Siden boka jeg har skrevet med Douglas Burnham har med dette magnumtrikset, så tenkte jeg at det ville være lurt å prøve det en siste gang før det ble for sent å gjøre noe med det. Derfor tok jeg en magnum av Château la Louvière 2001 og fordelte den jevnt og forsiktig over i to like karafler. Jeg helte en tomme over i den ene, så en tomme over i den andre, så en tomme over i den første - og så videre til det var pinlig nøyaktig, og ingen kunne si at øverste halvdel havnet i den ene, mens den nederste halvdelen havnet i den andre.
De ble stående sammen hele tiden til de ble servert. Men: da jeg smakte på de to karaflene kom jeg til å ta litt mer av den ene. Det var den eneste forskjellen på de to.
Ikke uventet fant mine gjester ut at dette var to forskjellige viner. De peilet inn hvit bordeaux uten store problemer, men kom til at den ene kom fra et rikere år enn den andre. Jeg visste jo at det ikke var tilfelle. Likevel: det var liten tvil om at den ene karaflen fremsto som rikere: mer aromatisk, litt lavere i syrene, og ørlite mer viskøs i munnen.
Jeg prøvde om igjen og om igjen - men konklusjonen lot seg ikke benekte: de smakte forskjellig. Det kan derfor tyde på at den ørlille forskjellen i volum på de to karaflene førte til merkbare og konsistente forskjeller i det sensoriske inntrykket. Så hvem lo sist?
Poenget var naturlig nok ikke å henge ut noen, men å undersøke et fenomen. Til dette er testet i mer kontrollerte former nøler jeg med å konkludere for bastant, men en av konklusjonene fra bokens andre kapittel står seg godt: vin er et bevegelig mål og et vagt objekt. Og jeg fortsetter å bli fascinert av denne komplekse og "levende" væsken.
