Kjellerviner i mai

Den første er knapt verd navnet i tittelen, for den har ikke vært i kjelleren mer enn noen få måneder.

Henri Boillot Bourgogne Blanc 2011
Kjøpt i februar. Her har vi en fullverdig hvit burgunder - klart den beste årgangen av denne vinen jeg har smakt (mener å huske at jeg drakk 2007 som den første). Balansert og integrert vin, og rundere og også mer elegant enn tidligere årganger. Sitrus, nesle, krydder, ørlite smør/nøtter, men både frisk og rund. Mindre intens, selvsagt, enn premier cru viner - og korket med plast. Ikke noe lagringsprosjekt, men en meget god hvit regionalburgunder. Kostet rundt 250 kroner om jeg ikke husker feil.

2004 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs
Min siste flaske av denne - og det er all grunn til å sørge over det. Her er det duft av skifer, honningmelon og mandariner - samt et bredt spekter av andre dufter. I munnen er det en kjølig eleganse som fanger oppmerksomheten. Det ligger et preg over vinen av stål og kalk, og det er svært vanskelig å ikke forsyne seg mer og mer. Kort og godt en fabelaktig vin, som etter ti år er på høyden. Kanskje. CellarTracker.com gir den fram til 2014 - men jeg er helt sikker på at det er minst ti år for lite. (Årgangen er feil, men denne vinen får likevel pryde innlegget.)

2008 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots
Denne smakte jeg hos produsenten i 2011, og den fikk sin omtale her - og da fryktet jeg at Moestue ikke tok den inn. Heldigvis ikke noe grunnlag for det. Jeg smakte denne først rett fra flasken, og den var elegant men lite substansiell. Aroma av jordbær og noe jordling. Fin vin, men ikke så spesiell som jeg hadde ventet meg ut fra smakingen hos produsenten. Så tok jeg den ut fra kjøleskapet etter noen dager under vakumkork, og den duftet ytterst besnærende av edelt treverk, kirsebær, og - ja - hva skal man si? En essens av noe helt vidunderlig. Altfor kald, men likevel aromatisk i ørtende potens. Med mer tid i glasset blir den både mer interessant og ikke minst lengre.

Den koster fattige 405 kroner, og fortjener betydelig oppmerksomhet.

1996 Lanson Champagne Gold Label Brut
Nest siste flasken av denne årgangen. Den holder koken, og har ikke blitt særlig mørk i fargen heller. Flott vin.

1999 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Siste flasken av denne vinen - og det kan være like greit. Den har vært underveldende, og det ble bekreftet på Chianti-smaking i Vitis i vinter. Men rett skal være rett: dette var nok den beste flasken av mine fire. Dyp farge med antydning til bruning, duft av lær og litt kirsebær, samt noe edelt treverk. Rimelig grei ettersmak - og passende følge til biff med asparges og ovnsbakte grønnsaker.

2009 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles
Her er det bare å gi seg ende over. Duft av sitrus men først og fremst mandler uten skall. Frisk, men likevel fyldig og med lang ettersmak. Det er synd og skam at disse vinene ikke importeres til Norge lengre. Denne var kjøpt i Paris i fjor høst, og kostet meg rundt 170 kroner. Jeg hadde gladelig betalt dobbelt.

Hvit burgund 2008 og 2010 - del II

Første del av smaksnotatene fra denne smakingen sto her, og lenken til innkallingen på Vitis-sidene finner du her. De produsentene som fikk egen omtale i forrige innlegg vil ikke bli videre omtalt her.

St-Aubin 1er Cru Le Charmois 2010 (F Carillon)
Mineraler, gule frukter og sitrus. Lukker seg faktisk litt på andre nesen (når du dufter i glasset etter å ha snurret på det). Flott i munnen også, med mer sødme enn nesen gir bud om, og fin fylde. Lengden er også bra, og det er syrene som dominerer her. I denne sammenhengen er prisen svært god: kun knappe 250 kroner. Smakingens beste kjøp - uten at det hjelper noe nå når den er utsolgt.

St-Aubin 1er Cru Les Murgers des Dents de Chien 2010 (V Girardin)
Skifer, gule frukter (a-la modne stikkelsbær), mye som vinen over, men uten den samme fylden og lengden. Til gjengjeld er prisen nesten hundre kroner over.

