Løsningen for verdensproblemene (Krisen V)

Dette er tiden for de stormannsgale. Nå lanseres forslag som vil få krisen til å fordunste, og alt til å komme i lage igjen - bare alle de andre kunne forstå at jeg har rett. OK, jeg har det vel i meg jeg også, og etter å ha lagt ut om krisens mange årsaker skylder jeg vel leserne (det må vel være noen - dette er jo gratis!?!) en løsning på alt som er vondt og vanskelig.

Jeg fristes til å sitere Mrs. Thatcher. Hun var forferdelig når hun tok feil, men så var hun da også helt fortryllende når hun hadde rett. Under krisen tidlig på 80-tallet ble hun konfrontert med at Storbritannia ble regnet som Europas syke mann. - Yes, and I am the nurse. My cure is this: Get out of bed and heal yourself!

Det er i alle fall gode grunner til å se på mange planer for å redde verden fra en nedgangstid med stor skepsis. De baserer seg på å bruke store summer gjennom å låne eller å trykke masse penger. Det første drar kapital ut av det private markedet, og vil føre til høyere renter. Rent bortsett fra at det per i dag er svært vanskelig for bedrifter å låne penger i det hele tatt - selv i Norge, et av verdens mest begunstigede land. Selvsagt: at staten tar over banker for å kunne la kredittmarkedene begynne å fungere igjen er rett. Eller: rett og slett uten noe troverdig alternativ. Men store underskudd i nedgangstider forutsetter overskudd i gode tider, og her har mange land forsømt seg stort. Det å bygge opp et stort underskudd gjør oppgangen, om den kommer, svakere.

Japan er et eksempel man bør studere nøye før man forsøker å gjøre alt mykt og greit. Japan brukte store penger for å støtte opp under banker og aksjemarked da deres boble brast på slutten av 80-tallet. Tapene ble holdt skjult, og bankene hadde ikke penger å låne ut. Stagnasjon fulgte, samt verdensrekord i statsgjeld på 160% av GDP. De Europeiske aksjemarkedene er nå tilbake på 2003-nivå, men i Japan er de tilbake på 1982-nivå - og de har ikke vært så mye høyere i mellomtiden heller.

Det å trykke store pengemengder, som jo staten også kan, fører til inflasjon. Det er grunn til å minne om det som skjedde i sommer: inflasjon, særlig på råvarer som hvete og olje. Inflasjon var forløperen til krakket i 1929, og lave renter og høy pengemengde er en sikker oppskrift på å få nye runder med elendighet.

Så, stormannsgal som jeg er, her er mine prinsipper for en ny verdensorden:

• Åpen verdenshandel og fullføring av Doha-runden. Proteksjonisme, som Obama flørter med, er ren gift for økonomien i verden (som vi så på 30-tallet). Globaliseringen har kommet for å bli, og har gitt fantastiske resultater for mange - ikke minst i utviklingsland med fungerende statsmakt og åpne markeder.


• La bedrifter gå konkurs, og hindre dem ikke. De som har tatt for høy risiko må også svi for det. Fornuftig oppførsel må belønnes (stater må garantere for innskudd), men idiotisk oppførsel må få sin egen straff (aksjeverdier forsvinner).


• Internasjonal, streng og tydelig regulering av finansmarkedene. IMF, eller en omforent internasjonal monetær institusjon, må også få tenner for å gripe inn mot bobler og galskap. Lar ikke dette seg gjøre, må i alle fall organisasjoner som EU opprette felles regler og felles sanksjoner. Det nasjonale nivå er utilstrekkelig i dagens verden.


• I Norge må vi trappe ned muligheten for å skrive av gjeldsrenter mot skatt. I dag sponser staten alle renteutgifter med 28%. Det er å oppfordre til å bruke penger man ikke har. I tillegg må formuesskatten fjernes - for den er en straff for ikke å bruke opp pengene sine, og fører til overinvesteringer i eiendom.


• Boliglån må maksimum gis til 90% av boligens verdi, og ingen må få låne mer en 3x brutto inntekt.


• Det må nedlegges forbud mot at bankene kaller sine selgere for "rådgivere".


• Alle må vende om til sunne og tradisjonelle konservative verdier - som de som står under her:

'My policies are based not on some economics theory, but on things I and millions like me were brought up with: an honest day's work for an honest day's pay; live within your means; put by a nest egg for a rainy day; pay your bills on time; support the police.'
Mrs. Thatcher, The News of the World (20 September, 1981).

