Pandemien og studentene

Pandemien har vært en påkjenning for de fleste av oss, men selvsagt i ulik grad. De som har mistet noen nærstående, jobben, livsverket og så videre har hatt det verst. Men mange av oss synes også ekstra synd på studentene som har fått en betydningsfull livsfase forstyrret. Denne undersøkelsen viser dystre tall om tingenes tilstand. 

Det å sitte på en hybel i en fremmed by og stirre på en skjerm er ille nok, men kontrasten med hvordan livet skulle ha fortonet seg er desto verre: Man skulle vært ute og møtt nye mennesker, fått nye venner, kjærester, dyrket nye og spennende interesser og så videre. Det å bli student er normalt sett en mulighet til å oppfinne seg selv på ny, og svært mange som har vært studenter ser tilbake på en tid som var avgjørende for hvem man har blitt. Nå er dette satt på vent. De som begynte i vårsemesteret 2020 har allerede gått glipp av halvannet år av studietiden sin - sosialt sett.

For faglig er ikke alt bare mørkt. Våre studenter, på filosofi i Bergen, har aldri vært så produktive! Som mange andre fag som ikke er profesjonsstudier, sliter vi vanligvis med å gjøre våre studenter til heltidsstudenter. Mens det er 60 studiepoeng i et normert studium per år, har våre studenter "produsert" noe i overkant av 40. Men det er et normalår. I 2020 var tallet 65 studiepoeng! 

Man kan tenke seg at uten det sosiale livet blir det all work and no play. Typen arbeid har antakelig også noe å si, for med barer, restauranter og mye annet som er gøy stengt ned, er det dårligere med deltidsjobber for studenter. 

Når livet blir spolert av en pandemi, kan en like gjerne studere. 

Min studietid i Trondheim

- kunne jeg skrevet mye om, men inspirert av flere lignende enqueter i avisene nå rundt studiestart, så skal jeg holde meg til et moderat format. Jeg studerte to steder, ved det som nå er NTNU og ved University of Warwick, men det er bare årene 1982 til 1988 da jeg var ved NTNU jeg vil omtale her.

ExPhil tok jeg hjemme på gutterommet, og lånte bilen til far og kjørte til Trondheim for å ta eksamen våren 1982. Mitt første møte med universitetslivet var forelesningene i Fonetikk og Språkvitenskap som jeg tok som forkurs i august 1982.

Jeg hadde kommet inn på NHH i Bergen, men følte ikke at det var "meg". Løsningen ble at jeg bestemte meg for å lære et språk skikkelig, og så kunne jeg jo starte i Bergen året etter dersom jeg hadde endret oppfatning i mellomtiden. Jeg vurderte også å ta realfag på et privatgymnas, og søke meg til Medisin.

Det ble verken medisin eller NHH for jeg fant meg fort til rette. Engelsk hadde mye gruppeundervisning, og det var lett å bli kjent med andre og få gode venner. Etter et år på vandring (fire hybler, derav to på Moholt) havnet jeg også bostedsmessig nært Dragvoll (se over). Det meste av mitt sosiale og faglige liv var sentrert her, og et år med sosiologi på Lade og et halvår med PedSem på samme sted, gjorde ikke noe for å endre på det.

Jeg var ingen begersvinger, og Samfunnet besøkte jeg kun sporadisk. Filmklubben, derimot, var jeg trofast mot. Og mot Engelsk Institutt, som lot meg ta hovedfag med et innhold som i stor grad kom fra Filosofisk Institutt.

Vinteren 1988 fikk jeg først et Fullbrightstipend til USA som jeg sa fra meg, men da The British Council ga meg et stipend til å begynne en PhD ved University of Warwick sto jubelen i taket. Trondhjæm - æ rest i frå dæ.

Vinsmaking med studenter - del V

Langt om meget lange kommer de siste to notatene fra smakingen med studenter 23. mars. De to siste vinene fikk hver sin flight. Som innledning til den første utstedte jeg en advarsel: å utvikle en interesse for burgundere kan føre til en utgave av bipolar lidelse, og vil helt sikkert føre til skral økonomi.

Chevillon Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Busselots 2012
Denne har jeg smakt flere ganger i det siste, og jeg var på Valken og hanket med meg de siste flaskene de hadde der nede til 636 kroner. De har fremdeles "broren" Prulieres fra samme årgang til samme pris. Nok om det.

Intens aroma av orientalsk krydder og høy. Frisk og bærpreget nå, lett men intens. Mange studenter delte min oppfatning av denne vinen, men prisen er ikke videre studentvennlig.

Allram Grüner Veltliner Eiswein 2008

Denne vinen spanderte jeg (så nå fikk jeg med hvor grei jeg er også), men det var nok ikke det som førte til ovasjonene. Hvordan den smakte? En student traff blink da han sa "dette er flytende himmel".

