Dere leste riktig. Forklaringen på tittelen har ikke noe med vinenes opphav å gjøre, heller det at jeg for en gangs skyld fikk med meg prislisten fra et Hovedpol – den mellomste bukken bruse i Vinmonopol-hierarkiet. De finnes, ser det ut til, stort sett i små byer, og har halve utvalget av Fullsortimentsbutikkene. Jeg har ikke funnet noen måte å sjekke hva dette utvalget består i gjennom søk på nettet, så dette var en sjanse jeg måtte benytte meg av. Mange som leser mine tips har bare tilgang til et slikt “hovedpol”, og mye av det jeg skriver om må de derfor bestille. Få gidder det, så derfor er dette en service til disse: her er over to kasser med vin som burde være pålitelige kjøp til enhver tid i Småby-Norge. Selvsagt er disse vinene også å få i fullstortimentsbutikkene.
Utvalget er gjort etter følgende kriterier:
1) Viner jeg har smakt det siste året eller så, og gjerne anbefalt gjennom mine tips.
2) Viner jeg har stor tillit til siden jeg har kjøpt og smakt dem over flere år tidligere.
3) Viner fra produsenter jeg har ubegrenset tillit til.
Kort sagt: dette er viner jeg ville plukket med meg med godt håp om en god vinopplevelse i forhold til det vinen koster – og jeg tar med en del rimelige viner av forbrukerhensyn. Alt etter hvilken kategori de hører til etter kriteriene over, står det et tall etter vinen i listen under. Noen kommentarer får enkelte viner også. De står i den rekkefølge de kommer i prislisten.
Rødviner:
Argentina
St. Lucas Cabernet Sauvignon 2004 kr. 74 (1)
Frankrike
Savigny-les-Beaune 2004 (Pavelot) kr. 218 (2+3)
- en litt skrinn årgang, men en strålende produsent. Jeg gjemmer gjerne unna disse noen år – minst fem år etter årgang. Nydelige viner.
Chateau Campuget Tradition 2005 kr. 120 (2)
Italia
Cuvée Christer Berens Montepulciano d’Abruzzo 2004 kr. 90 (2)
Vajra Langhe Rosso 2005 kr. 115 (1)
Torriglione Barbera d’Alba 2004 (Ratti) kr. 145 (1+2)
Cavallotto Barolo Bricco Boschis 2001 kr. 270 (1)
- var helt fantastisk sist jeg prøvde den, men noen har lurt litt på det siste partiet som kom inn. Kanskje den holder på å lukke seg?
Selvapiana Chianti Ruffina 2004 kr. 146 (1+2+3)
Zenato Valpolicella Superiore Ripassa 2004 kr. 172
- ikke helt min vinstil dette, men dette er en god vin som “alle” forstår, med fruktighet, friskhet og lengde. En god vin som til og med tante Gunda skjønner er en god vin.
Hvitvin
Frankrike
Gentil Hugel 2005 kr. 117 (2+3)
Trimbach Riesling 2004 kr. 140 (2+3)
Petit Chablis 2005 (La Chablisienne) kr. 140 (1+2)
Les Champs Perdrix Bourgogne Hautes-Côtes-de Beaune 2004 kr. 180 (2)
Puligny-Montrachet 2004 (Chavy) kr. 288 (2)
Les Mesnils Muscadet 2005 kr. 98 (2)
Sancerre Grande Réserve 2005 (Bourgeois) kr. 165 (2)
Tyskland
Eitelsbacher Kartaüserhofberg Riesling 2004 kr. 120 (1+2)
- har restsødme, men plenty syre. Står seg bra til mye sterk mat.
Dönnhoff Riesling 2004 kr. 119 (1+2+3)
- som over.
Wittmann Riesling Trocken 2005 kr. 145 (1)
- økologisk dyrket! Den eneste hvitvinen på denne listen som er det.
Ungarn
Dunavár Chardonnay 2005 kr. 79 (1+2)
Østerrike
Grüner Veltliner Strasser Hasel Alte Reben 2005 (Allram) kr. 107 (1+2)
Gobelsburger Riesling 2006 kr. 119 (1+2+3)
Rosé
Langmann Schlicher Klassik 2006 kr. 109 (1)
Champagne
Charlemagne Blanc de Blancs Réserve kr. 256 (1+2)
- aperitif og sjømat.
Bollinger Spécial Cuvée kr. 264 (2+3)
- til rikere retter av fisk, og til hvitt kjøtt.
mandag 30. juli 2007
mandag 16. juli 2007
Ferie?
Med to små betyr ferie for oss intensivt barnepass. Vi klager ikke: de to er søte, de har humoristisk sans, og det er en fryd å bli bedre kjent med dem gjennom samvær 24 timer i døgnet. Men ferie er ikke avslapning for oss. Med ett unntak for meg i morgen, og om halvannen uke.
For da kjører jeg mellom Bergen og Trøndelag i ensom majestet, med bare et stasj med CDer til selskap. Jeg får ellers ikke mye anledning til å dyrke min musikkinteresse, for barna vil ikke høre på min musikk, og gutten legger seg ikke før mot 9-tiden. Hege og jeg har heller ikke så lik musikksmak, men ganske sammenfallende interesser på den visuelle siden av underholdningsindustrien (unntatt Bergmann og franske og italienske "kunstfilmer").
Den viktigste grunnen til at jeg skriver dette hvileskjæret er for å se om jeg endelig kan få mellomrom mellom avsnittene på bloggen min. Det er et sabla slit å få det til, og sjansen for å lykkes denne gangen er heller ikke god siden jeg ikke vet hva jeg gjør galt, men jeg har lovet meg selv å ikke ergre meg over det før ferien er over om et par uker.
For da kjører jeg mellom Bergen og Trøndelag i ensom majestet, med bare et stasj med CDer til selskap. Jeg får ellers ikke mye anledning til å dyrke min musikkinteresse, for barna vil ikke høre på min musikk, og gutten legger seg ikke før mot 9-tiden. Hege og jeg har heller ikke så lik musikksmak, men ganske sammenfallende interesser på den visuelle siden av underholdningsindustrien (unntatt Bergmann og franske og italienske "kunstfilmer").
Den viktigste grunnen til at jeg skriver dette hvileskjæret er for å se om jeg endelig kan få mellomrom mellom avsnittene på bloggen min. Det er et sabla slit å få det til, og sjansen for å lykkes denne gangen er heller ikke god siden jeg ikke vet hva jeg gjør galt, men jeg har lovet meg selv å ikke ergre meg over det før ferien er over om et par uker.
onsdag 11. juli 2007
Sicilia Nostra
Sicilia Merlot 2003 (Cossentino)
Den forste i stasjet som jeg fikk fra produsenten via forhandleren her i Bologna. Regnet med at denne var av mindre interesse for kjente i Norge siden den er den eneste av cuvéene til Cossentino som ikke er okologisk dyrket, saa derfor gidder jeg ikke dra den med meg til Bergen. Den dufter ganske likt en ost-side Bordeaux, syrlige plommer og blyantspiss. Den er frisk, men skjemmes fatalt av et alkoholisk varmeblaff paa tampen av smakskurven. En titt bak paa flasken forklarer saken: 14,5% alkohol. Det begynner aa narme seg portvin. Men det er mye stuffing her, og produktets kvalitet maa regnes som god - synd med smaken!
De to andre av vinene til Cossentino jeg har provd har vart mye bedre. Det er vanskelig aa vite om det skyldes dyrkningsmaaten, 2003 aargangen (men det er jo alltid varmt paa Sicilia), eller at druen mesker seg spesielt i dette klimaet.
En liten historie til slutt fra en Sicilianer: Vaar Herre har nettopp skapt Sicilia, og St. Peter innvender: „Men dette er jo vakrere enn Paradis! Det kan vel ikke vare meningen?“ Gud: „Bare vent litt, naa skal jeg skape Sicilianeren.“
Den forste i stasjet som jeg fikk fra produsenten via forhandleren her i Bologna. Regnet med at denne var av mindre interesse for kjente i Norge siden den er den eneste av cuvéene til Cossentino som ikke er okologisk dyrket, saa derfor gidder jeg ikke dra den med meg til Bergen. Den dufter ganske likt en ost-side Bordeaux, syrlige plommer og blyantspiss. Den er frisk, men skjemmes fatalt av et alkoholisk varmeblaff paa tampen av smakskurven. En titt bak paa flasken forklarer saken: 14,5% alkohol. Det begynner aa narme seg portvin. Men det er mye stuffing her, og produktets kvalitet maa regnes som god - synd med smaken!
De to andre av vinene til Cossentino jeg har provd har vart mye bedre. Det er vanskelig aa vite om det skyldes dyrkningsmaaten, 2003 aargangen (men det er jo alltid varmt paa Sicilia), eller at druen mesker seg spesielt i dette klimaet.
