20. april 1940

I dag for 75 år siden, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet. Det ble også Skilleås, men mens byen ble bombet flat gjorde ikke de mange brannbombene noe skade på snødekte Skilleås. Det har jeg tidligere omtalt her på bloggen. ( Foto: Hågensens Fotografiske Arkiv)

Blir vi aldri ferdige med krigen?

Svaret på spørsmålet mitt er enkelt: ikke så lenge min generasjon lever! (Bildet: Bloggeren, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, 1992.) Fortellingene er for tett på oss.

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie.

Jeg skal ikke skrive om dette denne gangen, men heller kort fortelle om Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble en del av mannskapet på land for shetlandsbussen.

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tantes nabo hadde en bror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna like før krigen).

Han ble dårlig behandlet, og kom etterhvert til Sogn som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut kom han i illegalt arbeid, og måtte rømme til England. Han rømte med Shetlandslarsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland.

Under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London under en permisjon. De bosatte seg på Leirvik på Stord, men hjemlengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry.

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk, men var forlengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan være glade for at vi ikke har funnet ut av det!

Namsos 1940 på film

Her er film jeg ikke tidligere har sett fra Namsos 20. april 1940, da byen ble bombet på Hitlers 51. bursdag. Dobbeltklikk på bildet, og REDUSER LYDEN - for dette er svært høy lyd.

Jeg har tidligere skrevet om mitt hjemsted, Skilleås, og at det ble bombet i samme slengen, i innlegget "Slagmark Skilleås".

Her er  en Youtube-film: https://www.youtube.com/watch?v=eyHQdHJ1VTc  

Her er den andre delen, som dessverre inneholder en del løgn (at de kom tilbake til England uten tap), men også levende bilder av Carton de Wiart:

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):

Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".

Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.