Luksuschampagner

Krug Grande Cuvée Brut NV kr 2580

Duft av marsipan, tørket frukt og ingefær. Stilen er friskere enn sist jeg smakte Krug NV, men kombinasjonen med smaksdybde av de sjeldne gjør vinen til en vinner hver gang. I munnen er det som vanlig nøtter og honning som slår inn. Krug legger ikke om kursen uten å sikre seg at dette utgjør en framgang som fansen vil sette pris på. Grepet i munnen er som et kjærtegn, man har en sømløs balanse mellom elementen og en sjelden harmoni. Prisen er dryg, men det er utrolig nok valuta for pengene. 

Med årgang 2016 som base (Edition 172), en årgang med godt om enn ikke overstadig rykte, selv om frost og hagl var en faktor. Pinot Noir gjorde det bedre enn Chardonnay. 50% Pinot Noir, 35% Chardonnay og 15% Pinot Meunier. God å drikke nå, men holder også lenge med erfaringsmessig svært god utvikling på flaske. ★★★★★

Dom Perignon Brut 2015 kr 2500

Dette er også en svært god vin. Bevares. Men den lider av å komme etter Krug i min smakererekkefølge. Moderat duft. I munnen er den lett på foten, men med noe dybde, og epler/sitrus slår inn i munnen. God lengde, men den utmerker seg ikke på noen særlig måte. Årgangen blir regnet som bedre enn 2016, som dominerer vinen over. En mer alminnelig stil enn Krug, som jo har sin spesielle stil tross omleggingen. ★★★

Begge disse vinene er altså svært dyre, og bare en av dem er et godt eller topp kjøp. Det spiller kanskje ikke så stor rolle for Dom Perignon? Dette er jo ikke bare vin, men også symboler på luksus og merkevarer. Uten at jeg har noe som helst empirisk grunnlag for det, så tror jeg vel at Dom Perignon har et vel så solid "brand" som Krug. 

Disse vinene ble smakt på Vinmonopolets smaking for ansatte og journalister i Grieghallen 14. oktober med glassene som var stilt til rådighet.

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene utgjør.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA 

Krug med alder

Krug 1985 (Magnum)
Denne vinen og den neste var slanter jeg fikk da jeg kom forsinket til selskapet grunnet en misforståelse. Dette var nok den vinen som hadde blitt varmest i mitt fravær. Man fornemmer at det er en flott vin, men som den framsto for meg var den litt lapp og slapp.

Krug 1981 (Magnum)
Frisk duft av tørket aprikos, i munnen er moussen avdempet men vinen har spenst og intensitet i fullt monn. Ettersmaken sitter lenge. Kraft, eleganse og harmoni. Det er en svært flott vin. Minnerik.

Krug 1966
Korken måtte trekkes ut, og dette har blitt en stille vin. Men stillest vann har dypest grunn - det kan i alle fall gjelde for modne champagner av dette kaliberet. Dufter malt og høy, og det jeg kjenner igjen som Krug-preget (en blanding av røyk, kaffe og nøtter). Det er mye liv igjen i vinen, og den har en harmonisk kraft som gjør enhver vinkjenner andektig.

(Foto: Gunnar Karlsen)

Krug Clos du Mesnil

Jeg har smakt Krug før, og jeg har smakt Clos du Mesnil før, men aldri har jeg betalt for gildet selv. Heller ikke denne gangen. Det er 24 karats generøsitet som gjelder, og da blir man ydmyk. Men over til vinene. (Foto: Gunnar Karlsen)

Krug Clos du Mesnil 1982
Duft av utetørket klesvask, blomster, litt kaffe i en typisk Krug-stil. I munnen går assosiasjonene til kniplinger. Som så mange riktig store viner er den både frisk og rik på en og samme tid. Rett og slett en fantastisk vin - som jeg har smakt på samme adresse før.
Regulær størrelse - 75 cl.

Krug Clos du Mesnil 1985
Svært burgundersk på nesen, men etter hvert kommer det et mer typisk Krug-preg med treverk og kaffe fram under det burgunderske. Smaken er lang og intens - den lever videre i munnen (dvs. nesen) helt til det kommer en ny vin. At man skulle få oppleve dette en gang til!
Dette var definitivt en magnum - det noterte jeg.

Jeg var i Clos du Mesnil i 2001. Ikke store vinmarken, egentlig (litt over 7 mål), men som navnet tilsier inngjærdet, og ypperlig eksponert. 1979 var første årgangen av Blanc de Blancs herfra, og den ble lansert i 1986. Vinmarken har vært brukt siden 1698 da muren også ble ferdig.

SN: Ekslusive viner

En kveld med gode venner, strålende viner og en generøs vert resulterte i inntrykkene under. Det vil være å ta det litt langt å kalle dem smaksnotater for ingenting ble nedskrevet der og da. Vinene var mange, og inntrykkene likeså, så i når jeg skriver dette i etterhånd er det mer de varige inntrykkene og bedømmelsene som sitter igjen.

