Tulletidsskrift, pengestrøm og incentiver

Det er åpenbart blodig urettferdig at forskere jobber gratis* for forlag, og så må betale de samme forlagene store penger for å lese egne og andres forskning. Så nå er "open access" tingen, men noen må likevel betale for kostnadene med publisering, fagfellevurdering og så videre. Under "open access" blir det da gjerne forskerne, eller universitetene dersom de har slike ordninger, som betaler for å få noe ut - mens de før betalte mye for å kunne ha tilgang til forskningsresultater. Tusenvis av kroner koster det, å få tingene sine ut til de store masser. 

Men som Børre Fevang påviste i Aftenposten: når pengestrømmen går ut fra forskerne, som må publish or perish, så betyr det mer penger for de åpne kildene jo flere artikler og bøker som blir gitt ut. Pengene avgjør, og vi får slike tilstander som har blitt avslørt i Aftenposten og samarbeidende organ i det siste. De griske forlagene som krever store penger for tilgang til tidsskrift og blodpris for bøker kan gjøre det fordi forskningen de selger tilgang til er ypperlig. 

Jeg skriver for tiden på en bok med en annen filosof. Den skal ut på et høyt ansett amerikansk forlag, og prisen blir så høy at få privatpersoner vil kjøpe den. Men de som gjør det vil vite at det er kvaliteten på produktet som har fått denne ut (regner vi med) heller enn en kontantstrøm fra forfatterne (evt. sponset av våre institutsjoner). 

Open access gir perverse incentiver og åpner for skruppelløse aktører. Det burde man kunnet forutse før dette maset om open access ble satt i gang. 

* - gratis for forlagene. De får som oftest betalt av sine universiteter.

Forgjeldede seniorer

I dagens utgave av Bergens Tidende får vi det meste av det som er galt med tenkningen om økonomi i Norge på ett fat. I tillegg får vi dokumentert at journalisten ikke har lest sin egen artikkel - eller kanskje allerede har glemt det?

For å ta det siste først: i ingressen hevdes det at "Antall 60-åringer som har boliggjeld er doblet i løpet av 12 år." Det er jo oppsiktsvekkende nok, all den tid velstanden har grepet om seg og folk i den alderen burde ha hatt mulighet til å gjøre opp for seg etter 30-40 år i yrkeslivet. Men i alle fall, like etter dette med doblingen på 12 år kommer tallene: "I år 2000 hadde 20 prosent av 60-åringene som var kunder hos oss boliggjeld ... mens det i fjor var 60 prosent i denne årsklassen som hadde boliggjeld." Hallo - det er en tripling, og ikke en dobling. Til nød en tredobling, som det som oftest kalles på norsk.

Representanten for banken mener dette ikke er noe å bekymre seg for (se bildet og Meher Baba), og det er vel ikke så rart. Banken tjener penger på utlån, og jo mer de låner ut jo mer tjener de. Norge er omtrent verdensledende på forgjeldede husholdninger, og Kredittilsynet og Finansdepartementet har flere ganger påpekt at dette er et svært destabiliserende element i økonomien.

I tillegg til lave renter, som vi importerer, er det først og fremst et perverst incentivsystem som har skylden for dette. Dersom du sparer penger, enten til arvinger eller egen alderdom, kommer staten og straffer deg for det - år etter år - gjennom formuesskatten. Dersom du heller låner penger, bruker penger du ikke har, så får du gjennom rentefradraget belønning av staten. Dette gjelder uansett hva du låner til - om det er en ny Jaguar eller bolig. Jeg har i to og et halvt år eller mer gått inn for å få dette rentefradraget fjernet, sammen med formuesskatten.

Videre i artikkelen kommer det fram andre varsko til myndighetene. Arvingene, som får boet etter sine foreldre i fanget før eller siden, skal ikke bekymre seg for "Det meste av låneopptaket går til investeringer som trolig vil øke formuene deres ytterligere. For hovedtyngden går til oppgradering av egen bolig eller kjøp av hytte." Det avslørende ordet her er "trolig". Nå har boligverdiene i Norge nådd svimlende høyt, og de har forlengst forlatt kurven til inntektsveksten.

