Stråmann, stråmann syndebukken min

En stråmann er en oppkonstruert motstander i en debatt. Stråmannen, i dette tilfelle Jan Tore Sanner, blir tillagt oppfatninger han (eller hun) ikke har, og så argumenterer man mot disse. Og vinner - for stråmannen har aldri gode argumenter. 

Det er Fremskrittspartiet - nylig unnsluppet fra regjering og krav til saklighet (for noen av dem, i det minste) - som nå rykker ut og beskylder finansminister Jan Tore Sanner for å "skylde på pensjonistene" for at det blir et kraftig redusert handlingsrom for fremtidige statsbudsjetter. De blir hengt ut som syndebukker, heter det i siste avsnitt fra de tidligere regjeringsmedlemmene. 

Innlegget fra Sanner i Dagens Næringsliv er egentlig gammelt nytt. Eldrebølgen har vært en kurve på alle framskrivinger i flere tiår allerede, og alle har visst om den. Det vil bli færre til å betale for flere pensjonister. Alders-søylen blir topptung. Gode nyheter for alle eldre som lever mye lengre enn før, men dårlig nytt for de som skal få statsbudsjettet til å gå opp. 

Innlegget fra Jensen og Listhaug er ellers saklig og begrunnet. Man setter kostnader for innvandring opp mot kostnader for en aldrende befolkning. Men det er usaklig og feilaktig å hevde at Sanner skylder på noen, og bruker dem som syndebukker. Det er stråmannsargumentasjon. 

At man påpeker en utfordring, er ikke å legge skyld på noen eller henge noen ut. Denne misforståelsen, eller idiotien for å si det rett ut, er av gammelt og godt kjent merke. Særlig i tilfellet eldrebølgen. Også for ni år siden følte noen pensjonister seg uthengt siden de var blitt pensjonister. "Ordet 'eldrebølgja' er nedlatande" hevdet Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane. Det må være et tegn på at pensjonistene har for lite å gjøre når de bruker tid på å la seg fornærme av en demografisk metafor. 

I mitt blogginnlegg fra januar 2011 mente jeg at dette måtte være toppen på hårsårhet og offermentalitet. Det er tydeligvis denne hårsårheten FrP nå vil utnytte.

God help us!

Rasjonalitetens begrensninger

For tiden leser jeg studenters eksamensbesvarelser, og det er jo alltid en blandet opplevelse. Man kan lett bli fortvilt over hvor lite enkelte har fått med seg av det jeg har forsøkt å formidle i løpet av semesteret. Man kan av og til lure på om noe nytter.

Men større grunn til bekymring på vegne av rasjonalitet og saklighet oppstår i møte med meriterte akademikere. Ikke om faget, selvsagt, selv om vi alle vel lettere ser svakheter ved andres argumenter enn ved våre egne. Jeg havner lett i dyp depresjon og fortvilelse når man kommer inn på politiske spørsmål, for helt elementære krav til saklighet og resonnement fordufter som dugg for sol. Ikke for alle, selvsagt, men for gruoppvekkende mange. Schumpeters observasjon (i bildet over) gjelder i høy grad også for akademikere og ikke bare "the typical citizen".

Hvorfor? Fordi rasjonalitet har minst like mye med vilje å gjøre som med evne. Og uten vilje står evnen arbeidsløs.