Min cave

Kunne ikke motstå fristelsen. Her er et bilde fra vinkjelleren min, tatt av Dawn Phillips i september 2008.

Hvor har jeg sett deg før?

Alle kjenner fenomenet: du ser noen, og personen virker kjent, men du kan ikke plassere vedkommende. I går, da Islands nye (midlertidige) sentralbanksjef ble vist fram, var det ikke slik. På et øyeblikk var jeg tilbake på Rena i Østerdalen i 1978. Der hadde vi en demonstrasjon og en aksjon mot Sør-Afrikanske varer. "Vi" var Sosialistisk Ungdoms sommerleir, og Svein Harald Øygard ble tatt med til Politistasjonen for å ha klistret lapper med budskapet på bokser med hermetikk på Samvirkelaget.

Svein Harald var pragmatisk orientert, og ble etter hvert med i Arbeiderpartiet. Broren, som også var med på Rena og på aksjonen, forsvant ut enda lengre til venstre et par år senere, og siden har jeg ikke sett ham. Noen ansikt glemmer du bare ikke, og de er gjerne sterkt forbundet med et sted, en stil og en stemning (for å sitere en gammel sigarettreklame).

SISTE: jeg ble nysgjerrig, og søkte etter broren til Svein, Knut Øygard. Han er forbundssekretær i Fellesforbundet.

Norsk politikk

Med en slik overskrift lurer jeg på hvorfor du har begynt å lese på selve teksten? Var det bildet (av regjeringsbygget) ? Eller kanskje du, som jeg, er mer enn alminnelig interessert i politikk? Kanskje det, for spesielt lystig er det ikke i norsk politikk for tiden. Med mindre man er Ap-supporter, da. Jeg hevdet i mitt foreløpig siste innlegg i serien "Politikk og personlighet - del VI", at det å tilhøre et parti omtrent er som å være fotball-fan. Så det å kalle noen "Ap-supporter" er i samsvar med den observasjonen.

2009 er et valgår, og det kan være på tide å sammenfatte en del av de ting som framstår som klart og tydelig allerede. Når det gjelder regjeringen er disse:

• Den sittende regjeringen er preget av sterk slitasje. Det merkes tydeligere i noen departement enn andre, men inntrykket er likevel allment.


• Stoltenberg er en dyktig kommunikator og en intelligent person, men hans evner som leder av et kollegium ligger alt å dømme rundt middels eller litt under.


• Kristin Hallvorsen er ikke bare SVs beste kort, hun er deres eneste. Uten henne vil SVs grunner til å være i regjering bli borte, men hun driver ikke gjennom SV-politikk i sitt departement. Det er vel en vesentlig grunn til hennes (relative) suksess.


• Regjeringen ligger på noen målinger an til å bli gjenvalgt, men dette er Aps fortjeneste. "Stø kurs" eller Adenauers "Keine Experimente" er budskapet som selger, ispedd noen velkjente men innholdsløse honnørord.


• Dette er gjenspeilet i Aps forslag til Stortingsvalgprogram. Det er visst helt fritt for politikk eller vesentlige grep. Slikt kan jo avskrekke potensielle velgere.


• Men: nå er pakkene levert, og det spørs hvor lenge minnet om julenissen lever når krisens ringvirkninger slår inn i flere og flere nabolag og vennekretser? Har Ap gått på en for tidlig formtopp?

Nå ser det ut til at regjeringen skal få god hjelp av opposisjonen. Høyre har visst ennå ikke gått bort fra sin helt misforståtte strategi om å skaffe en ny regjering. Folk ønsker ikke først og fremst en ny regjering, men en bedre politikk. I Norge har vi alltid jekket ut den sittende regjeringen uansett hvor godt det har gått i landet - det var et sjokk for Høyre/KrF/V i 2005. Kanskje vi gjenvelger dem når alt går dårlig? Det er i så fall også opposisjonens feil:

• Hvordan et flertall for opposisjonen kan bli til en ny regjering framstår som et komplett mysterium. KrF/Venstre og FrP utelukker hverandre gjensidig.


• FrP har tydeligvis en strategi som enten er basert på gigantomani (ved neste stortingsvalg etter dette kan vi, som Ap etter krigen, få rent flertall i Stortinget) eller bevisst avmakt (vi får ikke flertall for vår politikk uansett, og da kan det være det samme).


• Det er ikke klart hva et flertall for opposisjonen skal kunne føre til av praktisk politikk. Hvis ikke de fire partiene kan samle seg om en en slags erklæring som sier "i det minste dette er vi enige om", så vil apatien senke seg over aktivistene i de fire partiene.

Mye annet er også foruroligende på høyrekanten for tiden:

• Når meningsmålingene synker mot 20% tryker FrP - som vanlig - på panikk-knappen, og spiller ut muslim-kortet. Når Siv Jensen går i fistel i redsel for de skremmebildene hun selv har malt i grelle farger, da nærmer det seg valg.


