Andre etasje, Vågå (Restaurat)

Hvordan kan man lykkes med å etablere en fin restaurant på et lite sted? Andre etasje i Vågåmo prøver å finne svaret, og er godt på vei. Vi var der fredag 8. oktober, og kom til "bordsetning" som var 18:30. 

Vi stusset litt på dette, for vi er ikke vant til at det er restauranten som bestemmer når vi skal komme.* Heller ikke hva vi skal spise, for denne kvelden var det en femretter på menyen (790 kroner). Jeg hadde blingset på datoene og skrevet "fredag 9. oktober", og de hadde tatt utgangspunkt i datoen og ikke ukedagen. Men vi fikk bord likevel, for dette var litt "off season," og siden vi ikke sto på kveldens liste var vi heller ikke informert om menyen. Vi fikk muligheten for å gå for en tre- eller fireretter, men gikk likevel all in. 

De tre damene som driver restauranten har det til felles at de er pedagoger av utdanning, og at de har tre menn som investerte i eiendom. Midt i kveldens opplegg fikk vi en interessant og akkurat passe lang historie om bygget og restaurantens (korte) historie av de to av eierne som denne kvelden serverte. Det var meget god og hyggelig service, og en avslappet stemning der det ble helt klart at de alle ønsket å lære mer om og i faget.

Inne på kjøkkenet hadde de leid inn riktig gode kokker. Vi fikk flere ekstraretter som smaksprøver som jo er tradisjon på fine dining, men de oppsatte fem var: 

Ørret med hollandaise og ymse annet. Jordskokksuppe med interessante oljer og ymse annet. Reinsdyrtartar. Entrecôte. Og ostekake som dessert. 

Alt var meget godt. Jeg skal ikke gå i detalj, men det kvalifiserte som mat i svært høy klasse. Kanskje ikke stjerneklasse, men godt over det man gjerne betaler like mye for på andre restauranter. Særlig suppen og desserten falt jeg for denne kvelden.

Vi tok en litt redusert vinpakke på tre glass. Vinene var for så vidt gode, men her kan nok kunnskapen om vinmatch forbedres. Vi kunne valgt vin fra vinkartet, men noe så vesentlig som produsentnavn manglet. Som nevnt er eierne/servitørene ydmyke og lærevillige, og her er det fortsatt en del å ta tak i. 

Men som jeg alltid kommer tilbake til: Det er hovedinntrykket som er viktigst, og både mat, service og atmosfære var svært bra. Prisnivået var også hyggelig. Derfor blir det:  

Konklusjon - Klar anbefaling.

* I sommersesongen har de mer footfall og opererer mer som en vanlig restaurant der gjestene kommer når det passer dem og velger fra en meny. 

Aristoteles i Vågå

"En nasjon av kikkere", kaller Svein Egil Omdal oss. Saken gjelder ordføreren i Vågås påståtte seksuelle omgang med en mindreårig jente - og etter hvert også hans innrømmelse av handlinger og oppførsel overfor samme jente som faller godt utenom det akseptable. (Bildet: Vågåmo)

Omdal hevder at vi har mistet sansen for proporsjoner i denne saken. Og det kan være. Han er ordfører i en liten bygd, javel, men profilert langt utenom hjemtraktene. Hans vennskap med Statsministeren er nå avsluttet av sistnevnte, men var kjent i vide kretser. Men likevel: Sakens natur, med påstander om sex med en mindreårig, kan forlede noen (Omdal, for eksempel) til å tro at medienes interesse har med grafsing og sakens pirrende seksuelle karakter å gjøre. Det kan være et element, ja, det kan jeg akseptere - og kanskje viktig for interessen for saken i starten. Men det viktigste nå, og grunnen til den omfattende interessen for saken i media, er nok at det er en moderne tragedie.

Rune Øygard, ordføreren, er en person jeg kun kjenner gjennom media. Bildet som tegnes er av en ualminnelig dynamisk, folkelig, tillitvekkende og på alle måter beundringsverdig person. En som ser muligheter der andre kun ser problemer, og som får folk med seg. Han er som oss et stykke på vei, men er helt klart hakket bedre. Slik passer han inn i Aristoteles' definisjon av den tragiske helten.

Den tragiske helten trenger også en karaktérbrist, og saken så langt har jo avslørt akkuat det. Om han er skyldig i det han har er tiltalt for eller ei: fallet er et faktum. Tilliten er borte. Spenningen som har vært der siden sakens begynnelse er utløst. Han som var som oss - i den grad at vi lett kan identifisere oss med ham - men også såpass mye bedre at vi også (til og med Statsministeren) beundrer ham, har blitt offer for en karaktérbrist og har mistet det han hadde bygd seg opp på: folkets tillit og beundring.

Frykten gjelder vår egen situasjon. Ikke at vi driver med utilbørlig oppførsel med mindreårige, men det er små ting som skiller hver og en av oss fra et fall i anséelse eller andre forhold som river livets skjøre vev i stykker. Medlidenheten gjelder også oss selv - eller noen som er lik nok en selv til å sikre en grad av identifisering. Dette mer enn den som i denne saken kanskje er et offer (saken er ikke kommet til doms).

Vi er kanskje en nasjon av kikkere, som Omdal hevder, men da på samme måte som tilskuerne til antikkens tragedier også var kikkere. "Tilskuere" er nok en mer dekkende betegnelse. Men det gjenstår å se om vi vil bli renset gjennom frykt og medlidenhet. Dette er ikke bare en fiksjon som er borte når sceneteppet glir igjen.

(Interesserte kan med fordel lese min bok Philosophy and Literature ss. 31-35)