Einstein and Eddington

Dette er vitenskaps-TV, men også et menneskelig og historisk drama. Einstein trenger vel ingen introduksjon, men Eddington er neppe kjent for det store publikum der ute.

Den korte introduksjonen er at Eddington sto for den første bekreftelsen på Einsteins generelle relativitetsteori. Han befant seg på øya Principe den 29. mai 1919 og tok bilder av den totale solformørkelsen. Teorien predikerte at gravitasjonsfelt bøyer lys, og ved denne formørkelsen kunne dette testes i praksis. Eddington var kanskje sin tids mest nøyaktige måler, men ikke bare det. Han var også avgjørende for å holde den vitenskaplige kommunikasjonen gående mellom Einstein i Tyskland og vitenskapsfolk i England i tiden rundt den store krigen.

Eddington var kveker og pasifist, og deltok ikke i krigen. Mye av dramaet her er knyttet til krigen, og det krigen gjorde med folk både fysisk og psykisk - ikke minst tilliten mellom sannhetssøkerne innen vitenskapen. Einstens notoriske skjørtejakt får også noe oppmerksomhet.

For meg, som er over gjennomsnitlig interessert i astrofysikk, er dette spennende saker - om enn ganske kjent fra før når det gjelder relativitetsteorien. Her er det kvalitetene som drama som avgjør - og det får bestått. Filmen gir innsikt, den er interessant - men den når ikke de store høyder.

Men Eddingtons målinger ble førstesidestoff verden over, og med god grunn. Hele vårt verdensbilde måtte revideres - og det på en måte som de færreste er i stand til. For Karl Popper ble det en skjelsettende opplevelse - et stjerneeksempel på falsifiserbarhet. Her har vi et drama som forteller historien rundt dette. Det burde være minst like sentralt i skolen som fortellingene i Bibelen.

Konklusjon - Anbefaling

Demokrati? Hva skal det være godt for?

Eller sagt på en annen måte: kan ikke opplyste og stabile diktatur være like greit?

Begivenhetene i Egypt i disse dager har, naturlig nok, fremkallt frykt for hva som kan komme i neste omgang i det mest folkerike arabiske landet. Mubarak har vært en stabil faktor i regionens politiske teater, mens muligheten for at Det Muslimske Brorskap får makten og omgjør Egypt til et slags Iran i Afrika ikke virker spesielt forlokkende på liberalt innstilte.

Folk på venstresiden, og jeg var en gang en av dem, har ofte gjort vestlig demokrati til noe relativt og ikke noe som passer for alle. Martin Jacques, en gang redaktør av Marxism Today, skrev for noen år siden: "The idea that Western-style democracy is universally applicable in the world today is mistaken: it is a product of a desire to impose our system on cultures which are quite different and which require an indigenous form of democratic process ... very distinct from our own.” Slik har marxister argumentert så lenge jeg husker. Sovjet-Unionens diktatur ble unnskyldt med at de hadde andre tradisjoner, og mange i dag mener at Kina må få beholde Kommunistpartiets maktmonopol. De er jo så mange der borte, det passer ikke så bra der. Demokratiet er fryktelig oppskrytt, er implikasjonen. Også personer på høyresiden, som Pat Buchanan og Samuel Brittan har uttrykt sterk tvil om demokratiet er så bra, egentlig, og særlig ikke i Midt-Østen: "Why would we want free elections in these nations if the inevitable result would be regimes far more hostile to our interests than the present governments?" (Buchanan)

Dette blir bare vestlige versjoner av diktatorenes egenerklæringer. De snakker om sin spesielle modell, og om stabilitetens velsignelser. Men der det ikke er lov å ytre, skrive eller organisere politiske syn som ikke stemmer med regimets, der hersker vilkårlig makt, undertrykkelse, nepotisme, korrupsjon og til slutt stagnasjon og tilbakegang: sosialt, kulturelt og økonomisk. Gleden over å få hull på byllen har vært til å ta og føle på i Tunisia og i Egypt, og er antakelig sterkere enn vi kan fatte vi som aldri har opplevd noe annet enn demokrati og ytringsfrihet.

Men har han ikke et poeng, da, Buchanan og forresten også andre "realpolitikere"? Nei, for diktatorer og maktmonopoler (som det kinesiske kommunistpartiet) har mye lettere for å gripe til krig, undertrykkelse og ufred enn demokratier. Folk verden over vil ha det samme: trygghet, mat, arbeid, familie, håp og kjærlighet. Krig og ufred kommer langt ned på listen. Totalitære regimer i Midt-Østen har kynisk brukt en felles fiende (Israel) til å befeste sin makt.


Demokratiet er ikke det beste fordi vi alltid finner de best egnede til å styre - det er best fordi det gir en grei måte å bli kvitt de dårlige politikerne og deres politikk. Det er Popperiansk falsifikasjonisme i politisk praksis. Stabilitet og trygghet i regionen kan bare komme fra demokratiske styresett. Det er en nødvendig, men neppe tilstrekkelig betingelse.