Familien Ford

I business-nyhetene i dag står det at "Ford overrasker positivt". Det overrasker ikke meg siden jeg følger denne industrien på hobby-basis. De taper penger, men har ikke behøvd enorme lån fra den amerikanske staten, og de tror ikke det skal behøves heller.

I høst foretok jeg en analyse av amerikansk bilindustri her på bloggen, og jeg skal ikke gjenta den. Men det er interessant å se på forskjellene mellom Ford på den ene siden, og GM og Chrysler på den andre. Store multinasjonale konsern er de alle, men i Ford har familien Ford - etterkommerne til Henry - fremdeles store interesser og ikke minst: en hånd på rattet (sic).

GM og Chrysler er i mye større grad konsern der forbindelsen mellom eierne og driften er tynn og utydelig. De er på tur til skifteretten - i alle fall den siste av dem. Ford Europa, for eksempel, hadde et overskudd i første halvår 2008 (før krisen slo inn for fullt i Europa) på 9 milliarder kroner. Det er ikke lommerusk. De Europeiske divisjonene til de andre gikk med store tap allerede da.

Ford kom i gang med omstillinger og restrukturering mye før de to andre. Familien Ford kunne ikke bare sitte og se på at formuen rant ut mellom fingrene på dem. Jeg tror forskjellene på de tre (en gang) store er så enkel. (Foto Carlos Barria)

Siste vin. Løp og kjøp!

Jeg tar meg av og til i å oppføre meg som om de skulle slutte å lage vin i morgen. Årganger, viner og produsenter blir skrytt opp - eller man opplever vinene deres som så enestående at man må ha mer! Dette er del av den galskapen som er samlemani. Jeg er en samlernatur, men det forsonende med vin er at det må drikkes en gang. Men i mellomtiden kan man kjæle med flaskene, vurdere drikketidspunkt og lagringsforhold. Fine greier.

Men, altså, til tider kjøper man vin som om det skulle være slutt med vin i morgen. Det kommer jo nye årganger, og selv om man ikke vet hvor gode de blir, så kommer det mer vin!

Eller? Bildet viser en vinmark i Piemonte (se innlegg her fra i fjor om mitt besøk der) som er drevet av nordmenn. 1/4 av vinmarken Bricco Soria har rast ut, og andre bønder rapporterer som større skader. Regionalmyndighetene har erklært unntakstilstand.

Kanskje jeg ikke har vært så gal likevel? Dette er omtrent som den paranoides skrekkblandete fryd over å kunne bevise at han har blitt forfulgt. Kanskje de siste vinene er på polet nå?

Politisk dukketeater

FrP gikk ut av Byrådet i Bergen, til tross for at de hadde forpliktet seg på del II av Bergensprogrammet, med forlengelse av Bybanen til Lagunen (den eneste delen som er klart lønnsom!) og del II av Ringvei Vest. Alternativet til dette andre trinnet med bompenger er ikke veier uten bompenger, det er kø, kø og atter kø. FrP vil nå la de andre partiene levere mindre køer og dermed ta belastningen med bompengene. Gjennomført fritt for ansvar - det er FrP, det!


Alle vet at det ikke er FrP i Bergen som har villet det slik. Det er FrP sentralt som styrer de lokale partiene som et dukketeater. De trekker i trådene, og får Byråder til å falle akkurat som det passer regissørene i teateret. Dette er politikk på FrP-vis: et dukketeater, der forestillingens formål bare er å gi flere stemmer.

Det å gi og ta, og stå ved det man har forhandlet fram, det kan gi mindre stemmer det!

Mrs. T 30 år etter

Ingen, med eller uten politisk interesse, kunne være helt uten en oppfatning av henne og politikken hun førte. Jeg startet med iherdig avsky, og avsluttet med en svært forbeholden beundring etter hennes 11 år med makten. Jeg husker hvor jeg var da Brå brakk staven (på Namsos Ungdomsskole som vikarlærer, der jeg bante så det lyste i elevenes påhør), og hvor jeg var da Thatcher kunngjorde sin avgang (i Dalehouse Lane 32, Kenilworth, der jeg jublet og straks ringte en venninne som hylte av begeistring).

Siden følelsene hun utløste var så sterke, er jeg ikke sikker på om noen tilnærmelsesvis objektiv og opplystende analyse av hennes år med makten vil bli skrevet i min levetid. Min subjektive opplevelse av hennes politikk og ledelsesstil spiller også en viss rolle i utviklingen min fra sosialist til liberal-konservativ. Da jeg for første gang stemte på et ikke-sosialistisk parti, i 1991, var hun allerede gått av.

Det vi kan vente de nærmeste dagene, gitt at det 3. mai er 30 år siden hun ble Statsminister i The UK, er antakelig svært mye sludder og fordommer i norsk presse. Det lave kunnskapsnivået blant norske journalister er et trist skue, og sjelden kommer det vel tydeligere til syne enn når markante politikere på høyre side skal vurderes.

I Britisk presse vil det komme flere mer innsiktsfulle analyser, og en av dem har allerede blitt publisert. Det er i første rekke personlig, men er også en nyttig kommentar til forbindelsene mellom makt, kjønn og fordommer.

