Toscana

Her er noen viner fra Toscana som jeg smakte 21. oktober på Terminus. Noen er nyheter i november-slippet, mens andre allerede er tilgjengelige.

Vignamaggio Il Morino Bag-in-Box (Villa Vignamaggio) kr 349,90 (BU nyhet i november)
Jordbær. Vanilje. Saftig og god av sitt slag.

Cingalino Rosso di Toscana IGT 2008 (Villa Pillo) kr. 105.
Smidig i munnen, fruktig, med myke tanniner. Godt kjøp.

Rubio 2007 (San Polo) kr. 129,90 (BU nyhet i november)
San Polo er Allegrinis satsning i Toscana. Mørke bær, merkbart fatpreg, litt timian. Solid.

Chianti Classico Terre di Prenzano 2006 (Villa Vignamaggio) kr. 164,90
Ren og klar. Plommer og jordbær. Framstår som en strøken vin av sin type. Har vært lagret ett år på botti.

Bolgheri Mediterra 2007 (Poggio al Tesoro) kr. 174,50 (BU nyhet i november)
Mørk, saftig og lang. Sitter svært godt i munnen. 60% Syrah, 30% Sauvignon og 10% Merlot. Et av de beste kjøp jeg kom over denne dagen. Området Bolgheri ligger på kysten av Toscana innenfor Elba.

Cypresses Toscana IGT 2006 (Villa Pillo) kr. 178
Jordbær og mørk sjokolade, solide tanniner. Lang, men i overkant alkoholisk.

Vignamaggio Chianti Classico 2006 (Villa Vignamaggio) kr. 199,90
Strammere og helt tydelig mer en kvalitetsvin enn broren til 164,90. Den er fra andre vinmarker preget av kalkgrunn, og har fått 15 mnd. på fat.

Bolgheri Sondraia 2006 (Poggio al Tesoro) kr. 264,50 (BU nyhet i november)
Svært tannisk, med høy sødme. Godt grep uten skjemmende eik. God vin, men ikke så mye bedre enn vinen over at prisen lar seg forsvare.

Chianti Classico Riserva Monna Lisa 2001 (Villa Vignamaggio) kr. 279,90
Virkelig nydelig. En moden kvalitetsvin, med preg av plommer og edelt treverk. En vin å fortape seg i en hel kveld.
Brunello di Montalcino 2004 (San Polo) kr. 349,80 (BU nyhet i november)
Litt bruning i kanten. Mørk kjerne. Lær og treverk, nesten helt uten fruktaromaer, men med flott fylde og modne tanniner. En stayer.

Positur

Hvordan klarte Ingmar Bergman å få skuespillerne på sine filmer til å yte det beste de noen gang hadde gjort og kom til å gjøre? Max von Sydow, Harriet Andersson og mange flere: aldri spilte de bedre enn i Bergmans filmer. Og hva har dette med positur å gjøre?

Etter å ha studert fenomenet, blant annet gjennom Bergmans bok Bilder og Michael Timms biografi Lusten och Dämonerna, har jeg svaret. Bergman som instruktør diskuterte ikke karakterenes psyke og motivasjon med skuespillerne. Han fortalte dem, sier de selv, hvordan de skulle gå og hvor de skulle stå - og hvordan de skulle gå og stå - når de sa sine replikker. Bergmans instruksjon var koreografi mer enn psykologisk motivasjon. Men kanskje forskjellen på de to ikke er så stor?

En venn av meg driver et prosjekt der han jobber med deprimerte mennesker. Heller enn psykoterapi øver de på kroppsholdninger, på positur. Står du oppreist og ser opp og fram, og har armene litt bak - da er det umulig å være deprimert. Sier han. Jeg kan tro det.

For se for dere vekkelsesmøter med helbredelse og hele greia, der lamme kaster krykkene og blinde skyter førerhunden. Ikke bare er det høy stemning og mirakler fra Bibelen, de står også med ryggen rak og med armene fram eller litt tilbake. Kan kroppsholdningen være med på å forklare mye av det som skjer? Visst er det en placebo-effekt på gang - og den er jo reell må vi huske - men min hypotese er at også positur er med på å gjøre "mirakler" med de tilstedeværende.