(Skikkelig stor produsent med en betydelig negociant-virksomhet. Nå flyttes fokus over på egne eiendommer som har vokst på basis av pengene fra negociant-virksomheten til 22 hektar. Dette er en av produsentene som har slitt med oksidasjon, men det er et nytt regime nå med tidligere plukking for å få mer syre, mindre ny eik og batonnage, samt at druene knuses før de presses.)

St-Aubin 1er Cru Les Murgers des Dents de Chien 2008 (H Lamy)
Ganske stum og svært lys - antakelig tidlig i utviklingen. Man kan ane kalkmineraler og sitrus, men den blomstrer opp når den kommer i munnen med florale (sic) toner, flott fylde og ikke minst intensitet. Hengler lenge på syrene.

(Lamy har også slitt med prematur oxidering til og med 2005 i alle fall. Det er uklart om de har begynt med noe nytt regime. De er kjent for å plukke litt "motstrøms", og for å ha større fat enn vanlig - med 300 liter og 600 liter i skjønn forening. De planter tett, og en del av vinmarken Derrière Chez Eduoard er plantet dobbelt så tett som de andre, med 28.000 planter per hektar. Denne vinen har fått svært mye skryt.)

Vinene fra St-Aubin var den store positive overraskelsen denne kvelden, og man kan jo lure på grunnen til det. Kanskje er det at den har kommet litt i skyggen fra de "store" naboene, og at produsentene derfor satser på å lage viner som viser seg fra en forekommende side ganske tidlig?

Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrieres 2008 (Sauzet)
Dette var nok smakingens beste vin. Mineraler og gule bær, flott fylde og intensitet. Lengde også. Lekker, lett, elegant, smidig og harmonisk. Knallvin, med andre ord, som jeg sikret meg et par av da de kom.

(Sauzet har sluttet med batonnage, de svovler fra 2004 mye mer enn før, og de har begynt med flasker med høyere hals for at de nye og bedre korkene skal sitte bedre. Hjelper det? Jeg håper i alle fall det!)

Puligny-Montrachet 1er Cru Les Folatieres 2008 (F Carillon)
Her er det gule frukter og fin fylde, men det er noe muffens. Snev av kork kanskje?

Puligny-Montrachet 1er Cru Clos de la Moucheres 2008 (H Boillot)
Reduktiv duft av gummi, men den er lekker, fyldig og harmonisk i munnen. Men den er intens også. Flott vin, for den gikk av seg gummien etter hvert. Denne vinmarken er en del av Perrieres, og et monopol for Henri Boillot.

Meursault 1er Cru Charmes 2010 (A Jobard)
Høytonet sitrus og undertoner av nøtter. Lekker, men litt anonym. Det er godt håp om at den vil bli mer ekspressiv med tiden.

(Det ryktes om at man her har lagt om kursen mye de siste årene for å unngå prematur oxidering, og det håper jeg for det er en av de få produsentene jeg kjøper hvit burgund fra. Blant annet har de helt sluttet med batonnage.)

Meursault 1er Cru Genevrieres 2008 (Jadot)
Lekker, svært god lengde på syrene. Meursault-signatur med smør og nøtter, men her er det også mye eikebruk. Det dufter etter hvert mye karamell. Dette var smakingens dyreste vin med 700 kroner beint.

(Jadots hvite holder jeg meg unna. Det er lite som tyder på at de har lært noe av premox-problematikken, og vinene oxer til og med opp til 2008-årgangen. De senere har vel bare ikke rukket å komme dit ennå.)

Hvit burgund 2008 og 2010 - del I

Her kommer første del av smaksnotater fra Vitis' smaking med hvite burgundere fra årgangene 2008 og 2010 som ble holdt 12. mai i år, og der jeg ledet smakingen. Neste del kommer om noen dager.

Meursault 2010 (H Boillot)
Røyk, svovel, litt sylskarp sitrus. Elegant og syrlig i munnen, og den henger lenge på syrene. En vin laget i en ganske brutal stil. Prisen ligger rundt 450 kroner.

(Henri Boillot er broren til Jean-Marc, og kjøpte ut søskenene og driver nå det som var farens Volnay-baserte virksomhet. Han er en av de få som sorterer druene også i vinmarken med et flyttbart trie-bord. Det er også en maison-virksomhet som ble startet i 1995 med i dag ca. 90% hvite viner). Han bruker overhode ikke batonnage for 1er cru og over på grunn av oksideringsfaren.)