Jeg vil komme tilbake til dette emnet.

Vintreff fredag 24. april

Noen venner var samlet til et treff med presumtivt gode viner og forhåpentligvis god mat hos oss 24. april. Det som følger er notater gjort etter hukommelsen dagen etter.

1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 2002 (Larmandier-Bernier)
Mariekjeks, svært tørr, sitrus og mineraler. En finner noe "gult" her, men det gjør ikke jeg.

Den forrige årgangen jeg kjøpte av denne, 1996, var best syv år etter. Jeg hadde tre flasker, og den beste var den første. Denne, derimot, er jeg sikker på vil vinne seg med ytterligere lagring. Gjerne fem år.

2. Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 1998 (Louis Michel)
Honning og litt svakt av sjøbunn. God syre, og helt moden. Men årgangen er en av de svakeste på 90-tallet. Opp gjennom årene har jeg smakt denne flere ganger, og den har vært lukket med syv segl. Min erfaring er at disse vinene er svært reduktivt laget, og at de snur fort når de først åpner seg. Mine gjenværende flasker står på drikke-listen.

3. Dellchen Riesling Grosses Gewächs 2005 (Dönnhoff)
Denne tok jeg både produsent og årgang på, men jeg var ikke helt sikker på vinmarken. Det var episodisk minne: jeg trengte ikke resonnere mye. Minst mulig, faktisk, for begynner man først å rote er løpet kjørt. Fruktig, svært fruktig, med litt søtlig grapefrukt og melon. Har bra med syre, og er svært matvennlig. Noen syntes at dette var i overkant opulent, og at den ikke ville holde. Jeg deler ikke det synet. Som mange rieslinger vil den gå gjennom flere inkarnasjoner, og dette er bare den første. Den har stuffing, frukt og syre, og vil ikke lide noen plutselig død.

4. Chateau La Louvière 2000 (Pessac-Leognan)
Svært syrlig, merkbar eik, men er ganske tydelig i sitt opphav: stikkelsbær OG voks/våt ull. Det er hvit bordeaux, det. Flott vin, men vil stå seg på et par-tre år lenger i kjelleren. Ikke for nybegynnere.

5. Barolo 2003 (Bartolo Marcarello)
Jeg smakte denne første gang hos produsenten i mai i fjor, og da kjøpte jeg også denne (til mindre enn halv pris av norsk polpris), og skrev om det her. Da var den ferskere enn denne, for denne vinen ble for meg "kveldens vin". Begge som ytret seg om denne daterte den til et tiår før. Minst. Den har frukt, fylde, syre og (selvsagt) plenty med tanniner. Den ble servert til min egen indrefilet med topping av sopp/urter/krem/eggeplomme. Tobakk, kirsebær, fioler og høstløv. Flott fylde og lengde. Må vel være en av de beste vinene fra årgangen i Barolo?

Maria Teresa (bildet) har fortsatt sin fars praksis, som er den tradisjonelle i området, med å blande alle parsellene i en vin. De har druer i fire høyt rangerte vinmarker. Dette med cuvéer fra hver vinmark er noe franskmennene har drevet med, og da jeg snakket med henne hevdet hun omtrent det samme som de gjør i Champagne: blandingen utjevner svakhetene i dårlige år. Vinen blir mer konsistent, etc. Det har i alle fall fungert i 2003.

6. Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux-St. Jaques 1996 (Armand Rousseau)
Årgangstypisk, med bringebær og solide syrer. Frisk og deilig, men verken særlig kompleks eller fyldig. Man kan lure på om 1996 noen gang vil innfri forventningene. Den som lever (og ikke drikker opp - som tross alt virker å være det sikreste) får se.

7. Chablis 2006 (Tribut)
Helt som den skal være. Det er aldri noe tull med Tribut. Flott vin, og den kan godt passere som Premier Cru.

Vin og etikk

Jeg skriver her om vin av og til, og til de som måtte lure: all vinen jeg skriver om er enten kjøpt av meg selv, vinklubben Vitis Bergensis eller venner. Det samme gjelder naturligvis de vinene jeg omtaler i mine tips, som nå har like under 100 abonnenter.

Tross alt: det er ikke SÅ mange lesere av min blogg eller mine vintips at importører renner meg ned med smaksprøver. Sukk! Og en stakkars blogger blir jo ikke regnet som presse, så jeg blir heller ikke invitert til Vinmonopolets smakinger av nyheter etc. Kanskje jeg skal høre med dem om jeg får lov? Det kan jo ikke skade - annet enn tenner, gummer og lever?

Men det er andre som er mer utsatt. Det er derfor fortjenestefullt at Jancis Robinson (bildet), fortreffelig vinskribent, på nettstedet sitt skriver åpent og ærlig om forholdet mellom skribenter (særlig seg selv) og bransjen.