Modellen vi som oftest ubevisst tar med oss når vi tenker på sansning er "innenfra og ut modellen": jeg er her inne, og tar imot informasjon fra verden rundt meg. Men svært mye sansning skjer innenfra. Propriosepsjon er sansningen av egen kropp, og den relative posisjoneringen av kroppsdeler. I tillegg mottar vi mye informasjon, som sjelden kommer til bevissthet, om kroppens tilstand og funksjon - alt fra blodets innhold av toksiner til musklenes grad av spenning. Skulle ikke dette i like stor grad ha innflytelse på sinnet som det vi ser og hører? Forskningen er i gang, mens geniet Ingmar Bergman forlengst har omsatt denne innsikten i kunstnerisk praksis.

Kunnskapsløftet inn på UiB

Fra et utall uavhengige kilder rapporteres det om at årets kull på ExPhil - og det er store tall det er tale om - er klart mer oppvakte og arbeidsvillige enn tidligere. "Alle" lærerne på ExPhil, og jeg er en av dem, sier dette. Plutselig gikk det opp for flere at dette kunne være noe mer enn en "blipp": kullet i 2009 er de første som har gått gjennom hele videregående etter Kunnskapsløftet som ble innført i 2006.

Samarbeidsregjeringen (2001-2005) la grunnlaget for Kunnskapsløfet i grunn- og videregående skole, og Høyre vant valget i 2001 blant annet på et klarere kunnskapsfokus i skolen. Kristin Clemet (H) var en tydelig og handlekraftig minister. Det er tilfredsstillende å se at politisk innsats ser ut til å virke på et så sentralt område i politikken - selv om det er en annen regjering som høster resultatene.

Sauvignon Blanc fra Loire (og New Zealand)

Det er vel ikke noen av disse vinene som er nyheter i november, egentlig, men jeg fikk smake dem i dag. Det er sjelden jeg smaker disse vinene nå - de har liksom havnet under radaren. En kan jo ikke fokusere på alt samtidig. Min konklusjon etter disse vinene er at jeg må legge om kursen.

Petit Bourgeois Sauvignon 2008 (Henri Bourgeois) kr. 122,50 (Distrikt)
Den eneste av disse vinene jeg har smakt de siste årene, tror jeg. Lærebok i Sauvignon Blanc. Klar og tydelig, og spiller på de høye notene i smaksarket. Stikkelsbær og solbærblader. Frisk. En favoritt til den prisen - og tilgjengelig landet over. Alt er gøy med denne vinen, ikke minst navnet.

Bourgeois Sancerre Grande Réserve 2007 (Henri Bourgeois) kr. 173,50 (Distrikt)
Mer fylde og intensitet. Og lengde. Og pris. En flott vin som har holdt seg i polets lister i snart 30 år. To ganger har jeg tatt denne vinen helt ned på produsent på blindsmakinger. Litt flaks kanskje?

Le MD de Bourgeois Sancerre 2008 (Henri Bourgeois) kr. 199 (BU)
Fra et heng så bratt at de må fire seg ned når de plukker. MD står for enten "Mont Damné" eller "Merde", og viser i alle fall til vinmarkens manglende popularitet blant plukkerne. Etter min mening helt superb. Den har mer av alt, inklusive harmoni og eleganse. Mest merkbart i intensitet og lengde. Vel verdt det lille påslaget fra vinen over.

Clos Henri Sauvignon Blanc 2007 (Henri Bourgeois - New Zealand) kr. 198,50 (BU)
Samme firma, stort sett samme vinmaking. Andre forhold i vinmark og et annet klima. Mer preget av asparges, og tydeligere frukt. Ikke samme elegansen. Interessant vin, og langt fra dårlig, men til prisen er vinen over vesentlig bedre. Igjen: Sauvignon Blanc fra læreboka.

Sancerre 2008 (André Dezat) kr. 181,40
Klokkeklar. Fin balanse. Modne stikkelsbær. Lekker syre. Ikke noe overtydelig ved denne vinen.

Pouilly-Fumé 2008 (André Dezat) kr. 174,90
Etter min mening en klart bedre vin enn den over. Har en ekstra dimensjon i smaken - større dybde. Også større fylde, og et klart preg av bivoks under det druetypiske. Hadde vært moro å smake denne direkte mot Bourgeois' MD.

Regjeringsskiftet

Med Sigbjørn Johnsen som finansminister blir dette rene déjà vu all over again. Men Johnsen er antakelig rett mann på rett plass for denne regjeringen. Som leder av komisjonen som la fram pensjonsreformen har han prima innsikt i de største utfordringene de neste tiårene for dette såvel som de fleste andre vestlige industri- og post-industriland. Bak sitt milde ytre har han erfaring nok til å håndtere kravstore departement og deres ambisiøse statsråder. Nostalgikeren i meg applauderer dette skiftet. Hvor blir det forresten av Oddvar Nordli? - men det Hedmark-kvoten er vel oppbrukt.

