Lynda La Plante er en kvalitetsprodusent av krim der spenningen ligger vel så mye på det mentale planet som på action. Jeg har ikke lest noen av romanene, men mange av TV-produksjonene de har gitt opphav til har jeg fått med meg. Ikke minst gjelder det serien Prime Suspect med Helen Mirren i hovedrollen som Jane Tennison.
Denne TV-produksjonen ble da også naturlig nok sammenlignet med den velkjente serien, og den ble omtalt som dens 'younger, sassier successor'. Her er det en vesentlig yngre kvinne som står sentralt i politiets etterforskningsgruppe. Hun spilles av Kelly Riley, som helt klart er både (relativt) young og utvilsomt sassy. Riley er en god skuespiller, men jeg sliter med å tro på henne som politikvinne. Det er kanskje ikke noen ulempe, for en av trådene i fortellingen er at flere sliter med det.
Forbrytelsene som etterforskes er seriedrap på prostituerte som har felles MO, og her kommer en skuespiller i søkelyset. Det er Jason Durr, en skuespiller de fleste kjenner fra Heartbeat (eller "Hjartet på rette staden"), som spiller denne karen. Han dukker også opp i siste serien av Lewis, og jeg må tilstå at jeg har klassifisert han som just a pretty face. Ikke etter "Above Suspicion"! Det er Riley og Hinds som får navnene på omslaget, men det er Jason Durr som spiller begge av settet her.
Dette er veldreid og velspilt, men ingen whodunit. Jeg ser til min store glede at det er laget flere episoder med det samme teamet. Flotte greier!
Konklusjon - Klar anbefaling.
tirsdag 31. juli 2012
mandag 30. juli 2012
Røverkjøp
Det er få vintyper det kan være så store prisforskjeller på mellom butikker i Frankrike og Vinmonopolet som bordeaux. På "mitt" supermarked i Languedoc, Carrefour i Balaruc, har det vært svært gode priser på noen bordeauxer. Så også i år.
Château Camensac 2007
Denne klokket inn til omtrent en hundrelapp (13 euro), mens 2006-årgangen kommer på 260 på VP. Både årgangen og slottet antyder vel tidlig konsum, noe mitt møte med en 1996-årgang bevitner. Blyantspiss, fin fruktighet, men litt skranglete i strukturen. Passet likevel knallgodt til entrecôte med poteter og salat. Som bildet tyder på gikk det med to flasker, og begge var i god form.
Château Cantemerle 2009
Den første av de to flaskene jeg kjøpte av denne vinen var i nesten for god form. Jeg fikk dem for 27 euro flasken, omtrent 200 kroner. Det var en grei pris. For et år siden fikk jeg 2005-årgangen for to euro mindre. Den var forbløffende utviklet, mens den første av disse var både gniten og snerpete. Tross lufting og en lang aften ble den lite annet enn stram og utilnærmelig. Litt solbær og grafitt ble det, men først og fremst et angrep på munnhulen. Og så 2009 som skal være så fruktig og Parker-vennlig!
Den andre flasken var mer imøtekommende. Kanskje var det nesten to uker på kjøkkenbenken som gjorde forskjellen? I alle fall var det en annen og mer behagelig opplevelse. Ikke noe her som tyder på at de er noe annet enn "underperformers" i konteksten til vinområdet og årgangen, men i forhold til prisen var det helt fabelaktig.
Clamery L'Arnede 2010
Denne vinen vet jeg lite om. Druene vokste like ved der vi bodde, og den sto på bordet som velkomst fra eieren av huset. Produsenten er samarbeidende kooperativer som har "Clamery" som varemerke. Vinen var god, det kan jeg si, overraskende god til og med. Fruktighet med et klart urtepreg, god struktur og lang ettersmak. Skulle jeg ta en tur i butikken for å kjøpe vin ville jeg ikke nøle med å foreta et gjenkjøp! (Men skulle de selge i Norge ville jeg foreslå et navnebytte for å unngå ufred).
Château Camensac 2007
Denne klokket inn til omtrent en hundrelapp (13 euro), mens 2006-årgangen kommer på 260 på VP. Både årgangen og slottet antyder vel tidlig konsum, noe mitt møte med en 1996-årgang bevitner. Blyantspiss, fin fruktighet, men litt skranglete i strukturen. Passet likevel knallgodt til entrecôte med poteter og salat. Som bildet tyder på gikk det med to flasker, og begge var i god form.
Château Cantemerle 2009
Den første av de to flaskene jeg kjøpte av denne vinen var i nesten for god form. Jeg fikk dem for 27 euro flasken, omtrent 200 kroner. Det var en grei pris. For et år siden fikk jeg 2005-årgangen for to euro mindre. Den var forbløffende utviklet, mens den første av disse var både gniten og snerpete. Tross lufting og en lang aften ble den lite annet enn stram og utilnærmelig. Litt solbær og grafitt ble det, men først og fremst et angrep på munnhulen. Og så 2009 som skal være så fruktig og Parker-vennlig!
Den andre flasken var mer imøtekommende. Kanskje var det nesten to uker på kjøkkenbenken som gjorde forskjellen? I alle fall var det en annen og mer behagelig opplevelse. Ikke noe her som tyder på at de er noe annet enn "underperformers" i konteksten til vinområdet og årgangen, men i forhold til prisen var det helt fabelaktig.
Clamery L'Arnede 2010
Denne vinen vet jeg lite om. Druene vokste like ved der vi bodde, og den sto på bordet som velkomst fra eieren av huset. Produsenten er samarbeidende kooperativer som har "Clamery" som varemerke. Vinen var god, det kan jeg si, overraskende god til og med. Fruktighet med et klart urtepreg, god struktur og lang ettersmak. Skulle jeg ta en tur i butikken for å kjøpe vin ville jeg ikke nøle med å foreta et gjenkjøp! (Men skulle de selge i Norge ville jeg foreslå et navnebytte for å unngå ufred).
fredag 27. juli 2012
50 i juli
Jeg ble femti i sommer. Her er et bilde fra selve dagen som ble feiret i Sør-Frankrike. Samme dagen jeg ble født markerte Konrad Adenauer og Charles de Gaulle freden, etter tre store kriger mellom de to folk, i Reims i Champagne, og en storslått messe i byens fantastiske katedral. At denne markeringen falt sammen med min fødsel er selvsagt en tilfeldighet, men for meg knytter det ting sammen: historien, Europa og vinen. Hollande og Merkel (neppe like historiske figurer som de to fra 1962?) markerte også de femti i Reims samme dag som meg:
Uten sammenligning forøvrig: Fire dager senere, 12. juli, spilte The Rolling Stones sin første konsert i Marquee Club i London. Fire herrer var der for å markere de femti de også:
Bare tre av dem var med første gangen. Jeg legger derfor til et av de første bildene av gruppen, og anbefaler bildeserien i The Daily Telegraph.
La meg kort få legge til at en av de uventede effektene av å ha blitt et halvt århundre, er at et århundre ikke virker så uendelig lenge som det gjorde før. Historien har på et vis krympet for meg.