God Moden Riesling

Dr. Franz Breuer Riesling Spätlese Trocken 2004 kr. 90

Alle liker vel et tilbud? Prisen på denne vinen gikk ned fra 153 til 90 kroner. Jeg kjøpte i første omgang to, og den første ble drukket på fjellet i påsken. Det var OK, men ikke mer. Skylden for det får nok de kjipe glassene ta: uten innsnevring på toppen, og nok rom til å snurre vinen, vil nok det aromatiske ved vinen - og det er uten tvil svært vesentlig - bli for svakt. Den andre flasken ble derfor åpnet uten de store forventningene, men dette viste seg å være en moden tørr riesling som var både frisk og fyldig. Den ble ikke bare drukket i lavlandet, men også ut av dertil egnede glass. Det er utrolig så stor forskjell glass kan gjøre.

"Gule plommer og urter" skriver polet, og for en gangs skyld slår dette til. Legg til et svakt snev av Firne, fin fylde og god lengde. Da har man et knallkjøp til 90 kroner. Jeg vet ikke om noe som kan måle seg med dette på polet i dag. (Bildet: en annen vin fra produsenten, Weingut Friedrich Altenkirch)

Ellers: vi har gjennomført en blindtest med sikte på å finne "husets rødvin" i Casa Skilleås. Resultatet er klart, egentlig, men jeg vil gjerne smake på vinene etter at de har stått en stund under vakum. Det kan jo bli endringer siden litt av vitsen med å kjøpe en kasse er at man har noe liggende som man ikke kvir seg for å åpne på en hverdag. Følg med! Resultatet publiseres her!

Avisenes undergang?

Det er sørgelig at papiravisenes opplagstall går stadig nedover. Et lyspunkt er det jo at noen aviser som krever og gir litt innsikt går oppover, men jevnt går det nedover. Det er vel verdens gang, antakelig (ha-ha).

En av ulempene med denne utviklingen er at det blir vanskeligere å klassifisere folk etter hvilken avis de sitter med. For å unngå å støte noen på mansjettene med en grei stratifisering av norske avislesere låner jeg heller en fra den geniale Yes, Prime Minister fra ca. 1987:

Hacker: Don't tell me about the press. I know exactly who reads the papers:
The Daily Mirror is read by people who think they run the country;
The Guardian is read by people who think they ought to run the country;
The Times is read by the people who actually do run the country;
The Daily Mail is read by the wives of the people who run the country;
The Financial Times is read by people who own the country;
The Morning Star is read by people who think the country ought to be run by another country;
And The Daily Telegraph is read by people who think it is.
Sir Humphrey: Prime Minister, what about the people who read The Sun?
Bernard: Sun readers don't care who runs the country, as long as she's got big tits.

Husets vin blindtest

For omtrent et år siden, eller var det mer (tiden går så fort når man blir eldre), hadde vi en husets rødvin som var "Borghild", eller rettere skrevet: Bourgueil 2005 (Domaine Gregoire). Den var fortreffelig når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet. Så skiftet den årgang, og ble mer ordinær. Men det å ha en "husvin" er ikke så dumt, særlig når man finner en vin med sjeldent god kvalitet til prisen.

I det siste har det kommet flere gode og billige røde viner som jeg har anbefalt til mottakerne av mine tips, så tiden var inne for å se om noen av dem kunne nå opp som husets rødvin og ta over rollen til Borghild. To av dem har jeg anbefalt, og den tredje har jeg drukket i tidligere årganger med stort utbytte.

De tre vinene ble skjenket opp i tre glass til frua og meg. ABC. Jeg visste hvilke viner det var, men ikke Hege. Så valgte Hege en rekkefølge på de som jeg ikke kjente: 1,2,3. Så smakte vi uten å vite hva det var i de enkelte glassene. Følgende notater ble skrevet mens jeg ikke visste hva som var i glassene. Rekkefølgen vinene kom i ble også, tilfeldig mener vi, også rangeringen av dem. Vi var helt enige i rangeringen, selv om forskjellen på de to første ikke er enorm. Selv begynte jeg å smake fra det siste glasset og "jobbet" meg fram til det første, før jeg gikk tilbake igjen. Det andre avsnittet i notatene er inntrykkene fem dager senere, etter at de hatte stått under vakumkorker. Da smakte vi vinene til spaghetti carbonara, med fløte, bacon, parmesan og eggeplomme.

Rangeringen ble, både ved første blindtest og den "seende" testen etter fem dager, denne:

1. Chateau Mercier 2005 (Cotes de Bourg, Bordeaux) kr. 135.

Mørk, solbær - Hege sier også svisker, moderat og integrert eik, desidert mest bitt i denne. Tanninene er modne, og de sitter. Har mest potensiale.

Tørr og fast. Først og fremst solid. Bra frukt, men det er ikke den man legger mest merke til. Takler den solide maten på en fortreffelig måte.



2. Domaine Lecusse 2007 (Gaillac) kr. 114

Ganske lik vinen over, men litt mindre frukt og litt svakere duft. Har betydelig mer stoff enn vin 3, sitter lengre i munnen på syrene. Mer syrlig enn fyldig, og er mindre fyldig enn vin 1. Dufter helt klart asparges.