Hanne Bjurstrøm husker jeg fra et landsstyremøte (?) i Sosialistisk Ungdom i Oslo ca. 1978. Vi gikk på en Spansk restaurant etter møtet der jeg, gniten og fattig, (omtrent) nykonfirmant fra landsbygda, fikk møte de sofistikerte hovedstadsungdommene - heriblant den nye ministeren. Jeg smugspiste den medbragte kalde pizzaen min mor hadde sendt med meg. Det var helt greit på restauranten. De andre var solidariske med meg og lot meg smake litt. Også Bjurstrøm - etter noen oppfordringer.

Den nye samordningsministeren er å betrakte som en fordobling av Statsministerens makt inn i regjeringen. Begynner Stoltenberg å bli sliten? Trengs det samordnende grepet fra SMK i dobbel dose? Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal ikke ha selvstendige saksområder, så dette er en posisjon for en superminister. Stoltenberg er som statsminister er en del ute og reiser, så Schjøtt-Pedersen blir antakelig en slags vikar. Jeg spår at dette grepet kan vekke en del murring og misnøye innad i regjeringen på sikt. Du leste det først her!

Events

I morgen skal jeg på Vinmonopolets nyhetssmaking i Bergen. Dessverre er det noen av de mest interessante importørene som ikke kommer til Bergen, som for eksempel NON DOS, Nafstad og Record Vinimport, men det blir likevel mer interessant vin enn jeg klarer å få smakt på. I dagene som følger vil jeg publisere en del smaksnotater her på bloggen.

5-6. november er det Vinfilosofi-konferanse i Paris, på Maison des Sciences de l’Homme,
54 bd Raspail 75006 Paris, rom 214. Her er deltakerne og deres titler:

5. november

14:45 : Barry C. Smith (Institute of Philosophy, University of London)– The art and science of a balanced wine.

16:30 – 17.45 : Dominique Valentin (University of Dijon)– Cross-cultural aspects of wine-tasting and wine appreciation.

6. november

10:00 –11:15: Ole Martin Skilleås (University of Bergen)– Of the Standard of Taste in Wine.

11:15-12.30: Steve Charters, MW. (Chaire of Champagne Management, Reims Management School) - A defence of the idea of quality in wine.

14:00-15.15: Douglas Burham (Staffordshire University)- Toward a Phenomenology of Wine Tasting.

15.30 – 16:45: Ophelia Deroy (University of Paris 12)– Tastes and shapes : synaesthesia or metaphor ?

Jeg har tilgode å skrive innlegget mitt, og med så skarpskodde deltakere er det ikke til å unngå at jeg begynner å få nerver. Men det skal vel gå!

SN: Borghild

De som mottar mitt tipsbrev, som utkommer med svært ujevne mellomrom, er kjent med at jeg for et par år siden (eller er det bare ett?) hadde en favorittvin som jeg for enkelhetens del bare kalte for "Borghild". Det var Bourgeuil 2005 (Dom. Grégoire) som kostet 108 kroner. Årgang og kompromissløs vinmaking (helt uten filtrering, blant annet, den hadde et kraftig bunnfall fra første dag) gjorde vel sitt. Cabernet Franc fra et kjølig klima ga den klare og intense aromaer, og årgangens uforlignelige frukt gjorde pakken komplett. Men da årgangen skiftet var også magien borte. Som så ofte skjer med ulykkelig kjærlighet jakter man på det tapte, og lar seg ofte lure til å tro at hun er gjenfunnet. Men nå tror jeg i alle fall at jeg har truffet søstra. Hun har gjort seg litt mer kostbar, og årgangen er ikke den samme, men mye av det andre stemmer.

Bourgueil "La Coudraye" 2007 (Yannick Amirault) kr. 149
Mørke bær, pepper og blyantspiss. Modne og myke tanniner, flott vekt og tekstur i munnen, og lang. Først og fremst er det det aromatiske som imponerer, men i forhold til den St. Nicolas-de-Bourgeuil jeg omtalte her for et par måneder siden (til 20 kr. mindre), så er det først og fremst konsentrasjon og lengde som utmerker seg.