Uten sammenligning forøvrig: Fire dager senere, 12. juli, spilte The Rolling Stones sin første konsert i Marquee Club i London. Fire herrer var der for å markere de femti de også:
Bare tre av dem var med første gangen. Jeg legger derfor til et av de første bildene av gruppen, og anbefaler bildeserien i The Daily Telegraph.
La meg kort få legge til at en av de uventede effektene av å ha blitt et halvt århundre, er at et århundre ikke virker så uendelig lenge som det gjorde før. Historien har på et vis krympet for meg.
Alt var bedre før - i alle fall popmusikken
Det er ikke bare jeg som har blitt gammel: det var mer variasjon i musikken før. Da jeg leste artikkelen i lenken dukket plutselig "Sitting on a Fence" opp i min indre jukebox (se over: dobbelklikk gjerne). Jeg forstår god folk som er plaget av å høre stemmer, men for min del er jeg beriket over å ufrivillig høre mye musikk. I sommer har det særlig vært Stones "Sweet Black Angel" som har rullet og gått, i tillegg til Led Zeppelins "Ten Years Gone". Det er ikke nødvendigvis mine favoritter, og jeg har ikke den fjerneste ide om hvorfor akkurat disse sangene dukker opp når de gjør det. Det kan være en stemning, en assosiasjon, eller noe helt stokastisk som utløser det hele.
Men tilbake til artikkelen: Det er spanske forskere som har brukt arkivet "Million Song Dataset" med sanger fra perioden 1955 til 2010, og de fant at musikken har blitt høyere, og at variasjonen har blitt mindre. Vi som kjøpte våre første plater på 60-tallet har vårt på det tørre når vi hevder at musikken har blitt mindre variert. Akkorder, melodier og typer lyd viser et snevrere spenn enn før.
Moderne sanger har også færre instrumenter, og et smalere utvalg noter rett og slett. Det er kanskje derfor Brian Jones og hans sitar-klimpring dukket opp på min indre jukebox?
De spanske forskerne har også en oppskrift for å få eldre sanger til å høres mer moderne og nyskapende ut: færre instumenter, mer forutsigbar harmonisk progresjon, og fremfor alt høyere lyd.
Fri og bevare oss: Alt var bedre før!
onsdag 25. juli 2012
Den morsomste bok jeg har lest?
Stephen Piles The Ultimate Book of Heroic Failures er kanskje den morsomste boken jeg har lest, men jeg lo nesten på meg brokk også av den første boka.
Den består av et større antall fiaskoer. De kan ikke gjenfortelles med effekt, siden formen er en vesentlig del av bokas appell. Det hjelper også å ha evnen til å forme visuelle forestillinger, men først og fremst er dette ren komisk nytelse. Jeg utporsonerte den over lengre tid, for jeg ønsket at den aldri skulle slutte.
Konklusjon - Klar anbefaling
Den består av et større antall fiaskoer. De kan ikke gjenfortelles med effekt, siden formen er en vesentlig del av bokas appell. Det hjelper også å ha evnen til å forme visuelle forestillinger, men først og fremst er dette ren komisk nytelse. Jeg utporsonerte den over lengre tid, for jeg ønsket at den aldri skulle slutte.
Konklusjon - Klar anbefaling
tirsdag 24. juli 2012
Online igjen
To og en halv uke offline i Frankrike er over. Sukk!
Godvær hele tiden, med unntak av en regnbyge nær Chablis på turen ned fra Paris og til Languedoc.
En periode offline tror jeg er sunt for sjelen - i alle fall om jeg klarer å oppdrive en engelsk avis nå og da.
Men det jeg ønsket å formilde var i grunnen det samme som i fjor etter ferien (da katten min, og ikke beina mine, prydet innlegget): "Jeg regner med å være tilbake til vanlig blogging ganske umiddelbart, og det vil si nye innlegg annenhver dag i snitt."
Godvær hele tiden, med unntak av en regnbyge nær Chablis på turen ned fra Paris og til Languedoc.
En periode offline tror jeg er sunt for sjelen - i alle fall om jeg klarer å oppdrive en engelsk avis nå og da.
Men det jeg ønsket å formilde var i grunnen det samme som i fjor etter ferien (da katten min, og ikke beina mine, prydet innlegget): "Jeg regner med å være tilbake til vanlig blogging ganske umiddelbart, og det vil si nye innlegg annenhver dag i snitt."
torsdag 5. juli 2012
Val McDermid - The Retribution
I denne siste boka om Tony Hill og DCI Carol Jordan foregår det mye grusomt. Her også. TV-serien er såpass etablert at de færreste kan lese om disse karakterene uten å se for seg Robson Green og Hermione Norris. Blir dette den absolutt siste boka i serien om disse to? Det spør man jeg jo når man starter å lese, men jeg røper ikke noe om slikt.
Karakterene er kjente og etablerte, og dermed har forfatteren mer å spille på. Når også en av de skumleste av alle de skumle galningene fra seriens tidlige fase rømmer, og er fast bestemt på hevn, har McDermid mye å spille på. Parallelt med denne handlingen foregår det en serie drap på prostituerte i Bradfield som utfordrer kløkt og innsikt.
Dette er svært god underholdning, men den egner seg ikke for lettskremte.
Konklusjon - Klar anbefaling
Karakterene er kjente og etablerte, og dermed har forfatteren mer å spille på. Når også en av de skumleste av alle de skumle galningene fra seriens tidlige fase rømmer, og er fast bestemt på hevn, har McDermid mye å spille på. Parallelt med denne handlingen foregår det en serie drap på prostituerte i Bradfield som utfordrer kløkt og innsikt.
Dette er svært god underholdning, men den egner seg ikke for lettskremte.
Konklusjon - Klar anbefaling
Lewis 6 (DVD)
What's not to like: vakre, akademiske og historiske omgivelser. Gruoppvekkende mord. Svært gode skuespillere og intrikate plot. Oppskriften har vært den samme siden Morse, selv om man selvsagt savner John Thaw - og den klassisk musikken (særlig opera).
Serie 6 er ute på DVD, men disse episodene kommer trolig på norsk TV en eller annen gang. Det føles likevel godt å ha dem på plass i hyllen - en slags trygghet mot kvelder der kjedsomheten truer.
Det man også savner, kanskje, er en mer tydelig utvikling av karakterene. Laurence Fox som Hathaway har båret i seg et stort potensiale for utvikling - og kanskje enda mer i fortiden som kan komme aktivt inn i episodene. Det skjer ikke her, og han utvikler seg ikke noe særlig videre.
En annen kritikk er at et par av plotene ikke er helt overbevisende i alle detaljer. Men dette er kritikk på høyt plan, og svekker ikke min
Konklusjon - Klar anbefaling
Serie 6 er ute på DVD, men disse episodene kommer trolig på norsk TV en eller annen gang. Det føles likevel godt å ha dem på plass i hyllen - en slags trygghet mot kvelder der kjedsomheten truer.