Asparges og blomster dominerer på duft, og den er klart mer fruktig enn vinen over etter fem dager. Strukturen er mindre tydelig på denne vinen, selv om den sitter godt i munnen på syrene. Fortsatt mørk - og nå klart mørkest - på farge.

3. Chateau Viella 2006 (Madiran) kr. 99,90

Dufter fioler, samt noe litt kjemisk/jod. Snill og lett i munnen. God vin, men lever ikke opp til nivået på de to andre.

Det kjemiske, og jod'en, er helt borte. Fiolduften har blitt mer tydelig, og den framstår i en ganske lett og forførende stil. Jeg vil si at den har kommet seg betraktelig i forhold til hvordan den framsto for fem dager siden. Det er lett å forstå hvordan jeg kom til å anbefale den i mine tips.

Trynefaktoren

Mennesket er et visuelt dyr. Vi har "byttet bort" andre sanser for å gjøre rom for prosessering av visuelle inntrykk. Vår luktesans, for eksempel, er uhyre mye mindre finstilt enn den som hunder - eller særlig rotter - har, men få slår oss på synet.

Språket er fullt av uttrykk som tyder på at det visuelle står i sentrum også for det å tro, skjønne og avgjøre sannhet. På engelsk heter det I see når du gir uttrykk for at du forstår noe, for eksempel, og alle språk har en lang liste faste uttrykk som viser denne forbindelsen.

Resonnering og logikk er ikke medfødte mennskelige egenskaper. De er kulturprodukter som krever betydelig innsats, og noen (som f.eks. Karl Popper) mente at Grekerne oppfant kritisk tenkning og logikk - det er altså ikke noe vi har fått gjennom den fysiske evolusjonen og derfor kan vi også miste det igjen. Fra naturens side danner vi oppfatninger på helt andre måter enn gjennom bevis og resonnering, ikke minst basert på hva synet forteller oss. Kritisk gjennomtenkning krever mentale ressurser, og i pressede situasjoner og i krisetider råder vår evolusjonære ballast - mens den krevende og langsomme resonneringen blir satt til side. At sosiale stereotyper, som f.eks. om jødene, fikk stort spillerom under krisen i 30-årene er slik sett ingen tilfeldighet, og holder denne teorien vil slike få en ny storhetstid nå.

Tidligere har jeg reklamert for et amerikansk forskningsprosjekt på folks fordommer. Det baserer seg på våre reaksjoner på visuelle input, og gir oss ikke sjansen til å tenke gjennom responsene våre. Det er ikke sikkert resultatet blir helt som vi trodde om oss selv, men skitt au: mennesker er eksperter på å bortforklare det som ikke passer med det vi allerede tror. Mennsker har en hang til å forsvare de oppfatninger de har - store som små, lokale og globale, selv om de vet at de er feil. Når vi allerede tror noe finner vi stadig flere grunner for å tro det samme. Mer om det en annen gang! Over til mer trynefaktor:

I Survival of the Prettiest:the science of beauty (1996) skriver Nancy Etcoff om et eksperiment der respondentene ble vist ett av to bilder. Det ene bildet var av et vakkert barn, det andre av et barn som ikke var så pent. Fortellingen var at barnet hadde kastet en snøball med en stein inni, og skadet et annet barn. De ble oppfordret til å si noe om hva bakgrunnen for hendelsen var. De som så bildet av det mindre pene barnet mente han var en bølle som hadde en dyster fremtid som kriminell. De som så det pene bildet mente han var grei, egentlig, men hadde en dårlig dag.

Vi ser det samme over alt. Studie etter studie viser at de peneste menneskene gjør det best i alle sammenhenger - jobbintervju, vurderinger av forelesere, etc., etc. Dette kalles gjerne the halo effect, eller glorie-effekten på norsk. Det motsatte kalles djevel-effekten. Dette er visuell stereotyisering som har innflytelse over et vidt spekter, fra markedsføring (tenk design og Coca-Cola reklamer) til politikk.

Fra enkle visuelle inntrykk, som penhet eller kroppsform, danner de fleste seg et rikt spekter av oppfatninger om personen som det ikke er grunnlag for. Gjelder dette deg og meg? Nei, selvsagt ikke. Det er vi for smarte og opplyste til å falle for. Eller? Prøv testen i lenken over, og legg bortforklaringen inn anonymt som kommentar under dette innlegget.

Stoltenberg og Jim Hacker

Når en instans, som for eksempel Staten, skal være eier og den som kontrollerer eierne samtidig blir det lett kluss. Men når Staten er Arbeiderpartiet, og en beundret og profilert kapitalist ofte og gjerne smigrer Arbeiderpartiet, blir det garantert kluss. Det ser vi nå i saken rundt Aker Solutions.