Krug NV Champagne
Kjøpt samme dag av verten. God. Røyk og epler, utvikler seg godt i glasset og litt utover kvelden. Flott vin som ventelig er fra denne produsenten, men de siste slantene som gikk med var ikke like bra som:

Champagne Cuvée Winston Churchill 1999 (Pol Roger)
Jeg likte denne bedre, faktisk, og mer og mer utover kvelden når jeg kom over en slant. De som sist var bortom denne vinen skrøt av den.

Riesling Vendage Tardive 1988 (Hugel)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens portefølje. Dyp farge, og til å begynne med var den litt ram i ettersmaken. Moden vin, men pussig nok ble den bedre og bedre utover kvelden. Den siste slanten smakte jeg ca. to-tre timer etter at den ble åpnet, og da var det ingen bitterhet - men en sømløs fylde og et blomsterpreg over skifer i duft og smak.

Bernkasteller Lay Riesling Auslese GK 1993 (J.J. Prüm)
Her har jeg ikke så mye å si. Skikkelige saker og etter årgangen bedømt frisk og god Riesling. Litt svovelsniff, mener jeg. Ikke at det er helt ukjent når det gjelder denne produsenten.

Riesling Achleiten Smaragd 2002 (Prager)
Her gikk jeg rett på Chablis - trolig en Grand Cru ut fra en viss fedme. En av de andre gikk for Chenin Blanc på høyt nivå, mens alle vi andre holdt på Chablis. Min erfaring fra tidligere er at Achleiten ikke bryr seg så mye med druesorten - om det er Grüner Veltliner eller Riesling er underordnet, for det er vinmarken som manifesterer seg. Mineralsk. Utrolig mineralsk. Solid, nesten litt salt. Lang og intens. Achleiten og Prager er en kombinasjon som slår!

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)
Her var i alle fall min bedømmelse korrekt. Til å begynne med duftet den ost. Peccorino, for å være mer presis, men det "blåste av". I munnen fikk man en svært markant mintpreg, i tillegg til de mer kjente sitrus og mineralske tonene. Flott vin, men for ung. 2001 som jeg åpnet fra egen kjeller for en tid siden var strålende. Hvis oksidasjonen holder seg unna er det bare tiden som trengs for denne vinen også.

Goldert Clos St Imer La Chapelle Gewurztraminer 2005 (Burn)
Min begeistring for druetypen har vært lett å kontrollere. Jeg kan ikke fri meg fra at viner av denne druetypen (uten lang lagring) dufter intenst av min forlengst avdøde mormors badesalt. Intens og kjemisk roseduft. Men her er også syrene med, og vinen får en balanse som er sjelden kost for denne druetypen. Fyldig, så klart, og forførende. Ikke plump i det hele tatt. Produsenten er ikke å få i Norge, så min beholdning av Gewurztraminer i kjelleren vokser neppe ut over to flasker med det første. Satt som et skudd til vertens strålende utvalg av oster, forresten.

Château Margaux 1986 (Bildet)
Lite av lærebokens fiolduft, men en fantastisk kraft, dybde og harmoni her. Dette er saker man kan sitte og undres over en hel kveld. Det er også det man BØR! En fabelaktig vin som ikke på noe vis har nådd sitt optimum.

Jeg ble vinnerd for sent, eller har jobb i feil sektor og bransje, til å ha råd til å utvikle en forståelse av Bordeaux på dette nivået. Men det er ikke vanskelig å forstå at dette slår inn på den vinøse seismografen som et av de riktig store skjelvene.

Château Cos d'Estournel 1985
Flott vin, og mer eller mindre på sitt optimale sted i utviklingskurven (men Bordeaux på dette nivået er lenge i den fasen). Faller gjennom kvalitetsmessig i forhold til Margaux - men vinner på å være mer utviklet. Likevel: urettferdig å måtte stille i heat med Margaux 1986.

Chambertin Clos de Beze 2001 (Rousseau)
Første gang jeg har smakt vin fra denne vinmarken (også godt utenfor innkjøpslisten til offentlig ansatte akademikere). Litt vel mye eikepreg (high toast) til at jeg tar slår stiften, men dufter etterhvert mest av kirsebær og underskog. Fabelaktig smidighet, kraft og lengde. Flotte greier - og ingen tegn til årgangens slitenhet. Det er nok nivået som manifestererer seg.

Barolo Serralunga 1999 (G. Rosso)
Kom nok litt i skyggen av vinene over, dessverre, men ut fra "egne forutsetninger" var dette en moden og flott vin.

Château Doisy-Daene 2005 (Barsac)

Dette kan være en av de bedre søte viner jeg har smakt. Det ble etterhvert en god del viner, og det er ikke sikkert vi fikk konsentrert oss tilstrekkelig om alle. Særlig de siste.

D'Olivieros Verdelho 1988 (Madeira)

Jeg har ikke god nok peiling på vintypen til å yte denne noe som minner om rettferdighet, men god var denne også.

An embarrassment of riches, som man sier. Det var gode viner, og det kan være at jeg har glemt noe.

Heldigvis spyttet jeg som en Llama med mindre jeg spiste, så jeg kom greit fra det helsemessig. Men inntrykkene fra de tre siste rødvinene i uthevet skrift over slo effektivt i hjel alle muligheter for detlajerte minner av vinene etter.