• Når dette så blir møtt av nye skremmebilder, her av 30-åras jødehat, bidrar det ikke til å ta debatten ned på det nivå der den hører hjemme: hvordan oppnå den optimale integrering i Norge?

Hva må gjøres? Jeg har ingen enkel oppskrift, og i kjent skolestil-retorikk er det klart at det trengs en "dyp og omfattende holdningsendring". Jeg bryr meg lite om hva regjeringspartiene bør gjøre bedre, for jo fortere SV er ute av departement som har med kunnskap og forskning å gjøre, jo bedre! Så hva burde opposisjonen ha gjort i en verden som ikke var så forskjellig fra den vi lever i?:

• Det er for mye å forlange at de skal enes om å danne en felles regjering, eller si noe om hvordan en ny og bedre kan etableres. Men de kan klare å lage en liste på ca. 10 punkter som de vil forplikte seg på å gjennomføre etter valget, dersom de fire partiene får flertall. Og så si noe i retning av at "på ett eller annet vis vil det vel bli en ny regjering, men med hvem og hvordan er det ikke så greit å si nå". Selv dette virker urealistisk nå, men det går an å håpe. Litt, i alle fall.


• Kjøre valgkamp på saker og politikk, og ikke "ny regjering". Det siste er, helt åpenbart, en tapersak for opposisjonen all den tid det er et mysterium hvordan en slik kan bli til. Arbeiderpartiet mangler politikk, og det må valgkampen få vist.

Min optimisme, sett fra Høyre, er svært begrenset. Sett fra venstresiden kan den vel heller ikke være spesielt lys? For hvilken politikk skal føres etter valget dersom regjeringen fortsetter? Administrasjon av status quo synes å være det eneste tydelige så langt.

Norsk politikk er i en sørgelig tilstand!

Exit SAAB

Som spådd tidligere på denne bloggen går SAAB til skifteretten. De har, som heleid datterselskap av GM, gått med store tap i mange år. Hadde ikke GM gått inn for 20 år siden som deleier, og så for 11 år siden som heleier, ville selskapet vært ute av historien for lenge siden.

GM har ikke vært noen god eier, til det har de slitt for mye på andre fronter og lidd av beslutningsvegring. De har rett og slett manglet svar på de to avgjørende spørsmål: hva er SAAB? Hvorfor har vi SAAB? Resultatet er en manglende profil og manglende investeringer. Det går ikke ann å kjøre toppmodellen med samme plattform i 10-11 år, for eksempel, og forvente suksess.

Så hva er SAAB - bortsett fra et konkursbo? En gang var de blant de sikreste bilene, sammen med naboen Volvo. Nå er nesten alle biler sikre, med fem stjerner i NCAP og slikt. Andre biler enn SAAB starter også i kulden. Svaret er at profilen er for utydelig. BMW er sportlig og kompakt, Audi er teknikk og kvalitet, Mercedes er komfort, og Volvo er fremdeles sikkerhet og trausthet - men har, ulikt SAAB, utviklet seg, og vært i front i flere segmenter og hatt spennende nye konsepter.

Også volummerker har lagt seg på en tydelig strategi. Toyota er synomymt med pålitelighet, for eksempel, og Europeisk Ford har fortreffelige kjøreegenskaper. I de to siste årene, med ny Mondeo og Fiesta, har de også lagt "stil" til sine kjennetegn. Merker uten slike kjennetegn sliter. Opel, et annet GM merke, er et eksempel.

Noen fantaserer om at Indiske eller Kinesiske produsenter vil kjøpe SAAB for en rimelig penge. Det er mulig, men de vil likevel forsvinne fra Sverige. Det er modellene de eventuelt kjøper, og så blir de produsert i Kina eller India. Det skjedde med Rover. Rover 75 ble utviklet da BMW eide Rover, og var en god bil i en litt gammeldags (om enn pen) stil. Den finnes fremdeles, men nå heter den Roewe og lages i Kina for det asiatiske markedet. Historien om Rover gir folk i Trollhättan lite å håpe på.

Politikk og personlighet - del VI

De tidligere innleggene i denne serien sto i 2008: 31. desember, 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. Sist var jeg kommet fram til omtrent 1978.

Tirsdag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er travelt å være småbarnsfar, men såpass må man få med seg om man kan. Jeg så meg rundt og så mange som var aktive sammen med meg på slutten av 90-tallet og begynnelsen av dette årtusenet. En var blitt Byrådsleder, en annen gruppeleder i Bystyret, og en tredje Stortingsrepresentant. Det var hyggelig å treffe alle sammen, og interessant å høre på Erna. Men hva har endret seg for meg på 30 år?