Dagsrevyens intervju i kveld med Statsminister Stoltenberg er et av de morsomste TV-innslag jeg har sett på lenge. Det var som klipt ut av Yes, Prime Minister. Sir Humphrey ble spurt av en nervøs James Hacker hva han skulle si på TV når saken var så håpløs og pinlig for han. "Just stall!" var rådet, og det fulgte Stoltenberg. Han håpet selvsagt at ingen skulle legge merke til hva han sa, for han sa det på en rolig, trygg og alvorlig måte. Stoltenber svarte aldri på spørsmålene, og det er en øvelse han etterhvert har blitt flink til. Han er også flink til å gjenta det som er dagens tema, enten det er "bestemor på anbud" eller "grundig gjennomgang av alle sider av denne saken". Han håper at de fleste seerne ikke husker det han sa (at han ikke svarte på noen spørsmål han fikk), men måten han sa det på. Stoltenbergs troverdighet blant de som hører på hva som blir sagt, derimot, har fått seg en knekk!

Når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet går sammen om noe i næringspolitikken, betyr det at de har blitt ført bak lyset av drevne lobbyister. Når disse partiene går sammen om noe går det som dårligst. Vi så det i saken om IT-Fornebu, som ble en fiasko av gigantisk format til svekkelse av statskassen, og vi ser det nå i sakene om Aker Solutions. Stor og aktiv konkret inngripen i næringslivet er noe FrP og Ap liker godt, men konsevensene er sørgelige. Stortingspolitikere er ikke proffe på slikt, og de blir lett bytte for drevne lobbyister. Tydeligere bevis på at denne typen politikk må avskaffes trenger vi ikke.

Det virkelig alvorlige med denne typen samrøre er at det i dag ikke finnes alternativer til Arbeiderpartiet når det gjelder regjeringsmakt. Det betyr at kapitalister kan bruke all sin energi på å smigre AP, og få tilgang til maktens korridorer.

Skilleås

Tid for å være litt personlig. Snart er det Påske, og jeg vil være off-line hele tiden. Dette får være et slags pausebilde. Det er fra Skilleås. Det lille røde husbankhuset fra 1963 der jeg vokste opp kan kanskje skimtes til venstre i bildet. Gården der far vokste opp ser man litt av øverst til høyre (litt av fjøset, og det øverste av huset, men det meste er skjult av nabogården). Klikk på bildet, så kommer det opp i ordentlig størrelse!

Svein Olsen Skilleås, min tipp-oldefar var første gårdbruker på gården fra min familie. Han kjøpte gården på tidlig 1800-tall. Hans sønn Ole Sveinsen Skilleås er jeg oppkallt etter. (Min far het Svein, og det gjør min sønn også. You get the picture!)

Lengst i det fjerne ser man Geitfjellet i Grong, ca. 3 mil unna. Det ser vi også fra kjøkkenbordet heime. Jeg håper bildet korrigerer det inntrykket noen har av Namdalen som bare skog. Her er det også brede bygder!

1. april året rundt

I går var det 1. april, og mye tøys sto å lese i aviser, og etermediene lå ikke langt etter. Ganske rituelt etterhvert dette, men året rundt griper jeg meg i å sjekke datoen. For dette er jo så dumt at det umulig kan være framsatt i fullt alvor.

En slik hendelse kom under SVs landsmøte i Bergen nylig. Her kom det fram at i oppgangstider skal skattenivået heves, men i nedgangstider skal det ikke senkes. Offentlige utgifter skal bare økes. Økonomien går i faser med opp- og nedgang, det vet vi. Det nye var at SV har som mål at skattenivået til slutt skal bli 100%. Hvis det i en av fasene alltid skal økes, men ikke senkes i den andre, vil skatten til slutt komme på 100%. Det er jo ganske mye, og hvordan skal den økes fra det nivået? Det sier ikke SV noe om foreløpig.

Klarere kan det ikke sies at mitt gamle parti SV vil gjøre oss alle til Statens undersåtter. Lurer på om vi vil få noen ukepenger? Hvis vi ikke forurenser, og synger partisangene kanskje?

Dette var så utrolig at jeg tok meg bryet med å sjekke programmet, og det står svart på hvitt:

"SV vil derfor i nedgangstider ikke øke skattenivået, men heller øke bruken avoljepenger over offentlige budsjetter. I perioder med velstandsvekst vil SV øke det samlede skattenivået for å sikre satsing på prioriterte velferdsoppgaver som utdanning, helse, eldreomsorg ogsatsing på offentlig infrastruktur." (Arbeidsprogrammet vedtatt 2009, ss. 18-19)

FrP 30%? Ubegripelig!

Aristoteles hevdet at mennesket var et rasjonelt dyr. Som Bertrand Russell har jeg lett hele livet etter tegn på dette, men nå mener jeg det er endelig falsifisert. I alle fall når det gjelder ca. 30% av norske velgere.

I øyeblikket er verden inne i sin første samstemte nedgangskonjunktur. Selv tidlig på 30-tallet var det land på kloden der økonomien bedret seg mens den vestlige verden var i dyp depresjon. Tallene over hele verden blir rødere og rødere. Årsakene til krisen er sammensatte, men norske velgere strømmer til det eneste partiet som ville gjort krisen verre for Norge dersom de hadde fått styre! Det er ikke til å begripe!