Det man også savner, kanskje, er en mer tydelig utvikling av karakterene. Laurence Fox som Hathaway har båret i seg et stort potensiale for utvikling - og kanskje enda mer i fortiden som kan komme aktivt inn i episodene. Det skjer ikke her, og han utvikler seg ikke noe særlig videre.
En annen kritikk er at et par av plotene ikke er helt overbevisende i alle detaljer. Men dette er kritikk på høyt plan, og svekker ikke min
Konklusjon - Klar anbefaling
onsdag 4. juli 2012
Roagna for hverdagen (nesten)
Flere viner fra smakingen med Roagna - denne gangen de noe rimeligere utgavene. Bortsett fra den siste, da, som jeg ikke vet har vært i salg i Norge i det hele tatt. Kartet over: Langhe, i provinsene Cuneo og Asti.
Dolcetto d'Alba 2010
Fiolette toner, noe som vanligvis indikerer en ung vin. Det stemmer jo. Dype toner i duften, virker "kjøttfull". Men det er noe som ikke stemmer her. Alt skjer liksom i fronten av munnen, og vinen liksom forsvinner etter midtpartiet. Null ettersmak. Typisk pastavin.
Barbera d'Asti Selezione Luca Roagna 2010 kr. 145
Fine høye toner av rødfrukt - mest i retning tranebær. Lysere enn Dolcettoen, og strukturen er også frisk, lett og fin. Kommer fra venner av Luca i Asti, og denne cuveen lages bare for det norske markedet. Den er jo mye billigere enn Barberaen under, og selges også i en BiB til ca. 390 kroner.
Barbera d'Alba 2006
Dufter overmoden banan og litt murstein. Som Dolcettoen er denne også ganske "frontal", men ikke i samme grad. Den biter seg mer fast etter hvert, men har likevel lite å by på i avslutningen av smakskurven og i ettersmaken. Ganske pussig vin - med banan og et noe volatilt preg.
Langhe Rosso 2005
Nebbiolo-nese, med nype og murstein. Tørrer godt, men tanninene er elegante. Lett stil, med nydelig nese.
Opera Prima Vino Rosso XVIII
Dette er en Piemontesisk Non Vintage. Den startet som en "cuvee de familie". Det er Barbaresco fra flere vinmarker, mest Pajè. Kraftigere enn vinen over, og denne utgaven består av 2001, 2003 og 2004. Det er litt vanskelig å karakterisere vinen, men den fremstår som typisk Nebbiolo.
Dette er en stilistisk ide, et forsøk på å lage samme type vin som et uttrykk for hva de ønsker å få til. Denne utgaven er laget i ca. 2000 eksemplarer. Svært interessant! Nebbiolo laget etter champagne-filosofi. Noe for terroiristene!
Dolcetto d'Alba 2010
Fiolette toner, noe som vanligvis indikerer en ung vin. Det stemmer jo. Dype toner i duften, virker "kjøttfull". Men det er noe som ikke stemmer her. Alt skjer liksom i fronten av munnen, og vinen liksom forsvinner etter midtpartiet. Null ettersmak. Typisk pastavin.
Barbera d'Asti Selezione Luca Roagna 2010 kr. 145
Fine høye toner av rødfrukt - mest i retning tranebær. Lysere enn Dolcettoen, og strukturen er også frisk, lett og fin. Kommer fra venner av Luca i Asti, og denne cuveen lages bare for det norske markedet. Den er jo mye billigere enn Barberaen under, og selges også i en BiB til ca. 390 kroner.
Barbera d'Alba 2006
Dufter overmoden banan og litt murstein. Som Dolcettoen er denne også ganske "frontal", men ikke i samme grad. Den biter seg mer fast etter hvert, men har likevel lite å by på i avslutningen av smakskurven og i ettersmaken. Ganske pussig vin - med banan og et noe volatilt preg.
Langhe Rosso 2005
Nebbiolo-nese, med nype og murstein. Tørrer godt, men tanninene er elegante. Lett stil, med nydelig nese.
Opera Prima Vino Rosso XVIII
Dette er en Piemontesisk Non Vintage. Den startet som en "cuvee de familie". Det er Barbaresco fra flere vinmarker, mest Pajè. Kraftigere enn vinen over, og denne utgaven består av 2001, 2003 og 2004. Det er litt vanskelig å karakterisere vinen, men den fremstår som typisk Nebbiolo.
Dette er en stilistisk ide, et forsøk på å lage samme type vin som et uttrykk for hva de ønsker å få til. Denne utgaven er laget i ca. 2000 eksemplarer. Svært interessant! Nebbiolo laget etter champagne-filosofi. Noe for terroiristene!
Etiketter:
Barbera,
Langhe,
Non Vintage,
Piemonte,
Roagna
tirsdag 3. juli 2012
Roagna Barolo
I mai hadde vi en smaking med viner fra Luca Roagna som først ble omtalt her, og toppcuveen ble omtalt her. Denne gangen er det ganske riktig Barolo som gjelder.
Barolo la Pira 2005
Duftet ost i starten, men ble mer floral etter hvert. Merkbare men ikke ubehagelige tanniner. Det er en svært komplett vin, men tanninene blir etter hvert mer og mer merkbare og plagsomme uten matfølge.
Barolo la Rocca e la Pira 2004 kr. 389
Klassisk, ganske utviklet merkelig nok (siden dette er 2004). Lysere farge enn over. Duft med roser og fioler som mest fremtredende. Balanserende fruktighet til det flotte bittet i munnen. En svært flott vin - en av de beste denne kvelden, og den er tilgjengelig i følge polets nettsider.
Barolo la Pira 2001
Litt pussig duft. Den har buljong og et stilkete eller grønt preg, og det kan da vel ikke være korrekt? Vinen er ikke god - og er definitivt utypisk. Trolig er det flaskefeil av noe slag.
Barolo la Pira 2005
Duftet ost i starten, men ble mer floral etter hvert. Merkbare men ikke ubehagelige tanniner. Det er en svært komplett vin, men tanninene blir etter hvert mer og mer merkbare og plagsomme uten matfølge.
Barolo la Rocca e la Pira 2004 kr. 389
Klassisk, ganske utviklet merkelig nok (siden dette er 2004). Lysere farge enn over. Duft med roser og fioler som mest fremtredende. Balanserende fruktighet til det flotte bittet i munnen. En svært flott vin - en av de beste denne kvelden, og den er tilgjengelig i følge polets nettsider.
Barolo la Pira 2001
Litt pussig duft. Den har buljong og et stilkete eller grønt preg, og det kan da vel ikke være korrekt? Vinen er ikke god - og er definitivt utypisk. Trolig er det flaskefeil av noe slag.
Etiketter:
Barolo,
Roagna,
Smaksnotater
Fem millioner "and counting"
I disse dager har European Society of Human Reproduction and Embryology sin årlige konferanse i Istanbul. Noe av det som har kommet frem der er at per i dag har man assistert i tilblivelsen av 5.000.000 mennesker - to av dem er våre.
