Kjellerviner i februar

2007 Hüet Vouvray Sec Clos du Bourg
Dypere gyllen enn som ung, duft av urter og litt honning, og i munnen er den svært smidig og gir inntrykk av fylde. Ettersmaken er lang. En harmonisk vin som utmerker seg som matfølge. Det er ikke noe som stikker ut. Duften lover større sødme enn vinen innfrir, men det er lite å utsette på denne her. Betalte fattige 225 kroner for seks år siden. (Bildet: TheWineDoctor.com)

Gjenkjøp? - Ja. 

2005 Arlaud Bourgogne Rouge "Roncevie"
Mørk på fargen, som ute i kanten har fått et skjær av oransje. Svært aromatisk. Duften er jordlig og frisk. I munnen er den smidig, men har ikke all verden av fruktighet. Kanskje litt hul, men fin til dette nivået. Jeg kjøpte og drakk mange av disse da 2005-årgangen ble sluppet. Selv om ikke denne på noe slags vis var død, var det smartere å drikke dem unge enn å vente på en utvikling som denne. Fra en vinmark som inntil midt på 60-tallet var godkjent som village Gevrey-Chambertin.

Gjenkjøp? - Absolutt - til tidligkonsum. 

2005 Matrot Blagny 1er Cru Sous Les Bois
Mørk, svært mørk til burgunder å være. Harmonisk og intens fruktighet gjennom friskhet. Denne årgangen er så perfekt balansert, og den gir en så intens og vedvarende ettersmak.

Så vinen var meget bra. Korka, derimot, var et lite "%¤#/ete. Det endte med brudd i halsen (på flaska, altså) før den kom ut. Helt tørr, og helt umulig å rikke uten bruk av overveldende makt.

Gjenkjøp? - Soleklart! 

2006 Domaine de Baumard Savennières Clos du Papillon
Vinen har skrukork, noe jeg ikke visste da jeg bestilte den. Dufter mye svovel, eller flint om man vil være vennlig. En del eple også. I munnen er den lav i syren med mye bitterhet i ettersmaken. Rett og slett litt kvalmende. Bra viskøsitet, men her er det ingen balanse, bare litt for mange uønskede elementer. Heldigvis min siste flaske.

Gjenkjøp? - Langt i fra! 

2002 Gatinois Champagne Grand Cru Brut
Dyp gyllen. Duft som tørket aprikos med allehånde. Det siste kom jeg kanskje på siden vinen minner meg om en syrlig Chassagne-Montrachet med bobler. Harmonisk, god fylde, og et perfekt følge til skrei med soyasmør og stekt bacon og rotmos. Kort sagt: flott matchampagne.

Gjenkjøp? Hele kassen om igjen. 

The Americans (DVD)

Reagan er president i USA og den kalde krigen er intens. I frontlinjen står to falske amerikanere. De er plantede sovjetiske agenter som opererer bak en besteborgerlig fasade i Washington DC. Dette er grunnlaget for denne serien - den første av minst tre.

De ble plantet som et par av KGB, selv om de ikke var kjærester. De følger forventningene og bor sammen som et ektepar, og får barn sammen. I denne serien er barna 13 og ti. Agentene driver et reisebyrå, og får mye tid til å drive spionasje på si.

Over gaten flytter en ny FBI agent inn, og som amerikanere flest er de alle joviale og omgås mye. Både han og våre KGB-agenter verver sine agenter på innsiden av de andres organisasjon.

Her er det mer action enn i The Game som jeg anmeldte for ikke så lenge siden, men det er også et ekteskapsdrama. Mellom de to hovedpersonene er det bindinger og konfliktmateriale til å bære mange serier.

Serieskaperen er tidligere CIA-agent Joe Weisberg, så helt hinsides realitetene kan vel serien ikke være? Likevel er det en del som må tas på poetic licence. Jeg skal ikke nevne noe av det, men alt er gjort for å gjøre dette til en tett spenningsserie.

Skuespillerne i hovedrollene er Keri Russell og Matthew Rhys (Evans). Russell er perfekt i rollen som dedikert og nådeløs agent Elizabeth Jennings, og her er det Philip Jennings i waliseren Rhys' skikkelse som er den noe rundere og mindre kompromissløse av de to. En ikke ubetydelig del av serien er samspillet mellom de to, og den noe ualminnelige basisen for deres ekteskap. (Det å spille i en serie sammen er kanskje også en noe uvanlig basis, men de to venter barn sammen i løpet av året.)