Fremskrittspartiet har i sine alternative statsbudsjett alltid foreslått å bruke betydelig mer oljepenger:

• Det ville gitt oss mindre til å sette inn nå for å få hjulene til å gå rundt.


• Mindre til de ennå udekkede pensjonsforpliktelsene.


• Det ville blåst boblene i eiendom og aksjer betydelig større, og smellen ville blitt enda verre.

Som det eneste parti har også FrP foreslått, om igjen og om igjen, å fjerne reguleringer i finansmarkedet av den typen som har forskånet oss fra galskapen på Wall Street.

Det er altså ikke til å fatte! Det partiet som garantert ville gjort denne krisen betydelig verre for Norge får økt oppslutning. Alt på grunn av et skaut og en grassat overdrivelse om et boligområde i Malmø.

30% av norske velgere er ikke rasjonelle. QED!

Nowcast

Jeg har kommet over et nyord, og det er engelsk: nowcast.

Det virker i seg selv ganske harmløst, men det dekker over noe ganske urovekkende. Fra før vet vi som har litt kjennskap til vitenskapsfilosofi og er litt skeptisk innstilte av oss at vi ikke vet noe om framtiden. Det skremmende er at vi ikke vet noe om nåtiden heller, men må gjette eller beregne oss fram til hva som er tilstanden akkurat nå.

Det er innenfor økonomi dette ordet har dukket opp. Fra før vet vi at tall statistikere og økonomer kommer med om for eksempel utviklingen i nasjonalproduktet neste år må revideres med jevne mellomrom. Særlig i krisetider. Men behovet for ordet, og begrepet, nowcast viser til det faktum at ingen økonomer eller statistikere egentlig har noe begrep om hva som er tilfelle nå heller.

Hvor ille det faktisk er må hele tiden revideres ut fra tilgjengelige data. Men data viser bare bakover i tid, og også data for et bestemt tidsrom blir forbedret og dermed forandret etter som tiden går. Det er først nå at vi kan ha et noenlunde klart bilde av tilstanden i norsk økonomi i 2007, for eksempel.

I mine innlegg om det som begynte som "finanskrisen" i høst skrev jeg at det som skjedde etter konkursen i Lehman Brothers var som tegneseriefiguren som står i løse luften, men som ikke begynner å falle før han ser ned. I forhold til kunnskap om hvor vi befinner oss har vi ennå ikke begynt å se ned. Kanskje like greit, det?

Kanskje blir den forestående konkursen i General Motors realøkonomiens Lehman Brothers? Jeg har undret meg over hvorfor - til tross for alt kriseprat - at indeksen på Oslo Børs ikke er lavere enn i 2003. Mitt nowcast er derfor at børsen er betydelig overvurdert!

Crozes-Hermitage 2004 (Graillot)

Crozes-Hermitage 2004 (Graillot)
Frem fra kjelleren kom den. Det villdyret jeg la ned har rast fra seg og blitt mer harmonisk. Den dufter tranebær og edelt treverk, med noe litt medisinalt i ettersmaken. Vinen har blitt integrert og harmonisk, men det var ikke tilfelle da den ble lagt ned for tre år siden. Som unge er disse vinene som et tivoli: enkel og vilter moro. Elementene er overtydelige og skarpe - og mange liker det sånn. For min del foretrekker jeg dem når de har roet seg, sånn som denne.

Notat til meg selv: kjøp mer av viner ca. 150-200 kroner, som jeg ikke kvier meg for å åpne selv på hverdager. "Større" viner tar jeg ofte bare fram med mange til stede, og flere "store" viner slår hverandre i hjel. Viner som får være med hele kvelden får "si" så mye mer, og kommer mye mer til sin rett. Dette skiktet er en stor forglemmelse i min innkjøpsprofil.

Skole og Høyre

Dette er veien å gå for Høyre. I dagens Aftenposten på nett er det et oppslag der Høyre får fokus på en av sine sterkeste saker: kunnskap i skolen. Dette er en klar vinnersak for Høyre. Ulempen er bare at også andre partier prøver å legge seg opp til det Høyre har stått for i alle de år, men de andre - særlig SV - blir liggende langt unna likevel.

Mye av det positive som skjer i skolen i dag skyldes det arbeidet Kristin Clemet startet da hun var ansvarlig minister, men hun bommet også på en historisk sjanse. Muligheten som åpnet seg besto i å utvide Høyres naturlige plattform til også å inkludere skolefolk og forskere, men partiet klarte likevel å få skole-norge og store deler av Universitet- og Høyskole-sektoren mot seg gjennom en serie svært upopulære - og ikke essensielle - tiltak.

En mer pragmatisk og ikke minst strategisk tilnærming ville tonet de upopulære tiltakene ned. De var uansett ikke det viktigste Høyre kunne gjøre. Partiet sitter fast i en forestilling fra tiden da Høyre fikk store penger fra NHO, og der egenforståelsen er at Høyre er næringslivets parti. Slik er det fremdeles, og slik vedlikeholdes grunnleggende forhold som sikrer at Høyre aldri kommer noe særlig over 16%.