Jeg har tidligere omtalt det offentliges engasjement og bidrag til assisert befruktning, og fremdeles er det mye vankunne og lite imponerende tenkning rundt denne problematikken. Men mitt anliggende her er det motsatte av problematikk: det er et lite bidrag for å takke de som driver med dette, og som ikke bare bidrar til liv men også til stor lykke for de som blir foreldre på denne måten.
I går skrev The Times om emnet, og konkluderte med at "it surely cannot be permitted, as long as the procedures are safe, to deny prospective parents the pleasure of a child they cherish." Man har kommet langt på de 34 årene siden Louise Brown ble født.
Jeg har tidligere omtalt det offentliges engasjement og bidrag til assisert befruktning, og fremdeles er det mye vankunne og lite imponerende tenkning rundt denne problematikken. Men mitt anliggende her er det motsatte av problematikk: det er et lite bidrag for å takke de som driver med dette, og som ikke bare bidrar til liv men også til stor lykke for de som blir foreldre på denne måten.
I går skrev The Times om emnet, og konkluderte med at "it surely cannot be permitted, as long as the procedures are safe, to deny prospective parents the pleasure of a child they cherish." Man har kommet langt på de 34 årene siden Louise Brown ble født.
torsdag 28. juni 2012
Det rør jo på seg!
For tre uker beskrev jeg alternativene for Eurosonen som møtet mellom en uimotståelig kraft og et urokkelig objekt. Den uimotståelige kraften utgjør i siste instans de som før eller senere vil løpe til banken for å ta ut pengene sine fordi de frykter å miste dem, og det urokkelige objektet er Tyskland (og deres nord-europeiske allierte) som har motsatt seg ethvert forslag om felles Eurogjeld (obligasjoner). (Bildet: Bank Run i Berlin 13. juli 1931 - for forklaring på tittelen følg denne lenken)
Det er bare felles euro-obligasjoner som kan stoppe ferden mot stupet for Euro. Euroens sørlige og vestlige randsone er dypt forgjeldet, og frykten for å tape penger presser rentene opp til uholdbare nivåer. Som helhet er ikke eurosonen noen konkurskandidat, men fordelingen av produktivitet og gjeld er ulik - for å si det pent. Bortsett fra for Hellas sin del er ikke statsgjelden uoverkommelig for noen av landene, men rentene driver dem mot stupet.
Og stupet er det øyeblikket de må si at "vi klarer ikke å gjøre opp for oss". Da vil enhver innskyter ta ut sine penger - og oppdage "hemmeligheten" med det moderne bankvesnet: banken har ikke pengene dine. De har lånt dem bort.
Altså: rentene må ned, og de vil falle til håndterbare nivåer i det øyeblikk det blir kjent at alle landene stiller seg som garantister for eurolandenes låneopptak.
Nå kan det se ut som det urokkelige objektet, Tyskland, rører på seg. Lysten på å ta på seg de sør-europeiske byrdene er ikke til stede, men alternativene er mye verre. Man bør huske på at Tyskland lenge har betalt svært mye i EU, og dertil har finansiert sin egen gjenforening. Lønnsfrys og andre tiltak siden 2000 har også gjort landet mer konkurransedyktig i møtet med rimeligere produkter fra lavkostland, men også eurokursen har hjulpet betraktelig. Nå vil Merkel og co ha solide avtaler på plass som forhindrer at regningen for lånefesten i sør-europa til sist havner i Berlin.
Det gjenstår å se om alt som trengs kommer på plass før sammenbruddet i eurosonen melder seg. Uansett håper jeg vi har kommet oss hjem fra ferie innen det skjer!
Det er bare felles euro-obligasjoner som kan stoppe ferden mot stupet for Euro. Euroens sørlige og vestlige randsone er dypt forgjeldet, og frykten for å tape penger presser rentene opp til uholdbare nivåer. Som helhet er ikke eurosonen noen konkurskandidat, men fordelingen av produktivitet og gjeld er ulik - for å si det pent. Bortsett fra for Hellas sin del er ikke statsgjelden uoverkommelig for noen av landene, men rentene driver dem mot stupet.
Og stupet er det øyeblikket de må si at "vi klarer ikke å gjøre opp for oss". Da vil enhver innskyter ta ut sine penger - og oppdage "hemmeligheten" med det moderne bankvesnet: banken har ikke pengene dine. De har lånt dem bort.
Altså: rentene må ned, og de vil falle til håndterbare nivåer i det øyeblikk det blir kjent at alle landene stiller seg som garantister for eurolandenes låneopptak.
Nå kan det se ut som det urokkelige objektet, Tyskland, rører på seg. Lysten på å ta på seg de sør-europeiske byrdene er ikke til stede, men alternativene er mye verre. Man bør huske på at Tyskland lenge har betalt svært mye i EU, og dertil har finansiert sin egen gjenforening. Lønnsfrys og andre tiltak siden 2000 har også gjort landet mer konkurransedyktig i møtet med rimeligere produkter fra lavkostland, men også eurokursen har hjulpet betraktelig. Nå vil Merkel og co ha solide avtaler på plass som forhindrer at regningen for lånefesten i sør-europa til sist havner i Berlin.
Det gjenstår å se om alt som trengs kommer på plass før sammenbruddet i eurosonen melder seg. Uansett håper jeg vi har kommet oss hjem fra ferie innen det skjer!
Etiketter:
Euro,
eurokrisen,
gjeld,
Tyskland
onsdag 27. juni 2012
In Deep (DVD)
Liam og Garth er venner og kolleger. Jobben er å infiltrere kriminelle miljøer som politifolk, og skaffe avgjørende informasjon som både kan forhindre forbrytelser og skaffe bevis nok til å sette kjeltringene bak lås og slå.
So far, so heroic, kan man kanskje tro, men disse to er ikke bare helter. Deres menneskelige svakheter blir ikke akkurat feid under teppet i en hverdag som byr på ekstreme utfordringer, og dette er et parallelt tema i serien.
Men hovedfokus er likevel på arbeidet med og mot de kriminelle miljøene de infiltrerer, og spenningen er til å ta og føle på, og det er hele tiden klart hva som står på spill. Nick Berry, kjent fra "Hjartet på rette staden" og mange andre fjernsynsdrama, er Liam, mens Stephen Tompkinson, kjent fra Ballykissangel og DCI Banks, er Garth. Av disse er det etter min mening den siste som er den beste skuespilleren, og han passer betydelig bedre her enn i noen av de to andre fjernsynsdramaene jeg nettopp nevnte.
Denne serien er fra 2001, og det eneste jeg har å innvende mot den er at det ikke er tekster. På noe språk. Nå skjønner jeg engelsk ganske godt, men det blir mer slitsomt uten tekster på engelsk. Formatet er at hver historie er delt opp i to episoder på omtrent 45 minutter hver, så her er det to ganger tre historier. Perfekt!
