Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.

Ungdomsopprøret

1968 og alt det der. Hva skyldtes det? Lesingen av Keith Richards Life har gitt meg noen tanker som i alle fall var nye for meg.

Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.

Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i  Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.

Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.