Hvordan ser overmot ut?

Det er bare å ta en titt på Oslo Børs - eller hvilken som helst annen børs forsåvidt. OBX handles på nivåer som høsten 2017. Da var utsiktene gode, og oljeprisen cirka det doble av i dag. (Bildet: E24.no) 

Nå står mye av norsk økonomi stille, og registrert ledighet er på ca. 13%. Hvordan denne krisen vil spille seg ut vet ingen, men Verdensbankens mest positive scenario sammenligner med kollapsen tidlig på 30-tallet. Men på coronatidens Titanic - Børsen - går festen videre. Hvorfor?

En forklaring er at de som handler på Oslo Børs (og andre børser) ikke har forstått hva som skjer, vil skje, og hvor lenge det vil ta. Alle sliter jo med det, men de fleste har ikke ansvaret for så store penger. 

En annen forklaring, som jeg mistenker sterkt, er at aksjemarkedene har mistet kontakten med den reelle økonomien. At noen betaler for Norwegian-aksjer, for eksempel, er vel et eksempel på det. Jeg er glad i Norwegian, men selskapet har ingen fremtid i en verden der 90+% av flytrafikken står, og der vi må se for oss minst 6 måneder - kanskje mye mer - av sterke reiserestriksjoner over hele verden. Da har ikke et overbelånt verdensomspennende lavprisselskap som hadde store problemer før pandemien noen sjanse i det hele tatt. Jeg kommer til å savne dem. 

Hvorfor har det mistet kontakt med realøkonomien? Min forklaring er billige penger. Når realrentene er på null eller negative mister man fotfestet. Investeringer har ingen kostnader lengre, og pensjonsfond som må vise til avkastning kan ikke bruke renteistrumenter som obligasjoner. De MÅ investere på børsen, og håpe det beste. Alternativene eksisterer ikke. Dermed har man et slags pyramidespill der de siste investorene håper det kommer flere idioter bak dem. 

Verken politikere eller sentralbankledere har hatt mot til å sette rentene ordentlig opp, og for å unngå kollapsen til Finanskrisen har man fortsatt grunnene til at den kom. Bankene er mer solide enn i 2008, men både stater, selskaper og husholdninger er - jevnt over - overbelånt og uten noen buffer for dårlige tider. Og få tider har vært så ille som den vi er på veg inn i. 30-tallet har vært nevnt, men i England går man tilbake til 1700-tallet for å finne en parallel. 

For min del har jeg for første gang siden ca. 1990 ingenting i aksjemarkedet. Jeg har tjent godt på det, men jeg solgte meg ut 2/3 i fjor på denne tiden da jeg ikke skjønte noe av prisingen (og prisene gikk videre opp) og resten solgte jeg da Coronaen slo til. Nå er kursen nesten 750 (på OBX). Jeg kjøper i alle fall ikke noe som helst med mindre den kommer ned mot 500.

Kanskje krisen kan oppnå en, eller begge, av to ting: At aksjemarkedet våkner og skjønner at prisingen må ha noe med selskapenes verdier og inntjening å gjøre, eller at det blir tydelig for alle at det har blitt et pyramidespill. 

Samlet gjeld

Vi vet at den norske staten, særlig gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU) er rik, og at norske husholdninger er blant de mest forgjeldede på planeten. Men hvordan står det til sånn samlet sett? Ikke så bra.

Grafen over fra McKinsey forteller sitt (klikk på bildet for å gjøre det større). Den vertikale aksen forteller om den totale gjeldsutviklingen i et land fra 2007 til 2014, mens den horisontale forteller om total gjeldsgrad relativt til nasjonalproduktet. Som vi ser har ikke gjelden i Norge vokst så fryktelig etter finanskrisen, men det totale nivået er langt høyere enn vi liker å tro. Land som Tyskland og USA er mindre forgjeldede - totalt sett - enn Norge. Bare fem land har klart å krympe den totale gjelden i perioden. Og legg merke til Kina: der er det store - og negative ting - på gang!

Grafen under forteller om utviklingen totalt sett i verden fra 2007 til 2014. Den viser i klartekst noe jeg tidligere har pekt på her på bloggen: etter finanskrisen har ikke gjeldsproblemene blitt løst. De har blitt forverret. På verdensbasis er økningen i gjeld på svimlende 57 billioner dollar, eller 456 billioner kroner. Det er altså bare økningen. I forhold til de glade dagene fra årtusenskiftet og til finanskrisen, har både bedrifter og regjeringer økt sin gjeld fortere etter finanskrisen, mens husholdnignene og finanssektoren har tatt det litt mer med ro. Men gitt at det knapt er vekst å spore, går situasjonen fra vondt til verre for alle sektorer.

Land har altså ikke klart å låne seg ut av problemene, og deflasjon (fallende priser) er en utfordring svært mange steder. Ufattelige mengder med penger har blitt pøst ut, men etterspørselen har blitt liggende i dvale. I Nord-Europa, sier rapporten, er utfordringen gjelden i husholdningene og husprisene. Norge er ikke noe unntak.

Det som trengs er nye måter å betjene gjeld, og det er neppe noen vei utenom lave renter. Vi som har penger i banken går skrinne tider i møte. Men også andre aktiva vil miste verdi, for det må foregå en overføring fra de som har lånt ut til de som har lånt. Vanlige måter å betjene gjeld på fungerer ikke. Det betyr kollaps i aksje- og eiendomspriser. Det er slikt som ikke skjer gradvis men som plutselige hendelser.

Det er alltid ubehagelig. Men nå er dere advart.