En liten historie til slutt fra en Sicilianer: Vaar Herre har nettopp skapt Sicilia, og St. Peter innvender: „Men dette er jo vakrere enn Paradis! Det kan vel ikke vare meningen?“ Gud: „Bare vent litt, naa skal jeg skape Sicilianeren.“
onsdag 4. juli 2007
Mer fra Italia
Det regner i Bologna, men her gaar det vel over. Det er andre forhold i Bergen.
Mens jeg vanligvis publiserer korte essays her, sammen med smaksnotater, blir det litt pausemusikk naa i ferien. I kveld er det Hege som legger barna, saa jeg har litt tid til overs. Ellers leser jeg aviser som en ren besettelse, men her nede har jeg ennaa ikke funnet aviser jeg leser med glede. Jeg kan gjette meg til en del i Italienske aviser, men det blir ikke helt det samme. Ellers kan en jo lese noe paa nettet ogsaa.
Vinen fra onkelen til min nye venn Franco, var enda bedre i skikkelige glass - som vi kjopte i gaar. Til kalvefillet var den utmerket. Solbar, mynte og pepper, kjolig frukt, og stor intensitet. Biologisk dyrket, men det er litt vanskelig aa vite hvor en skal plassere den i landskapet siden jeg ikke vet hva den koster. Som tidligere antydet, saa ville den vare utmerket dersom den kom paa under 120 kroner i Norge.
Baade naa, og paa tidligere besok her i Italia, har jeg lagt merke til at kjokkenene i Italienske leiligheter er knottsmaa. Ikke rart det spises mye pasta med saus - aa lage mat paa disse kjokkenene er jo et mareritt. Saa langt har vi bare knust et par glass, men benkeplass er bortimot en ukjent storrelse - eller den tomme mengde. De forer jo ogsaa til at det blir forlokkende aa spise ute - ikke saa dumt i seg selv.
Maa bare henge paa litt postkort paa tampen her. I dag var vi i Ravenna og badet. Hege kjorte, og jeg navigerte. Den omtimale utnyttelsen av talenter, har vi oppdaget tidligere, siden jeg navigerer absolutt best. Det forer til misstemning naar sjoforen overstyrer navigatoren - og faar rett. Nok om det. Bare et tips til andre, forstaar dere.
Det blaaste skikkelig i dag. 23 sekundmeter, og vi ble sandblaast paa stranden. Det var 33 grader, og deilig i vannet. Selv jeg syntes det var helt OK aa gaa i vannet. Svein koste seg, mens Agnes holdt seg paa land. Vi var omtrent alene der, i Marina de Ravenna, hvor det er langgrunt.
Jeg har ellers hatt problemer med aa faa til mellomrom mellom linjene i mine poster. Haaper det kan ordne seg omsider. Fortsatt god ferie!
tirsdag 3. juli 2007
Viva Italia!
Naa er vi paa plass i Bologna, der vi bytter leilighet/hus med min gamle flamme Francesca og hennes familie. Det er ganske rart aa komme til den leiligheten der jeg forste gang kom som mulig svigersonn for 16 aar siden. Det gir grunnlag for noen kontrafaktiske spekulasjoner av typen "dersom x, hva ville min situasjon vart naa?" Det er naa Francesca, mannen Franco (fra en landsby ved Palermo, Sicilia) og sonnen Giovanni paa 2,5 aar som bor her naa. Begge foreldrene til Francesca er dode.
I alle fall har baade jeg og vi fire det greit her, selv om overgangen til over 30 grader er ganske merkbar. Etter at vi kom i gaar har vi tatt det med ro og "settled in". I dag var vi i Ipercoop og handlet noe grusomt. Mye godsaker: prociutto crudo, peccorino osv.
Det er en myte at Italienere har god greie paa vin siden Italia er et vinproduserende land i sarklasse. Her hadde de ikke skikkelige vinglass, for eksempel, og paa den ekstremt velassorterte Ipercoop hadde de lite vin i sarklasse - ikke saa mye som en flaske Barolo. Men Franco hadde satt igjen en interessant flaske til meg:
Cabernet Sauvignon Sicilia 2004 (Cossentino)
Dette er en IGT vin laget helt etter okologiske prinsipper. Den vant pris som beste vin i sin klasse paa messen Ecovino, og er laget av onkelen til Franco. Jeg drakk den i gaar kveld fra glass som er uegnet for vin - det er slike de fleste italienere har i husene sine, er jeg ganske sikker paa. Nok om det. Vinen duftet solbar og mynte, og hadde meget bra konsentrasjon for dette nivaaet. Litt blaafiolett paa farge. Kjolig frukt, og er klart europeisk i stilen - det er ikke noe "ny verden syltetoy" ved den. Lurer paa hva den ville koste i Norge? Dette hadde vart noe for min venn som importerer okologisk vin.
Det er mulig jeg faar smakt mer av Cossentinos portefolje. Franco skulle faa onkelen til aa sende alle vinene sine til en vinhandler her i Bologna, slik at jeg skulle faa smakt dem alle. Jeg faar se til uken. I morgen er det bading ved Ravenna paa programmet.
torsdag 28. juni 2007
Ost og vin
Det er en kjent kombinasjon. For de store masser er det kanskje ikke like kjent at det er hvitvin som, stort sett, passer best til oster. Men variablene er mange, og det er ikke lett å holde rede på dem. Når variablene er riktig mange er det ikke regler som gjelder - det er flaksen. Vi er vel kanskje ikke helt i det området, men følgende kombinasjoner kan jeg gå god for. De ble prøvd ut på en smaking i vinter/vår.
Ferske oster, herunder Chevre
Coteaux de Loire L'Effraie 2004 (Dom. de Belliviere
Duft av heggbær og litt røyk, svært tørr og litt bitter i ettersmaken. Satt som et skudd til ostene. Sancerre/Pouilly-Fumé er ellers kjent som en god kombinasjon med disse ostene, særlig Chevre.
Myke hvitkittoster som Brie og Camembert
Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett 2004 (Vollenweider)
Denne vinen er heller ikke så lett å få tak i - den er også i Tilleggslisten på Polet, men unge Mosel, Saar og Ruwerviner av same kaliber skulle passe like bra. Denne er svært nøytral, omtrent som regnvann, flott syre og balanserende sødme. Igjen en perfekt match til ostene.
Myke oster med vasket overflate, som Münster og Epoisse
Niederberger Helden Riesling Spätlese 2001 (Schloss Lieser)
Denne er heller ikke å få lenger, typisk nok, men gå etter viner av samme type: Mosel, Saar, Ruwer eller Nahe, spätlese, restsødme og en god produsent - så er man i mål med en ypperlig kombinasjon.
Harde oster, som Lagret Gouda, Parmesan og Manchego
Her kan man prøve med tørre rieslinger, men dette er også den eneste katgegorien som noen ganger går med rødvin. Vi drakk blant annet en Barolo "Margheria" 1998 (Massolino), men den er heller ikke å få lenger. Men poenget mitt er: Parmesan og Barolo eller Barbaresco er bare deilig. Et skikkelig sikkerstikk dersom man absolutt skal ha rødvin og ost.
Muggoster, som Roquefort, Stilton og St. Augur
Portvin går bra, men har man penger å brenne kan man godt prøve:
Chateau d'Yquem 1988 (kr. 2500 i London)
Mørkt gull på farge, søt men frisk. Svært tyktflytende og lang ettersmak - noe man vel kan vente når de har et utbytte så lavt at hver vinstokk bare lager ett glass vin! Noe marsipankake, men lekende lett likevel, saftig aprikos og honning. Vi rike har det godt! - lurer på hvordan middelklassen har det?
Ferske oster, herunder Chevre
Coteaux de Loire L'Effraie 2004 (Dom. de Belliviere
Duft av heggbær og litt røyk, svært tørr og litt bitter i ettersmaken. Satt som et skudd til ostene. Sancerre/Pouilly-Fumé er ellers kjent som en god kombinasjon med disse ostene, særlig Chevre.
Myke hvitkittoster som Brie og Camembert
Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett 2004 (Vollenweider)
Denne vinen er heller ikke så lett å få tak i - den er også i Tilleggslisten på Polet, men unge Mosel, Saar og Ruwerviner av same kaliber skulle passe like bra. Denne er svært nøytral, omtrent som regnvann, flott syre og balanserende sødme. Igjen en perfekt match til ostene.
Myke oster med vasket overflate, som Münster og Epoisse
Niederberger Helden Riesling Spätlese 2001 (Schloss Lieser)
Denne er heller ikke å få lenger, typisk nok, men gå etter viner av samme type: Mosel, Saar, Ruwer eller Nahe, spätlese, restsødme og en god produsent - så er man i mål med en ypperlig kombinasjon.
Harde oster, som Lagret Gouda, Parmesan og Manchego
Her kan man prøve med tørre rieslinger, men dette er også den eneste katgegorien som noen ganger går med rødvin. Vi drakk blant annet en Barolo "Margheria" 1998 (Massolino), men den er heller ikke å få lenger. Men poenget mitt er: Parmesan og Barolo eller Barbaresco er bare deilig. Et skikkelig sikkerstikk dersom man absolutt skal ha rødvin og ost.