Skal framgangen sikres må plattformen utvides, og flere grupper enn de slipskledde må se på Høyre som sitt naturlige valg. Industrisamfunnet er på tur ut, og kunnskapssamfunnet på tur inn. Her er Høyres historiske sjanse. Men jeg frykter at mønstret sitter for dypt, og at ryggmargsrefleksen sier at "vi er privat sektors parti". Oppslutning på 12-16% vil derfor feste seg.

Valget i 2005 sier du? Arbeiderpartiet var historisk upopulære gjennom en svak og retningsløs Stoltenberg-regjering som hadde gjennomført svært upopulære avgiftshevelser. (Skatt) Ap-skolen var avslørt gjennom elendige resultat i internasjonale undersøkelser (Skole). FrP hadde skutt seg selv i foten med mitraljøse gjennom Søviknes-saken. At Høyre ikke fikk mer enn 21% på "Skatt og Skole" den gangen skulle vært advarsel nok. Det var det ikke, og partiet fikk 14,3% fire år senere. Hva blir det i år? I shudder to think!

Dagens dustesak

Dagens Bergens Tidende bruker to sider i papirutgaven på å sitere to Arbeiderpartister på at Høyre er et sutreparti. Hva slags politisk journalistikk er dette?

Etter alt å dømme er dette et typisk eksempel på en skapt sak. Meningsmålingene har vist et skapt fall etter at FrP klarte å skaffe seg oppmerksomheten igjen gjennom Hijab-saken, og nå leter BT-redaksjonen etter en måte å stemple Høyre på som det er umulig å forsvare seg mot. Påstand: "Høyre er et sutreparti". Argument? "Høyre er mer opptatt av å kritisere andre enn å fortelle hva de selv vil". Bevis eller eksempler? Ingen. Overhodet ingen. Skiller de seg slik sett fra andre opposisjonspartier. Tyst. Helt tyst. Dette blir ikke diskutert eller drøftet, men skulle påstanden ha dekning måtte jo dette være tilfelle. Dette blir derfor en løsrevet karakteristikk uten evidens, og jeg skjemmes som UiB-forsker over at Aarebrot og Kjeldsen kritikkløst kaster seg ut på dette. Helt uten evidens. Når to profilerte forskere mener at Høyre er et sutreparti så må det vel være det, da?

Forsker ved NTNU, Anders Todal Jensen, har i alle fall mot til å motsi dette dusteriet med at Høyre ikke er mer sutrete enn andre opposisjonspartier i Nettavisen. Men også Nettavisen kaster seg utkritisk ut på dette. Hva slags politisk journalistikk har vi her i landet? Saklig? Nei. Basert på fakta? Nei. Drøfter de en sak fra flere synsvinkler? Nei. Det er synsing og karakteristikker det går på, også fra UiB-forskere, og alle kaster seg på i løpet av noen minutter.

Jeg har tidligere tatt opp den sørgelige situasjonen i norsk politikk. Den analysen står seg også en måned senere, og vil trolig stå seg ut valget. Men det står ikke noe bedre til med norsk journalistikk.

Skulle noen figurere i en sak om sutring burde det jo være FrP og særlig Siv Jensen. Kan dere huske å ha sett henne noen gang på nyhetene uten at hun har vært sint eller fornærmet? Følelser kommuniserer utrolig godt, for folk husker andres sinne - men sjelden eller aldri resonnementer. Siv Jensen satser på det første, og får 30%, Erna Solberg på resonnementer, og får 13%. Kan det være en sammenheng?

Nedenom

Jeg fortsetter å lese boka til Pelle (Per Anders) Sandstrak, som også er kommet på norsk nå (Cappelen Damm). Som jeg før har skrevet var det spennende å lese, om enn forkledd, om viktige poster også i min egen oppvekst.

Nå har jeg kommet til perioden i boka da det gikk riktig nedeom og hjem med Per Anders - en slags moderne Sult i Oslo. Uten penger, uvasket og ustelt, bor delvis i en utrangert bil i et fabrikklokale. Tvangstankene har tatt overhånd, og livet blir ritualiseringer og fantasifulle metoder for å skjule hvor ille det står til. Psykologer går han til, men de har ikke forutsetninger for å forstå plagene hans. De er nevrologiske - Tourettes syndrom. Han forstår at han er syk, men kjenner ingen vei ut av den bratte nedadgående spiralen.

Det som gjør det mulig å lese, ut over det at det er meget velskrevet, er at det går bra til slutt. Jeg fikk e-post fra han i helga. Han har solgt filmrettighetene til boka nå - til Britiske Sigma Films, og det er et meget godt materiale for en film. I mai kommer han til Bergen med forestillingen. Den MÅ jeg se - det er ingen tvangstanke.

Ti viner

Tid for litt vinstoff igjen. En vininteressert gjeng var samlet her i Casa Skilleås på fredag kveld, og her følger vinlisten med noen kommentarer. Sammen med fru Skilleås var jeg vert, la unger, laget mat, tok imot gjester, serverte, slapp inn og ut katten, osv. - og ingen tok notater. Alle kommentarer er derfor bygd på hukommelsen. Andre deltakere inviteres til å kommentere under.

