Sensur og ChatGPT (og lignende tjenester)

Overskriften kan vel tyde på at dette er en protest mot forsøk på å stoppe ytringer av ett eller flere slag, og kanskje det er det på et vis. Men utgangspunktet er en refleksjon over den prøvelsen det er - eller kan være - å lese og sette karakter på eksamensoppgaver på universitetsnivå der tekstproduksjonen ikke har vært strengt kontrollert (som i en gymsal der PC'ene har blitt nedgradert til skrivemaskiner).

Jeg har lenge likt det å lese og sette karakterer på eksamensoppgaver minst blant alle mine gjøremål ved Universitetet i Bergen. Det er noe med det å oppdage hvor lite det har blitt igjen av alt en har forsøkt å formidle, både av kunnskap og ferdigheter. 

Selvsagt så er det også mange gode og svært gode besvarelser, men man sitter igjen med en kanskje ikke helt ubegrunnet mistanke om at disse hadde klart seg nesten like godt uten den innsatsen man gjør som underviser. 

Uansett: Jeg tenkte at med ChatGPT (og lignende tjenester), så ville jeg i hvert fall nå slippe å lese besvarelser som er uleselige og/eller ubegripelige, noe man jo har vært utsatt for i årenes løp. Men en skal være forsiktig med hva en ønsker seg. 

Det er sikkert studenter som har brukt ChatGPT fornuftig og forsvarlig, og der det ikke er så lett å se om noe slikt har vært brukt. Og kanskje enda flere som ikke har brukt denne og lignende tjenester. Men denne gangen ble det altså noen besvarelser som ser ut til å ha vært satt bort til ChatGPT (gratisversjonen) omtrent fra begynnelse til slutt. Og det er grusomt å lese. Grusomt!

Denne ultraprosesserte ordgrøten er gjør lesingen til den verbale versjonen av å rave rundt i en bomullståke. Jeg trygler om at det snart må bli slutt, for her er det ingen konturer. Bare en tykk strøm av omtrentligheter og bullshit. 

HMS-avdelingen må på banen, for her går det på den mentale helsen løs. Kan vi ikke bare sette bort også sensuren til en tekstmodell som er matet med alle tidligere besvarelser og deres karakterer? Den vil kunne gi konsistent riktige karakterer samtidig som personalets mentale helse bevares. 

Til skoleeksamens pris!

• Kunnskap er bare det som sitter mellom ørene dine - alt annet er informasjon.
• Det eneste du har å lite på når det gjelder er det du kan - ikke det du kan finne etter et par dager med med surfing, veiledning og ved å ringe en venn.
• Når studenter kommer i jobb vil de få bruk for å klare seg med det de kan.
• Øvelse i å være "best når det gjelder" er læring for livet!
• Det å måtte lære ting med sikte på å bli prøvd i det er disiplinerende - det gjør at folk tar seg sammen og jobber.

Det som står over er argumenter for å beholde de få skoleeksamenene vi har igjen ved universitetene. Her på bloggen har jeg hatt som forsett å ikke skrive om saker som har med universitetene å gjøre, men det har hendt jeg har gjort det når disse sakene har hatt allmenn interesse. Det gjelder i alle fall denne saken, for det har forbauset meg at eksamensformen "skoleeksamen" blir nedvurdert av så mange. Jeg mener denne eksamensformen har mange fordeler - og det skyldes ikke nostalgi.

I min tid som student så var eksamen ensbetydende (nesten) med situasjonen på bildet over: etter et år på lesesal og i auditorier var det å sette seg ned og vente på spørsmål man ikke visste på forhånd. På Engelsk grunnfag hadde jeg 25 timer med eksamen på ti dager, og til sist var det muntlig for de som sto på alt.

For oss som hadde disiplin til å jobbe jevnt, eller i alle fall jobbe, var det stor frihet. Ulempen var selvsagt at svært mye hang på dagsformen og utholdenheten. Etter min første eksamen på Engelsk, åtte timer med litteratur, vandret jeg fra Lade til Prinsens gate i Trondheim i ørska. Jeg visste nesten ikke hvor jeg var.

I dag er situasjonen en annen: på ExPhil har studentene våre (inntil nå sist høst da det heldigvis ble en slutt på dette) kunnet ha med seg notater til en multiple-guess eksamen (som jeg kaller det) på ti enkle spørsmål, men karakteren avgjøres av to veiledede essays. Man må nesten gjøre en aktiv innsats for å stryke. Videre i studiene går det også mye i veiledede essays, hjemmeeksamener og mapper.

Ikke noe galt om disse evalueringsformene: de gir muligheter for læring underveis, øvelse i strukturering og skriving. Bruk av referanser og mye annet nyttig får man med seg, og nesten ingen stryker. Rundt meg hører jeg at skoleeksamen bare er noe vi har beholdt fordi det er dyrt med veiledning.

Men som jeg innledet med: skoleeksamen har mange unike egenskaper som vi må vokte oss vel for å gi slipp på. Kanskje har utviklingen til og med gått for langt? I alle fall har skoleeksamen en selvskreven plass i et bredere utvalg av prøveformer på universitetene. Det må ikke bli gammeldags å kunne noe, og å kunne vise det under press.