Muggoster, som Roquefort, Stilton og St. Augur
Portvin går bra, men har man penger å brenne kan man godt prøve:
Chateau d'Yquem 1988 (kr. 2500 i London)
Mørkt gull på farge, søt men frisk. Svært tyktflytende og lang ettersmak - noe man vel kan vente når de har et utbytte så lavt at hver vinstokk bare lager ett glass vin! Noe marsipankake, men lekende lett likevel, saftig aprikos og honning. Vi rike har det godt! - lurer på hvordan middelklassen har det?
mandag 25. juni 2007
Viner St.Hansaften
Jeg var vert på lørdag, og notatene her blir av den grunn ikke spesielt omfattende. Det går på hukommelsen det meste, og til tider løp jeg rundt og serverte og ryddet. I tillegg ble jeg ferdig med byggingen av min nye vinkjeller bare litt over en time før gjestene kom. Jeg skriver pris på viner som fremdeles er å få.
Petit Bourgeois 2005 kr. 115,50
Denne vinen viste seg ganske enkel på lørdag, men etter å ha stått åpen i kjøleskap til i går hadde slanten "lagt på seg" en god del til dagen etter. Typisk duft, frisk og freidig, og slettes ikke så ille. Men det er kanskje drøyt å betale så mye for en så enkel vin? Gir sterke sommerassosiasjoner.
Drappier Grande Sendrée 1996
Etter en smaking for et par år siden uttalte en av Bergens mest profilerte smakere at denne var gåen, og ville bli verre. Jeg var ikke enig, og må vel si å ha fått rett. Den var røykpreget, syrlig og fyldig, og satt som et skudd til løyrom. Min siste flaske.
Riesling Grand Cru Schlossberg "Clos des Capucins" 1997 (Weinbach)
Her var det ikke mye å hente. Den hadde gått løpet ut, og ikke hentet seg inn igjen. Det er nok årgangen. Det er ikke mange fra denne årgangen som henger med.
Dautenpflänzer Riesling Grosses Gewächs 2004 (Kruger Rumpf) kr. 229,50
Her var det ikke mye slitasje, men så er da alder og årgang noe helt annet. Vinifieringen også, tenker jeg. Mineralsk så det holder, men jeg lurer på om dette er noe som legger på seg med alderen. Etter min mening er den for syrlig til å kunne kalles balansert i øyeblikket. Imponerende mer enn sjarmerende, vil jeg si. Vil ikke bruke kalorier på å skaffe meg denne.
Clos Windsbuhl Pinot Gris 2000 (Zind-Humbrecht)
En druetype jeg er lite kjent med, men som gir meget matvennlige og lagringsdyktige viner. Viskøs, floral og intens. En druetype som gir viner med betydelig mindre syre enn Riesling, og ikke så intens aromatikk som Gewurztraminer. Jeg har klokkertro på Zind-Humbrecht, og dette var en påminning om at jeg burde utvide beholdningen av deres viner.
Monthélie 1996 (Pierre Morey)
Denne er visst ikke lenger å få, more's the pity. Noe bruning, men vinen er syrlig og mineralsk, noe skogsbunn men også friskere noter på nesen. Knallbra til de 270 kr. som ble betalt.
Chablis 1er Cru Vaucopin 2002 (Grossot)
Strålende og typisk. Mer er det vel ikke å si?
tirsdag 19. juni 2007
Kommentarer
Jeg har oppdaget at det faktisk er en god del som leser denne bloggen. Jeg er svært glad for det.
Det jeg skulle ønsket var at noen kommenterte innlegg. Det er ganske enkelt:
Det jeg skulle ønsket var at noen kommenterte innlegg. Det er ganske enkelt:
- Klikk på "Comments" eller "Kommentarer"
- Der kommer det opp en mulighet for å legge inn kommentarer som anonym. Det er det enkleste dersom man ikke har Google konto.
- Legg til navnet ditt under innlegget, i teksten.
Håper noen tar seg tid til dette!
Quel Horreur, la France
Først: jeg kan knapt bestille et glass vin på fransk, så jeg må unnskylde mine forsøk på å skrive fransk i tittelen. Det er sikkert gruelig nok i seg selv.
Men hva har skjedd med Frankrike? Jeg tok helt feil i et tidligere innlegg der jeg regnet med at Sarkozy ville bli slått i siste runde i Presidentvalgkampen. Jeg hadde ikke trodd at Pierre og Marie franskmann/-kvinne ville ha noen forandringer - og i alle fall ikke noe som kunne minne om markedsliberalisme. Det er jo amerikansk, mener man i Frankrike, og dermed helt forkastelig. Men mange andre sannheter står for fall - i en slik grad at jeg forferdes (derav tittelen).
Nå viser det seg at franske kvinner ikke lenger finner seg i at mannen har elskerinner på si. Segoléne Royal har kastet ut gubben, enda han ikke hadde mer enn en elskerinne. Slikt ville vært uhørt bare for få år siden. Hva er det som skjer?
Fra før vet vi at det har blitt forbudt å kjøre i fylla, og at de faktisk arresterer folk som gjør det. Dermed er livet på landsbygda i ferd med å gå i stå, og vinsjøen vokser så mye at de kunne sette på kjøling og ta imot klimaflyktende Isbjørner som asylanter. De er i alle fall hvite.
Det er visstnok også en nedgang i antall røykere i landet. Pierre med sin Galloise (?) er på vei ut. Ryktene sier også at på de siste modellene av Citroën kan man skifte vifterem uten å ta ut motoren først, og at Franske bilmekanikere ikke lenger har kuleledd i fingrene. Hva blir det neste?
Antakelig at Parisiske kelnere begynner å behandle utenlandske turister som mennesker. Men ett sted går nok grensen. Folkesjelen kan jo ikke utraderes helt!
tirsdag 12. juni 2007
Viner på terrassen 10 juni – og et par til
Det var greit å ha en stor parasol på søndag da vi fikk besøk. Trivelig selskap og gode viner.
Vi startet med en
Schilcher 2006 (Langmann) kr. 108
Dette er deres helt ordinære Schilcher, laget av Blauer Wildbacher, som er en så syrlig og brutal drue at den egner seg best i rosé. Langmann har også schilcher fra spesifiserte vinmarker, og de koster ca. 30 kroner mer. Kanskje det er verdt prisen? Denne er i alle fall helt super, med duft av rabarbra og rips, og en syre som er så frisk at ikke alle kan forventes å sette pris på den. Mens vi er inne på rosé: en av mottakerne av mine vintips skrev en gang til meg at han satte pris på mine tips, men at ingen kunne klare å innbille han at rosé var vin. Min venn Olav Røneid Hansen skrev i Bergens Tidende på lørdag at rød og hvit var bedre hver for seg enn sammen – og da lurer jeg på om han ikke har fått solstikk. Rosé er ingen blandingsvin, det er rødvin laget omtrent som hvitvin. Lite er eller ingen “maserasjon”, dvs. kontakt mellom skinn, steiner etc. og “saften”. Lages altså som hvitvin, men på røde druer.
Selv synes jeg at det å nyte hvordan en vin ser ut, dvs. fargen, er en del av totalopplevelsen, og her kommer rosévin godt ut.
Riesling Weissenkirchener “Achleiten” 2005 (Prager), kr. 317 (på polets tilleggsliste)
Jostein hadde med denne. Fabelaktig duft. Skifermineraler og botrytis er det – men jeg har ingen aversjon mot botrytis. Det er bare et element som bidrar til vinens kompleksitet, og som kjennetegner årgangen. Live and let live – det gjelder også denne typen mikroskopisk soppvekst. Dette var så strålende at jeg hastet ned til Valken og røsket med meg noen flasker så snart jeg fikk sjansen. Det er Terroir Wines som importerer vinene fra denne ypperlige produsenten nå, og de har bare et par av deres viner i BU listen. Men det er absolutt verd innsatsen å få ditt lokale pol til å bestille opp en kasse av “Achleiten” – som er en av de to beste vinmarkene i Wachau. Den andre viste seg fram i neste vin:
Riesling “Ried Klaus” 2001 (Jamek), kr. 276 (for noen år siden)
Denne tok jeg fra egen kjeller. Moden nå. Gule frukter, spenstig syre og fantastisk fylde. Satt som et skudd til laks, urter og grønnaker bakt i folie. I det hele tatt: hvitviner med noe opplevd sødme (heller en teknisk sødme) og fyldighet passer til et videre spekter med mat enn knastørre og stramme utgaver.
Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin), kr. 188 (for noen år siden)
- sånn som denne. Denne vinen har et spørsmålstegn over seg. Flere har rapportert om oksyderte utgaver, men ingen jeg har smakt har vært plaget (jeg har syv flasker igjen). Vinen har perfekt balanse, men intet preg av sjø ennå. Den er rettlinjet og svært syrlig, men har mye viskøsitet som gir den en god munnfølelse.
