Søndag 24. august hadde jeg et innlegg her på bloggen med en tittel som viste til at statistikk kan lyve, særlig når man lager regnestykker med de underligste utgangspunkt. Videre i det innlegget viste jeg til at bildene av radmagre barn som "alle" media har brukt ukritisk som bevis på sult i Gaza, faktisk har vist noe annet. Barna har hatt sykdommer som har medført det vi ser, og de fleste har fått legehjelp i utlandet med Israelsk assistanse. To journalister i The Free Press undersøkte bildene grundig, og flere fremstående media rettet sine saker (men norske media ser ikke ut til å bry seg med slikt).
Før jeg går videre betyr selvsagt ikke dette at barn ikke sulter på Gaza, eller at ikke krigen fører til elendige livsvilkår for mange på Gaza. Dette har med sannferdighet å gjøre.
Saken jeg ville ha fram er at så mange journalister - og ikke bare de norske som er uinteresserte i å komme med rettelser - har stått frem og hetset journalistene som har gravd fram sannheten om disse bildene. En spurte om hvorfor de gjorde dette, og at den ene vil bli notorisk for en generasjon eller mer. Ingen av dem påviste noe feil i det journalistene hadde gjort. Ingen hevdet at bildene viste det de ga seg ut for å vise, eller at journalistene i saken i The Free Press tok feil.
Hetsen er strategisk, mener The Free Press, og det kan tydeligvis være noe i det. Når skillet mellom journalistikk og aktivisme forsvinner, og verdier om etterrettelighet går med i dragsuget, da er vi alle dømt til å leve i en verden der vi må velge våre egne "sannheter." Verdien i redaktørstyrte medier forsvinner som en snøball i helvete når aktivismen overstyrer søken etter sannhet.
Jeg skriver "når" og "da," men mye tyder på at vi er der allerede. Det er dystert!