Den Store Asiatiske Tidsalder? (Krisen IV)

På samme måte som en slags masse-psykose bidro til å hausse markedene opp, så bidrar all krise-praten (sic) til selve krisen. Men allerede har noen begynt å fabulere om hvordan verden blir seende ut når støvet har lagt seg, og økonomiene begynner å komme på fote igjen.

Noen snakker om at USA er ferdig som stormakt, og at veien nå ligger åpen for de store asiatiske landene som Kina og India. Ikke bare det, mange snakker og skriver som om det allerede skulle ha skjedd. Jeg tok meg derfor bryderiet (etter at jeg var ferdig med ExPhil undervisningen og workshop'en i Paris) med å undersøke litt rundt dette synspunktet. Dette fant jeg:

• Eksperter spår at veksten i Kina neste år blir 4%. Selv under "Det Store Spranget", "Kulturrevolusjonen" og andre statsstyrte kommunistiske katastrofer vokste økonomien mer enn 5%, så dette er svarteste natten.


• Indias utenriksøkonomi (de har ca. 1,147,995,904 innbyggere) er på størrelse med Spanias (med ca. 45,200,737 innbyggere).


• Kina står for 1 promille av verdens patentsøknader, og nesten 20% av verdens innbyggere. Selv om Japan også begynte som kopist, så tok det sin tid før de ble tekologisk ledende på noe område.


• Bortsett fra Japan, er Asia i dag en smie for innovasjon som foregår i vesten.


• Det private forbruket i Kina er mindre enn i Italia, totalt sett.


• Kina er overinvestert, og har et massivt kapasitetsoveskudd. Det vil vokse betraktelig i krisen.


• En tredjedel av Kinas leketøyfabrikker har stengt.

Den Store Asiatiske Tidsalder kommer sikkert, men neppe i min levetid.

Økonomiske grunner (Krisen III)

Disse begynner nå å bli godt dekket i de mer seriøse delene av pressen, og omfatter blant annet disse fenomenene:

• Omfattende lån til aksjekjøp (sk. "giring" på norsk, leverage på engelsk)


• Utlån med svak eller fraværende sikkerhet i USA og mange andre land, basert på fortsatt oppgang i eiendomsprisene


• "Pakkingen" av slike lån (sk. "verdipapirisering") med påfølgende mangel på risikovurdering


• Omfattende handel over landegrensene med kompliserte og uoversiktlige finansielle instrumenter


• Disse instrumentene var, i siste instans, uten fotfeste i realøkonomien (der varer og tjenester produseres) - og dermed en slags monopolpenger

Det som står over er kjent og har blitt en del av vår felles "horisont" når det gjelder å forstå den begynnende krisen. Men det ligger mange forutsetninger under her som det kan være nyttig å ta en liten titt på.

Det synes klart at når et så stor boble kan bygge seg opp over så lang tid, så er det større og mer generelle ting på gang. En av disse må være utviklingen av en slags felles fiksjon blant aktørene i finansmarkedene. Inflasjonen kunne holdes lav fordi varene fra Kina var billige, men boligmarkedene kunne "ta av" fordi man ikke regnet eiendom som utgifter, men sparing. Det er gode grunner for dette, men det siste året har vel vist at eiendomsprisene må inkluderes på ett eller annet vis.

Andre bestanddeler av den felles fiksjonen må man kanskje søke etter i den vestlige verdens Business Schools. De som har kommet ut med MBA i finans bør kanskje kaste bøkene i bøtta, eller ta kontakt med en vitenskapshistoriker (ta da med bøkene!). Hva er det "alle" har lært og trodd som er så grunnleggende feil? Ble boblen så stor at disse skarpe hjernene ikke kunne se den, eller ble den definert vekk med listige teorier? I alle fall er det et kjent fenomen at der alle tenker det samme, tenker ingen særlig mye. Disse prestisjefyllte skolene/universitetene må ha utviklet et mindset som har gjort dette mulig. Jeg går ut fra at de nå går i seg selv - eller er det for mye å forlange?

Jeg tar meg i å tenke at de kanskje burde undervise mer filosofi, gjerne analytisk filosofi, og lært seg å bli kontrære heller enn konforme. Da ville man nær sagt garantert ha hatt noen som stilte spørsmål ved de grunnleggende forutsetningene de finansielle instrumentene bygget på. Kanskje ikke grunnlaget for rask rikdom, men kanskje for bedre beslutninger. Bare et forslag...

