et tørt og støvete preg - mer som steinstøv - som også tyder på at vinen er i ferd med å klappe sammen.

De som for ti år siden snakket ned 2005-årgangen og fremhevet 2006erne, holder på å få seg et forklaringsproblem.

Gjenkjøp? - Neppe. 

2010 Sassoalloro 2010 (Toscana IGT)
Denne vinen begynner å gjøre rett for seg. Dufter bjørnebær med islett av kirsebær og lær. I munnen starter den litt skrinn, men legger på seg og får OK fylde med tiden. Ingen stor vin, men gjør god nyte for seg. Godt likt rundt bordet som grillvin. 

Gjenkjøp? - Tja. Prisen var god, så kanskje muligens. 

Fjasbokutfordring - del II

Utfordringen kom om ti album fra ungdommen på ti dager. Album som fremdeles betyr noe for deg. Det første gikk på The Who, men nå har tiden kommet for Rolling Stones, og det må bli Let It Bleed fra 1969. Den har to av bandets aller beste låter. Kanskje DE to beste. Gimme Shelter og Midnight Rambler. Jagger/Richards helt på topp!

Albumet kom meg i hende 9. august 1976 fra Tandy's Records for £2.50. Jeg spiller det fortsatt. Ganske ofte. 

Hvorfor spiller de så annerledes i Wimbledon nå?

Wimbledon starter neste uke - det er det vel ikke så mange i den store befolkningen som får med seg all den til det er Fotball VM. For noen, som skal kvalifisere seg inn i turneringen, har den startet denne uken. Casper Ruud er en av dem.

Noen av oss er så gamle at vi husker klassiske oppgjør som McEnroe mot Borg, og et blikk på Wimbledon av i dag viser at noe er svært forskjellig. Det er ikke bare moten og hårprakten som er forskjellig, men også måten de spiller på.

Denne Youtube-videoen viser og forklarer hvorfor. Meget interessant - også om du selv foretrekker å se 22 menn på en stor gressplen der det ikke skjer noe av betydning 95% av tiden.

Paul McCartney viser fram sitt Liverpool

Absolutt verdt å se! Rørende, innsiktsfullt og morsomt.

Mer Gratien champagne

Alfred Gratien Blanc de Blancs Brut 2008 kr. 490

Lenken går til 2009, men det var 2008 jeg smakte. Jeg tipper at noen av de åtte polene som har den inne fortsatt har 2008. I alle fall håper jeg det, for her er det friskhet og harmoni. Ettersmaken bare bygger seg opp, og bærer og bærer. En vin med klasse, karaktér og substans. Jeg tipper at 2009 også er en god vin. Gratien driver ikke med malolaktisk gjæring, og gjør mye på gamlemåten. En litt varm årgang er som skapt for vinmakingen der i gården. 

Alfred Gratien Brut 2004 kr. 619

Ingen vil vel hevde at dette er billig, men det er dyrt å la en vin ligge ti år på bunnfallet. Her er det et dypere smaksbilde enn i vinen over. Det mer mer kaffe og kyllingkraft. Munnfølelsen er enorm - den biter seg fast, og ettersmaken varer enormt lenge. Dette er nesten som en RD - vel, det er vel en RD men ikke i navnet. Den finnes også i magnum. 

Alfred Gratien Cuvée Paradis Brut 2008 kr.735

Dufter markjordbær, og det er litt sødme i duften her. I munnen biter den seg godt fast - den er faktisk ganske tannisk. Den er frisk, og utstråler harmoni og eleganse. En herlig vin som også varer lenge i munnen. (Var jeg ikke overinvestert i vin, ville jeg bestilt denne sporenstreks). 

(Foto: Ole Martin Skilleås)

Champagne 2006 Blend

Gatinois Grand Cru Brut 2006
Dette er en produsent jeg har kjøpt inn til eget forbruk i noen årganger. Fyldig matchampagne, med 90% Pinot Noir. Denne årgangen er vel av de vanskelige, med en svært varm tidligsommer og en våt august. Vinen har ganske dyp farge. Nå er dette vanlig for Gatinois, men vanligvis er fargen noe mer preget av rødt enn her. Dufter nesten litt oksidert, og frukten er av den tørkede typen - tørkede aprikoser er det nærmeste jeg kommer, og etter hvert litt melne epler. Moussen er ganske avdempet, og det totale preget er av en ganske langt kommet vin. Selv har jeg bare 2002 og 2008 av denne vinen, men for de som har 2006: Drikk opp! 

Pierre Paillard Grand Cru 2006
Lysere ikke bare på fargen, men i alt sitt vesen. Her er det mer grønt eple på nesen, og ganske slank i stilen. Relativt frisk og elegant. Det var altså en tydelig kontrast her, men årgangen imponerer ikke i noen av versjonene. 