Konklusjon - Klar anbefaling
So far, so heroic, kan man kanskje tro, men disse to er ikke bare helter. Deres menneskelige svakheter blir ikke akkurat feid under teppet i en hverdag som byr på ekstreme utfordringer, og dette er et parallelt tema i serien.
Men hovedfokus er likevel på arbeidet med og mot de kriminelle miljøene de infiltrerer, og spenningen er til å ta og føle på, og det er hele tiden klart hva som står på spill. Nick Berry, kjent fra "Hjartet på rette staden" og mange andre fjernsynsdrama, er Liam, mens Stephen Tompkinson, kjent fra Ballykissangel og DCI Banks, er Garth. Av disse er det etter min mening den siste som er den beste skuespilleren, og han passer betydelig bedre her enn i noen av de to andre fjernsynsdramaene jeg nettopp nevnte.
Denne serien er fra 2001, og det eneste jeg har å innvende mot den er at det ikke er tekster. På noe språk. Nå skjønner jeg engelsk ganske godt, men det blir mer slitsomt uten tekster på engelsk. Formatet er at hver historie er delt opp i to episoder på omtrent 45 minutter hver, så her er det to ganger tre historier. Perfekt!
Konklusjon - Klar anbefaling
søndag 24. juni 2012
Veiene
Per Bjørnar Grandes Veiene kom ut i 2009 og jeg leste den da, men den har vært med meg i tankene ganske ofte i etterkant. Derfor er det et anliggende for meg å bidra til å gjøre den kjent for flere.
Starten er ganske Solstad: en ung mann ankommer en stasjonsby, og en ny fase i livet begynner. Bergen er forsåvidt en stasjonsby, men den er også landets nest største og har mange ulike miljø. Denne unge mannen er kristen, og har bestemt seg for at dette skal styre valgene.
Solstads hovedpersoner er gjerne kommunister, men forskjellene er færre enn likhetene. Her får man et nært og presist portrett av en subkultur med sine egne skrevne og uskrevne regler. Personlighetene og gruppedynamikken er beskrevet med både innlevelse, avstand og ikke minst humor. Alle som har vært i nærheten av en organisasjon, en gruppe, eller et ungdomsmiljø vil finne mye gjenkjennelig, mye å le av og med, og ikke minst: kanskje en ny innsikt som kommer av den kombinasjon av avstand og nærhet som boka byr på.
Til slutt må jeg bekjenne at jeg er en venn av forfatteren. Denne anmeldelsen er likevel ikke en vennetjeneste, men en så objektiv anmeldelse som jeg kan klare å forfatte. Dette vennskapet gjør også at jeg kan påstå at personlige erfaringer har vært aktive medhjelpere i skriveprosessen. Det har ikke gjort romanen dårligere. Tvert om!
Konklusjon: Klar anbefaling.
Starten er ganske Solstad: en ung mann ankommer en stasjonsby, og en ny fase i livet begynner. Bergen er forsåvidt en stasjonsby, men den er også landets nest største og har mange ulike miljø. Denne unge mannen er kristen, og har bestemt seg for at dette skal styre valgene.
Solstads hovedpersoner er gjerne kommunister, men forskjellene er færre enn likhetene. Her får man et nært og presist portrett av en subkultur med sine egne skrevne og uskrevne regler. Personlighetene og gruppedynamikken er beskrevet med både innlevelse, avstand og ikke minst humor. Alle som har vært i nærheten av en organisasjon, en gruppe, eller et ungdomsmiljø vil finne mye gjenkjennelig, mye å le av og med, og ikke minst: kanskje en ny innsikt som kommer av den kombinasjon av avstand og nærhet som boka byr på.
Til slutt må jeg bekjenne at jeg er en venn av forfatteren. Denne anmeldelsen er likevel ikke en vennetjeneste, men en så objektiv anmeldelse som jeg kan klare å forfatte. Dette vennskapet gjør også at jeg kan påstå at personlige erfaringer har vært aktive medhjelpere i skriveprosessen. Det har ikke gjort romanen dårligere. Tvert om!
Konklusjon: Klar anbefaling.
Etiketter:
anmeldelse,
bok,
Grande,
Klar anbefaling
lørdag 23. juni 2012
Viner
Dosnon & Lepage Champagne Recolte Noire NV
Det er vanskelig å tro at denne vinen er laget bare på røde druer. Det er lime her, den er svært, svært lys på fargen, og det totale inntrykket er av en lett, presis og forfriskende vin. Litt laber mousse,kanskje. Slettes ikke dårlig, men man kan lure på hvorfor Tom Stevenson ga den hele 19 av 20 mulige poeng.
Jean Lallement et Fils Champagne Cuvee Reserve NV
Kveldens vin? I alle fall en usedvanlig flott champagne. Litt rødlig løkskall på fargen, duften går i retning tørket aprikos og underskog. Frisk og presis, med fantastisk munnfølelse og en utrolig lengde. Denne utgaven har jeg hatt noen år, og den er basert på 2002-årgangen. Fabelaktige greier.
William Fevre Chablis GC Les Preuses 2005
Dette ligner svært mye på en hvit sentralburgunder, og det er vel ikke så rart gitt at dette er et "varmt år". Mye smør og litt nøtter her, over lime og mineraler. Kanskje kunne man plukket den på syren, men kjennskap til årgangen er nødvendig for å kunne plassere denne med noen grad av sikkerhet som en Chablis uten å lese etiketten.
Trimbach Pinot Gris Reserve Personelle 1998
Delikat, presis og aromatisk. Syren er for moderat til at dette kunne være Riesling, men et alternativ kunne være en ganske aldrende Auslese eller noe slikt. Men her var det ikke noe "petroleum". En svært flott vin på en drue jeg vel ikke har særlig inngående kjennskap til. Men dette var gode greier.
Château Rayas Pignan Reserve 1996 (Châteauneuf-du-Pape)
Flott og rik duft, årgangens friskhet gjør at man ikke umiddelbart går 16 år tilbake på denne. Skikkelig deilig vin, rett og slett.
Montille Pommard 1er Cru Les Pezerolles 1996
Hvem skulle tro at dette kunne bli vin? Årgangen er streng, og Montille lager vin i en streng stil. Pommard har dertil rykte for å være streng, rustikk og tannisk, så oddsene var ikke all verden. Litt bruning som tyder på alder, og friskheten (dvs. syren) er det ikke noe å si på - men frukten er absolutt til stede også. På den skrinne siden, men en interessant og fortryllende vin - mer enn noen hedonisk bombe. Jeg har en flaske i kjelleren, den skal jeg nå plassere litt mer strategisk, for jeg har ikke noen tro på at denne vinen når nye høyder med tiden.