Før jeg gir meg: for en liten uke siden var jeg i Oslo, og var heldig som kunne nyte gjestfriheten til Per Mæleng. Han jobber for importøren som listefører de to vinene jeg vil skryte av, men håper ikke bloggen min blir stengt som alkoholreklame av den grunn. Resten av vinene som raust kom på bordet i løpet av kvelden, deriblant en fra Knut Sogner som kom litt senere, er ikke lenger å få.
Lilbert Grand Cru Blanc de Blancs 1999 (kr. 400)
Knastørr, utrolig forfriskende og livlig. Et godt eksempel på at letthet og seriøsitet kan gå sammen i et glass. Finesse, eleganse og verdighet er adjektiver som sitter løst i møtet med denne vinen. Det er sånn blanc de blancs skal være, og 1999 er en god årgang for denne typen vin. Denne er laget bare av druer fra Cramant, der produsenten også holder til.
Lallement Grand Cru Réserve NV (kr. 294)
Denne mistok jeg for en moden vin, men det er den som er ute i listene nå. Jeg besluttet ganske raskt at jeg måtte doble beholdningen av denne rike og komplekse champagnen. Jeg liker champagne til mat, særlig litt rike kylling-retter, og da er denne perfekt. Som non vintage er den en blanding fra ulike årganger, men i all hovedsak er det 2002 i denne nå. Det er en strålende årgang – den klart beste siden 1996 – og kanskje særlig bra for pinot-dominerte viner sånn som denne. Det er 80% Pinot Noir, altså rødvinsdrue, i denne. Resten chardonnay. Utrolig, forresten, at den nesten nordligste av alle kommunene i Champagne – Verzenay , med nordvendte vinmarker, skal lage den kraftigste vinen. Ikke mye heller, denne knøttprodusenten lager bare 1700 kasser i året. Stilen til Lallements viner har noen kalt “viril”, andre “dyrisk”. Jeg overlater resten til fantasien.
Vi startet med en
Schilcher 2006 (Langmann) kr. 108
Dette er deres helt ordinære Schilcher, laget av Blauer Wildbacher, som er en så syrlig og brutal drue at den egner seg best i rosé. Langmann har også schilcher fra spesifiserte vinmarker, og de koster ca. 30 kroner mer. Kanskje det er verdt prisen? Denne er i alle fall helt super, med duft av rabarbra og rips, og en syre som er så frisk at ikke alle kan forventes å sette pris på den. Mens vi er inne på rosé: en av mottakerne av mine vintips skrev en gang til meg at han satte pris på mine tips, men at ingen kunne klare å innbille han at rosé var vin. Min venn Olav Røneid Hansen skrev i Bergens Tidende på lørdag at rød og hvit var bedre hver for seg enn sammen – og da lurer jeg på om han ikke har fått solstikk. Rosé er ingen blandingsvin, det er rødvin laget omtrent som hvitvin. Lite er eller ingen “maserasjon”, dvs. kontakt mellom skinn, steiner etc. og “saften”. Lages altså som hvitvin, men på røde druer.
Selv synes jeg at det å nyte hvordan en vin ser ut, dvs. fargen, er en del av totalopplevelsen, og her kommer rosévin godt ut.
Riesling Weissenkirchener “Achleiten” 2005 (Prager), kr. 317 (på polets tilleggsliste)
Jostein hadde med denne. Fabelaktig duft. Skifermineraler og botrytis er det – men jeg har ingen aversjon mot botrytis. Det er bare et element som bidrar til vinens kompleksitet, og som kjennetegner årgangen. Live and let live – det gjelder også denne typen mikroskopisk soppvekst. Dette var så strålende at jeg hastet ned til Valken og røsket med meg noen flasker så snart jeg fikk sjansen. Det er Terroir Wines som importerer vinene fra denne ypperlige produsenten nå, og de har bare et par av deres viner i BU listen. Men det er absolutt verd innsatsen å få ditt lokale pol til å bestille opp en kasse av “Achleiten” – som er en av de to beste vinmarkene i Wachau. Den andre viste seg fram i neste vin:
Riesling “Ried Klaus” 2001 (Jamek), kr. 276 (for noen år siden)
Denne tok jeg fra egen kjeller. Moden nå. Gule frukter, spenstig syre og fantastisk fylde. Satt som et skudd til laks, urter og grønnaker bakt i folie. I det hele tatt: hvitviner med noe opplevd sødme (heller en teknisk sødme) og fyldighet passer til et videre spekter med mat enn knastørre og stramme utgaver.
Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin), kr. 188 (for noen år siden)
- sånn som denne. Denne vinen har et spørsmålstegn over seg. Flere har rapportert om oksyderte utgaver, men ingen jeg har smakt har vært plaget (jeg har syv flasker igjen). Vinen har perfekt balanse, men intet preg av sjø ennå. Den er rettlinjet og svært syrlig, men har mye viskøsitet som gir den en god munnfølelse.
Før jeg gir meg: for en liten uke siden var jeg i Oslo, og var heldig som kunne nyte gjestfriheten til Per Mæleng. Han jobber for importøren som listefører de to vinene jeg vil skryte av, men håper ikke bloggen min blir stengt som alkoholreklame av den grunn. Resten av vinene som raust kom på bordet i løpet av kvelden, deriblant en fra Knut Sogner som kom litt senere, er ikke lenger å få.
Lilbert Grand Cru Blanc de Blancs 1999 (kr. 400)
Knastørr, utrolig forfriskende og livlig. Et godt eksempel på at letthet og seriøsitet kan gå sammen i et glass. Finesse, eleganse og verdighet er adjektiver som sitter løst i møtet med denne vinen. Det er sånn blanc de blancs skal være, og 1999 er en god årgang for denne typen vin. Denne er laget bare av druer fra Cramant, der produsenten også holder til.
Lallement Grand Cru Réserve NV (kr. 294)
Denne mistok jeg for en moden vin, men det er den som er ute i listene nå. Jeg besluttet ganske raskt at jeg måtte doble beholdningen av denne rike og komplekse champagnen. Jeg liker champagne til mat, særlig litt rike kylling-retter, og da er denne perfekt. Som non vintage er den en blanding fra ulike årganger, men i all hovedsak er det 2002 i denne nå. Det er en strålende årgang – den klart beste siden 1996 – og kanskje særlig bra for pinot-dominerte viner sånn som denne. Det er 80% Pinot Noir, altså rødvinsdrue, i denne. Resten chardonnay. Utrolig, forresten, at den nesten nordligste av alle kommunene i Champagne – Verzenay , med nordvendte vinmarker, skal lage den kraftigste vinen. Ikke mye heller, denne knøttprodusenten lager bare 1700 kasser i året. Stilen til Lallements viner har noen kalt “viril”, andre “dyrisk”. Jeg overlater resten til fantasien.
tirsdag 5. juni 2007
Vintips nr 5 2007
Vintips nr. 5 i 2007
© Ole Martin Skilleås
En gammel vits:
- Gjest: “Kelner! – det er en flue i suppen min”
- Kelner: “Hva hadde du ventet til den prisen? En ørn?”
Dunavár Chardonnay 2005 kr. 79
Denne vinen er definitivt ingen ørn i vinverdenen, men den er absolutt flygedyktig. Den er ikke kompleks, intens – eller noen av de andre adjektivene man bruker på viner som byr på en opplevelse i seg selv. Men jeg tviler på at man får bedre hvitvin til denne prisen. Ulikt mange andre viner i dette skiktet har den både fylde og spenst, og er svært anvendelig til ulike former mat. For en fem års tid siden, eller kanskje mer, var dette “husets hvitvin” i det Skilleås’ske hjem. Det var ingen dårlig tid. Som budsjettvin, hvis man har mange gjester osv., er dette mitt heteste tips i sommervarmen. Ingen skjellsettende opplevelse, men en god vin til en fin pris.
© Ole Martin Skilleås
En gammel vits:
- Gjest: “Kelner! – det er en flue i suppen min”
- Kelner: “Hva hadde du ventet til den prisen? En ørn?”
Dunavár Chardonnay 2005 kr. 79
Denne vinen er definitivt ingen ørn i vinverdenen, men den er absolutt flygedyktig. Den er ikke kompleks, intens – eller noen av de andre adjektivene man bruker på viner som byr på en opplevelse i seg selv. Men jeg tviler på at man får bedre hvitvin til denne prisen. Ulikt mange andre viner i dette skiktet har den både fylde og spenst, og er svært anvendelig til ulike former mat. For en fem års tid siden, eller kanskje mer, var dette “husets hvitvin” i det Skilleås’ske hjem. Det var ingen dårlig tid. Som budsjettvin, hvis man har mange gjester osv., er dette mitt heteste tips i sommervarmen. Ingen skjellsettende opplevelse, men en god vin til en fin pris.
torsdag 31. mai 2007
Kanon - The Rolling Stones
Etter at Kanon-debatten har blomstret i media nettopp, tar jeg på meg ansvaret for å publisere den endelige fasiten over kvaliteten til albumene til The Rolling Stones. Dette er noe jeg har greie på, men emnet tillater ikke den type presisjon som en 1-20 posisjonering åpner for. De ligger i litt ulike skikt, fra fantastisk til elendig.