Fra et jortsmonn av sand og grus, visstnok. Druene ble høstet mellom 25. og 29. september fra de 25 år gamle vinstokkene. 2/3 av vinen ble lagret på ny eik, og tapningen av de ca. 30.000 flaskene foregikk i juli 2008.

Kanskje litt for dyr til å rykke opp som huset røde vin, men:

Gjenkjøp - JA!

Er du egentlig en svindler?

Har du noen gang tenkt "jeg er egentlig ikke verdig den jobben eller posisjonen jeg har"? Da er du neppe helt alene. Du lider antakelig av det som på engelsk kalles the imposter phenomenon. Vi filosofer er særlig utsatt. I alle fall hvis vi er noe tess. Det var i alle fall det Leszek Kolakowski hevdet da han skrev noe sånn som (fritt etter hukommelsen): "every philosopher, if he is worth taking seriously, will quite often think he is a complete fraud".

Noen tar sin høye posisjon for gitt. Det er slike som er født inn i eliten og som har gått i gradene sammen med (nesten) alle de kjenner. Vi andre lurer av og til - på om det er flaks og/eller svindel som har ført oss opp og fram. Særlig kvinner er visst utsatt, men vi menn ligger ikke langt bak. I utgangspunktet trodde de som først satte navn på dette fenomenet at det var en "kvinnelidelse". Men vi menn har en litt annen holdning - sies det - til dette. Vi tar det som en utfordring, et spill. Ja, jeg har kanskje kommet hit ved hjelp av flaks og misforståelser heller enn talent og hardt arbeid. Men hvorfor ikke? La meg nå nyte det før jeg blir oppdaget og alt faller sammen!

Nå skal jeg rett på et seminar. Der skal jeg utøve den kunsten som har ført meg dit jeg er: jeg skal se intelligent ut, og samtidig unngå å si noe som kan avsløre meg. Det har fungert bra i 42 år, så kanskje det holder i 20 til?

The Phenomenology of Spirits

I serien skamløs egenreklame har vi nå kommet til den nylig utgitte artikkelen jeg og Douglas Burnham har skrevet i Whiskey and Philosophy. Jeg skal ikke utgi meg for å være ekspert på whisky, og i hvert fall ikke whiskey, men vi syntes tittelen vår var så bra at vi måtte bare fylle opp nedover. Mye av det vi har kommet fram til om vin er overførbart til dette brunlige og potente fluidiumet.

Boka er nettopp utgitt, og jeg har ikke hatt den mellom hendene ennå. Men jeg ser at vår artikkel fyller sidene 137-151.

Strategiske valg?

Fire år i opposisjon blir ikke gøy for Høyre, men for de som følger med er det nye takter å spore. For de som har lest bloggen min etter valget - og før - vil det være kjent at jeg mener Høyre bør utvide sitt målområde. De velgergruppene som er overrepresentert i velgergrunnlaget er "middelaldrende menn i urbane strøk, med høy utdanning og jobb i privat sektor." De interesserte vil også finne stoff her.

Mye tyder på at flere har tenkt det samme. I perioden 2009-2013 har Høyre fått to komitéledere. Det er Utenriks- og forsvarskomitéen, der den unge men erfarne Ine Marie Eriksen Søreide (bildet) blir leder. Den andre er helse- og sosialkomitéen der Erna selv blir leder. De er begge dyktige, og det er klart at Erna skulle bli en av dem. Men det er neppe tilfeldig at begge er kvinner. At Erna velger Helse- og omsorgskomitéen kan tyde på at Høyre velger å profilere sine mykere sider. Det er neppe tilfeldig det heller, for "alle" hadde ventet at hun ville velge den andre av de to komitéene. Kallenavnet Jern-Erna blir vanskeligere å opprettholde med hennes nye oppgave, med mindre komitéen blir hetende Jern- og omsorgskomitéen, da?

Så for å svare på min egen overskrift: JA. Lovende takter, og jeg håper det ligger en gjennomgående plan bak.

Tilbake

Jeg har vært på høstferie - den eneste jeg har tatt siden jeg begynte i arbeidslivet. Det innebar fem dager off-line, og det tålte jeg bra. Det ble ingen oppdateringer på bloggen, men nå skal det bli tettere utover.

Dette er årets travleste periode for meg, men nå nærmer den seg slutten. De siste ExPhil veiledningene er i morgen. Bildet kan gi de fleste forståelse for at de kanskje ikke har den mest utakknemlige jobben på kloden.

Valget 2009: Borgerlig - hva er det?