Det er et annet parti. Da var det SV og nå er det Høyre. Da var jeg svært aktiv, og nå er jeg betydelig mindre aktiv. Ikke mindre interessert i politikk, men jeg går ikke på møter flere ganger i uka. På møtene nå klappes det, mens vi sang betydelig mer i SV. Men likevel: noe er og forblir det samme:

• Det å være med i et parti, i alle fall som aktiv, er litt som å være fotball-fan: man støtter laget uansett hvem som er treneren og hvem som spiller der. Og uansett i hvilken divisjon man spiller.


• Dette betyr at man ikke har sitt politiske grunnsyn oppe til vurdering særlig ofte, om i det hele tatt.

Hva var det som gjorde at jeg beveget meg bort fra SV? Lå det i kortene i 1978 eller 1979?

Tror ikke det, nei. Det er lett å skrive om historien, og "bevise" en større konsistens enn det er grunnlag for. De fleste av oss gjør det, som oftest ubevisst. Jeg likte og liker politikk, for jeg har alltid hatt ganske lett for å argumentere godt (selvskryt skal man høre på...). Lagidrett har aldri vært noe for meg, og selv om jeg løp fra alle på 60-meter og hoppet lengst i stille lengde, har heller ikke andre deler av idretten lokket meg. I grunnskolen og på videregående var jeg flink, men det er noe eget med å stå fram og snakke. Man kan vise for alle at man duger til noe, uten å score mål.

For snart 30 år siden var jeg på Nord-Trønderradioen. Jeg arrangerte prøvevalg på Namsos vgs., og ble intervjuet av den tidligere rektoren - som nå var radioreporter. Det gikk svært bra. Straks jeg fikk mikrofonen foran meg snakket jeg poengert og tydelig, kvikt og morsomt. Mine foreldre hørte det også, og de var begeistret. Det ga mersmak. På videregående samlet jeg meg posisjoner første året, utøvde dem det andre, og avviklet dem det tredje. Jeg fikk høre fra Oslo at det var en plass til meg i Sentralstyret i SU dersom jeg kom til Oslo. Det fristet.

Etter videregående, i 1981, kom jeg inn på Handelshøyskolen her i Bergen, men valgte å ta et år i arbeidslivet. Jeg var redd for å bli mono-kulturell. Jeg var valgkampsekretær i Nord-Trøndelag SV, og reiste rundt på skolevalg for SV, og startet fire nye lokallag. Jeg traff Hanna Kvanmo og andre notabiliteter (hun spurte etter meg ved neste valg, noe som smigret meg uutsigelig - derfor får hennes bilde pryde innlegget!), men begynte å gå lei.

Det var tungt å dra mye organisasjonsarbeid. Jeg var SU i Namsos, og var med i flere styrer og råd enn jeg har oversikt over i dag. På en samling for førstekandidater og valgkampledere i Trondheim i 1981 begynte min nagende tvil å få næring. Jeg husker som det var i går at vår coach (som det vel heter i dag), Stortingsrep. Stein Ørnhøi, sa: "vi må jo huske at Stortingsvalgprogrammet vårt koster tre statsbudsjetter". Da som nå er det en samling gode ønsker og dyre løfter.

Men det som var helt avgjørende i den prosessen som førte til at jeg i 1987 meldte meg ut av SV var at jeg flyttet til Trondheim høsten 1982. Jeg begynte i et lokallag av SV der, men skjønte jo at det ville ta tid og mye arbeid å få den typen posisjoner som jeg hadde hatt i Nord-Trøndelag. Jeg var tom, og konsentrerte meg heller det å studere og få nye venner. I 1983 ble jeg overtalt, nærmest truet, til å stille som ungdomskandidat på listen til Fylkestingsvalget i Nord-Trøndelag. Men jeg gjorde ingen innsats i valgkampen. Året før hadde jeg vært i DDR, men mer om det i neste innlegg i serien.

Sult i USA

Helt siden jeg leste Jacob Holdts Amerikanske Bilder (Pax Forlag) en gang på 70-tallet, har jeg visst at en betydelig andel av innbyggerne i USA sulter. Særlig gjelder dette svarte. Dette vil trolig ramme flere ettersom arbeidsledigheten griper om seg, for det sosiale sikkerhetsnettet i USA er ikke spesielt robust - eller gjerne helt fraværende. Den grunnleggende tankegangen er fremdeles at man får greie seg selv.

Men likvel: at 11% av innbyggerne i verdens rikeste land sulter har forekommet meg ganske utrolig. Fryktelig, men utrolig. Under mine besøk har de delene av underklassen jeg har sett heller virket overdrevet velfødde, for ikke å si bælfeite. Kan det virkelig være at folk går til sengs uten mat i magen? Jeg undersøkte saken, søkte på "Families in the US Going Hungry", og fikk denne historien fra CBS News.