Domäne Wachau Terrassen Beerenauslese 2010
Dette er litt av en druemiks: Grüner Veltliner 25%, Rivaner 30%, Riesling 20%, Chardonnay 15%, Weissburgunder 10%. Denne flasken koster "bare" 150 kroner, så hva er galt med den? Sammenlignet med Allrams GV Eiswein i forrige notat er denne mindre integrert. Syren henger ikke helt sammen med resten og fremstår som litt brutal. Men duften er helt fortryllende, floral og med honningtoner. Man bør kanskje matche den med noe mer "snillt" enn rabarbra crumble, men uansett er denne vinen kanskje en av de beste kjøp man kan gjøre dersom man skal ha søtvin på budsjettbalansen.
Det er vanskelig å tro at denne vinen er laget bare på røde druer. Det er lime her, den er svært, svært lys på fargen, og det totale inntrykket er av en lett, presis og forfriskende vin. Litt laber mousse,kanskje. Slettes ikke dårlig, men man kan lure på hvorfor Tom Stevenson ga den hele 19 av 20 mulige poeng.
Jean Lallement et Fils Champagne Cuvee Reserve NV
Kveldens vin? I alle fall en usedvanlig flott champagne. Litt rødlig løkskall på fargen, duften går i retning tørket aprikos og underskog. Frisk og presis, med fantastisk munnfølelse og en utrolig lengde. Denne utgaven har jeg hatt noen år, og den er basert på 2002-årgangen. Fabelaktige greier.
William Fevre Chablis GC Les Preuses 2005
Dette ligner svært mye på en hvit sentralburgunder, og det er vel ikke så rart gitt at dette er et "varmt år". Mye smør og litt nøtter her, over lime og mineraler. Kanskje kunne man plukket den på syren, men kjennskap til årgangen er nødvendig for å kunne plassere denne med noen grad av sikkerhet som en Chablis uten å lese etiketten.
Trimbach Pinot Gris Reserve Personelle 1998
Delikat, presis og aromatisk. Syren er for moderat til at dette kunne være Riesling, men et alternativ kunne være en ganske aldrende Auslese eller noe slikt. Men her var det ikke noe "petroleum". En svært flott vin på en drue jeg vel ikke har særlig inngående kjennskap til. Men dette var gode greier.
Château Rayas Pignan Reserve 1996 (Châteauneuf-du-Pape)
Flott og rik duft, årgangens friskhet gjør at man ikke umiddelbart går 16 år tilbake på denne. Skikkelig deilig vin, rett og slett.
Montille Pommard 1er Cru Les Pezerolles 1996
Hvem skulle tro at dette kunne bli vin? Årgangen er streng, og Montille lager vin i en streng stil. Pommard har dertil rykte for å være streng, rustikk og tannisk, så oddsene var ikke all verden. Litt bruning som tyder på alder, og friskheten (dvs. syren) er det ikke noe å si på - men frukten er absolutt til stede også. På den skrinne siden, men en interessant og fortryllende vin - mer enn noen hedonisk bombe. Jeg har en flaske i kjelleren, den skal jeg nå plassere litt mer strategisk, for jeg har ikke noen tro på at denne vinen når nye høyder med tiden.
Domäne Wachau Terrassen Beerenauslese 2010
Dette er litt av en druemiks: Grüner Veltliner 25%, Rivaner 30%, Riesling 20%, Chardonnay 15%, Weissburgunder 10%. Denne flasken koster "bare" 150 kroner, så hva er galt med den? Sammenlignet med Allrams GV Eiswein i forrige notat er denne mindre integrert. Syren henger ikke helt sammen med resten og fremstår som litt brutal. Men duften er helt fortryllende, floral og med honningtoner. Man bør kanskje matche den med noe mer "snillt" enn rabarbra crumble, men uansett er denne vinen kanskje en av de beste kjøp man kan gjøre dersom man skal ha søtvin på budsjettbalansen.
fredag 22. juni 2012
Juniviner
Her kommer noen notater om viner konsumert fra egen kjeller i det siste. Når man får besøk er det lett å få hjelp til å holde kjelleren i sjakk.
Lilbert-Fils Champagne Blanc de Blancs Brut Grand Cru 2000
Den siste av to flasker fra egen kjeller. Presis og lang, med honningtoner over de forventede mineralene og sitrusen. Svært vellykket vin, og jeg er glad for å ha tanket opp med 2002-årgangen.
Franz Hirtzberger Riesling Smaragd Setzberg 2001
Dette er på alle vis en moden vin. Mørkt gyllen, dufter modent også i en Riesling-kontekst, der det litt bitre elementet i slutten av smakskurven er mindre "firne" eller petroleum, enn det er fennikel. Fyldig, lang og ganske kompleks vin. Flotte greier som trolig ikke har mye å vinne på lagring.
Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein 2008
Rabarbra, jordbær, gule frukter, litt honning. Svært kompleks, lang, og deilig vin. Den har vært omtalt her på bloggen før. Utrolig godt kjøp og en fest av en vin.
Mugnier Chambolle-Musigny 1er Cru Les Amoureuses 2001
Det er ikke tilfeldig at etiketten(e) til denne vinen får pryde innlegget. Denne er vel en av de store opplevelsene på vinfronten i år. Chambolle på nesen, og Gevrey i strukturen. Jord, mineraler og noe i retning lakris "i bunnen av" smakprofilen her, mens dufttonene er klare og forførende (det er farlig, men helt umulig, ikke å la tankene gå til vinmarkens navn).
Denne vinen får meg til å tanke på om jeg ikke burde helt gi opp rimeligere burgundere, og heller kjøpe færre flasker men på dette nivået.
A.-F. Gros Vosne-Romanée Aux Réas 2002
Frisk rødfrukt, slank men senesterk struktur. Ikke all verden til lengde, men en "vakker vin" som ikke hadde godt av å komme en dag etter den nettopp omtalte amorøse. Denne har også bruning i kanten, men lever vel ennå.
Lilbert-Fils Champagne Blanc de Blancs Brut Grand Cru 2000
Den siste av to flasker fra egen kjeller. Presis og lang, med honningtoner over de forventede mineralene og sitrusen. Svært vellykket vin, og jeg er glad for å ha tanket opp med 2002-årgangen.
Franz Hirtzberger Riesling Smaragd Setzberg 2001
Dette er på alle vis en moden vin. Mørkt gyllen, dufter modent også i en Riesling-kontekst, der det litt bitre elementet i slutten av smakskurven er mindre "firne" eller petroleum, enn det er fennikel. Fyldig, lang og ganske kompleks vin. Flotte greier som trolig ikke har mye å vinne på lagring.
Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein 2008
Rabarbra, jordbær, gule frukter, litt honning. Svært kompleks, lang, og deilig vin. Den har vært omtalt her på bloggen før. Utrolig godt kjøp og en fest av en vin.
Mugnier Chambolle-Musigny 1er Cru Les Amoureuses 2001
Det er ikke tilfeldig at etiketten(e) til denne vinen får pryde innlegget. Denne er vel en av de store opplevelsene på vinfronten i år. Chambolle på nesen, og Gevrey i strukturen. Jord, mineraler og noe i retning lakris "i bunnen av" smakprofilen her, mens dufttonene er klare og forførende (det er farlig, men helt umulig, ikke å la tankene gå til vinmarkens navn).