Bortsett fra de to barna, så er det ikke lett å finne noen i denne serien som man kan identifisere seg med. Men likevel er jeg spent nok på fortsettelsen til at jeg kjøper neste serie også. (Eller kanskje ikke - begge er på Netflix.)

Konklusjon - Klar anbefaling.

Hermitage

Dette er siste flight i Vitis-smakingen av Nord-Rhône viner 24. januar 2016. (Bildet: Cellartracker.com)

En gang var viner fra Hermitage like dyre, eller dyrere, enn de beste vinene fra Bordeaux. I årenes løp har flere gode venner servert godt moden Hermitage fra gode produsenter. De har nesten uten unntak vært fabelaktige. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg ikke har mer av dette slaget i kjelleren. Et svar kan være at for meg blir disse vinene til meget god moden vin, men uten en tydelig avsenderadresse. Det er klarere at Bordeaux, Barolo og Burgund er opprinnelsen til modne viner derfra. Men det er kanskje bare min manglende erfaring eller skarpsindighet?

Yann Chave Hermitage Rouvre 2007
Avslepet, moden, harmonisk og lekker. Erfarne og skjerpede smakere kan kanskje gjette at dette er Syrah, men åpenbart er det ikke.

Chave Hermitage Farconnet 2007
Ganske så lik vinen over, men i en kjøligere stil. En alternativ måte å si det på, er at den er "spissere". Mer tannisk og med en mer tydelig duftprofil. Laget på innkjøpte druer.

Chave Hermitage 2007
Allerede integrert og harmonisk. Solid, flott og med myke tanniner. Meget god allerede, altså, men har også mye å gå på i kjelleren.

Jaboulet Hermitage La Petite Chapelle 2004
Mye eik og bålrøyk. Også i munnen skjemmer eika. Også duft av gummi. Sørgelige saker.

Close Watch - 2016 versjonen

Det er mer enn fem år siden jeg la ut Youtube video av en av mine favorittlåter, John Cales "Close Watch". Her er en helt ny versjon. John Cale sier at dersom han hadde laget musikken nå, så ville den tatt denne formen. Meget spenstig fra en mann godt over pensjonsalderen (74).

Guigal Côte-Rôtie 2007

Guigal Côte-Rôtie Brune et Blonde 2007
Lekker og kompleks duft, men mest kamfer og medisinksap. Intens men harmonisk. Nydelig vin. Fire prosent Viognier, resten Syrah.

Guigal Côte-Rôtie La Landonne 2007
Tjære, skiklister og litt tyttebærgrøt. Mer bjørnebær og jod etter hvert. Steinstøv. Svarte oliven. Intens. Sitter godt og lenge. Fine men intense tanniner. Noe grønnere aromatikk enn vinen over.

Guigal vinifierer omtrent en tredjedel av hele Côte-Rôtie, det bratte henget på høyre side etter Vienne når man kjører sørover i Rhônedalen. Rett ved der du krysser elven fra vestre til østre bredd. Begge vinene er fra Brune et Blonde, men mens den første kostet rundt 450 kr. i 2009 (og bare litt mer nå), så var den siste priset til ca. 1700 kr (og 2.200 nå). Den har mer av alt, og fortoner seg mer interessant. Men det er nok den første som er det beste kjøpet.

Côte-Rôtie 2006

Brun Côte-Rôtie 2006
Det er ikke så langt fra Côte-Rôtie til Beaujolais, og dette er samme Brun som lager bio-Beaujolais som (fortjent!) selger godt i Norge. Her dufter det kaffe. Kjellsberg kokekaffe, for å være helt presis. Jeg vokste opp med nesen i en boks av den sorten, så her er jeg på trygg grunn. Bare synd den smakte så dårlig. Kaffen, altså. Ikke vinen. Kaffen gir seg litt, og i munnen er vinen harmonisk og lekker. Grei lengde, men vinen overbeviser ikke helt.

Jasmin Côte-Rôtie 2006
Sursøt duft med geraniol (floral). Lekker vin i munnen dennen også, og i munnen får den et klart preg av lakris. Finslig og lite brutal stil. Også en god vin, men den er ikke av det slaget som utløser en plutselig og ukontrollerbar bevegelse i retning Vinmonopolet eller dets nettside.

Som flere innlegg i det siste er også dette basert på Nord-Rhône smaking i Vitis Bergensis i januar.