Min kasse er i ferd med å tømmes, men jeg ser at svært mange pol har siste årgang av denne i eget utvalg - herunder seks pol i Bergen. Det er et godt valg.

Fjasboka

På sosiale medier er vi alle amatører. Nye medier trenger tid for å finne sin plass i tilværelsen, og til å bli integrert på høvelig plass i skikk og bruk. To oppslag i nasjonale medier i går viste dette til fulle. I ett tilfelle skrev en varaordfører i en liten kommune en setning som hun neppe trodde ville komme på Dagsrevyen dagen etter. Det skal jeg la ligge.

I Aftenposten og Bergens Tidende sto det at "Studenter henges ut på Facebook". Det var jo ille. "Forkastelig" mente studentrepresentanter. Hvilke studenter var hengt ut? Ingen, viste det seg. Lektoren som hadde lagt kommentarer som «Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!» ut i sitt statusfelt har en lukket profil. Journalisten spør så
"hva om noen studenter likevel skulle få innblikk i statusene dine og tolke seg frem til at dette gjelder dem?"

Mitt svar ville vært det opplagte: det finner de ut når de ser at de har fått karakterene E eller F. Disse karakterene er det samme som å si det lektoren har skrevet i sitt statusfelt. ("E" for "elendig" og "F" for "fiasko", som jeg bruker å si.) Karakterstatistikken er offentlig, og der står det klart og tydelig at noen studenter er late eller udugelige - for rent bortsett fra uflaks er det de mest sannsynlige forklaringene på dårlige karakterer. Ennå har ikke studentrepresentatene rykket ut med "forkastelig" eller "henger ut studenter" om karakterstatistikken, men det kommer kanskje?

Ikke bare er ingen student identifisert i oppdateringene, og det er heller ikke lektorens egne studenter dette dreier seg om. De personer som har levert besvarelsene er (går jeg ut fra) identifisert som et nummer. Det er også verdt å merke seg at uttalelsene i statusen dreier seg om besvarelser og ikke om studenten spesielt eller studenter generelt.

Pressens Faglige Utvalg, PFU, mener det er lov å gjengi lukkede statusoppdateringer på Facebook, mens Facebook selv mener det motsatte. Her er jeg på Facebooks side for en gangs skyld. Det man sier til en nærmere avgrenset gruppe bør man slippe å finne igjen på førstesiden av landets aviser kort tid etter.

Det er naturligvis grunn til å advare mot uvettig bruk av sosiale medier, men det er også grunn til å advare mot uvettig og hysterisk overfortolkning av statusoppdateringer, samt mot trangen til å innta offerrollen ved det minste påskudd. Det påhviler også mottaker et ansvar i enhver kommunikasjon til å tolke det som formidles ut fra den kontekst der det ytres. Som jeg skrev i første setning: her er vi alle amatører - tydeligvis også noen av landets seriøse aviser.

Uklemt professor

Dagen gikk uten at jeg ble klemt av noen studenter, så for min del var denne "klem en professor-dagen" oppskrytt. Det var den antakelig rundt omkring også, men tanken som ligger bak er god. Det er den personlige kontakten som teller. De som har argumentert hardt for forelesninger på podcast og slikt tar frykelig feil.

Jeg var svært heldig som studerte på Dragvoll, AVH, Trondheim - det som er NTNU i dag. Den gangen, på 80-tallet, var det få studenter og kantinen var felles. Det var mye kontakt mellom studenter og lærekrefter, og jeg lærte mye på kantinen. Studenter på ulike nivå, samt førsteamanuenser og professorer satt sammen og spiste og drakk kaffe. For meg, som var engelsk-student i flere år, var det særlig velkomment å praktisere språket med native speakers blant både lærekrefter og studenter.

Ved ved University of Warwick var jeg PhD student, men også der var det nær kontakt mellom studenter og ansatte. Alle var på fornavn, og folk kom inn på the common room for å få en god diskusjon om Heidegger, siste plata til en eller annen, politikk eller Hume. Ansatte såvel som studenter. Og så hadde vi The Philosophy Society som hadde talere utenfra eller innenfra, og der diskusjonene gikk hardt men med humør. Her er nok kulturforskjellene mellom Norge og Storbritannia mer påtagelige. Særlig i filosofi er det viktig å bryne seg gjennom diskusjoner, for filosofer som ikke kan diskutere er ikke dugende.

Her i Bergen er det få treffpunkter, og studentene forekommer meg mer sjenerte for å ta kontakt enn det vi var. Bortsett fra Ex. Phil. er ikke forholdtallene mellom ansatte og studenter avskrekkende. Det som mangler er møtepunkter og de tilhørende holdningene. Skolestilenes konklusjon om at "her trengs det en bred holdningsendring", er ikke så lett å få til i praksis.

Men klemming er et sidespor. De professorer som legger opp til klemming av studenter havner fort i trøbbel!