Jeg undersøkte saken litt nærmere, og så jo at det ikke dreide seg om sult. Rett nok svarte 32 prosent av de som hadde "lav matsikkerhet" at noen hadde vært sulten på ett eller annet tidspunkt, men denne kategorien kan omfatte alt fra det alvorlige til helt trivielle tilfeller. Det det dreier seg om er lav matsikkerhet, og hva er så det? Jo, det er at man i løpet av et år minst en gang har bekymret seg for om man vil ville gå tom for mat før man fikk mer penger. Om dette inntraff sier ikke tallene noe om, det er bekymringen som registreres. Men New York Times vil fortsette å omtale dette som sult siden det er et mer skrekkinnjagende ord. Man vil altså fordreie virkeligheten for å skape mer oppmersomhet omkring det som er et alvorlig problem.

Det er fryktelig å være fattig: et ustoppelig stress og en uendelig bekymring for å dekke de mest grunnleggende behov. Man er, eller føler seg i alle fall, i tillegg utstøtt og fornedret. Men sult som vi kjenner det fra katastrofer i Afrika og Asia er det fint lite av i USA.

Det frie markeds endeligt?

Nå skrives nekrologene over det frie marked. Alle økonomiene i verden befinner seg i et synkronisert fall, og det er det frie marked som får skylden. Enkelte hevder det er ferdig allerede, og sosialister verden over tar seg inn på sine kott på leting etter Karl Marx' Das Kapital. Men kanskje de skulle se etter Adam Smith i stedet. Han var Professor of Moral Philosophy i Glasgow, og det var under studiene der han sies å ha utviklet a passion for reason, liberty and free speech. Det er lidenskaper jeg selv "lider" av, og dette gjør også hovedverket An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations desto mer interessant. Det blir regnet som grunnlaget for faget som opprinnelig het political economy - og kanskje burde gå tilbake til denne benevnelsen?

Mange tillegger Adam Smith oppfatninger han ikke hadde, enten de støtter markedsøkonomien eller ikke. Smith var betydelig mer nyansert enn både tilhengere og motstandere av markedsøkonomien tror. Uansett kan man ikke forvente at han verken skulle se eller forstå den rådende krisen, men en del av det han skrev om mer spesifikke fenomen har også gyldighet fremdeles. Om boliger skrev han for eksempel: "A dwelling-house, as such, contributes nothing to the revenue of its inhabitant", hvilket betyr at "the revenue of the whole body of the people can never be in the smallest degree increased by it"(s. 281). Det ville det vært lurt å huske da stadig større spekulasjoner ble "sikret" med boligverdier av skjøreste sort.

På Island, og også i Londons City, burde de kanskje ha lagt merke til at "the rate of profit is always highest in the countries that are going fastest to ruin" (s. 266), og langt flere burde tatt inn over seg at “when the profits of trade happen to be greater than ordinary, overtrading becomes a general error" (s. 466), og billig kreditt (som vi har sett de siste årene, og som nå skal "fikse krisen") omtalte han foraktelig som "the Daedalian wings of paper money" (s. 321). Litt sol så smelter de, og de som har fløyet høyt styrter i havet.

Men intet er nytt under solen: "All for ourselves, and nothing for other people, seems, in every age of the world, to have been the vile maxim of the masters of mankind." (s. 10) Det viser seg tydelig i alle forsøk vi nå ser på å redde eget skinn gjennom fordeler for eget land og egen bransje, og medfølgende ulemper for andre land og bransjer.

- alle henvisninger til Wealth of Nations er til The Glasgow edition, Oxford UP 1976.

Reklame?

Nei, jeg har ikke gitt etter for markedskreftene og begynt med reklame for biler. Heller tvert om. Men dersom du kan engelsk, mener du har humoristisk sans og en interesse for biler, så er Sniffpetrol.com nettstedet for deg. Jeg liker spesielt "reklamene" deres - som denne (se særlig nederst til høyre: "The Ultimately Despised Machine"). "Reklamen" for nye Golf er også spot on.

Egentlig burde dette stått til høyre på denne siden, under "Ukens anbefaling", men der er det ikke plass for bilder.

What a way to run a railroad!

Mye suppe kokes på spiker, ikke minst gjelder det oppslag i media. Men slike oppslag lager gjerne sin egen virkelighet - særlig hvis politkere spiller på lag med kokkene.

Nå er det Per-Kristian Foss som visstnok "utfordrer" Erna Solberg. Grunnlaget for dette er tynt, men kretser i Oslo Høyre jobber hardt for Foss - og Foss prøver ikke særlig hardt å avkrefte statsministerambisjonene. Derfor får saken rulle og gå, og både Solberg og Foss havner statig lengre unna sine respektive ambisjoner. Jeg sier med Daffy Duck (bildet): "what a way to run a railroad". (eller var det Bugs Bunny? - Daffy er i alle fall mer fotogen i dette tilfellet)

Men man må prøve å se det positive i alt: det må være klart for alle at Høyre har minst TO politikere som åpenbart vil være fremrangede statsministre. KrF har ingen, ingen i FrP har regjeringserfaring, og Sponheim leder et miniparti.