Cornas 2007

En interessant sammenligning følger. Christopher Moestue, særdeles kunnskapsrik vinimportør siden 1996, kjøpte en parsell øverst i Reynard. Han fikk Vincent Paris til å vinifiere. Jeg kjøpte Moestues vin i denne årgangen, og har fulgt opp i noen andre.

Moestue Cornas Coteaux de Reynard 2007
Slepen duft av bjørnebær og pepper. Litt skysaus. I munnen er det bjørnebær og kjøtt som dominerer. Syrlig, fast og intens. Og lang ettersmak. Jeg venter et lite tiår på å ta mine, tror jeg.

Vincent Paris Cornas Granit 60 2007
Som ventet er denne ikke så veldig mye forskjellig fra vinen over. Men den er ikke så aromatisk. Duften er mer slepen og søtere enn vinen over. I munnen er den mer heftig og mindre elegant, men som Moestues vin sitter denne også lenge i.

Jeg er glad jeg valgte som jeg gjorde. I alle fall basert på denne løypemeldingen.

Saint Joseph 2008-2009

Cuilleron St. Joseph Amarybelle 2008
Nesten en karikatur av en Syrah fra Nord-Rhône. Duft av jod og gasbind. I det hele tatt svært medisinal. Etter hvert går duften i retning av gymsokk. I munnen er det god spenst, men frukten er kanskje litt vel "grønn" og litt hul?

Gripa St. Joseph 2008
Lysere enn de to andre her. På duft er det kamfer og medisinskap. I munnen er den smidig og lite kantete, God lengde også. En elegant vin.

Gonon St. Joseph 2009
Jeg tidligere skrevet om 2005-årgangen, som jeg nå har drukket ferdig. Denne utgaven står ikke noe tilbake for den. Duft av pepper, kjøtt, jod og bjørnebær. Helt nydelig i munnen. Savoury, som man ville sagt på engelsk. En herlig vin. Jeg hadde et svare strev med å spytte heller enn å svelge denne. Nydelig. Det er nå 2013-årgangen som er i salg. Den kjenner jeg ikke. Prisen har gått opp fra 250 som jeg betalte for 2005-årgangen, til ca. 370 nå for 2013. (Bildet er fra http://winebeater.blogspot.com)

Smakt i Vitis Bergensis med tema Nord-Rhône 24.1.2016.

Condrieu

Gaillard Condrieu L'Octroi 2012
Lys strågul, duft av mango og lychée, snev av appelsinskall? Også noe sødme på duften, og ved andre gangs smaking vil jeg sette sukkerbrød (eller brioche) som navn på denne. Kanskje mangoterte? Ikke at jeg har smakt noe slikt, men duften av et slikt bakverk ville nok kommet noe i nærheten av denne vinen. Lekker vin på duft, men den blir noe "løs" i smaken, og kort i ettersmaken.

André Perret Condrieu "Chery" 2010
Lysere og mindre aromatisk enn vinen over. På duft er det mer mango og lim (ja, "lim" og ikke "Lime"). I munnen er den litt alkoholisk "hot", og biter seg fast og svir. Det er fint at Condrieu ikke bare er aromatisk og syresvak, men balansen i denne vinen er ikke helt bra.

Smakt i Vitis Bergensis med tema Nord-Rhône 24.1.2016.

To italienere

Castell'in Villa Chianti Classico 2011 kr. 230

Beklager at mitt notat er litt knapt på detaljer, men oppsummeringen er likevel meget klar: dette er the real deal. En solid og fabelaktig matvin som har alt. Inne på seks oslopol. 

Foradori Teroldego Rotaliano 2013 kr. 250

Her dufter det blod, men vinen er fruktig og meget lite tannisk. Duften lover noe annet enn det smaken holder, så det blir en litt overraskende opplevelse. Lett vin. 100% Teroldego. Inne på Valken og tre pol i Oslo. Og noen til. 

COS

Cos Cerasuolo di Vittoria Classico 2013 kr. 240 

Klar, litt fiolett farge, rødfrukt og urter på nesen, og fin tørring i munnen. Flott vin som finnes på mange pol - kategori 4. 60% Nero d'Avola, og resten Frappato. 

COS Pithos Rosso 2013 kr. 270

Samme drueblanding som over, men denne er klart mest fruktig av de to. Lekker duft, og den har også god stuffing og lengde. Finnes på bare to pol, men jeg ville gjort meg litt ekstra umake for å skaffe denne heller enn den over. 

