Jeg klarer som oftest å holde meg saklig og rolig når noen sier "jeg liker nå best italiensk vin, jeg da". (Eller en annen nasjonalitet, men som oftest er det italiensk.) Jeg klarer ofte også å pense samtalen over på noe annet. Men av og til kan jeg ikke dy meg: Å si at man best liker italienske viner (eller de fleste andre nasjonaliteter) er som å orientere seg i bilmarkedet etter fargen: "Jeg kjøper bare blå biler, jeg da. De er de beste, mener jeg".*
For å fortsette min utblåsning litt til: For å holde oss til Italia - hva har en Primitivo fra Puglia til felles med en Nebbiolo fra Gattinara? Eller en masseprodusert "billigvin" fra Marche med en Barolo fra Mascarello (hvem som helst av de to)? Eller.... - listen kan gjøres lengre, men poenget må være klart. Et stort vinland som Italia, og de fleste andre egentlig, har et bredt sett med vinstiler, druer, kvaliteter og prisnivå. Ut over flagget og nasjonaliteten har de lite eller ingenting til felles. Annet enn hylleplasseringen på polet, selvsagt. ("Någon jävla ordning ska det vara...")
Og da kommer vi til den litt mer balanserte delen av innlegget.
Det er vanskelig å orientere seg i vinverdenen: å huske navn, årganger, smaker og etiketter. Hvis man ikke som jeg har brukt mye tid og ressurser på å orientere seg, smake, lese, lære og forstå vin, så er det rett og slett ganske forvirrende. Noe må man jo hjelpe seg med.
"Pinnevinen" - en vin med en liten pinne i en snor rundt halsen - har sikret seg et solid kundegrunnlag gjennom gjenkjennelighet. Vinen kan sikkert være god (det er en stund siden jeg prøvde den), men det unike ved pinnen rundt halsen gjorde det lett å kjenne deg igjen. Man slapp å forholde seg til rare og ukjente navn (for ikke å nevne lange og komplekse navn som for eksempel: "Markus Molitor Edition 4. Zeltinger Himmelreich Riesling Auslese** Feinherb 2005".# Det var så genialt med denne pinnen at en annen produsent/importør prøvde å kopiere den - men det ble forlik ved døren til rettsalen og pinnen forble unik.
Så hva skal en stakkar gjøre?
Mitt alternativ, altså å gå all in og bli vinnerd, er neppe aktuelt for så mange. Det å ta bilde av etiketten på en vin man liker og gjerne kjøper igjen, er noe mange praktiserer allerede. Mange pol har også informerte og dedikerte ansatte som gjerne hjelper. Jeg bruker dem jeg også - for sjansen for å ha full oversikt er liten for de fleste av oss.
En mellomløsning til det å kjøpe den samme vinen om og om igjen, eller å gi seg nerderiet i vold, er å kjøpe to flasker hver gang. En flaske man kjenner og liker, og en ny en. Gjerne fra samme området, eller samme druevariant fra et annet område. Eller noe helt annet, selvsagt. Ta gjerne noen notater. Etter en stund har du fått en del erfaringer, og mange av dem også systematiske. Du klarer dermed lettere å orientere deg på egen hånd. Det aller gøyeste er å samle venner og smake forskjellige viner mot hverandre. Kostnadene blir moderate, man lærer mer, og man har en gøy kveld.
* "Beste" er forskjellig fra "fineste". Begge bilene i husholdningen er for øvrig blå. Det er den fineste fargen på biler, jevnt over, og forskjellig fra de asfalt-fargene de fleste bilene har i dag.
# Som ikke blir noe bedre av at produsenten har en vanvittig bråte med søtningsnivå, stjerner, farger på kapsel osv. fra en og samme vinmark. It does my head in! Søk "Molitor" på Vinmonopolet.no, og fire og en halv side med treff (totalt 130 treff) er Molitors viner. Jeezzzes! Get a grip, Markus!