Denne vinen får meg til å tanke på om jeg ikke burde helt gi opp rimeligere burgundere, og heller kjøpe færre flasker men på dette nivået.
A.-F. Gros Vosne-Romanée Aux Réas 2002
Frisk rødfrukt, slank men senesterk struktur. Ikke all verden til lengde, men en "vakker vin" som ikke hadde godt av å komme en dag etter den nettopp omtalte amorøse. Denne har også bruning i kanten, men lever vel ennå.
mandag 18. juni 2012
Skjoldnes og luftforurensning
I dag vedtar Bystyret i Bergen utbyggingen på Skjoldnes som jeg har engasjert meg mot i over fire år. Jeg våger den påstanden at jeg kjenner planene mye bedre enn nesten alle i Byrstyresalen i dag.
Saken har mange fasetter og utfordringer. Den mest kjente er utfordringene for Troldhaugen - hjemmet til Norges mest kjente komponist. Mindre kjent er det at Bystyret bygger et av de grunnleggende argumentene for utbyggingen på feilaktige premisser.
Byrådet hevder at "prinsippet for reduksjon av luftforurensingen er knyttet til at trafikken i området går gjennom planlagt tunnel" (se .pdf på denne siden). Det er ingen rensing i tunnelen, og forurensningen kommer ut og medfører forhøyet forurensning ved utløpet. Det er ingen magi heller - ingen Harry Potter som står der inne og vifter med tryllestaven.
Her, og ellers i saken, vises det til en NILU-rapport som er fem år gammel. I den het det blant annet at man forventet at luftforurensningen ville gå ned på grunn av teknologiske forbedringer. Samme år vedtok Stortinget å gjøre dieselbiler mye billigere, og nå har det ført til så dårlige forhold i byene at Oslo har vedtatt forbud mot dieselkjøretøy i enkelte områder.
Byrådet nevner ikke en gang at E39 straks kommer her, og vil medføre en vesentlig høyere andel av godstrafikk. I en av de nye tunnelene på E39 like ved Skjoldnes vil forurensningen komme over tiltaksgrensen 20 meter fra munningen, mens Byrådet baserer seg på tall fra 2007 om en forventet situasjon i 2010 som vi i dag vet er feilaktig. Ikke bare er eksisterende bebyggelse mindre enn 20 meter fra munningen, det vil også de prosjekterte boligene også være.
Den nevnte "tiltaksgrensen" er juridisk bindende. Bergen kommune må iverksette tiltak dersom luftforurensningen kommer over denne grensen. På den nevnte tunnelen på prosjekterte E39 er bebyggelsen i god avstand, så det er ikke noe problem. Tunnelene som er planlagt ved Skjoldnes er kortere, men ligger også på toppen av en lang bakke der særlig nyttekjøretøy vil produsere mye mer luftforurensning enn på plan vei.
Jeg vet ikke om tiltaksgrensen vil brytes her. Men det gjør heller ikke Bergen kommune. Forskjellen er at Bergen kommune, ved Byråden, heller ikke ønsker å finne ut av det. Brevet jeg sendte om saken på vegne av Valhall Sameie 16. mars ble aldri besvart.
Saken har mange fasetter og utfordringer. Den mest kjente er utfordringene for Troldhaugen - hjemmet til Norges mest kjente komponist. Mindre kjent er det at Bystyret bygger et av de grunnleggende argumentene for utbyggingen på feilaktige premisser.
Byrådet hevder at "prinsippet for reduksjon av luftforurensingen er knyttet til at trafikken i området går gjennom planlagt tunnel" (se .pdf på denne siden). Det er ingen rensing i tunnelen, og forurensningen kommer ut og medfører forhøyet forurensning ved utløpet. Det er ingen magi heller - ingen Harry Potter som står der inne og vifter med tryllestaven.
Her, og ellers i saken, vises det til en NILU-rapport som er fem år gammel. I den het det blant annet at man forventet at luftforurensningen ville gå ned på grunn av teknologiske forbedringer. Samme år vedtok Stortinget å gjøre dieselbiler mye billigere, og nå har det ført til så dårlige forhold i byene at Oslo har vedtatt forbud mot dieselkjøretøy i enkelte områder.
Byrådet nevner ikke en gang at E39 straks kommer her, og vil medføre en vesentlig høyere andel av godstrafikk. I en av de nye tunnelene på E39 like ved Skjoldnes vil forurensningen komme over tiltaksgrensen 20 meter fra munningen, mens Byrådet baserer seg på tall fra 2007 om en forventet situasjon i 2010 som vi i dag vet er feilaktig. Ikke bare er eksisterende bebyggelse mindre enn 20 meter fra munningen, det vil også de prosjekterte boligene også være.
Den nevnte "tiltaksgrensen" er juridisk bindende. Bergen kommune må iverksette tiltak dersom luftforurensningen kommer over denne grensen. På den nevnte tunnelen på prosjekterte E39 er bebyggelsen i god avstand, så det er ikke noe problem. Tunnelene som er planlagt ved Skjoldnes er kortere, men ligger også på toppen av en lang bakke der særlig nyttekjøretøy vil produsere mye mer luftforurensning enn på plan vei.
Jeg vet ikke om tiltaksgrensen vil brytes her. Men det gjør heller ikke Bergen kommune. Forskjellen er at Bergen kommune, ved Byråden, heller ikke ønsker å finne ut av det. Brevet jeg sendte om saken på vegne av Valhall Sameie 16. mars ble aldri besvart.
fredag 15. juni 2012
Usaklige politikere
Jeg har flere ganger skrevet om Skjoldnes-utbyggingen her. Sist lastet jeg opp et innlegg jeg hadde i Bergens Tidende.
Det som er et faktum, er at flertallet i Bystyret kommer til å gå for full utbygging i møtet i Bystyret på mandag. Da skal det bli interessant å se om de igjen bruker så usaklige argumenter som de tidligere har brukt.
Bergensavisen siterte i februar en kilde "sentralt på Rådhuset" som sa at naboene hadde ikke noe de skulle ha sagt i saken, for de var engasjert i utbygginger andre steder. Altså en NIMBY-arguementasjon (Not In My Back Yard).
Jeg har senere hørt fra flere uavhengige kilder at sentrale politikere i interne møter i byrådspartiene har brukt dette argumentet mot naboenes protester. "De har ikke noe de skulle ha sagt, for de bygger jo andre steder, men de vil ikke ha noe nær seg." Dette argumentet har vært brukt og nevnt såpass ofte, i følge mine kilder, at det kan virke som de har lagt vekt på det.
Til høsten skal jeg undervise logikk igjen. Her har politikerne gitt meg et godt eksempel på det Arne Næss kalte "tendensiøst utenomsnakk". Det er (1) uten relevans for saken, og det er (2) ikke egnet til å oppklare misforståelser, og (3) det er fremsatt for å påvirke noen til å innta politikerns standpunkt.