Horst - Blindgang (Krim)

William Wisting rir igjen. Eller rettere: denne vestfoldbaserte detektiven tar en ny sak. Skal det boklesende publikum bry seg om det?

Det er det realistisk hverdagslige som preger Horsts bøker om Wisting. Som nå forhenværende etterforsker er det lite av fiksfakserier i prosedyrene Horst tar oss med på. Også her er vi oppriktig interesserte i hvordan ting henger sammen. Løsningen er interessant, og det er spenning i handlingen mot slutten.

Datteren til Wisting, Line, er også denne gangen med. Ikke som journalist men som venninne. Det er den eneste endringen i formelen som har fungert godt tidligere, men som blir litt forutsigbar. Det er som bøkene om Hardyguttene. Det er klart det er en forbindelse mellom saken som Frank og Joe holder på med, og den som faren deres må være så hemmelighetsfull om.

Andre bøker i denne serien har vært betydelig mer spennende, og til tross for væpnede og maskerte menn og to drap blir det litt tamt rett og slett.

Men jeg liker denne typen krim når den kommer fra Horst, og hører du til samme kategori leser så vil du trives meget godt i selskap med denne boka.

Konklusjon - Betinget anbefaling

The Game (DVD)

Seks episoder med spionasje, kontraspionasje, svik, bedrag og overraskelser. Noen av Storbritannias beste skuespillere, gode intriger, noe humor (faktisk!), og ut-på-stolkanten-spenning. Det er hva du kan vente deg av denne serien.

Når tiden er 70-tallet, byen er London og organisasjonen er MI5, så er forbindelsen kort til Le Carré, Smiley og hans kalde krig. Jeg skal ikke påstå at vi her har den samme psykologiske dybden, men spenningen er det lite å si på.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å ødelegge noe av spenningen, men må du absolutt vite mer så står det en god del her. Som vanlig tar det litt tid før bitene begynner å falle på plass. Så må de omorganiseres. I starten er spenningen god, men på slutten blir det nesten uutholdelig.

Skal jeg trekke for noe, så blir det fargepaletten. Den er grå-blå som mye moderne krim, og det gir det som skal være 70-tallet i London preg av å være tidlig etterkrigstid. Det mest kritikkverdige er vel likevel det at det ikke blir en serie nummer to.

Konklusjon - Klar anbefaling

Ole Martins fyord

Språkrådet har kåret fyord, men ingen av mine fyord har blitt med på listen. Listen må utvides, og disse tre ordene må bannlyses.

"Forhåndsfavoritt"
Jeg har ennå ikke registrert andre typer favoritter. Det norske språk har ennå ikke sett "etterhåndsfavoritt" eller "underveisfavoritt". Det er bare på forhånd man kan være favoritt.

Hva sier bruken av dette ordet om brukeren? Først og fremst at de mangler tillit til sin egen ordbruk. De klarer vel ikke å stole på at setningen gjør det klart nok at favorittstemplet ble gitt før avgjørelsen ble tatt, konkurransen avholdt, eller hvordan det hele nå måtte bli avgjort. Alternativt signaliserer man at mottakeren er mentalt utfordret på en måte som krever tydeliggjøring av at favoritt kan man bare være før avgjørelsen faller. Det er nok denne muligheten som gjør meg såpass arg at jeg bruker tid og krefter på å skrive om dette totalt unødvendige ordet.

"Forhåndsplanlegging"
Når noe er i gang, eller det er over, er det for sent å planlegge. All planlegging skjer på forhånd. De som bruker dette ordet kvalifiserer til betegnelsen språklige zombier, og begrunnelsen ligner mye på den for ordet over. De som ikke skjønner dette burde vært språklig avskiltet.

"Suksessfull"
Språkrådet setter "å adressere" på sin liste. Det er et eksempel på en unødvendig anglifisering av "å ta opp". "Suksessful" er en like unødvendig og bevisstløs erstatning for "vellykket". Grinebiteren i meg skjærer tenner.

Kjellerviner i januar - del II

Gatinois Grand Cru Brut 2002

Den andre flasken fra champagnekassen. Dyp gyllen - mørkere enn en giftering. Duft av tørket aprikos, litt vanilje, og modent eple. Kremet mousse, og fyldig lang ettersmak. Passet perfekt til skrei på mos med søtpotet.

Gjenkjøp - Helt klart!

