Domaine Jamet Côte-Rôtie

Domaine Jamet Côte-Rôtie 2009

Klar og lys. Dufter bacon og litt rødfrukt. Lekker, frisk, lett og elegant. En strålende vin. ★★★★★

Domaine Jamet Côte-Rôtie 2014

Ganske uklar duft. Bløt og tilgjengelig i munnen. Løs i fisken og ukonsentrert. Skuffer stort i dette selskapet her. ★★

Også disse var dobbeldekantert en drøy time før smakingen. 

Senere årganger av disse vinene har vært på spesialslipp, og rives ut av kassene tross en pris tett på 1500 kroner per flaske. I sin tid var det 2001-årgangen som virkelig plasserte denne på kartet. I Norge i alle fall der noen rensket polene for den. Jeg fikk tak i noen flasker, og de var gode de. Bevares. Også noen andre årganger har vært innom min kjeller. På ett eller annet tidspunkt var også den årgangen inne på spesialpol til 3.500 kroner. 

Côte-Rôtie 2015

Villard Côte-Rôtie Le Gallet Blanc 2015

Sjenert nese. Lite å finne når man lukter på den, til tross for at denne - som alle vinene denne kvelden - var dobbeldekantert. I munnen er det fruktfylde og harmoni, i en velintegrert pakke. Flott munnfølelse, og konklusjonen er en harmonisk vin på den fruktige siden. Ikke noe galt i det. 2020 koster 706 kroner om du vil legge den i kjelleren, og er nok det beste kjøpet av disse når hundrelappene flyr så lett. ★★★★★ 

Guigal Ch. d'Ampuis Côte-Rôtie 2015

Dufter rødfrukt. Elegant og intens i munnen, men kanskje litt i overkant eiket. Men det er kritikk på et høyt plan, for denne vinen er det seriøst vanskelig å spytte. Nyere årganger koster mye. 2019 klokker inn på 1369 kroner. ★★★★

Jean Luc Jamet Côte Rôtie Terrasses 2015

Dette er den klart mest Syrah-typiske av disse tre vinene, med høytonet rødfrukt og furunål. Ren og lekker vin. Elegant. Nesten lett. 1050 kroner koster siste utgave på polet. ★★★★★

Årgangen ble vurdert til å ha høyt potensiale, selv om den senere ble litt overskygget av 2016 og 2017. Nøkkelen ligger i å få friskhet i den velutviklede frukten. De tre vinene i denne flighten var ganske så forskjellige, men alle var gode på sin måte. Tross dette er prisen på de nyere årgangene såpass stiv at jeg neppe legger inn noen bestillinger. 

Stjernene, der fem er maksimum, må tolkes vidt og velvillig.  

Jamet mot Jamet

Disse notatene er fire år gamle, men de kan jo være av interesse likevel. Brødrene Jamet, Jean-Luc og Jean-Paul, skilte vinmessig lag i 2013 og delte på de 16 hektarene med vinmark, og kanskje kan Côtes du Rhône vinene deres fortelle noe om stilretningene de har lagt seg på? Domaine Jamet hadde høy status som en av de beste produsentene av Côte-Rôtie, og jeg husker 2001-årgangen som en vin kjennerne kastet seg over og kjøpte opp som om livet skulle avhenge av beholdningen av denne vinen. (Sist inne på polet til 3.000 kroner mer enn da den ble sluppet.) Det var Jean-Luc som gikk ut av familiefirmaet og etablerte et nytt selskap med halve vinmarkene som de to til da hadde drevet. Vinmonopolet har visst bare Jean-Lucs viner nå. 

Jean-Luc Jamet Côtes-du-Rhône 2016

Dufter stram møbelpolish og litt skogsbær, samt noe vanilje (fra eik, tipper jeg). Medium fyldig i munnen, ja kanskje litt smal til og med. Kanskje den mest "moderne" av disse to. 

Domaine Jamet Côtes-du-Rhône 2016

Ligner på vinen over, og det burde vel ikke overraske, men kanskje litt mildere i stilen. Litt lysere, og den har mindre både eik og aroma. Det er bæraroma av litt mer uklar art, kanskje med litt reduksjon, men vinen er fokusert, slank og lekker. 

Konklusjonen? Basert på et svært tynt grunnlag er det Jean-Luc som produserer vinen noe mer enn broren. Begge vinene er gode, og noe mer grunnlag trengs for å trekke pålitelige konklusjoner.