- å bruke en fingradert poengskala har lite for seg, mener jeg. Men en kan dele dem inn i ulike divisjoner, omtrent som i fotball, eller klassifisere dem etter den alfabetiske karakterskalaen vi nå bruker på universiteter og høyskoler. Etter beste evne er de også arrangert etter mine preferanser, men dette er nok mest presist på toppen og på bunnen av rangeringen.
- Jeg rangerer bare de Britiske utgivelsene av studioalbum.
Eliteserien (A) (Absolutt fabelaktig)
Sticky Fingers (April 1971)
Let it Bleed (Desember 1969)
Aftermath (April 1966)
It's Only Rock and Roll (Oktober 1974)
Some Girls (Juni 1978)
Exile on Main Street (Mai 1972)
Voodoo Lounge (Juli 1994)
Beggars Banquet (Desember 1968)
1. Divisjon (B) (Bra!)
Tattoo You (August 1981)
Steel Wheels (August 1989)
Out of Our Heads (September 1965)
No. 2 (Januar 1965)
A Bigger Bang (August 2005)
2. Divisjon (C) (Circa midt på treet)
Goat's Head Soup (August 1973)
The Rolling Stones (April 1964)
Bridges to Babylon (September 1997)
Black and Blue (April 1976)
3. Divisjon (D-E) (Dårlig til Elendig)
Between the Buttons (Januar 1967)
Dirty Work (Mars 1986)
Undercover (November 1983)
Their Satanic Majesties Request (Desember 1967)
Emotional Resque (Juni 1980)
- Jeg rangerer bare de Britiske utgivelsene av studioalbum.
Eliteserien (A) (Absolutt fabelaktig)
Sticky Fingers (April 1971)
Let it Bleed (Desember 1969)
Aftermath (April 1966)
It's Only Rock and Roll (Oktober 1974)
Some Girls (Juni 1978)
Exile on Main Street (Mai 1972)
Voodoo Lounge (Juli 1994)
Beggars Banquet (Desember 1968)
1. Divisjon (B) (Bra!)
Tattoo You (August 1981)
Steel Wheels (August 1989)
Out of Our Heads (September 1965)
No. 2 (Januar 1965)
A Bigger Bang (August 2005)
2. Divisjon (C) (Circa midt på treet)
Goat's Head Soup (August 1973)
The Rolling Stones (April 1964)
Bridges to Babylon (September 1997)
Black and Blue (April 1976)
3. Divisjon (D-E) (Dårlig til Elendig)
Between the Buttons (Januar 1967)
Dirty Work (Mars 1986)
Undercover (November 1983)
Their Satanic Majesties Request (Desember 1967)
Emotional Resque (Juni 1980)
onsdag 30. mai 2007
Liberalismedebatten
Følgende innlegg har jeg sendt til Aftenposten, men de trykker jo mindre enn 5% av innlegg de får, så sannsynligvis er dette eneste forekomst av denne artikkelen:
Negativ frihet er mest positiv
- Av Ole Martin Skilleås, Professor i filosofi ved UiB
Debatten i Aftenposten om begrepet “liberal” har vel først og fremst vist to ting: at det er en merkelapp mange ønsker å bære, og at begrepet har flere innhold. Jeg vil hevde at den liberalitet som ikke gir den enkelte et svært betydelig rom fritt for innblanding ikke er verdt navnet. “Negativ frihet”, som Isaiah Berlin kalte det i “Two Concepts of Liberty”, er folks frihet til å etterstrebe egne mål på sin måte. Da Berlin skrev artikkelen på 50-tallet var det først og fremst kommunismen som var den store fienden – og Berlin var som åtteåring øyenvitne til stormen på Vinterpalasset. I dag er det ikke det forrige århundrets totalitære ideologier som er de største trusler mot liberaliteten i vestlige samfunn, men den trangen til å styre andre og deres levesett som finnes i oss alle.
De som er uten mat, kunnskaper og annet som trengs for å skape seg et liv har ingen frihet. Berlin gjorde det også klart at “positiv frihet” på ingen måte er en mindreverdig del av det politiske frihetsbegrepet, men dette aspektet av begrepet har aldri manglet forkjempere. Ulempen er at mange har utnyttet dette til å definere andres ønsker og behov, og har kjempet en kamp på andres vegne. Kommunister, for eksempel, har kjempet for arbeiderklassens “objektive” interesser, for arbeiderklassen var for dominert av falsk bevissthet til å erkjenne sine egentlige interesser. Modellen kjenner vi fra Platon, der filosofene var de som hadde innsikt i det egentlig værende, og kunne styre til beste for alle i samfunnet. “Positiv frihet” kan, ved å manipulere hva som kjennetegner et menneske, brukes til å skaffe seg makt over andre. Den “negative friheten”, friheten fra at andre blander seg inn i menneskers ønsker og behov, kan ikke manipuleres.
Det mangler ikke på mennesker som må reddes, støttes og assisteres – hverken her i Norge eller utenlands. Faren ligger alltid der for at man, med de edleste motiver, definerer og forklarer hva som egentlig er best for disse. Venstresiden i Norge er alltid på aktiv utkikk etter svake grupper som man skal hjelpe og assistere, og stadig er det nye grupper som skal defineres som “svake”. Dette gir mange muligheter for makt over andres liv, og det er her den største trusselen mot frihet ligger i de moderne velferdsstatene. Veien til helvetet er brolagt med gode hensikter, og en vektlegging av “negativ frihet” – og et område der ingen andre kan blande seg inn – er en nødvendig motgift mot alle eliters visshet om at de vet hva som er best for andre.
torsdag 24. mai 2007
Vinbeholdning
For tiden bygger jeg en slags vin-krypkjeller. Nei, det er ikke vinene som er kryp, men kjelleren. Det skal bli stor plass der, og jeg har konkrete planer for hvordan jeg skal fordele plassen til ulike kategorier. Men hvor store er kategoriene? Jeg tok en grovopptelling i dag, og kom til dette resultatet som kanskje har interesse for flere:
Vinbeholdning etter kategorier og land mai 2007 (grovt regnet)
Totalt 459
Champagne 44
Hvitviner 270
Alsace 10
Bordeaux 12
Chablis 100
Hvit burgund 42
Loire 18
Tyskland 53
Østerrike 20
Rødviner 139
Bordeaux 15
Côte de Nuits 26
Côte de Beaune 37
Rhône 15
Piemonte 29
Toscana 8
Vinbeholdning etter kategorier og land mai 2007 (grovt regnet)
Totalt 459
Champagne 44
Hvitviner 270
Alsace 10
Bordeaux 12
Chablis 100
Hvit burgund 42
Loire 18
Tyskland 53
Østerrike 20
Rødviner 139
Bordeaux 15
Côte de Nuits 26
Côte de Beaune 37
Rhône 15
Piemonte 29
Toscana 8
onsdag 23. mai 2007
FrP-Koden 2
Hvordan skaffe seg mange stemmer? Kjøp dem! Det har vært prøvd mange ganger i historien, og ser ut til å fungere meget bra. "Politisk korrupsjon" kalles det også vanligvis. Vanligvis er det noen som bruker egne penger, men skal man skaffe seg riktig mange stemmer er det best å bruke noen annen sine. Det har den ulempen at de som eier pengene blir riktig sure, og deres stemmer får du ikke. Men hva om de ikke har stemmerett? Nettopp! Det er jo genialt i all sin nedrighet. Det er det FrP driver med i Norge. De bruker de pengene som har blitt satt av for å være en formue for alle fremtidige generasjoner her i landet. Vår arv til fremtiden. Oljen på havets bunn var verdiløs til omtrent 150 år siden. Etter det tok det lang tid før man fant den, og så kreves det mye kompetanse for å få den opp fra langt under havbunnen. Men det er klart at Norge er Guds utvalgte folk. Makan til flaks! Nå kan vi altså lage en formue i penger, eiendom og eiendeler i utenlandske firma slik at alle framtidige generasjoner kan bruke av avkastningen. Noe å være stolt over.
Men nei da. Her kommer et parti som mener at alt er så ille her i landet at de hisser seg kraftig opp over det - godt hjulpet av den tabloide pressen som alltid finner noen som har blitt oversett og overkjørt. (se forøvrig FrP-Koden 1 under for rollen som følelser har i den politiske kommunikasjonen). Alt dras ut av sin sammenheng, og det som antakelig er et av verdens beste land å bo i - ikke bare nå, men så lenge det har funtes mennesker på jorden - ja, det må spise av framtidige generasjoners formue for å løse problemene. Slik slipper dette kyniske partiet å velge mellom ulik gode tiltak: vi tar alle, og gir lettelser i skatter og avgifter på toppen. Det er dine barn og barnebarn som må betale, men de har jo ikke stemmerett. Hurra! Vi lopper dem, og kjøper oss mange stemmer! Og på toppen av det hele slipper vi å stå til rette for det.