Hvordan vil jeg begrunnet det? Her er noen av de viktigste forholdene:
Dersom disse naboene bygger for stort og omfattende tett opptil områder som Bystyret har identifisert som særlig verdifulle, så får de ta den diskusjonen i relasjon til disse sakene. Jeg har ikke hørt at det er tilfelle. Da kunne en slik diskusjon vært relevant i forhold til de sakene det dreide seg om.
Det er i denne saken at Byrådet går inn for å bygge dobbelt så tett som det deres egen plan legger opp til, og på et område som de selv - sist høst - laget en "hensynssone" for. Det viktigste for de som driver med usaklig fremferd i diskusjoner er jo å trekke oppmerksomheten vekk fra saken. Deres argumenter er trolig så dårlige at de ikke tåler saklig argumentasjon. Det er jo den viktigste grunnen, tenker jeg, for at de griper til tendensiøst utenomsnakk.
Det som er et faktum, er at flertallet i Bystyret kommer til å gå for full utbygging i møtet i Bystyret på mandag. Da skal det bli interessant å se om de igjen bruker så usaklige argumenter som de tidligere har brukt.
Bergensavisen siterte i februar en kilde "sentralt på Rådhuset" som sa at naboene hadde ikke noe de skulle ha sagt i saken, for de var engasjert i utbygginger andre steder. Altså en NIMBY-arguementasjon (Not In My Back Yard).
Jeg har senere hørt fra flere uavhengige kilder at sentrale politikere i interne møter i byrådspartiene har brukt dette argumentet mot naboenes protester. "De har ikke noe de skulle ha sagt, for de bygger jo andre steder, men de vil ikke ha noe nær seg." Dette argumentet har vært brukt og nevnt såpass ofte, i følge mine kilder, at det kan virke som de har lagt vekt på det.
Til høsten skal jeg undervise logikk igjen. Her har politikerne gitt meg et godt eksempel på det Arne Næss kalte "tendensiøst utenomsnakk". Det er (1) uten relevans for saken, og det er (2) ikke egnet til å oppklare misforståelser, og (3) det er fremsatt for å påvirke noen til å innta politikerns standpunkt.
Hvordan vil jeg begrunnet det? Her er noen av de viktigste forholdene:
- Det er ikke sant. Jeg bor i Valhall Sameie med i overkant av 100 mennesker, og ingen her er innvolvert i eiendomsutvikling av noe slag. Utbyggingen angår i høy grad oss, så hvorfor bruker sentrale politikere usanne argumenter?
- Av langt over 100 naboer i neste sirkel av naboer, men ikke nede hos oss i Valhall, er det to som blant annet driver med eiendomsutvikling. Men hva har det med saken å gjøre? Saken dreier seg om arten og omfanget av utbyggingen, ikke at det kan bygges her. Og hva har det med saken å gjøre at mindre enn 1% av de som protesterer mot utbyggingens art og omfang driver med utbygging?
- De sentrale politikerne driver en argumentasjon som er helt analog med følgende: du kan ikke protesterere på at jeg kjører for fort, for du kjører jo bil selv.
Dersom disse naboene bygger for stort og omfattende tett opptil områder som Bystyret har identifisert som særlig verdifulle, så får de ta den diskusjonen i relasjon til disse sakene. Jeg har ikke hørt at det er tilfelle. Da kunne en slik diskusjon vært relevant i forhold til de sakene det dreide seg om.
Det er i denne saken at Byrådet går inn for å bygge dobbelt så tett som det deres egen plan legger opp til, og på et område som de selv - sist høst - laget en "hensynssone" for. Det viktigste for de som driver med usaklig fremferd i diskusjoner er jo å trekke oppmerksomheten vekk fra saken. Deres argumenter er trolig så dårlige at de ikke tåler saklig argumentasjon. Det er jo den viktigste grunnen, tenker jeg, for at de griper til tendensiøst utenomsnakk.
torsdag 14. juni 2012
Vinbeholdning
For litt over fem år siden skrev jeg et innlegg med data om min vinbeholdning. Hva har endret seg siden den gang? (Bildet er fra Puligny-Montrachet Clos de la Pucelles)
For det første har antallet flasker gått opp fra 459 til 690. Heldigvis har jeg klart å stabilisere kjelleren under 700 flasker! Det bør jo være en viss sammenheng mellom det man har liggende, og det som forbrukes. Her føres det en daglig kamp - for hamstringsinstinktet er vesentlig sterkere enn drikkfeldigheten. Min tenkning går i retning av at gjennomsnittlig ønsket lagringstid er ca. syv år, og med to flaskers forbruk i uken kommer man ut på ... .
Den gang hadde jeg betydelig mer hvitvin (270) enn rødvin (139), mens nå er det litt mer rødvin (352) enn hvitvin (331). Her har har nok oksideringen av hvite burgundere - og særlig Chablis - mye av skylden, samt at jeg har økt beholdningen av røde burgundere betydelig (fra 63 til 195). Jeg sitter ofte med følelsen av at hver rødvin jeg drikker som ikke er en burgunder er litt bortkastet - en forspilt mulighet.
Fordelingen på land har ikke forandret seg så mye. Fortsatt er det Frankrike som leder an med over 66%, mens Tyskland på litt over 15% kommer som nummer to, og Italia med litt over 11% er på bronseplass. De eneste andre landene er Østerrike og Spania.
Dette var ikke for å brette ut om min flotte samling, men for å dele erfaringer om det å samle og å leve med en vinkjeller med andre. Erfaringer kan godt deles i kommentarfeltet!
For det første har antallet flasker gått opp fra 459 til 690. Heldigvis har jeg klart å stabilisere kjelleren under 700 flasker! Det bør jo være en viss sammenheng mellom det man har liggende, og det som forbrukes. Her føres det en daglig kamp - for hamstringsinstinktet er vesentlig sterkere enn drikkfeldigheten. Min tenkning går i retning av at gjennomsnittlig ønsket lagringstid er ca. syv år, og med to flaskers forbruk i uken kommer man ut på ... .
Den gang hadde jeg betydelig mer hvitvin (270) enn rødvin (139), mens nå er det litt mer rødvin (352) enn hvitvin (331). Her har har nok oksideringen av hvite burgundere - og særlig Chablis - mye av skylden, samt at jeg har økt beholdningen av røde burgundere betydelig (fra 63 til 195). Jeg sitter ofte med følelsen av at hver rødvin jeg drikker som ikke er en burgunder er litt bortkastet - en forspilt mulighet.
Fordelingen på land har ikke forandret seg så mye. Fortsatt er det Frankrike som leder an med over 66%, mens Tyskland på litt over 15% kommer som nummer to, og Italia med litt over 11% er på bronseplass. De eneste andre landene er Østerrike og Spania.
Dette var ikke for å brette ut om min flotte samling, men for å dele erfaringer om det å samle og å leve med en vinkjeller med andre. Erfaringer kan godt deles i kommentarfeltet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)

