2005 Burguet Gevrey-Chambertin Vielles Vignes "Mes Favorites"
Mørk på farge, men overraskende aromatisk for årgangen og de fattige ti årene som har gått. På nesen er den jordlig, med litt mørk frukt og snev av orientalsk krydder. Silkemyk, elegant, med solid frukt som bærer hele veien gjennom ettersmaken. Gikk over på en Jadot Morgon 2013 etterpå - en vin jeg setter høyt. Men overgangen ble brutal. Den manglet elegansen og finessen til denne. 

Gjenkjøp - Klart! 

2004 Renato Ratti Barolo Marcenasco Conca
Et godt hakk over den vanlige Marcenascoen i pris - men er den så mye bedre? Her hadde jeg ikke muligheten til å smake dem side ved side, men mange nok av den normale varianten har blitt konsumert i det siste til at jeg våger en sammenligning likevel. Her har vi mer fylde og harmoni, og ikke minst lengde. Normalvarianten er en svært god vin til prisen. Dette er en svært god vin - uansett pris. Mørk til Nebbiolo å være, på duft er det syltede kirsebær og tjære - med et underliggende preg av tjære og lakris. Fin fylde og svært god lengde. Det er harmonien som er hovedinntrykket, og fornemmelsen er at normalvarianten ville smakt litt enkelt i sammenligningen med denne.

Gjenkjøp - Jada.

2007 Nigl Riesling Privat

Jeg liker ikke skrukorker på kvalitetsviner for lagring. Jeg stoler ikke på at vinmakingen har tatt høyde for den oksygenfrie lagringen. Her har vi en vin som dufter og smaker av svovel. Det kunne vært verre, men det er ikke bra. Vinen er godt drikkendes, men den gir bare flint (brent jern, egentlig) og røyk. Ganske kjedelig. Den andre flasken skal få ligge en stund til, men mitt håp om å finne noe bedre der er ganske moderat. Synd, for jeg har gode minner fra tidligere årganger av denne vinen.

Gjenkjøp? - Niks! 

2005 d'Angerville Bourgogne Rouge
Fremdeles uvanlig mørk til å være en ti år gammel burgunder, og særlig Bourgogne Rouge - det laveste nivået. Jordlig duft, med kirsebær, og en solid og sømløs frukt som varer lenge. Men jeg var litt inne på tanken om at det var kork på denne. Det var en type tørrhet som ikke helt kledde vinen, og hadde den vært mindre aromatisk ville jeg begynt å tro på det. Men med temperaturøkningen kom det preget bort. (Mange snakker om "luft" som det som gjør en forskjell, men svært ofte er det nok temperatur og tid som gjør susen.) Min erfaring med 2005-årgangen er ikke omfattende (de fleste vinene er for unge), men så langt har jeg erfart at vinene gjør seg bedre på høyere temperaturer enn de foreskrevne 15 gradene. Jeg vil si de tåler, og kanskje også krever, bortimot 18. Denne årgangen er ikke en læreboksårgang, det er er en ypperlig årgang som krever revisjon av "regelsamlingen" for røde burgundere. Jeg har ni igjen av denne vinen. Hurra! 

Gjenkjøp? - Ja, et par kasser. 

2005 Pierre Gonon St. Joseph
Den siste av mine flasker, ser det ut til. Lite tegn til aldring på fargen, men på duft er har den mer Syrah-preg enn da den var ung. Den er mer en sømløs og harmonisk kvalitetsvin som gir et visst hint om sin opprinnelse, enn den er en tydelig St. Joseph fra et bra år. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Rush (Film/DVD)

Denne DVDen lå lenge på ønskelista mi på Amazon.co.uk. Plutselig ble den svært billig, og da slo jeg til.

Filmen fikk jeg aldri sett. Jeg leste gode kritikker, og historien om Nikki Lauda og James Hunt kjente jeg fra oppveksten som motorinteressert på 70-tallet. Den var som laget for en film, og langt om lenge ble filmen også laget.

Svært ulike personligheter blir det fort drama av, og når de lever av å risikere livet i en rullende bombe med hverandre som største utfordrer blir det ikke mindre spennende.

Briten James Hunt, som var min favoritt siden han var engelsk, var en playboy og livsnyter som vel egentlig bare tok en ting alvorlig - det å kjøre fort. Før hvert løp kastet han opp av nervepåkjenningen. Han ble verdensmester bare en gang, i 1976, og etter det hadde han vist at han hadde det i seg. Da var det ikke fullt så nøye.

Østerrikeren Niki Lauda var hans rake motsetning. Pirkete og nøysom, og ikke akkurat noen match for den smellvakre James Hunt utenfor banen. Men på banen var de, som nevnt, rivaler og jevnbyrdige. Lauda ble verdensmester tre ganger.