1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 1996 (Larmandier-Bernier)
Fargen begynner å bli klart dypere, fin mousse, tørket aprikos, litt salt, og kalkmineralsk. Knasende tørr. En streng, men lekker, vin. Den forrige flasken drakk jeg i 2003, og den var i følge mine notater preget av "frisk sitrus og hvite blomster på duft, nøtter og mineralsk". (Bildet: Pierre Larmandier lukter på en av sine viner)

2. Bloomsbury 2005 Sparkling Wine (Ridgeview, Sussex)
Denne var ikke på noe vis i samme klassen. Heller ikke noe i nærheten av "naboen" Nyetimber, som jeg tidligere har drukket en del av. Nyetimber er den eneste ikke-champagnen som kommer helt opp på samme nivå. Denne manglet struktur, dybde og intensitet - det som gjør champagne til noe mer enn sprudlevin.

3. Meddersheimer Rheingrafenberg Spätlese* 2007 (Hexamer, Nahe)
Denne satt som et skudd til Thai-suppen. 7% alkohol, syrlig og bra med restsødme. Men det vesentlige er at den er i perfekt balanse, og passer svært godt til et bredt spekter mat. Det er jo viktig å huske at mange i dag spiser sterk mat, og viner med restsødme tåler det uten å lage ekle kombinasjoner. Grapefrukt, epler og ikke minst: blomster. Det er det siste som sladrer om Nahe. I polets vanlige utvalg. Denne vil jeg nok tipse om i mitt uregelmessige tipsbrev til utvalgte mottakere.

4. Corton-Charlemagne GC 2002 (Bonneau de Martray)
Den eneste vinen som ikke ble servert blindt. Normalt ville jeg nok ha latt denne ligge ti år til. Minst. Men jungeltrommene har signalisert at denne er god nå. De hadde rett. Rettlinjet, lys på farge, et snev av fat, men først og fremst kalkmineraler og sitrus. Betydelig intensitet og lengde. Basert på denne flasken har jeg ikke noe stort hastverk med å ta den neste, men jeg angrer ikke på at den kom på bordet denne kvelden.

5. Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002 (Ramonet)
Denne tok jeg lett - det vil si fram til vinmark og produsent, som ville blitt ren tipping. Fram til det var det rett fra læreboka om hvordan disse vinene skal være: allehånde, sitrus, fylde og lengde. Mer "bredspektret" enn Grand Cru'en over. Jeg fikk troen på disse vinene tilbake etter flere fra 90-tallet fra denne produsenten som har vært over-eikede, og er glad for at jeg har noen i kjelleren. De behøver ikke samle støv der noe særlig lengre.

6. Gattinara Tre Vigne 2001 (Travaglini)
Dette var helt klart Nebbiolo, men jeg trodde det var Barbaresco og noen år eldre. Den er mer utviklet enn de fleste Barolo/Barbaresco av samme årgang, og lysere/lettere/friskere enn den typiske Barolo. God vin!

7. Nuits-Saint-Georges Villages 2005 (P. Rion)
En personlig favoritt dette, som jeg var tom for. Men jeg tok den ikke ved første forsøk. Den siste jeg hadde var mer fruktig og tilnærmelig enn denne, som har hardnet til betraktelig. Ikke nok til å si at den er lukket, men den viser mer av sin indre struktur nå enn for kort tid siden. Likevel en strålende vin som det heldivis står en klunk igjen av. Produsenten selv anbefaler lagring i 5-8 år, men det hadde ingen virkning på meg.

8. Chenin Blanc Private Collection 2006 (Spier)
For å legge til et ekstra lag med lureri hadde eieren av denne vinen den med på en riesling-flaske med folie rundt, men den lurte oss ikke til å tro at det var riesling. Men vi hadde nok måttet gjette lenge for å komme fram til rette adresse. For meg var denne svært lik Chassagne-vinen tidligere. Svært lik profil. Meget god vin, med andre ord, men jeg hadde ikke nok referanser til denne typen viner til å ha en sjanse. Toppvin fra det mest interessante landet jeg har besøkt!

9. Wolfer Goldgrube Kabinett 2003 (Vollenweider, Mosel)
Kveldens skuffelse. Ikke godt å si om det var flasken eller vinen, for det er min første flaske. Svært lav syre - det kunne man forvente fra årgangen - men den var også svært stum. Man kan smake konsentrasjon og mineralitet, men ellers er det lite å hente. Jeg ser ikke bort fra at dette kan være et eksempel på lav-nivå TCA, også kjent som "korkfeil". Man skal over et visst nivå før det stinker våt papp/muggen kjeller, men det skal vært lite av til av substansen før frukten fordufter. Det hadde den her, men de andre flaskene får vise. Produsenten er dønn seriøs og andre viner herfra har vært strålende.

10. Welschriesling Eiswein 2002 (Allram, Kamptal)
Jeg er stor fan av Allram og av denne vinen. Nydelig. Nå er det 2004 årgangen som er inne for 186 kr halvflasken, og det er en meget god pris for dette stoffet.