Men veien fram til ny regjering er innhyllet i tåke. Jeg ser at Høyre planlegger en kampanje i mars der budskapet er: "6 måneder til du kan få ny regjering". Jeg håper dette er feil, for strategien og budskapet er helt feilslått. Ingen vil la seg begeistre av noe som åpenbart er en tapersak for opposisjonen. Ingen kan forklare klart og tydelig hvordan en ny regjering vil bli etablert, enn si hvem som vil lede den.

Skal Høyre gjøre et godt valg må det fokusere saker, og sørge for at det blir oppmerksomhet på disse. Folk må få klart for seg hvorfor man skal gå og stemme på partiet, og hvilke følger gjennomslag for politikken vil få for samfunnet og en selv.

I 2005 trodde man at "mer av det samme", og "vi har lykkes", var veien til fornyet tillit. Det ble Høyres dårligste stortingsvalg gjennom tidene. I 2001 ble alle lei av å si "skatt og skole", men da var det tydelig hva Høyre sto for, og hva partiet ville gjøre. Det hjalp på resultetet at FrP lå nede for telling, og at regjeringen Stoltenberg hadde gjennomført en upopulær avgiftsreform, men alle visste også hvilken forskjell det kunne gjøre å stemme på Høyre.

De eneste som vinner på å gjøre valget 2009 til et regjeringsvalg er Arbeiderpartiet. Skal Høyre gjøre et godt valg i år må det satse på politikken - ikke regjeringsspørsmålet.

Selg Alt Samma

Nå skal regjeringen Stoltenberg kaste 800 millioner inn i tapssluket SAS. Selskapet gikk med underskudd under høykonjunkturen, og det var ikke vanskelig å forstå hvordan det ville gå når pilene begynte å peke rett ned. Nå begrunner Brustad denne håpløse støtten med å redde arbeidsplasser og distriktspolitiske hensyn, noe konkurrentene i Norwegian med god grunn avviser som gyldig grunn.

SAS hadde ingen sjanse til å overleve uten en stor strategisk partner i form av Lufthansa, KLM/Air France, eller British Airways. Det innså styret i høst. SAS har ingen sjanse nå heller.

Da den sivile luftfarten tok av etter andre verdenskrig var det lite risikovillig kapital, så de ulike land gikk inn som eiere av de fleste selskapene. Det gikk nasjonal prestisje i å ha et luftfartsselskap, og i de tre små skandinaviske landene fikk vi SAS (også kjent som Svensk Alt Samma). Statens eierskap favoriserte SAS i alle de år over konkurrenten Braathens SAFE gjennom reguleringer og ulike tiltak, og SAS ble en lat monopolist. Med operasjoner i tre land fikk vi også tre sett med fagforeninger, og mer enn tre ganger så stor sjanse for å få streiker. Ulikheter i bedriftskultur i de tre landene har ikke vært til hjelp - heller det motsatte.

Selvsagt vil det være skadelig om SAS går konk fra en dag til den neste. I en kort periode, inntil en annen aktør har tatt over de fly og det mannskap som er nødvendig for å operere forsvarlig, vil det være kritisk. Men SAS var ikke kommet dit, og derfor er heller ikke dette argumentet gyldig. Det er også lenge siden SAS har fløyet ruter på godviljen, så argumentet med kommunikasjoner i distriktene er heller ikke gyldig.

Det eneste fornuftige man kan gjøre er å selge til en av de tre Europeiske nettverksoperatørene. Det eneste som taler imot er stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap. Det er tre dårlige grunner, men tre sterke årsaker, til at staten vil kaste gode penger etter dårlige. Igjen!

Nytt innslag på bloggen

Den ser litt unnselig ut på høyre marg, under bilde og profil, så derfor flagger jeg den nye kategorien i bloggen: Ukens anbefaling. Her vil jeg ukentlig komme med en anbefaling av en bok, plate, film, TV-serie eller annet. Kortfattet, men likevel...

Illustrasjonen er fra akkurat denne ukens "Ukens anbefaling".

Forskningsbyråkratiet

Det har vært færre innlegg på bloggen enn normalt den siste uken. Forklaringen er, i tillegg til at jeg har vært opptatt hver eneste kveld, at jeg skriver på en søknad til Norges Forskningsråd. Prosjektet er interessant, velfundert og har dyktige og skriveføre anerkjente forskere på laget. Likevel er det antakelig bortkastet arbeid. Anslagsvis 94% av søknadene får avslag. Spørsmålet er da:

• Kan den eventuelle økningen i forskningskvalitet eller rettferdighet som denne prosessen skaper forsvare all den tiden gode forskere kaster bort på å skrive mislykkede søknader?