Rush fokuserer mest på 1976-sesongen som ikke manglet spenning, akkurat. Skuespillerne er usedvanlig velvalgte, for ikke bare spiller de utmerket - de ligner også Hunt og Lauda i nesten skremmende grad. Også når det gjelder handlingen ligger den tett opp mot virkeligheten. Den notorisk pirkete Lauda uttalte "it is very accurate". Ikke minst imponerende er det at løpsopptakene faktisk i stor grad er gjort med de samme bilene som ble brukt den gang da. De kjøres i løp fremdeles - med unntak av de som gikk opp i flammer eller ble vraket totalt.

Filmen er spennende, velspilt, og er et ualminnelig bra tidsvitne.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Piemonte

Giacometto Bruno Erbaluce di Caluso 2014 kr. 183 

Duft og smak av gress. Den er både frisk og feit, men den gir ikke så mye verken av duft eller smak. Men gitt at denne druen er såpass sjelden å finne, så er dette en meget interessant vin. Erbaluce er en druetype man nesten må få haket av. 

Andrea Oberto Giada Barbera d'Alba 2013 kr. 330

Barbera, derimot, er en drue alle kjenner. Denne vinen er kanskje litt ung, men den har en flott struktur der alle elementene er i harmoni. Lekker og flott - og det må den nesten være til den prisen. 

Bava Stradivario Barbera d'Asti 2009 kr. 428

Ikke for det, denne vinen er jo hundre kroner dyrere. Man får meget god drikkeklar Nebbiolo for mindre enn dette. Men når det er sagt, er det mye godt å si om denne flotte vinen. Konsentrert, fruktig, syrlig, intens, saftig og med lang ettersmak. Det var mange superlativer for en vin. 

ISILs tivoli

(Heath i The Spectator)

To franske

Det går grenser for hvor lett det er å lage kategorier for smaksnotater. Her har det blitt to franske viner til overs som må tåle å stå sammen selv om de er svært så forskjellige.

Pol Roger 2006 Brut kr. 490

Jeg holder en knapp på Pol Roger. Min erfaring er at de lager flotte og pålitelige champagner til en i-den-store-sammenhengen gode priser. Denne utgaven er litt tilknappet ennå, men en sylskarp, flott, fersk og eplete årgangschampagne. Lang ettersmak. Jeg ville nok gjemt denne unna i kjelleren noen år. Jeg har fremdeles et par flasker igjen fra de to kassene jeg kjøpte med 1996-årgangen.

Lucien le Moine Arioso Châteauneuf-du-Pape 2010 kr. 1300

Du leste ikke feil. Denne vinen koster tretten hundre kroner flasken. Lenken leder til 2009-utgaven, men jeg tipper det er 2010 som gjelder. I alle fall er dette en vin det er lett å skrive notat om. Den tar alt helt ut. Volumknappen, bassen og alt annet skrus i beste/verste Spinal Tap tradisjon til 11. Det er rett og slett voldsomme greier.

Meinklang rød

Meinklang Burgenland Red 2014 kr. 141

Dette er Meinklangs rimeligste rødvin, og som "kategori 6" den finnes på en del pol rundt omkring, men også andre pol - som det i Namsos og på Fagernes - har tatt den inn. Det er gode grunner til det. Duft av krekling og tyttebær. I munnen er den fruktig men lett, og i ettersmaken er den først og fremst tørr. Den egner seg derfor til peiskos om man liker friske viner, og til lettere retter burde den også fungere meget bra. Selv foretrekker jeg deres Blaufränkisch til 185 kroner. Denne vinen har en tredjedel hver av Blaufränkisch, Zweigelt og St. Laurent. Eksotiske varianter for de fleste av oss. 

Meinklang Graupert Zweigelt 2012 kr. 290 

Røde viner fra Østerrike er ingen omfattende kategori - verken i salg eller i folks bevissthet. De fleste vininteresserte eksperimenterer gjerne med noe nytt, men når prisen når opp mot tre hundre blir utforskertrangen noe mer begrenset. Det er synd, for denne vinen er både god og interessant. Duften går mot det jeg vil kalle "fjellbær". Tyttebær og krekling, kanskje. Både duft og smak slår meg som utpreget fruktig uten at den blir mindre fast av den grunn. Dette er en riktig nydelig vin som jeg forestiller meg ville passe svært godt til rype uten for feit saus.