Viner i Paris

Fra torsdag til søndag var jeg i Paris. Delvis jobb, og delvis noe fritid. Noen viner passerte smaksorganene også, og her følger noen inntrykk av disse.

Vi arrangerte en smaking på Maison des Sciences de l'Homme. Det var i utgangspunktet en blindsmaking, men et stykke ut ble det klart at alle vinene var burgundere. At de var røde kunne vi jo se, så smakingen var ikke blind på den måten heller. Disse notatene er i all hovedsak de jeg tok da jeg ikke kjente vinenes opphav.

Bourgogne Rouge 2005 (Domaine de Croix)
Frisk og ung, men dominert av kaffe og vanilje. Sminket vin - "tarted up", og lite sjarmerende. Huff!

Bourgogne Rouge 2000 (Hubert Lignier)
Stum, hint av kork, jordlig og kald té. Skadd eller mislykket. Kanskje det siste.

Bourgogne Rouge 2001 (Hubert Lignier)
Krydder, tett og stram. En vin med myndighet, men den er kort.

Givrey 1er Cru 2006 (F. Lump)
Sedertre, tobakk og bringebær. Slank og lett, men har bra lengde på syrene.

Givrey 1er Cru 2006 (Joblot)
Rabarbrasyltetøy (min favoritt!) og lavendel. Intens og harmonisk. En av de to beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Murgers 2006 (Chopin)
Her har jeg knapt notert noe som helst. Den var bare helt på plass. Sånn skulle det være! Det eneste som står er: fast.

På middagen den kvelden, med workshopens deltakere og Hege, var det en vin som utmerket seg:

Viré Clessé 2002 (Dom. Bongran)
Vinmakeren heter Thevenet, og han har laget en vin som er verdt å legge merke til. Denne er høstet seint - en slags Auslese, om man vil - men den er tørr. Minner ikke så lite om Baumards Trie Speciale, med honning og vare noter av sitrus. Det som sladrer om chardonnay er det lille nøtte-preget. Strålende vin.

Kvelden etter spiste jeg og Hege på brasseriet Benoît i Rue St. Martin - visstnok det eneste brasseriet med stjerne i Michelin-guiden. Rommet der vi satt var nok mer restaurant enn brasserie, men vi klaget ikke. Maten var strålende, og vinvalget perfekt (om jeg får si det selv). Til hovedretten ble det en flaske:

Chinon Clos de l'Olive 1989 (Couly-Doutheil)
100% Cabernet Franc dette, og blyantspiss og grønn paprika er klart framtredende i bouquet'en. Utrolig frisk til å være 19 år, men høstlig skogsbunn og litt sopp sladrer om en viss utvikling. Ikke på noe vis sliten, og et godt bevis på at rødviner fra Loire er røverkjøp. Jeg kjenner ikke produsenten fra før, men skal merke meg navnet.
http://www.coulydutheil-chinon.com/

Psykologiske grunner (Krisen II)

Disse er i grunnen ganske åpenbare. Flokkmentalitet og det som på engelsk kalles confirmation bias ligger til grunn, i tillegg til velkjente fenomener som grådighet og overmot. Det er lett å moralisere over særlig de siste to, men det er det mange andre som gjør for tiden. Det skal dere slippe her.

Jeg har tidligere sammenlignet markedene med tegneseriefigurer som løper utfor et stup men forblir stående i lufta helt til de ser ned, sier "oh-oh", og deretter styrter i avgrunnen. Dette er dekkende, siden de fundamentale forhold har vært kjent ganske lenge. Da Northern Rock i Storbritannia gikk på grunn var ikke de fundamentale forhold svært ulike de vi har i dag, men alle valgte å se på de andre (flokkmentalitet) heller enn å se på tallene (og dermed rett ned i avgrunnen).

Et annet bilde som kan forklare tiden før krisens er det som manifesterer seg ved mange flykrasj. Analyse av den svarte boksen og flight-informasjonen viser et mønster: pilotene har all tilgjengelig informasjon, men selve dette å innse at man ikke vet hvor man er har kognitive kostnader som er så store at man klynger seg til et feilaktig bilde av situasjonen helt til det er for sent. Selve det å tenke "jeg har ansvar for flere hundre mennesker, men vet ikke hvor flyet befinner seg i forhold til terrenget" vil medføre en panikk som hjernen ikke takler. Løsningen er å holde fast på det bildet man har - helt til fjellet kommer imot deg.