• Hvor mye god forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og skriver på søknader?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi pengene går til byråkrater?


• Hvor mye forskning blir aldri produsert fordi forskere sitter og vurderer prosjektene til andre forskere?

Det er på tide at noen regner seriøst på dette. Ikke all skrivingen av søknader er bortkastet: den systematiseringen og oppfinnsomheten som går inn i prosjektbeskrivelsene kaster vel noe av seg. På den annen side: forsøkene på å vri gode prosjekter inn mot den blandingen av svada og gode ønsker som utlysningene av forskningsmidler framviser vil, etter alt å dømme, være av negativ verdi.

Kort oppsummert: transaksjonskostnadene vil antakelig overskride gevinstene, men forskerne forventes av sine overordnede å skrive søknader i hopetall. Politikerne liker å kunne kontrollere forskningen, og byråkratene har sine egne interesser å ivareta. Systemet vil trolig fortsette, og den frie forskerinitierte forskningen forvitrer. Det man får er normal science: konform og programmatisk forskning uten nevneverdig nyskapning eller utfordringer til vedtatte sannheter.

Sørgelig! Og jeg er med på kjøret.

Noen viner

Denne kvelden var vi åtte personer, og vi smakte en god del flere viner enn de jeg omtaler her. Maten som verten hadde tilberedt kan bare karakteriseres som fantastisk. Det eneste som kunne utsettes på den var at den trakk oppmerksomheten bort fra vinene - men det er det bare nerder som kan klage på.

Domaine de Solitude 2001 (Pessac-Leognan)
Jeg hadde forlengst drukket opp min siste flaske av denne vinen, men en venn hadde noen få igjen. Den var lett å plassere (vi smakte alle vinene "blindt"), og viste først sin Semillon-side med lanolin og et snev av honning, og etter hvert kom det friske Sauvignon-Blanc preget gjennom med det som uærbødig har blitt kallt "kattepiss på en stikkelsbærbusk". En flott vin, og et røverkjøp den gangen for flere år siden.

En annen venn har klassifisert denne vinen som skrap, men det er ikke min erfaring. Jeg hadde 10 flasker, og av de var bare den første en skuffelse. De andre var strålende. Jeg har ikke kjøpt den igjen i noen ny årgang, men det er noe jeg vurderer.

Savennières Clos des Papillon 1999 (Baumard)
Igjen et røverkjøp, og en strålende vin i en litt laber årgang. Den kom tett opp i vertens gresskarsuppe, og mine mentale notater (jeg skrev ingenting ned) ble derfor litt upresise. Honning er igjen et stikkord, og tiden har slepet av det ganske bitre preget Chenin Blanc ofte har i sin ungdom - og som gjør at dette kan sies å være en vin for viderekomne.

Chablis Grand Cru Les Preuses 1999 (V&R Dauvissat)
Knappe ti år er ingen alder for denne vinen. Moden Chablis skal ha et sjøpreg, som denne ikke har, og et annet tegn er en honningtone - som heller ikke var særlig framtredende. Men den har en imponerende struktur, og en ditto lengde. I tillegg til sitrus, er det antydninger til smør og nøtter. Men dette var et barnerov, i en hard og syrlig årgang som enten aldri blir til noe, eller er for de tålmodige. Jeg setter mine 1999'ere fra Chablis på vent.

Hermannshöle Grosses Gewächs 2004 (Dönnhoff)
Jeg trodde denne var en fersk østerriker, for preget var av tropiske frukter - mest mango. En overbevisende fylde, en syre som absolutt var tilstede men godt gjemt i "godteposen", og en lengde som klart fortalte at denne spilte i øverste divisjon. Man skulle kanskje tro av det over at dette ble i meste laget, men det geniale med vinen er at den regisserer de kraftige elementene til en varlig symfoni. Strukturen er delikat, og jeg spår den en lovende fremtid.

Det var mange andre gode viner denne kvelden også, men som så ofte ellers var det de tørre hvite som hadde mest særpreg, og som derfor satt best i minnet.

Gjenkomsten

Jeg fikk akkurat en telefon om at Birgitte Pusen-Katten hadde kommet hjem.

Hvor hun har vært, eller hvorfor hun ble borte så lenge, vil vi neppe få vite noen gang. Slik sett er vel dette trening på å få tenåringer, går jeg ut fra. Men jeg er hoppende glad og utrolig lettet. En 8 måneder spe hunnkatt, som først begynte å gå ut for en måneds tid siden, ble borte i blåst og regnvær. Og forble borte, uten spor, i over tre døgn. Da mistet jeg motet.

Men vi må passe oss for å bli for antropomorfiske. Samme hvor kosete og vennlig hun er, så forblir hun en katt som lever etter egne regler. Ikke hjelper det å be henne melde fra hvor hun går heller. Men kanskje noen har tips om noe slags GPS-system, eller "homing device", vi kan bruke? Slikt som dette sliter på nervene!