Man kan lure. Kanskje sitter politikerne fast i en overlevert, men forlengst utdatert, modell? I Bergens Tidende for noen år siden hevdet jeg at bruken av begrepet "borgerlig" var "språkets forhekselse av forstanden". Når man i dag bruker begrepet er det som en forkortelse for "de partiene som ikke samarbeider med Arbeiderpartiet i regjering". DET betyr ikke i seg selv at de har mer til felles med hverandre enn med Arbeiderpartiet.

I kraft av sin størrelse blir Arbeiderpartiet et tyngdepunkt i partifloraen. Kanskje ikke i 2001, men etter det har Arbeiderpartiet gjenoppstått som et tyngdepunkt. Demokratiet fordrer derfor at det dukker opp et alternativ, for et demokrati uten alternativer vil raskt forvitre.

Fremskrittspartiets "annerledeshet" ødelegger for politiske alternativer til høyre for Arbeiderpartiet. Venstre og Sponheim var mest høyrøstet på akkurat det punktet, men KrF er på linje, og de fleste i Høyre er lite begeistret for FrP. Men hva annet kan man gjøre enn å åpne for samarbeid?

Min spådom er at jo lengre det varer før FrP modererer seg (og sjansene for det er, nettopp: moderate) jo før vil det bli en åpen diskusjon om vi i Norge bør gå over til en finsk modell, der alle partiene kan samarbeide med hverandre. Høyre sitter fast i et bilde av norsk politikk der det er høyresiden mot venstresiden, de borgerlige mot sosialistene. Det samme synes å være tilfelle med Arbeiderpartiet. Men det er lenge siden Arbeiderpartiet gikk inn for nasjonalisering av produksjonsmidlene. Til og med SV har gått bort fra det. Og verken Høyre eller FrP har rasering av velferdsstaten på programmet.

Den finske modellen ble både mulig og nødvendig på grunn av en stor krise, men den åpningen den skapte har ikke blitt lukket etter krisen. Krisen i Norge kan utgjøres av FrP: så lenge de er umulige å samarbeide med, må andre konstellasjoner muliggjøres.

Et samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil være naturlig når den dagen kommer at Norge blir med i EU. Hvem skal ellers samles om den vanskelige oppgaven en slik prosess vil være? Ikke FrP, som ikke vet hva de vil. De andre partiene er imot.

Frykten, og den er ikke unaturlig, er at SV og FrP da vil vokse på bekostning av "storkoalisjonen". Men det vil være en konstellasjon UTEN særinteressepartiene Senterpartiet og KrF, og man kunne få flertall for mye god politikk som særinteressepartiene har blokkert for siden før krigen.

Sett fra mitt parti er det mye som gjør et samarbeid med Ap vanskelig. Den anakronistiske bindingen til LO, for eksempel. Høyre mottar ikke penger lenger fra NHO, men LO har en hånd på rattet i Arbeiderpartiet og forer dem med penger. Det er mer konfliktmateriale også, men avstanden til FrP er mer betydelig. Egentlig! Både i stil og innhold.

Med FrP på dagens nivå er ikke et "borgerlig" alternativ liv laga. DET skjønte folk, og mobiliserte for Arbeiderpartiet valgdagen.

Champagne 8 juli 1962

Det er helt sikkert tilfeldig, men mye av meningen i livet får man versågod skape selv.

De som leser bloggen min får sikkert med seg at jeg er mer enn alminnelig interessert i både vin og politikk. Når det gjelder vin setter jeg særlig pris på champagne, i tillegg til burgundere selvsagt. I politikken er jeg ekstremt moderat og, vil jeg påstå, kompromissvillig. Men på ett punkt er jeg sveiset fast og urokkelig: EU er for meg noe langt mer enn et verktøy. Det er virkeliggjørelsen av samarbeid og samforstand over grenser der altfor mange millioner i altfor mange hundreår har dødd av utøvelsen av nasjonal selvråderett.

At Norge ikke er med i EU er for meg fremdeles en plage. OK, men hva er det tilfeldige men likevel meningsfulle det vises til i overskriften? Som avslutningen på det første besøket av en tysk kansler hos en fransk president knelte Adenauer og de Gaulle sammen i katedralen i Reims den dagen jeg ble født. Tilfeldig? Helt sikkert, men for meg føres to tema sammen den dagen. Sorg, tilgivelse, og vilje til forbedring og samarbeid hos to folk som har kriget. Den vakreste katedral som finnes, i området der noen av de mest strålende viner skapes.