Fjellet, eller eventuelt blikket ned i avgrunnen, i denne krisen var konkursen i Lehman Brothers. Når alle vil ha pengene sine ut, da vil alle banker gå konkurs siden pengene ikke er der: de er lånt ut. Etter Lehman konkursen ville alle ut av sine posisjoner, og det ble trangt i døra. Belåning, råtne lån, Islandske bankers vaklende posisjon etc. var velkjent, men man valgte å ignorere implikasjonene. Man så heller på alle de andre: de så heller ikke ned, og dermed holdt man seg som Wyle E. Cyote (Per Ulv) flytende i luften enn så lenge.

En medvirkende årsak til manglende handling er også de fortellingene man lager for å forklare hvorfor avgrunnen egentlig ikke finnes. Før .com krasjet var det "den nye økonomien" som var fortellingen som tekno-guruer reiste rundt og messet om, men det viste seg at også .com selskaper måtte tjene penger. I denne omgang var det de rimelige kinesiske varene som var grunnen til at alt ville ordne seg. Som jeg viste i forrige innlegg i denne serien var Kinas manglende vilje til å prise sin valutta forsvarlig en viktig årsak til alle de pengene som strømmet inn på Wall Street på jakt etter god avkastning. Heller enn en grunn til at alt ville ordne seg, har dette vært en kide til vanviddet.

Det synes allmenmenneskelig å ville tro det beste, og det er smertefullt å revurdere sitt bilde av situasjonen. Dette er confirmation bias. Heller enn å lete etter det som falsifiserer en teori, så ser man etter det som kan bekrefte den og overser det som kan falsifisere den. Men når fjellet dukker opp foran flyet, eller Lehman Brothers går konk, da er det for sent.

Lyspunkt

Nå tror jeg bestemt det går mot bedre tider økonomisk. I denne bloggen har jeg tidligere pekt på hvor totalt idiotisk avisene omtaler svigninger på børsene. Under den verste krisen for en uke eller så siden var det påfallende hvor etterrettlige overskriftene var. Uttrykk som "Kraftige fall" og "Krise" var vanlige, men dekkende. Det var som om hendelsenes alvor modererte bruken av metaforer, for folk kunne jo tro at det var hold i uttrykk som "Børsen deiste i bakken".

I dag, derimot, er idiotien på full fart tilbake med "Børsen rett i dørken" (se: http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1512694.ece?jgo=c1_re_left_1). Nå er det på tide å investere igjen, for alt ser ut til å være ved det normale. Fuglene kvitrer på grenen, laksen svømmer i havet, og desken i DN skriver idiotiske overskrifter uten dekning i virkeligheten. Oslo Børs Hovedindeks var på 245,58. "Dørken" er et maritimt uttrykk og betyr gulvet. Det er 0 (null), og hvis det var tilfelle leste vi ikke DN på nett. Vi satt med stearinlys i kjelleren og spiste hermetikk.

Om litt kommer jeg tilbake med et hobby-psykologisk blikk på finanskrisen (del II av min serie, som startet med de geo-politiske årsakene).

Balanseproblemer (Krisen I)

Siden profesjonelle økonomer ikke ser ut til å ha noe monopol på å forstå den pågående dype krisen i verdens finansmarkeder, så tar jeg med glede på meg oppgaven med å forklare hvorfor krisen kom. Forklaringen er beheftet med mye usikkerhet, og er dermed ganske lik krisen i sin dypeste natur. Jeg vil se på tre typer forklaringer som alle må være en del av det totale bildet: geopolitiske, psykologiske og rent politiske, og jeg vil derfor komme med tre innlegg. Alt henger sammen med alt, særlig i dette tilfellet ser det ut til, men det kan likevel være nyttig å dele bildet opp litt for å skaffe oversikt.

Geopolitiske årsaker

De raskt ekspanderende økonomiene i Asia, samt de råvareeksporterende landene (særlig oljeeksportørene) har hatt et massivt spareoverskudd. De har eksportert vesentlig mer enn de har importert, og pengestrømmen har fulgt varestrømmen ut.