Meursault 2010 (J-M Boillot)
Dufter sitronterte, klar og distinkt duft, men mer avrundet og Meursault-typisk i munnen. Blir løs i finishen, og den forsvinner litt totalt sett i andre del av smakskurven.

(Jean-Marc er Pommard-basert med egen virksomhet fra 1985 med delvis arvet [Bestemor Sauzet], Volnay og Pommard fra bestefar, og delvis innkjøpte marker. Batonnage en gang i uken.)

Meursault Les Luchets 2008 (Roulot)
Her dufter det stikkelsbær i en litt "høytonet" stil. Ikke Sauvignon Blanc på noe vis, men de har jo ikke monopol på stikkelsbæraromaer. Ren, lekker og fokusert i munnen. Fin lengde, og flott fylde. Klart den beste i denne første Meursault-flighten. Roulot har en høy stjerne i Burgund, og her får du ikke mye vekslepenger på 500-lappen!

(Denne, som neste vin, er ikke 1er cru men lieut dit viner. Vinmarkene har navn, men ikke noen høyere formell status enn vanlige landsbyviner. Denne marken ligger mot Auxuy-Duresses nord-vest i kommunen. Jean-Marc Roulot var skuespiller før han slo seg på vin. Stilen er ren og klar, og erfaringene tyder på at hans viner er svært lite utsatt for prematur oksidering.)

Meursault Clos du Cromins 2008 (P Javillier)
Ganske lik den forrige vinen, men er nok rundere og mer "nøttete" og mer lærebok-Meursault. Men med tid i glasset får også denne vinen mer fokus. Vinen koster "bare" 355 kroner.

(Patric Javillier er tilhenger av lang elevage, og hyperoksiderer mosten for å unngå prematur oksidering, men sier ikke noe om det på nettsidene.)


Puligny 2010 (F Carillon)
Dufter eik, valnøtt og sitrus, mens sitrusen tar mer over etter tid i glasset. Frisk og lekker i munnen, men ikke særlig lang.

(Familien har dyrket vindruer i Puligny siden 1632. I 2009 kom det oppdeling av eiendommen mellom brødrene Louis og Francois. De har tidligere hatt mer enn sin andel av oksiderte viner, men fra 2004 ser det ut til å ha blitt orden på sakene. Fra 2005 økte de mengden fri sulfitt (SO2) fra 35 ppm til 50 ppm.)

Puligny 2010 (H Boillot)
Litt stum på nesen, men man aner et snev av sitrus. Mer "trøkk" i munnen i denne vinen enn den over, rett og slett mer substans. Ettersmaken er også lengre, og så koster den da også 140 kroner mer enn vinen over.

Bourgogne Blanc 2008 (Dom. Leflaive)
Et klubbmedlem mente at det var for galt at vi ikke hadde noen viner fra Leflaive med i smakingen, og bidro generøst med denne til smakingen. Dypest farge av disse tre, og aroma av gule frukter (ikke noe galt i det!), og lengden er god. Den er rund og sjarmerende.


Chassagne-Montrachet 2010 (Niellon)
Snev av eik og noe brent. Mellomfyldig, og grei lengde. En riktig fin vin.

(Her er en ny generasjon på vei til å ta over eiendommen. De presser hele klaser, bruker 20-25% ny eik, og omstikker bare rett før tapning.)

Chassagne- Montrachet 1er Cru Clos St Jean 2010 (F Carillon)
Sitrus og hvite blomster. Flott fylde, men den blir for kort i ettersmaken. Etter tid i glasset kommer en klar sviske-aroma (ja, jeg vet at det ikke passer inn i sjablongene her, men jeg sier det som det er). Med tid i glasset får den også lengre ettersmak.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Ruchottes 2008 (Ramonet)
Svært rik duft med smør, vanilje og nøtter. Deilig vin med lekker syre og fin lengde. En storsjarmør i dette selskapet. Det skulle da også bare mangle, siden den koster omtrent det dobbelte av den første i flighten (som også er på lansbynivå).

(De har knapt hatt prematur oksidering siden 2002, kan det se ut som.)