Pus forsvunnet

Jeg har til hensikt å være personlig i denne bloggen når det er naturlig, og nå er mange av mine tanker opptatt med å (fruktesløst) spekulere på hva som kan ha skjedd med den lille pusen vår, Birgitte Pusen-Katten, som sist ble sett da hun stakk ut tirsdag morgen 20. januar.

Bildet er et "ungdomsbilde", fra da hun var tatt inn på Dyrebeskyttelsen. Hun ble reddet fra den visse død, og fikk et nytt liv hos oss. Vi hadde håpet hun skulle få mer enn noen måneder.

Hun er utrolig kosete, maler høyt og gjerne, og er ubegripelig tålmodig med barn. Savnet er stort. Da hun forsvant hadde hun et rosa halsbånd med et gult anheng.

Nå er hun 8 måneder, og ganske spe.

Det blir ikke mange innlegg på bloggen mens jeg leter etter pusen!

Stortingsvalg 2009

Da ble det vel klargjort noe som alle som har brydd seg har visst: Høyre foretrekker å regjere med KrF og Venstre, framfor med FrP. Finanskrisen har gjort dette lettere, for den avslørte FrPs økonomiske politikk ganske grundig. Men dette løser jo åpenbart ikke noe problem:

• Man får ikke noe flertall mot den sittende regjering uten FrP.


• FrP støtter ikke noen regjering de ikke er med i.


• Venstre og KrF vil ikke i regjering med FrP


• Man får ikke noe flertall mot den sittende regjering uten Venstre og KrF

Altså er en sk. "borgerlig" regjering umulig, og Jens Stoltenberg blir sittende til han langer tøylene over til Jonas Gahr Støre. Eller?

En uke er en lang tid i politikken, sa Harold Wilson. FrPs forventning er at ved å presse H/V/KrF gjennom å nekte å støtte en regjering med disse, vil FrP få rent flertall i 2013. Eller er tanken at Venstre og KrF vil skifte politikk i mellomtiden? Ikke godt å vite, men noen kongevei til regjeringsmakt for FrP er denne taktikken ikke.

De politiske forskjellene på sentrale områder mellom V/KrF og FrP er dramatisk. Venstre er et miljøparti, mens FrP ikke tror på noen menneskeskapt global oppvarming. Venstre vil ha en mer liberal innvandringspolitikk, mens FrP vil ha den mer restriktiv. Det er vanskelig å se at disse partiene kan regjere sammen, og kjøre felles politikk dag etter dag, og det samme gjelder for KrF og FrP.

Mellom Høyre og FrP er det også betydelige ulikheter på det nasjonale plan. Økonomisk politikk er helt klart et problem, og det er miljøpolitikken også, og andre på andre områder er også stil og innhold svært forskjellige.

FrP er i det store og hele såpass langt unna de andre partiene på viktige og følsomme politiske områder at en felles regjering virker helt urealistisk. Høyre har ikke våget å si dette siden flere av partiets velgere gjerne ser en slik regjering. Det er finanskrisen som har gjort det opplagte mulig å si.

Hva FrP egentlig ønsker er litt uklart. Som alle andre partier skulle de vel gjerne hatt rent flertall på Stortinget, men selv Arbeiderpartiet har gitt opp dette. FrP hevder de er "for folk flest", men over 60% av velgerne sier klart og tydelig at FrP er det partiet de avskyr mest. Det betyr at folk flest er mot FrP i en grad som savner sidestykke. Rent flertall er derfor langt unna. Vil det å garantere Arbeiderpartiet regjeringsmakt være måten å få de andre "borgerlige" partiene til å endre politikk? Det virker som Jensen og co. tror det. Forstå det den som kan!

Endelig innsikt!

Nå begynner de toneangivende makro-økonomene i Norge endelig å se lyset, det vil si: mørket. Her på bloggen har jeg i høst malt med bred og mørk pensel: knapt noen har innsett hvor mørkt det vil bli også for økonomien i Norge. Aksjer og boligpriser har vært bobler, og har vært finansiert av en kreditt-boom uten sidestykke. Nå har DnBNor begynt å se tegningen.

Men fremdeles sitter innsikten langt inne. Eiendomsmeglere har naturlig nok et sterkt insentiv til å se lyst på situasjonen. Kjøpslysten avtar dramatisk i et fallende marked. Men boligprisene har vært blåst opp av den dramatiske kredittveksten. Norske husholdninger er mer belånt i forhold til brutto inntekt enn nesten noe annet land i verden. Sikkerheten for lånene er først og fremst boligen, og når den faller i verdi blir sikkerheten borte. Først slutter kredittmengden å vokse - godt hjulpet av banker som låner ut mye mindre enn før - så vil husholdningene forsøke å gjenvinne egenkapitalen som forsvant. Belåningen - selve motoren i boligprisveksten - vil stoppe opp, for så å gå i revers. Så langt har vi bare sett begynnelsen på nedbremsingen. Reversen kommer i løpet av 2009.