Det har nok noe å gjøre med det det fagdirektør i Forbrukerrådet, Jorge Jensen, sier. Han bekymrer seg ikke det minste for seniorenes gjeldsvekst. Han mener det er hensiktsmessig for mange seniorer med dyre boliger å skaffe seg litt gjeld.

- De får redusert skatten sin gjennom å kunne trekke fra gjeldsrenten på skatten. Boligprisene vokser, så de trenger pengene når de skal kjøpe seg dyre sentrumsleiligheter.

Her er vi ved det springende punkt: mennesker tilpasser seg incentiver over tid, og responsen på å bli belønnet for å låne og å bli straffet for å spare er tydelig.

Artikkelen dokumenterer presist hvorfor vi har en boligboble i Norge: forventningen om stadig prisoppgang, sponsing av gjeld, og straff for sparing. Dertil kommer det at boligen, gjennom lav skattetakst, skjuler formuer for skattlegging.

Men hvorfor skal man bekymre seg? Hvorfor ikke følge Jorge Jensen og si "don't worry, be happy"?

Fordi kurvene en gang snur, og da blir det fryktelig ubehagelig å være så forgjeldet. Det vil ha ringvirkninger langt ut over de som ikke kan gjøre opp for seg. USA og sub-prime, Spania, Irland og deres boligbobler kan jo indikere noe av det som kan skje.

Det er gjennomført en del endringer som går i riktig retning. Høyere krav til egenkapital ved boligkjøp, samt høyere krav til bankers egenreserver. Men det er neppe nok.

Det er jo helt opplagt at formuesskatten må bort sammen med rentefradraget. Da blir man ikke straffet for sparing, og ikke belønnet for å låne. Men ingen politikere tør å gå til valg på det og si til en forgjeldet befolkning at det skal bli dyrere å betjene lånene.

 

Formuesskatten min

Hurra! Da har jeg betalt formuesskatt for første gang siden 1991.

Ikke noe å klage over, kan man si, for det står jo ikke dårlig til når man havner i den kategorien. To runder med moderat arv over de siste par skatteårene (ca. 500.000 til sammen), og ellers sånn alminnelig sparsommelighet på statens akademikerlønn.

Det er nok til at Staten mener at jeg ikke har brukt nok penger. For det er jo det den sier. Jeg har skattet av inntekten min. Mine foreldre gjorde det samme, og det gjorde også min halvsøster. Så det er ikke det. Men når jeg ikke har brukt alt, og heller ikke satt dem i eiendom, da kommer staten og tar en bit av det jeg har spart opp. Og har jeg ikke brukt dem igjen til neste år, så kommer staten igjen og straffer meg for min sparsommelighet.

Ikke fordi jeg ikke har skattet av dem, men fordi jeg ikke har brukt dem opp! Eller ikke plassert nok i eiendom, kanskje, for det er et sted man kan gjemme formuer. Nå har formuesberegning av hytter gått opp til 40%, men skatten hadde blitt borte om jeg tok pengene ut av banken og kjøpte hytte. Men ikke bare det: da hadde staten hjulpet meg med 28% av renteutgiftene.

Det hadde de også dersom jeg gikk i banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar. Fine biler det der, gitt. (Bildet: en XJ, fra. kr. 1.090.000) Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller noe slikt, men staten kommer jo og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Den staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar. Hvis jeg lånte en million og betalte en rente på 4% ville staten sponse Jaguarkjøpet mitt med 11.200.

Det er ikke rart at eiendomsprisene er høye, og personers belåningsgrad er i verdenstoppen (rundt 200%). Incentivene har lagt opp til det. En belånt Jaguaranskaffelse blir belønnet, mens banksparing til barnas utdanning blir straffet. Er det virkelig en smart prioritering?