Det var også i denne katedralen Wehmacht kapitulerte 7. mai 1945, og der Karl den Stores sønn Ludwig I ble kronet (i en tidligere utgave rett nok). Frankrikes konger ble også kronet her i flere århundrer. Katedralen ble svært ødelagt av tysk artilleri under 1. Verdenskrig, men er fremdeles den vakreste i verden. I alle fall av de jeg har sett.

The World of Fine Wine

Nå er det vel klart hvorfor jeg har bedrevet skryt av The World of Fine Wine: i siste nummer, som jeg nettopp fikk i posten, har jeg og Douglas Burnham en artikkel med tittelen "Wine as an Aesthetic Object" (ss. 102-107).

Den startet sitt liv som et av de utvalgte innleggene på British Society of Aesthetics' årskonferanse i Oxford i fjor høst. Vi syntes da at vi hadde fått en fot innenfor de respektable filosofiske kretsene for vin.

SN: Barbera fra 2001

Barbera d'Alba "Vigne delle Fate" 2001 (Varaldo)
Moden Barbera skal man ikke kimse av. Mørk på fargen, med en vandig kant. Ørlite bruning, men knapt merkbar. Dufter mest av lær, nøtter og moreller, men med litt velvilje kan man også finne nyanser av edelt treverk og skogsbunn. Avslepet og behagelig i munnen, med brukbar lengde. Lite tanniner, så den egner seg godt til å drikkes solo - men passet helt fint til lammekoteletter.

Gjenkjøp - Ja.

(Foto: utsikten fra kjellerdøren til Varaldo i Barbaresco en vinterdag)

Hva holder du med?

Jeg er moderat interessert i fotball. Akkurat det kan lett "bevises" ved at jeg i løpet av fire og et halvt år i England aldri var på en fotballkamp. Jeg tror ikke jeg har vært på en fotballkamp siden midt på 80-tallet? Men det er ikke det som er mitt emne. Jeg er fremdeles sterkt fascinert av det å holde med et lag, være fan, være blod-fan - samme hva laget heter (men hvordan noen kan være Chelsea-fan er et større mysterium enn de fleste). For hva er det du holder med?

Laget? Men det er ingen igjen (antakelig) som spilte på det laget du begynte å holde med. Likevel holder du med laget? Du kan hevde at det er en overlapping, en sakte utvikling fra ett lag til det neste, men du slipper likevel ikke unna for laget er ikke det samme ved tid 1 som ved tid 2. Så de du holder med er ikke det samme laget.

Klubben? Men hva eller hvem er klubben? Banen? Det er vel omtrent like absurd å holde med en bane som å holde med en flyplass, og dertil kommer det at mange lag har fått ny bane og neppe mistet noen fans underveis. Troféene, da?

Byen eller landsdelen? Det var en gang da klubbene rekrutterte lokalt, da Brann-spillerne skarret og Lyn-spillerne talte dannet. Da hadde det en viss mening å holde med sine egne - som en lokal variant av landslaget. Nå er de ikke en gang fra samme landet som tilhengerne. Så dette holder ikke lenger. Noen begynte å holde med Liverpool fordi Beatles kom derfra. Nå er det vel bare banen og rydde-personalet som er Scousers?

Nå må jeg ile til og forklare at jeg ikke har tenkt å vise at det å være fotball-fan er irrasjonelt, for det er det jo, og det er helt greit. Det er mye som er irrasjonelt og som gir oss glede. Jeg gleder meg over at Rosenborg vinner selv om jeg ikke vil gå så langt som til å kalle meg fan. Min (moderate) glede har antakelig noe med at jeg er Trønder, og at Rosenborg holder til i Trøndelag og gjør det (jevnt over) bra. Min morfar vokste til og med opp på Rosenborg, og i flere år spiste jeg ofte lunsj med en som spilte på laget. Så en vag forbindelse er det som gjør at jeg godt kan være fornøyd med at Rosenborg vinner - men jeg kan ikke forklare hva det er jeg holder med. Det er en ynkelig måte å dekke et behov for å markere hvilken landsdel jeg kommer fra, antakelig. En slags vag idé om vellykket trønderhet?