Men - hva med investeringer, da? Er ikke det lurt. Det vil jo også være en slags formue - en som vil kaste av seg i framtiden, ikke sant? Jo, men hvordan har vi klart å investere før da? Fra løpende inntekter. Hvorfor ikke fortsette med det? Er det slik at framtidige generasjoner ikke vil ha investeringsbehov? Hvorfor spise av framtidens såkorn? Jo, for å kjøpe oss stemmer, så klart.
Og er det nå så klart hva som er investeringer? Når noen blir syk, og havner i sykehuskø - vil det ikke da heve NNP å få dem fortere ut i arbeid. Innlysende. Dermed blir helsebudsjettene også investering. Den viktigste produktivkraften i dag er jo det som sitter mellom ørene på folk, også kjent som kunnskaper og kompetanse. Det gjør at også utgifter til skole, forskning og utdanning blir investeringer. Dermed blir en forbløffende stor andel av utgiftene til AS Norge investeringer, og vi må bruke sparepengene på dem. Det er bare det at dette har vi tidligere klart fra løpende inntekter, men skal man kjøpe seg stemmer må man overbevise om at det er etisk riktig å ta fra de som ikke ennå har stemmerett. Dette har FrP begynt å klare, også folk i Høyre har etterhvert begynt å lure på om ikke dette har noe for seg.
Vend om i tide!
mandag 21. mai 2007
Vintips 4 2007
Vintips nr. 4 i 2007
© Ole Martin Skilleås
Det er ganske lenge siden siste tips, og det har flere forklaringer. En er at jeg har hatt en del å gjøre – men hvem har ikke det? Det som kan interessere leserne av dette skrivet er at en av de tingene jeg har drevet med er å starte min egen blogg. Jada, selvopptatt synsing og oppblåst selvbilde. Men jeg har også tenkt å legge ut disse tipsene jeg sender rundt, og etter hvert vil det også bli mer notater fra egen kjeller, og en del stoff rundt dette med vin og vinsmaking. Jeg skriver som kjent en bok om vin og estetikk – The Universal Nose: Wine and Aesthetics – sammen med Douglas Burnham – og jeg vil kanskje lufte en del emner på denne bloggen. Adressen er:
http://olemski.blogspot.com/
Hver vår fylles jeg i alle fall av mimetisk begjær. Nei, jeg har ikke forlest meg på René Girard.[1] Det er heller begjæret etter Il Mimo, rosévinen fra Piemonte, som melder seg. Den symboliserer for meg vår, sommer og alt (?) jeg har lengtet etter gjennom en lang vinter. I år er det åttende årgangen av denne vinen som lanseres her i Norge. Hvordan holder denne årgangen seg?
Il Mimo 2006 (Antichi Vigneti di Cantalupo) kr. 132.
Det er flere gode roséviner på det norske markedet nå, og det kan kanskje forklare at prisen er gått ned fra i fjor! Eller er det kvaliteten? Som i fjor er den fruktig, med rips og bringebær i en saftig og solid innpakning. Dette er tross alt nebbiolo uten maserasjon. Men den er ganske polert i frukten, og det er bare godt så lenge vinen er kald. Men når den varmes opp i glasset mister den dramatisk friskheten. Som alle (?) vet er kulde en kilde til opplevd friskhet i vin, det er derfor enkelte vinkritikere, som for eksempel Jancis Robinson[2] drikker hvitviner på samme temperatur som rødviner når hun skal anmelde dem. Da kan ikke temperaturen dekke over svakheter i vinen. På denne testen svikter Il Mimo i år. Den er rett og slett ikke spenstig nok når den bikker over 10 grader i glasset. Dette er derfor ikke en anbefaling, mer et fast innslag – etter at jeg også i fjor på denne tiden anmeldte den. Den er et sikkert vårtegn, i alle fall.
Grüner Veltliner Lössterrassen 2005 (Schloss Gobelsburg) kr. 132,10
Da er dette en sikrere bruk av 132 kroner. Jeg har vært ekstatisk når det gjelder denne produsentens “Gutsriesling” til 119 kroner, og alt tyder på at dette er en av de virkelig sikre adressene for kvalitetsvin i verden – og halvparten av all vin de lager er Grüner. Før har jeg skrevet om at produsentene av denne østerrikske druen legger seg på to ulike vinstiler: en frisk og ungdommelig, den andre breiere og mer matvennlig. Denne hører til den første. Utrolig konsentrert og syrlig. Den dufter gress, pærer og grapefrukt, og sitter som støpt i gommene. Det er vanskelig å tenke seg viner som er friskere enn denne. Den passer nok bedre til aperitiff (for de som tåler en del syre i vinen) og sjømat, enn til hvitt kjøtt. Vinen har plastkork, så her er det ikke noen grunn til å legge den på langs – men i det minste får man ikke korka vin. Dette er en bestillingsvin, men den finnes på Valken i Bergen, og på mange Oslo-pol.
Barbera d’Asti La Trincherina 2005 kr. 108
Svært god pris, dette, for en Barbera. Denne druen kjennetegnes av lite tanniner, så en slipper å rive leppene løs fra gommene etter en slurk – slik en ofte må med Nebbioloviner. Den har en forførende fruktighet av moreller, er frisk og passer årstiden helt perfekt, og den kan med fordel kjøles noe ned. Dessverre er den ikke i basislisten, så polet må bestille inn. Men det er en smal sak, skulle jeg tro, å få den lokale polsjefen til å hanke inn et par kasser. Til denne prisen bør den ryke ut på null komma svisj. I Oslo er den på nesten alle pol, i Bergen to, og i Trondheim tre.
Jeg lover å komme fortere tilbake neste gang. Og i mellomtiden kommer det kanskje mer vinstoff på min blogg: www.olemski.blogspot.com
Beste hilsen,
Ole Martin Skilleås
[1] http://en.wikipedia.org/wiki/Rene_Girard
[2] www.jancisrobinson.com
© Ole Martin Skilleås
Det er ganske lenge siden siste tips, og det har flere forklaringer. En er at jeg har hatt en del å gjøre – men hvem har ikke det? Det som kan interessere leserne av dette skrivet er at en av de tingene jeg har drevet med er å starte min egen blogg. Jada, selvopptatt synsing og oppblåst selvbilde. Men jeg har også tenkt å legge ut disse tipsene jeg sender rundt, og etter hvert vil det også bli mer notater fra egen kjeller, og en del stoff rundt dette med vin og vinsmaking. Jeg skriver som kjent en bok om vin og estetikk – The Universal Nose: Wine and Aesthetics – sammen med Douglas Burnham – og jeg vil kanskje lufte en del emner på denne bloggen. Adressen er:
http://olemski.blogspot.com/
Hver vår fylles jeg i alle fall av mimetisk begjær. Nei, jeg har ikke forlest meg på René Girard.[1] Det er heller begjæret etter Il Mimo, rosévinen fra Piemonte, som melder seg. Den symboliserer for meg vår, sommer og alt (?) jeg har lengtet etter gjennom en lang vinter. I år er det åttende årgangen av denne vinen som lanseres her i Norge. Hvordan holder denne årgangen seg?
Il Mimo 2006 (Antichi Vigneti di Cantalupo) kr. 132.
Det er flere gode roséviner på det norske markedet nå, og det kan kanskje forklare at prisen er gått ned fra i fjor! Eller er det kvaliteten? Som i fjor er den fruktig, med rips og bringebær i en saftig og solid innpakning. Dette er tross alt nebbiolo uten maserasjon. Men den er ganske polert i frukten, og det er bare godt så lenge vinen er kald. Men når den varmes opp i glasset mister den dramatisk friskheten. Som alle (?) vet er kulde en kilde til opplevd friskhet i vin, det er derfor enkelte vinkritikere, som for eksempel Jancis Robinson[2] drikker hvitviner på samme temperatur som rødviner når hun skal anmelde dem. Da kan ikke temperaturen dekke over svakheter i vinen. På denne testen svikter Il Mimo i år. Den er rett og slett ikke spenstig nok når den bikker over 10 grader i glasset. Dette er derfor ikke en anbefaling, mer et fast innslag – etter at jeg også i fjor på denne tiden anmeldte den. Den er et sikkert vårtegn, i alle fall.