Kjedebrev på Fjasboka - mitt første svar

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf Risnes. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20, men ikke alle har vært like strenge med datoene. Jeg er ikke videre glad i kjedebrev - som dette er - men det var et påskudd til å reklamere litt for musikk som var uhyre viktig for meg i oppveksten, og som jeg fortsatt setter stor pris på.

Mine absolutte favoritter var alltid Rolling Stones og Led Zeppelin. Det var dager, uker og hele år valget mellom dem var vanskelig - inntil jeg slo meg til ro med å la være å velge. Derfor gikk jeg for The Who som  nr. 1 av 10. Kanskje også fordi John Entwistle er den eneste "rockeguden" jeg har møtt. Det var i London i 1982, og jeg fikk billett til "Battle of the Bands" som skulle vises på BBC. Entwhistle var en av dommerne, og jeg fikk satt meg slik at han passerte meg på tur ut. Jeg fikk et håndtrykk og autografen. 

Who's Next fra 1971 er et knallsterkt album. Bildet på coveret er tatt på en slagghaug ved Easington Colliery i County Durham. 

Pflüger Riesling

Pflüger Buntsandstein Riesling trocken 2017 kr. 145

Denne Pfalz-vinen har sitrus, voks og gul frukt på nesen. Fin balanse, og snill i munnen. Grei vin, som finnes på svært mange pol rundt omkring. Jeg er sikker på at mange setter pris på en god Riesling som ikke er så intens som mange andre i dette segmentet. Men jeg vet ikke om den akkurat pflüger ut av hyllene av den grunn. 

Pflüger Dürkheimer Michelsberg Riesling Trocken 2016 kr. 200

For en dryg femtilapp mer, får man en klart mer interessant vin. Klar duft med korn og et ørlite vokspreg også her. Jeg får også assosiasjon til regnvann. Intens, og den gjør mye av seg i munnen uten å komme ut av balanse. Meget god vin som bare syv pol har tatt inn på egen liste. 

Bogdan (Romania)

Bogdan har jeg omtalt før - og da var det rosévinen (se bildet) som fikk omtale. Jeg ble shanghaiet sent på dagen ved polsmakingen i Grieghallen i april, og smakte meg også gjennom vinene under (i et visst hastverk). Som jeg forsto det var det viner oppdaget på ferie, og importselskap etablert for å lansere vinene i Norge. Mulig jeg tar feil, men jeg fornemmet mer entusiasme enn profesjonalitet. Det behøver ikke bety at vinene er dårlige. Slettes ikke. 

Bogdan Muscat 2015 kr. 175

Det er et Muscat-preg på nesen (honning og druer!), men vinen er ganske forsiktig på duftfronten. I munnen gjør den mer av seg - et godt grep, som Clive Coates bruker å skrive. 

Bogdan Reserva Feteasca Neagra 2015 kr. 189

Denne druen er en pre-phylloxera rumensk og moldovisk type. Sjeldne saker, med andre ord. I duften kan man ane likheter med Pinot Noir, Syrah og Cabernet Franc. I alle fall aromatisk, og i munnen har den god struktur og fremstår som fast. Kanskje den mest interessante av disse vinene fra Bogdan i Romania. Druetypen skal være svært egnet for lagring. 

Bogdan Reserva Cuvee Experience 2014 kr. 198

Dette skal nok være top-cuvéen av disse, men den fremstår i dag som mindre interessant enn vinen over. Duften er mer generell rødvin. Frukten er myk og tilgjengelig, men tanninene tar godt tak i munnens slimhinner og sier klart fra at her behøves noe mer lagring. 

Alfred Gratien Brut NV

Under denne overskriften er det to viner - den ene helt uten dosage, og den andre med noe dosage. Det er liten tvil om hva jeg foretrekker - som man vil se under. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Alfred Gratien Brut Classique NV kr. 369

Frisk og fin, mye som vinen under men - og det er et stort MEN - tydelig i bedre balanse, og ikke så grov. Mye sitrus og litt nøtter på nesen. Bare inne på tre pol, men verdt å bestille. Her er det 24% Pinot Noir, 30% Pinot Meunier, og 46% Chardonnay. Og det er 10 g/l dosage eller restsukker. Det kler vinen godt - kanskje særlig siden Gratien-stilen betyr at vinen ikke har fått malolaktisk gjæring. 

Alfred Gratien Brut Nature NV kr. 400

Noen har fått det for seg at dosage - å tilsette basevin eller rørsukker etter at bunnfallet er fjernet - er unaturlig og derfor uønsket. Denne vinen er for dem. Her er det fin mousse, og meget solid syre. Litt eple og fat på nesen. Men vinen fremstår grov og ikke helt balansert. "Brut Nature" betyr mindre enn 3 gram per liter restsukker (eller tilsatt sukker). Verken malo eller dosage? Det blir litt for brut-alt. Drueblandingen avviker også fra klassikeren: 13% Pinot Noir, 19% Pinot Meunier og 68% Chardonnay. 

Hva er problemet med Brexit?