Min hensikt er ikke å hovere over blod-fans. Noen av mine beste venner er blod-fans, og jeg respekterer det. Jeg prøver bare å forstå, og dette forstår jeg ikke. Jeg kan forstå at man finner glede i å se på en fotballkamp og ha en interesse av at ett av lagene vinner. Når Norge vinner en god fotballkamp er jeg hoppende glad - de kommer fra landet mitt, og representerer meg på en diffus måte. I EM og VM holder jeg med England til de blir slått ut, og så holder jeg med det laget som spiller en type fotlball jeg kan like. I begynnelsen av 80-tallet holdet jeg med Tottenham da Argentinerne satte sitt preg på spillestilen. Da de gikk tilbake til gamle mønstre mistet jeg interessen. Det var ikke lenger samme laget, og adios!

Dette er ubegripelig for blod-fans. Noe nær helligbrøde. Du må holde med dem i tykt og tynt, sier de. Hvem er dem?, sier jeg, og får ikke noe godt svar. Det er det jeg er ute etter nå. Hva er det du holder med? Svar i kommentarfeltet under. På forhånd takk!

The Finest Wines of ...

Skamløs reklame, kanskje, men jeg bare MÅ gjøre flere oppmerksomme på den nye serien av bøker som World of Fine Wine Magazine har sparket i gang. For et par dager siden mottok jeg to bøker:

The Finest Wines of Champagne - Michael Edwards (Foto: Jon Wyand)
Jeg har selvsagt ikke rukket å lese boka på ca. 300 sider ennå, men smakebitene er nok til å komme med en klar anbefaling til alle vininteresserte.

Først er det ca. 40 sider over to spalter om historie, kultur og markedet, om vitikultur og kvalitet, og om vinmaking. Deretter er det ca. 250 sider om produsenter gruppert etter kommuner. Til sist en interessant avdeling om årganger, champagne og gastronomi, og noen lister (som nok kan diskuteres til krampa tar en).

Kvaliteten i teksten er utmerket, men framfor alt er det bildene som gjør dette til et "må ha-produkt". Jon Wyand er en kunstner, og portrettene forteller alle en historie. De er en fryd for øyet og for sinnet - de sier kanskje mer om disse folkene enn teksten gjør.

The Finest Wines of Tuscany - Nicholas Belfrage MW (Foto: Jon Wyand)
Bildene her er av samme mann og av samme utsøkte kvalitet. Her har jeg mer å lære enn i Champagne, og bare etter noen sider har jeg økt min kompetanse betraktelig.

Også denne boka blir avsluttet på samme måten som Champagne-boka over, men det er litt mer stoff i begynnelsen, før produsentene - gruppert etter regioner som Montalcino og Montepulciano - blir behørig presentert og portrettert.

Stoffet i begynnelsen omfatter, i tillegg til de samme overskriftene som i Champagne-boka, også et kapittel om druetyper, et om geografi, geologi og klima, og et siste kapittel om reguleringer og statistikk: "from DOC to Super Tuscans".

Som abonnement på WFW betalte jeg bare £ 13 for hver bok. Selv uten avslag er dette rimelige bøker, og svært nyttige oppslagsverk. Herved anbefalt.

Valget 2009: Sosionomer uten grenser (aka SV)

Skal man redde verden fra alt som er vondt (og det er SVs misjon her i verden) er det klart at man bør sitte i regjeringen i et av verdens rikeste land. Mitt gamle parti har klart overgangen fra protestparti via venstrepopulisme (under Erik Solheim - bildet) til ansvarlig regjeringsparti. Det er ikke dårlig! De har til og med klart å beholde regjeringsmakten, men det har kostet stemmer. Tilbakegangen på 2,6% er så nær Arbeiderpartiets framgang på 2,7% som det er realistisk å komme. Selv om vi i skrivende stund ikke har grunnlagsmaterialet klart, så er det sannsynlig at mange ikke har sett vitsen med å stemme SV når Arbeiderpartiet gir samme politikken.

Det har vel heller ikke styrket troverdigheten at løfter om maxpris i barnehagene (som skulle gi Halvorsens avgang dersom det ikke ble nådd), og varm velduftende lunsj i alle skoler, ikke ble innfridd. Hvileskjær i forskning og høyere utdanning har heller ikke vært noen klar vinnersak.

Men som jeg skrev under analysen av Arbeiderpartiet, nå er de feite årene over og mange smertefulle nederlag står for tur. Ledelsen i partiet vil nok lese meningsmålinger med stor spenning framover. Med 6,2% begynner SV å nærme seg nivået fra min tid i partiet, og er langt fra de 12,1% i 2001. Behovet for synlige seire stiger, mens Arbeiderpartiet rimelig nok synes at deres andel på over 35% av stemmene fortjener større gjennomslag.