Hvorfor? Dels har de ikke hatt mot eller forstand til å øke forbruket i sitt eget land (for eksempel Kina), dels er usikkerhetene rundt politiske forhold og korrupsjon investeringsdrepende (Midt-Østen), og dels ville økonomien gått av hengslene med et større forbruk (for eksempel Norge).
Resultatet er en flodbølge av likvide midler som har havnet i finansielle sentra som London og New York. Rundt den første oljekrisen på 70-tallet kjøpte Midt-Østens oljesjeiker opp eiendommer i London og New York i et utrolig omfang, men det var også de som gjennom banker i New York og London lånte ut enorme summer til utviklingsland. Disse var 70- og 80-tallets sub-primere, og gikk selvsagt konk så det sang. Pengene fikk aldri noen avkastning, de ble ikke betalt tilbake, og dermed tapt.

Denne gangen har flodbølgen i stor grad gått inn i aksje- og derivatmarkeder, samt ført til svært lave renter. Når tilbudet av sparepenger fra de nevnte kildene blir enormt, faller også prisen. Analyser av kredittmottakerne blir dårligere og basert på urealistiske forventninger. Altså: dårlige betalere i USA og mange andre vestlige land ble det nye årtusenets u-land. De ble de nye mottakerne av flodbølgen av sparepenger, men med like dårlige forutsetninger for å gjøre opp for seg som u-landene.

I bunn og grunn har de geopolitiske årsakene med ideologi (Kina) og usikre politiske forhold (Midt-Østen og Russland) å gjøre. De har ført til massiv ubalanse i verdensøkonomien. Nå får den samme verdensøkonomien (dvs. oss alle) betale prisen. Når man mister balansen er det bare et tidsspørsmål når man faller.

Tilfeldig? Neppe!

Kredittkrisen har blitt en krise i resten av økonomien også. Hvor ille det blir vet vi ikke ennå, men mye tyder på at det er få områder av økonomien, og få land, som kommer helskinnet fra dette. Hvor lenge det vil vare, og hvordan det vil arte seg, er det mange som spekulerer på. Jeg er også fristet til å spekulere, men gjør det kort denne gang: det vil ta to år i Storbritannia før pilene peker oppover igjen. I USA vil det gå minst tre. Altså de lengste nedgangstidene siden 30-tallet. Ikke bare skal man lide for mye gammel moro, men spareratene må også betydelig opp for å få balanse i økonomien. Ikke minst det siste vil forsinke en tydelig oppgang.

Men er det tilfeldig at alle de betydelige nedgangstidene i verdensøkonomien de siste 100 år har sett har satt inn på høsten? Denne krisen har vært overmoden en tid: alle aktørene har vært som tegneseriefiguren som har gått ut over en skrent men som holder seg svevende fordi den ikke har sett ned. Nå er det tid for den obligatoriske "Oh-oh" - og så det store og knusende fallet. Psykologi har mye å si, og mitt spørsmål er om vi på den nordlige halvkule (alle store finansielle sentra er på den nordlige halvkule) naturlig nedjusterer forventninger og humørnivå når nettene blir lange og løvet faller?

Hva skal til for å få skuta på rett kjøl? "Lutring gjennom lidelse" blir nok svaret, men det er framfor alt på tide å få Doha-runden i WTO på skinner. Proteksjonisme var en av de store synderne når krakket i 1929 gikk over i en lang nedgangstid. Som så ofte ellers er det ikke bare hvordan man har det - det er også hvordan man tar det. På tide å lære av fortidens feil!

Kort melding

Jeg har ikke glemt bloggen min, men det har blitt lite tid til å skrive i det siste. Denne uka har jeg spist middag med familien en dag, (tirsdag) og hatt dobbelt opp - og vel så det - med undervisning, mange veiledninger, møter, foredrag ("In Vino Veritas" på Studentersamfunnet onsdag) og en deadline på tirsdag.

Det er ingen grunn til å synes synd på meg (verre for de der hjemme), men jeg ser fram til at klokka blir 18 i dag fredag. Da pakker jeg sammen og drar hjem!

Jeg har godt håp om at det blir flere innlegg på bloggen framover!

Vent det uventede

Etterpåklokskap er også en klokskap - kanskje den eneste. Vi vet ikke noe om framtiden, men det synes å være allment at vi venter at den skal være som nåtiden. Når nesten hele den vestlige verden har hatt historisk sett lave renter i lang tid blir dette den nye normalen. Da går det fort å finansiere alle gode prosjekter, og så er det godt med penger igjen til de dårlige også.