Grüner Veltliner Lössterrassen 2005 (Schloss Gobelsburg) kr. 132,10
Da er dette en sikrere bruk av 132 kroner. Jeg har vært ekstatisk når det gjelder denne produsentens “Gutsriesling” til 119 kroner, og alt tyder på at dette er en av de virkelig sikre adressene for kvalitetsvin i verden – og halvparten av all vin de lager er Grüner. Før har jeg skrevet om at produsentene av denne østerrikske druen legger seg på to ulike vinstiler: en frisk og ungdommelig, den andre breiere og mer matvennlig. Denne hører til den første. Utrolig konsentrert og syrlig. Den dufter gress, pærer og grapefrukt, og sitter som støpt i gommene. Det er vanskelig å tenke seg viner som er friskere enn denne. Den passer nok bedre til aperitiff (for de som tåler en del syre i vinen) og sjømat, enn til hvitt kjøtt. Vinen har plastkork, så her er det ikke noen grunn til å legge den på langs – men i det minste får man ikke korka vin. Dette er en bestillingsvin, men den finnes på Valken i Bergen, og på mange Oslo-pol.
Barbera d’Asti La Trincherina 2005 kr. 108
Svært god pris, dette, for en Barbera. Denne druen kjennetegnes av lite tanniner, så en slipper å rive leppene løs fra gommene etter en slurk – slik en ofte må med Nebbioloviner. Den har en forførende fruktighet av moreller, er frisk og passer årstiden helt perfekt, og den kan med fordel kjøles noe ned. Dessverre er den ikke i basislisten, så polet må bestille inn. Men det er en smal sak, skulle jeg tro, å få den lokale polsjefen til å hanke inn et par kasser. Til denne prisen bør den ryke ut på null komma svisj. I Oslo er den på nesten alle pol, i Bergen to, og i Trondheim tre.
Jeg lover å komme fortere tilbake neste gang. Og i mellomtiden kommer det kanskje mer vinstoff på min blogg: www.olemski.blogspot.com
Beste hilsen,
Ole Martin Skilleås
[1] http://en.wikipedia.org/wiki/Rene_Girard
[2] www.jancisrobinson.com
tirsdag 8. mai 2007
FrP-Koden 1
Her burde jeg lagt inn et bilde av Siv Jensen eller Carl I. Hagen, men jeg liker ikke trynet på noen av dem. Som dere lett forstår liker jeg heller ikke politikken til FrP heller - eller i alle fall ikke avgjørende deler av den. Men suksess, det har de. Og hvorfor? I det siste har denne friske venstrevridde Trønderen jeg ikke husker navnet på kommet med en bok om fenomenet. Konklusjonen er at venstresiden har blitt for elitistisk, og snakker ned til folk. Derfor stemmer arbeiderklassen på FrP. Det blir i overkant lettvint.
Martin Kolberg skal også knekke FrP-koden. Lykke til. Her er mitt forsøk nr. 1. Jeg tror ærlig talt det har mye for seg.
Når Siv Jensen, som jeg aldri hadde trodd kom til å bli det minste populær, ser ut til å følge Carl I. som folketribun og noen som "snakker så folk forstår det", så har det sin enkle forklaring. Her kommer den: FrP'ere kommuniserer alltid følelser. Carl I. var alltid enten fornærmet eller forarget. Siv Jensen er som regel forarget. Ingenting kommuniseres så lett som følelser. Det har de forstått, og tatt til følge. Hitler og Mussolini (uten sammenligning forøvrig) talte til folket gjennom følelser og slagord. De hadde andre forhold å spille på enn dagens, men folk i dag har heller ikke all verdens rom for resonnementer og argumenter. I alle fall (og her er jeg bevisst elitistisk:) ikke arbeiderklassen.
Jens Stoltenberg er en flott kar. Det er en styrke. Han er god til å tale med engasjement - det er også en følelse som fenger. Han er vellykket som kommunisator, og kameraet elsker ham. Synd han er mindre god til å sette foten ned, og styre et kollegium. Men han lærer vel på jobben.
Erna Solberg, bless her heart, har mange og gode argumenter. Hun har også solide og grundige resonnement, samt meget gode kunnskaper om det hun uttaler seg om. Man kan godt være uenig med hennes verdier eller synspunkt, men ingen kan frata henne skikkeligheten - som etter min mening også preger Høyre på sitt beste.
Jeg liker Ernas måte å drive politikk på. Den appellerer til mitt intellekt og til mitt ønske om sammenheng i politikken. Men den når ikke mannen i gata. Derfor frykter jeg at Erna blir den beste Statsministeren Norge ikke vil få.
Det er ikke fornuften som beveger oss. Den kan i beste fall få oss til å unngå å gjøre noe. For de aller fleste er det følelsene som beveger - meg også til tider - og det er trinn 1 i knekkingen av FrP-koden.
Martin Kolberg skal også knekke FrP-koden. Lykke til. Her er mitt forsøk nr. 1. Jeg tror ærlig talt det har mye for seg.
Når Siv Jensen, som jeg aldri hadde trodd kom til å bli det minste populær, ser ut til å følge Carl I. som folketribun og noen som "snakker så folk forstår det", så har det sin enkle forklaring. Her kommer den: FrP'ere kommuniserer alltid følelser. Carl I. var alltid enten fornærmet eller forarget. Siv Jensen er som regel forarget. Ingenting kommuniseres så lett som følelser. Det har de forstått, og tatt til følge. Hitler og Mussolini (uten sammenligning forøvrig) talte til folket gjennom følelser og slagord. De hadde andre forhold å spille på enn dagens, men folk i dag har heller ikke all verdens rom for resonnementer og argumenter. I alle fall (og her er jeg bevisst elitistisk:) ikke arbeiderklassen.
Jens Stoltenberg er en flott kar. Det er en styrke. Han er god til å tale med engasjement - det er også en følelse som fenger. Han er vellykket som kommunisator, og kameraet elsker ham. Synd han er mindre god til å sette foten ned, og styre et kollegium. Men han lærer vel på jobben.
Erna Solberg, bless her heart, har mange og gode argumenter. Hun har også solide og grundige resonnement, samt meget gode kunnskaper om det hun uttaler seg om. Man kan godt være uenig med hennes verdier eller synspunkt, men ingen kan frata henne skikkeligheten - som etter min mening også preger Høyre på sitt beste.
Jeg liker Ernas måte å drive politikk på. Den appellerer til mitt intellekt og til mitt ønske om sammenheng i politikken. Men den når ikke mannen i gata. Derfor frykter jeg at Erna blir den beste Statsministeren Norge ikke vil få.
Det er ikke fornuften som beveger oss. Den kan i beste fall få oss til å unngå å gjøre noe. For de aller fleste er det følelsene som beveger - meg også til tider - og det er trinn 1 i knekkingen av FrP-koden.
torsdag 3. mai 2007
Notater fra en kjeller og en stue
Tiden var ikke bare moden, eller overmoden, den var noe i retning råtten. Det meste av vinen min hadde ligget i kasser i kjelleren til Andreas. Kassene, hvis halveis opprevnet pappembalasje fortjener navnet, lå oppå hverandre med nærmest uleselige skriblerier på dem. Det uleselige aspektet skyldtes nok at det var jeg som hadde skrevet. Lang utdanning og tastaturets inntreden har nok for alltid ødelagt de spede tilløp til leselighet i min håndskrift, men når kassene ble åpnet, og vinene lagt på hyllene Andreas hadde kjøpt inn og montert, så kom alt for en dag.
Noen overraskelser ble det. At Chablis så til de grader dominerte dette stasjet hadde jeg nok forstått, men nå fikk jeg også syn for sagn. Lars Jørgen var kveldens gladeste – blant alt dette som var mitt fant han viner han forlengst hadde glemt at han eide. At det var så lite rød burgund var min negative overraskelse for kvelden.
Andreas hadde kjøpt inn vinhyller, men når jeg om ikke lenge flytter stasjet mitt fra hans generøst utlånte hybel blir de sørgelig tomme. Men vi måtte leske strupen med noe. Andreas kunne jo låne motto fra Salomos ordspråk der det heter "gi vin til den som er bedrøvet i sjelen". Selv om kjelleren nå blir betydelig romsligere, skal han også vinke farvel til de flaskene han har hatt boende ganske lenge. Lars Jørgen kunne feire, og det kunne forsåvidt jeg også. Det å kunne hente flasker, og snart i stort antall når mine egne hyller i krypekjelleren kommer opp, var verdt å feire.
Corton-Charlemagne 1980 (Bonneau de Martray), kr. 807
Dette var spleisevinen vår. Sniffet, slurpet og smattet på mens vi pakket ut. Snart 27 år må vel kalles moden alder, selv for en Grand Cru. På nesen var den på ingen måte overveldende, men mineralsk, ganske moderat. Det duftet sitrus, kalk, og noe i retning fennikel. Et snev av aprikos kan man også hevde at man fikk ferten av. I munnen var den fin og fyldig, men langt fra feit. So far so good, kan man si. Men overveldende var det ikke. Det kom i ettersmaken. Syrligheten, som må kunne kalles insisterende, slo til for fullt, og ettersmaken kom som en tsunami, og varte så lenge som jeg kan huske i noen vin jeg har smakt. Jeg ble gående og smatte lenge etter hver smak av vinen, og det er godt mulig mine to venner ble irritert på all denne ulyden – men de forsto.