Skulle SV gå ut av regjeringen vil konstellasjonsteoretikerne få en høytid av dimensjoner. Erna Solberg har nok den beste oppskriften for sitt eget parti: fokus på politikk og ikke spekulasjoner. Jeg tviler på om andre, og mindre, partier klarer det samme.

SN: Oppdatering på to viner

Bourgogne Blanc 2007 (Henri Boillot)
Vinen sto noen dager under vakumkork i kjøleskapet. For hver gang ble den litt fetere, uten på noe vis å miste fokus. Men siden den har plastkork, og det henger en mørk oksideringssky over hvite burgundere, er det lite trolig jeg går til gjenkjøp. Det finnes andre, og rimeligere, burgundere og andre som gir det samme eller mer til en lavere pris. Men likevel: priser du renhet og fokus over alt annet bør den absolutt prøves.

Schlossböckelheimer Felsenberg Grosses Gewächs 2007 (Dönnhoff)
Dette var saker! Vinen åpnet jeg for over en uke siden, og omtrent en halv flaske har blitt stående i kjøleskapet. Jeg tok et lite glass tidlig i uken, et lite på onsdag, og resten i går kveld. Den har stått i kjøleskapsdøren under sin egen kork - ikke noe vakum her - og den har bestått testen til fulle. Den har en flott indre kraft (finner ikke noe mer treffende uttrykk), fylde og intensitet, og ikke snev av petrolium/"Firne". Utover i uken ble fargen dypere, og i går kveld var den gyllen. I det siste har den fått et tydeligere preg av appelsinskall, og et hint av nøtter. Jeg står ved det jeg har skrevet tidligere om at dette er flytende gull, og oppgraderer til klart gjenkjøp. (Bildet: Helmut Dönnhoff, tatt av Jamie Goode)

Valget 2009: Senterpartiet

Senterpartiet har klart samboerskapet med Arbeiderpartiet langt bedre enn SV, og gikk bare tilbake med 0,3%. Partiet har nå omtrent samme oppslutning som SV.

I regjeringen har Sp fått svært stor uttelling siden mange kompromiss mellom Ap og SV havner rett i Senterpartiets program - omtrent som Venstre ble den store vinneren politisk i Samarbeidsregjeringen (2001-2005). Ikke minst har bøndene fått mer å rutte med, faktisk så mye at den nesten naturgitte nedleggelsen av gårdsbruk på jevnt 2000-2500 årlig i det siste har stoppet opp. I 2007 var det 1.400 som ble lagt ned, og om jeg ikke husker feil var det enda færre i 2008.

I noen kommuner er Senterpartiet størst, ikke minst gjelder dette Sogn og Fjordane, mens det i min hjemkommune er Arbeiderpartiet som har tatt over denne rollen.

Så lenge det finnes små landkommuner vil vi ha Senterpartiet, men det har ikke lykkes med å nå ut over landbruket og de grisgrendte strøks interesser. Når det gjelder landbruk er Senterpartiet like ekstreme, og like lite i sentrum, som KrF når det gjelder livssyn. Disse to er særinteressepartier, og de er på jevnt nedadgående kurs.

Det er tre sentrumspartier i Norge, det er Arbeiderpartiet, Venstre og Høyre. KrF og Senterpartiet er og forblir særinteressepartier. De vil fortsatt ha en innflytelse langt ut over velgergrunnlaget sitt så lenge Arbeiderpartiet og Høyre ikke kan samarbeide.

Norge er svært lite egnet for landbruk, og enten "trusselen utenfra" heter EU eller WTO - eller den innenfra heter budsjettbalansen - så tilsier den allmenne utvikling at landbrukspolitikken i Norge må legges om.

Senterpartiet er, sammen med SV, de mest strukturkonservative partiene i Norge. Den sittende regjeringens fremste oppgave for mange, inklusive landbruket, er å ikke gjøre noe som helst. Dessverre betyr det at man før eller siden må gjøre svært mye på kort tid med disse områdene. Det er Stoltenbergs unnlatelsessynd - og han vet det nok.

PS: jeg har en ekstra interesse for Senterpartiet. Faren min var formann i det lokale partiet, og satt i kommunestyret, og hadde også tillitsverv på fylkesplan. I mange år fikk vi julekort fra Per Borten og Dagfinn Vårvik. Far hadde nok gjerne sett for seg en fremtid i partiet også for meg.