Men flere ting skjer samtidig. Norge er begunstiget sammenlignet med mange andre land på grunn av den store offentlige sparingen. Men nå går oljeproduksjonen markert ned, samtidig som oljeletingen går i samme retning. Ikke minst på Vestlandet vil dette merkes. Fallet i oljeprisene har ført til flere konkurser allerede, og flere vil følge. Også dette vil slå inn i boligmarkedet.

Men boligmarkedet er ikke som alle andre markeder: folk må bo. I England sier man at boligmarkedet aldri stopper because of the two Ds: death and divorce. Siden boligen er der vi bor, og der vi har mesteparten av pengene våre, selger vi ikke helt uten videre. Den leies gjerne ut - noe som gir en skjult prisnedgang. Dette er forhold som ikke fullt ut har slått inn enda.

Kort sagt: kredittveksten er over, reversen kommer snart. Selv lav rente vil føre til at mange vil spare mer, særlig fordi egenskapitalen i boligen forvitrer. Dette er sunt, men mye mer ubehagelig enn den uendelige veksten mange for kort tid siden trodde var et evigvarende fenomen.

"Navnet skjemmer ingen"

- men tittelen kan være litt ekkel, sa'n tjuv-Anders". Det er et av min mors mange treffende utsagn. Men faktisk kan navn og tittel være påfallende samstemte. I USA er det påvist at langt flere tannleger ('dentist') heter Dennis eller Denise enn forekomsten av disse navnene i befolkningen skulle tyde på. I St. Louis er det mange ganger flere som heter Louis enn i befolkningen ellers i Missouri eller USA - og så videre. You get the picture! (Bildet er, naturlig nok, av Bernard Madoff: AFP)

I det siste har man fått inntrykk av at de fleste som har drevet med finans det siste tiåret har vært kjeltringer. En av de uomtvistelig mest tjuvaktige av dem heter Bernard Madoff. Navnet uttales "meid-åff", som i "he made off with the clients' cash". Men han er ikke alene med å ha et treffende navn. Hva er spesialiseringen til Dr. Fred Grabiner? Gynekolog! Og hva skrev forfatterne Splatt og Weedon? Riktig: en artikkel om inkontinens i Journal of Urology i 1977.

Selv burde jeg vel vært skilsmisseadvokat, men det er nok litt seint å skifte beite. En som burde sett hvilken vei det bar var Hr. Sin på Filipinene, som ble Kardinal. Man kan tenke seg følgede skriftemål: "Bless me Sin, for I have fathered". Alan Heavens er, naturlig nok, astronom i Edinburgh.

Hvor skal dette ende? Kanskje med litt latin? Romerne sa nomen omen: navnet er din skjebne. Mange av eksemplene over passet bra i den forbindelse, men la meg slutte med en oppfordring: noen som har noen gode eksempler på norsk? (Kommentér under!)

Leitz out!

Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Alte Reben 2006 (Leitz)
Vinen har jeg oppbevart på beste måte siden jeg fikk den i juni 2007. Tanken var å lagre den lenge, men etter nye erfaringer - og andre pålitelige personers erfaringer (se "Lei Leitz" på bloggen på denne siden) - er det nå Leitz out: jeg skal drikke ut det lille jeg har.

Denne vinen er delikat, med en ganske floral duft, og med smak i retning sitrondrops. Det spesielle, for ikke å si sjeldne, er at munnfølelsen kun manifesterer seg i fronten av munnen. Rundt alveolene (eller "tannryggen", for de som verken har odontologi eller fonetikk i fagkretsen), mens munnhulen og svelget forblir uberørt av denne vinen. Ettersmaken er ytterst kort. Lett, delikat, og uten videre interesse er min konklusjon. Noen drømmer kanskje om at dette på mirakuløst vis blir stort etter mange år i kjelleren, men det setter ikke jeg verken vin eller penger på.

Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Alte Reben 2007 (Leitz)
Ble drukket nyttårsaften, sammen med en av bidragsyterne til "Lei Leitz" (se over). Mye det samme som forrige årgang. Kanskje litt friskere, men det samme forunderlige inntrykk i munnen. Kanskje den er for skrinn, rett og slett? 11,5% alkohol (sjekket for 2006) gjør jo at den nesten stiller i Kabinett-klassen.

Jeg har tre flasker igjen signert Leitz. De overlever neppe 2009!

Stavekontroll på plakater?

Det er stavekontroll nesten over alt der man kan skrive i dag, men ikke på plakater. Synd for denne karen, kanskje, men stavefeilen gjorde det lettere å akseptere hans forslag.