Pål Tyldum: Gjetergutten som ble skikonge (bokanmeldelse)

Jeg er ingen stor utøver av skisporten. Det utsagnet får være dagens underdrivelse. Men jeg er idrettsinteressert, og mye mer nå enn da jeg var ung. Likevel sto jeg opp sånn i firetiden om morgenen en dag vinteren 1972 for å se et skirenn som gikk i Japan. 

Det var selvsagt 50 km i OL i Sapporo, og det var ventet at Namdalens desidert største idrettshelt skulle gjøre det bra. Lite visste jeg (eller vi, for jeg tror i alle fall far også var stått opp) at rennet var over allerede. Det oppdaget jeg først da jeg leste denne boka, som er fremragende skrevet og lagt opp av Eivind Kvam. Det er en fin blanding av tekst og bildemateriale. Det siste bidrar sterkt til å gjenskape en annen tid. 

Siden jeg er kvart hålling ble det raskt satt i gang slektsforskning da Pål midt i tyveårene (han er født i 1942) begynte å gjøre seg gjeldende i skisporet. Jeg husker ikke presist, men far var firemenning med Pål eller faren hans. Slikt har man greie på i oversiktlige bygder i Trøndelag, og vi visste alle hvor Pål bodde og hva han drev med. Dessverre hadde de ikke Massey-Ferguson på gården deres, men BM Volvo. Derfor kunne jeg heller ikke være med far dit for å selge traktor. 

Pål Tyldum er vel en stående definisjon på en person som er hel ved. Aldri en eneste gang var han fristet til å skylde på noe annet enn seg selv om ønsket resultat uteble, selv om det var grunnlag for det. Ikke en eneste gang ble han høy på seg selv. Han var og er en fin representant for det beste ved Midtre-Namdal spesielt, og det "dype" Trøndelag generelt. Men boka er ikke først og fremst - eller i alle fall ikke bare - om Pål. 

Først og fremst ble denne boka et møte med barndommen, og til dels ungdommen. En ganske annen tid enn vår, noe som manifesterte seg tydelig i datidens idrett. Minnet om å ha stått opp midt på natten for å se på et skirenn har vært friskt og aktivt lenge, men flere andre minner dukket opp under lesningen. Blant annet ett der jeg sammen med far var på skirenn på Høylandet, og det var flere folk enn jeg noen gang tidligere hadde sett på ett sted. Og det på Høylandet! Og skirenn? Med far? Alt dette var svært lite sannsynlig.* Nå skjønner jeg at det var det de kalte "Eliterenn" som foregikk - i tiden før det ble verdenscup og annet slikt som drar skieliten rundt i utlandet vinteren lang. Eliterennet trakk norgeseliten og en betydelig del av verdenseliten utenom de norske til lille Høylandet i lille Namdalen hvert år i mange år. 

For alle idrettsinteresserte, og særlig skiinteresserte, og for alle namdalinger over femti, er denne boka sterkt å anbefale!

Konklusjon: Klar anbefaling (for de interesserte)!

* Mine manglende skiferdigheter og moderate skiinteresse var arvet - oppdaget jeg for noen år siden da jeg så en resultatliste fra 1927. Jeg ble, av mystiske grunner, aldri sist i Overhallamesterskapet på ski (men nr. tre og fire og slikt regnet fra bunnen). Men far ble, med meget god margin, absolutt sist i et skirenn på skolen. Det hørte jeg aldri noe om. Og jeg skjønner bedre hvorfor jeg ikke ble tatt med ut på ski.

Kommunesammenslåing?

Det stedet jeg vokste opp heter det samme som meg, Skilleås, og det ligger i kommunen Overhalla. For mange av oss som kommer fra mindre steder er dette viktig. Det er en del av identiteten som vi nødig gir opp. Likevel er det viktig ikke å bli sittende fast i gårsdagens løsninger. Dette er noen av momentene som er oppe i avstemningen om sammenslåing av kommuner i Namdalen som finner sted på mandag.

Kommunene som i dag samarbeider i Midtre-Namdal Samkommune kan komme til å slå seg sammen. De samarbeider om en rekke tjenester, og det har vært meget vellykket. Denne vil legges ned i 2019, så "status quo" er ikke et alternativ. 

Jeg bor langt vekke så denne saken angår ikke meg direkte. Vi må også huske på at større ikke alltid er bedre. En større kommune vil som regel også øke avstanden fra den enkelte og til avgjørelsene.

Men jeg observerer at det er lenge siden sist runde med kommunesammenslåinger - over femti år. Jeg kan ikke huske å ha registrert verken nostalgi for de gamle småkommunene, eller noen krav om å få dem gjenopprettet. Sammenslåingene har vel derfor vært vellykkede, vil jeg tro. "Overkjøring" og "oppslukning" (kjente verb i denne diskusjonen) ser ut til å ha fått ganske greit utfall.

Siden den gang har det også skjedd store ting med Norge. Det har blitt bygd mange broer, veiene har blitt bedre, og nesten alle har noe å kjøre med. Avstandene - ikke minst i tid - har krympet noe voldsomt.

De kommunene som kan komme til å slå seg sammen er ett arbeidsmarked, og de er sammenvevd på så mange andre måter også. Samkommunen har ikke minst samlet kompetanse, og det er vesentlig i våre dager. Vi venter mye mer av kommunene i dag enn man gjorde for femti år siden. Oppgavene til kommunene har vokst kraftig i omfang.

En vesentlig større del av befolkningen har også fått høyere utdanning, og de som har utdanning kvier seg for å havne i små fagmiljø. Det er ikke uten grunn at Midtre-Namdal samkommune ble opprettet og ble en suksess.

Det er derfor mange gode grunner til å ta et tak for å få et bedre samsvar mellom det kommunene har blitt, hvordan folk faktisk bor og jobber i et distrikt, og det politiske nivået som skal sørge for at folk har gode tjenester uansett hvor de bor. Men det er ikke nok. 

Jeg har bodd utenfor Namdalen i mesteparten av mitt liv, men jeg er patriot. Som patriot har jeg ambisjoner om at Namdalen skal gjøre mer av seg. Namdalen må sørge for å få innflytelse på beslutninger i det sammenslåtte Trøndelag. Det synes for meg lite trolig at en rekke med små kommuner vil lykkes bedre med det enn en stor. OK. Det var en altfor forsiktig formulering. Jeg prøver en ny: en serie med småkommuner vil mangle slagkraft på høyere nivå, og ende opp som en bakevje.

Ikke minst på grunn av det siste vil jeg inderlig håpe at overhallinger og andre stemmer for å slå seg sammen. Tiden har kommet!