Etterhvert kom fasiten av utpakkingen opp i hyllene, vinen var oppdrukket, og verten åpnet en av sine da vi satte oss til for å nyte kveldslyset over Bergen 30 april.
Monzinger Halenberg Riesling Auslese 2002 (Emrich Schönleber), kr. 322
Litt brutalt mot en vin å følge etter Corton-Charlie'en, og den led under det en stund. Etter et kvarter ga ettersmaken fra burgunderen seg, og Nahe-vinen fikk anledning til å komme til orde. Ganske blomstrete i duften, med god tyngde, og lang ettersmak. Etterhvert som avstanden i tid til Grand Cru'en økte, ble det klarere og klarere at dette er en meget god vin. Men i minnet sitter Corton-Charlie'en så mye klarere, at mine smaksnotater på denne i ettertid blir noe mindre tydelige.
Jeg tok med meg noen viner fra eget lager på bussen hjem. En av dem var:
Domaine de la Solitude 2001 (Pessac-Leognan), kr. 200 (i 2004)
Dette er en av bare to viner jeg har et tosifret antall av, og spenningen var stor ettersom Sønsteby i Vinforum hadde meldt at vinen var så godt som død. Heldigvis var ikke denne flasken det, i alle fall. Høyst vital. Duften er rett fra læreboken, med våt ull, honning og bivoks. God vekt i munnen, og en lang syrlig ettersmak. Kunne med fordel ha vært mer konsentrert, men så langt har jeg ingen grunn til å ergre meg over innkjøpet av så mange flasker. Dagens utgave, årgang 2004, koster 210 kroner, og den har jeg ikke smakt ennå.
Jeg vil vel framover også legge ut noen notater fra en del viner jeg smaker, så kom tilbake med jevne mellomrom!
Noen overraskelser ble det. At Chablis så til de grader dominerte dette stasjet hadde jeg nok forstått, men nå fikk jeg også syn for sagn. Lars Jørgen var kveldens gladeste – blant alt dette som var mitt fant han viner han forlengst hadde glemt at han eide. At det var så lite rød burgund var min negative overraskelse for kvelden.
Andreas hadde kjøpt inn vinhyller, men når jeg om ikke lenge flytter stasjet mitt fra hans generøst utlånte hybel blir de sørgelig tomme. Men vi måtte leske strupen med noe. Andreas kunne jo låne motto fra Salomos ordspråk der det heter "gi vin til den som er bedrøvet i sjelen". Selv om kjelleren nå blir betydelig romsligere, skal han også vinke farvel til de flaskene han har hatt boende ganske lenge. Lars Jørgen kunne feire, og det kunne forsåvidt jeg også. Det å kunne hente flasker, og snart i stort antall når mine egne hyller i krypekjelleren kommer opp, var verdt å feire.
Corton-Charlemagne 1980 (Bonneau de Martray), kr. 807
Dette var spleisevinen vår. Sniffet, slurpet og smattet på mens vi pakket ut. Snart 27 år må vel kalles moden alder, selv for en Grand Cru. På nesen var den på ingen måte overveldende, men mineralsk, ganske moderat. Det duftet sitrus, kalk, og noe i retning fennikel. Et snev av aprikos kan man også hevde at man fikk ferten av. I munnen var den fin og fyldig, men langt fra feit. So far so good, kan man si. Men overveldende var det ikke. Det kom i ettersmaken. Syrligheten, som må kunne kalles insisterende, slo til for fullt, og ettersmaken kom som en tsunami, og varte så lenge som jeg kan huske i noen vin jeg har smakt. Jeg ble gående og smatte lenge etter hver smak av vinen, og det er godt mulig mine to venner ble irritert på all denne ulyden – men de forsto.
Etterhvert kom fasiten av utpakkingen opp i hyllene, vinen var oppdrukket, og verten åpnet en av sine da vi satte oss til for å nyte kveldslyset over Bergen 30 april.
Monzinger Halenberg Riesling Auslese 2002 (Emrich Schönleber), kr. 322
Litt brutalt mot en vin å følge etter Corton-Charlie'en, og den led under det en stund. Etter et kvarter ga ettersmaken fra burgunderen seg, og Nahe-vinen fikk anledning til å komme til orde. Ganske blomstrete i duften, med god tyngde, og lang ettersmak. Etterhvert som avstanden i tid til Grand Cru'en økte, ble det klarere og klarere at dette er en meget god vin. Men i minnet sitter Corton-Charlie'en så mye klarere, at mine smaksnotater på denne i ettertid blir noe mindre tydelige.
Jeg tok med meg noen viner fra eget lager på bussen hjem. En av dem var:
Domaine de la Solitude 2001 (Pessac-Leognan), kr. 200 (i 2004)
Dette er en av bare to viner jeg har et tosifret antall av, og spenningen var stor ettersom Sønsteby i Vinforum hadde meldt at vinen var så godt som død. Heldigvis var ikke denne flasken det, i alle fall. Høyst vital. Duften er rett fra læreboken, med våt ull, honning og bivoks. God vekt i munnen, og en lang syrlig ettersmak. Kunne med fordel ha vært mer konsentrert, men så langt har jeg ingen grunn til å ergre meg over innkjøpet av så mange flasker. Dagens utgave, årgang 2004, koster 210 kroner, og den har jeg ikke smakt ennå.
Jeg vil vel framover også legge ut noen notater fra en del viner jeg smaker, så kom tilbake med jevne mellomrom!
tirsdag 24. april 2007
Falsk integrering?
Etter nesten tre uker i Atlanta, Georgia, USA, har jeg gjort meg noen tanker om "rase" og integrering i USA og ellers. Dette hører også sammen med det jeg har skrevet før i denne bloggen, om den betydning synet har for hvordan vi mennesker orienterer oss i verden.
I dagens Aftenposten står bildet over, sammen med informasjonen om at dette er første gangen noen på High School i dette county'et går på et skoleball med alle "raser". Men noen raser mer enn andre: dette er helt falskt, hevder noen foreldre.
Tidligere har CNN, som er basert i Atlanta, i flere reportasjer vist at svarte, latin-amerikanere og hvite sitter hver for seg når de spiser lunch i skolen. Det spiller ingen rolle hvilken politisk overbevisning elever eller studenter har - og ingen var fiendtlig innstilt til "andre". Det var heller ikke slik at hvite holdt seg unna svarte. Det var helt gjengs i alle lag, og hvis noen satte seg "feil" ble det en kort og pinlig pause i samtalen rundt bordet. Det kom fram at nesten ingen de intervjuet, i alle fall, hadde tenkt over at ulike visuelle indikatorer - som hudfarge - bestemte hvor folk satte seg for å spise.
På Cornell University i "upstate New York, hadde de nå innført egne "dormitories" for ulike folkegrupper. Dette er et meget liberalt universitet, og det var slettes ikke de hvite som ikke ville ha svarte rundt seg ("there goes the neighbourhood"). Nei, det var svarte, indianere og latin-amerikanere som ville holde seg for seg selv og rendyrke sin kultur. Jeg blir skremt av slike holdninger, og ikke så lite nedstemt av det.
Nabolag blir også gradvis "renrasede" etterhvert. I en minneverdig reportasje på Fox lokal-TV i Atlanta reiste de ut til et nabolag som, med unntak av en familie av ca. 100, var helsvart. Dette var ikke slummen akkurat. Ingen hus kostet mindre enn en halv million dollar, og snittet lå på godt over millionen. Meget staslige bygg var det, og knapt et blekansikt å se. Men hvorfor? Det hadde jo ikke begynt slik?
Nei, men - kom det fram - man følte seg bedre når alle rundt en så ut som en selv. Her ligger nok hunden begravet. Det er synet som spiller hovedrollen igjen. Observert likhet gir trygghet, vi ser det i alt fra ansettelser til - ja - hvem man holder seg med.
fredag 20. april 2007
Utslippskutt
I går annonserte Statsminister Stoltenberg stolte mål for Norges planlagte kutt i utslipp av CO2. Det eneste sikre med disse målene, 30% ned i 2020 og 100% ned i 2060, er at det ikke er han som vil få ansvaret med å gjennomføre dem. Det er ikke å binde seg selv til masten, a-la Odyssevs, men det er å binde noen andre til masten, a-la Kaptein Sabeltann. Det er ikke fullt så heroisk.
Stoltenberg oppnådde flere ting med dette. Han klarte å få Arbeiderpartiet til å framstå som et grønt parti, og han punkterte miljøsaken som politisk kamparena i Norge i lang tid.
(Bilde: Dr. Thadeus Ozone)
Utfordringene kommer når dette skal omsettes i praksis. Skal jeg våge å tippe at det blir paniske tilstander fram mot 2020 - og enda verre fram mot 2060? Som nevnt tror jeg ikke det vil plage Stoltenberg eller andre politikere på Stortinget anno 2007. De vil ikke ha ansvaret, men de vil hvile på laurbærene for å ha uttalt noen mål de slapp å bære ansvaret for å gjennomføre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