Chris Giles i Financial Times forklarer bedre enn noen hvorfor EU er så genialt for handel og kontakt over grensene. Han bruker som eksempel en pall med kinesiske plastkniver og britiske kosebamser på som eksempel. Hvordan vil det gå med enne pallen på tur inn til EU etter Brexit? I dag, med Storbritannia som EU-medlem er det ingen hindringer. Alt som kan sirkulere fritt innen Storbritannia kan også sirkulere fritt i EU. 

Nå vet vi ikke hva som blir alternativet til Brexit, men det blir illustrert her. Komplisert blir det uansett - uten britisk EU-medlemsskap - men alternativene blir mye klarere. 

Begge sider ønsker en eller annen frihandelsavtale. Det er greit. Men selv med en slik avtale blir det ikke så enkelt for knivene og bamsene. Uten noen avtale ville de neppe nå Frankrike i overskuelig fremtid. Så mye kaos er det sannsynlig at det blir - i alle fall de første månedene etter Brexit. 

Med en frihandelsavtale ville det ikke bli noe toll på kosebamsene, men man måtte skrive tolldeklarasjoner og mange andre sjekker måtte utføres - og knivene fra Kina ville få 6,5% toll og enda flere deklarasjoner og greier. Alt dette tar tid, det forsinker prosesser, og særlig mer avanserte produkt som er satt sammen av deler fra flere opphav vil få svær fordyrende opphold i logistikkrutene. Det er ikke bare toll og avgifter som koster. Tid er penger, særlig i "just in time production". 

Og en frihandelsavtale er langt fra friksjonsfri. EU krever at alle standarder på alle regulative områder følges - ellers blir ikke konkurransen på like vilkår. Det er lover og regler dette gjelder, og dermed må Storbritannia ta imot lover og regler, omtrent som vi tar imot innenfor EØS. Det betyr at det ikke blir noe bål med reguleringer, og heller ikke noe fritt fram for statssubsidier som store deler av Labour sikkert ønsker seg. 

En tollunion ville avhjelpe situasjonen ved grensen med toll og opphavserklæringer, men for alle andre forhold - som det felles markedet ordner med - hjelper det ikke. Det er det det felles markedet som dekker, og der er Norge med - men ikke i noen tollunion. Da kan heller ikke Storbritannia holde seg med en egen handelspolitikk med tredjeland. 

Storbritannia kan selvsagt ensidig rette seg etter EUs regler, men blir da en mottaker av lover og regler - ikke helt den selvstendighet Brexit-tilhengerne har solgt inn. Bedre for handel og velstand, men ikke selvstendighet. 

Plastknivene er noe folk spiser med, og særlige regler gjelder. Utenfor EU må man informere franske myndigheter to dager før, erklære at de møter EUs standarder, og en av ti forsendelser blir holdt tilbake noen dager for undersøkelser. Men det stopper ikke der. Også pallen må være ISPM15-standarden for å være sertifisert fri for skadedyr. 

Norge og Sveits slipper dette, men det betyr at vi må ta imot lover og regler fra EU. Skal Storbritannia ha friksjonsfri tilgang må de også være medlemmer. En mellomavtale betyr å godta mye av det Norge har godtatt, og dermed gi fra seg suverenitet uten medbestemmelse. 

Eksemplet med pallen er ikke noe særtilfelle. Det vil være ganske så representativt for mye av det som vil skje etter Brexit, og forklarer hvorfor næringslivet jevnt over er negativt til Brexit. 

Så kort fortalt: problemet med Brexit er at det er avlegs. Den moderne verden, og ikke minst moderne industriproduksjon, krever friksjonsfrie grenser - eller et digert hjemmemarked. Men heller ikke det hjelper - noe Trumps handelskriging tyder på. 

Stekar - "naturlig" oransjevin fra Slovenia

Stekar Jankot 2013 kr. 300

Ufiltrert og grumsete som oransje "naturviner" gjerne er. Fire uker skallkontakt, og fire måneder på fat ("tallet i dag er fire"). Dufter appelsinmarmelade. Virker sterk i munnen, og ganske voldsom. Et angrep på munnhulen. Men ettersmaken er søt. Druetypen er Tokai Friuliano - en slektning av Sauvignon Blanc som gir viner som er fyldigere, men mindre aromatiske. Å få i fem pol - tre av dem i Bergen. 

Stekar Pinot Draga 2011 kr. 300

For "Pinot Draga", les: Pinot Gris. Denne slovenske vinen ser ut som sølevann. Virkelig pinot grå, ja,og ikke særlig "oransje". I munnen er den svært syrlig. Den biter seg fast, og slipper ikke. Rett og slett påtagelig tannisk. Stilen er ganske så oksidert, og det er en del flyktige syrer på gang (edikk, med andre ord). Dufter litt som hjemmelaget rabarbravin. Skallkontakten er lik brorens (se over), og her har vinen fått fem år på små eikefat. Den er å få i fire pol, og på bestilling gjennom å følge lenken (som vanlig). 

(Foto: Ole Martin Skilleås)