Suss og klem - ikke noe for oss

Jeg har lenge visst det, men nå viser forskningen det også: vi er ikke komfortable med å susse og klemme på mer eller mindre fremmede mennesker. Et håndtrykk er nok. Det gjør susen. Det er bare i den innerste familiekretsen, med foreldre, partner og barn, at vi er komfortable med noe mer. Og "vi" er ikke bare jeg og mine like "stive" nordboere, men et solid flertall i fem forskjellige land inklusive sydeuropeiske. Det gjorde liten forskjell om respondentene var fra Finland, Frankrike, Italia, Russland eller Storbritannia. Så "oss" i tittelen på oppslaget kan vel representere "oss mennesker"?

Studien er publisert i et av de høyest rangerte tidsskriftene, så det er skikkelige saker og ikke bare noe synsing. Selve studien er her, og bildet under er fra selve studien og ikke laget av Daily Mail som det over.

Så hva har dette å si for oss? Det betyr at den skikken som har spredd seg også her nord, med å kysse og klemme folk (til og med første gang du treffer dem), ikke har noe for seg. Alle syns egentlig det er ubehagelig, men vi gjør det likevel siden noe annet får oss til å framstå som kalde fisker.

Det var vel på nittitallet dette slo inn her nord for fullt. Jeg omgikkes venner og kjente fra (særlig) Italia og andre sydeuropeiske land, og var litt forberedt på dette. Men ikke forberedt på hvor fort denne skikken skulle spre seg.

Kanskje det er på tide å avvikle den? Et håndtrykk er nok? Med mindre vi er veeeeldig godt kjent (mistenkelig godt kjent) eller i familie?

Uklemt professor

Dagen gikk uten at jeg ble klemt av noen studenter, så for min del var denne "klem en professor-dagen" oppskrytt. Det var den antakelig rundt omkring også, men tanken som ligger bak er god. Det er den personlige kontakten som teller. De som har argumentert hardt for forelesninger på podcast og slikt tar frykelig feil.

Jeg var svært heldig som studerte på Dragvoll, AVH, Trondheim - det som er NTNU i dag. Den gangen, på 80-tallet, var det få studenter og kantinen var felles. Det var mye kontakt mellom studenter og lærekrefter, og jeg lærte mye på kantinen. Studenter på ulike nivå, samt førsteamanuenser og professorer satt sammen og spiste og drakk kaffe. For meg, som var engelsk-student i flere år, var det særlig velkomment å praktisere språket med native speakers blant både lærekrefter og studenter.

Ved ved University of Warwick var jeg PhD student, men også der var det nær kontakt mellom studenter og ansatte. Alle var på fornavn, og folk kom inn på the common room for å få en god diskusjon om Heidegger, siste plata til en eller annen, politikk eller Hume. Ansatte såvel som studenter. Og så hadde vi The Philosophy Society som hadde talere utenfra eller innenfra, og der diskusjonene gikk hardt men med humør. Her er nok kulturforskjellene mellom Norge og Storbritannia mer påtagelige. Særlig i filosofi er det viktig å bryne seg gjennom diskusjoner, for filosofer som ikke kan diskutere er ikke dugende.

Her i Bergen er det få treffpunkter, og studentene forekommer meg mer sjenerte for å ta kontakt enn det vi var. Bortsett fra Ex. Phil. er ikke forholdtallene mellom ansatte og studenter avskrekkende. Det som mangler er møtepunkter og de tilhørende holdningene. Skolestilenes konklusjon om at "her trengs det en bred holdningsendring", er ikke så lett å få til i praksis.

Men klemming er et sidespor. De professorer som legger opp til klemming av studenter havner fort i trøbbel!