Denne krisen kunne umulig være uventet. Det viser all etterpåklokskap. Svært mye forbruk har vært lånefinansiert med sikkerhet i eiendomspriser som har steget raskt fordi renten har vært lav. Nå går alt i reversj, og det blir vondt for mange. Et mål på krisens omfang er at finansjournalister oppfører seg mer idiotisk enn vanlig. De siste dagene har vi lest mange overskrifter om børsen der "rett i dørken" og "rett til bunns" er vanlige formuleringer. Men sist jeg sjekket indeksen på Oslo Børs var den omtrent 340, hvilket vil si 3,4 ganger så høy som i 1996, som er grunnlaget for dagens indeksering. Det er jo grunnlag for å si at kursene har falt betydelig, men bunnen er langt unna. Hvis børsen virkelig går rett i dørken eller rett til bunns noen gang sitter vi alle i kjelleren med stearinlys og hermetikk.

Siden jeg er så smart: hva har jeg gjort? For en uke siden solgte jeg hele beholdningen i et aksjefond som jeg uansett ville gått ut av. En gang til vinteren vil jeg gå inn igjen med samme sum i et annet fond. Januar-februar-mars, tenker jeg. Når den siste optimisten har gått hjem, og tre-fire store banker til har gått over ende.

Hva blir konsekvensene av dette? Ingen vet. Ledigheten vil stige merkbart i mange land, noe som igjen fører andre med seg. Restauranter vil gå konkurs eller stenge, flyselskaper vil gå konkurs, etc., etc. Avisene er allerede i gang med spekulasjonene, men flere av journalistene vil vel også måtte finne seg noe annet å gjøre siden annonsemengden vil gå ned. Vi kan håpe at det er de som lager de mest idiotiske overskriftene som må gå først, men det er langt fra sikkert.

Motivasjonen for dagens innlegg på bloggen var todelt: minne om hvor tilbøyelige vi er til å tro at nåtiden er normalen, og å vise fram en ny tegning fra Matt i Daily Telegraph. Anbefales!(http://www.telegraph.co.uk/news/matt/)

Viner i London

Sist uke bodde jeg hos Neil Beckett og kona Luciana i London et par netter. Når nerder møtes blir det smakt vin, og her skal jeg sammenfatte noen av inntrykkene. Jeg tok ikke notater der og da, men skrev notatene ned en dag eller to i etterkant. Detaljer og nøyaktighet blir åpenbare ofre når smaking og notering blir så til de grader atskilte aktiviteter.

Champagne Cuvée Reservee Millesime 1975 (René Collard)
Neil sa det var 100% Pinot Meunier, men jeg ser på nettet at det er 10% Chardonnay i blandingen. Det blir da NESTEN 100% PM. I alle fall: Meunier blir betraktet som den fattige fetteren i Champagne - en nyttig men mindreverdig blandingsvin. Det som gjør den nyttig er at disse vinrankene er svært lite utsatt for frost. De blomstrer senere, og unngår mye vårfrost. Derfor plantes de også på typisk frostutsatte plasser, som nesten uten unntak også er steder der druene modner dårligere. Dette med "fattige fetter" er derfor noe av en selvoppfyllende profeti. Men det er verdt å nevne at Krug alltid har 15% Meunier i sine viner.

Denne: Svært livlig mousse, frisk - nesten fersk - på nesen (omtrent som en 1996 BdB), floral og mineral. Mer BdB enn BdN i karakteren, virker det som. Men når skrytet nå er avlevert, så må jeg også nevne at den ikke har all verdens fylde, og at ettersmaken er i korteste laget for en vin på dette nivået. Men interessant? Oh yes!

Torsdag kveld var mange som jobber i World of Fine Wine Magazine invitert på middag. Jeg hadde tatt med et par viner som ble servert blindt, men jeg hadde ingen idé om HVOR blindt de skulle bli servert.

Champagne Cuvée Winston Churchill 1990 (Pol Roger)
Fyldig, litt blass, kanskje servert litt for varm. Etiketten imponerte mer enn vinen.

Champagne 1990 (Pol Roger)
Det samme her, egentlig. Merket ikke den store forskjellen på disse to.

Meursault 1er Cru Charmes 1966 (Potinet-Ampeau)
Ingen trykkfeil her, nei. Denne ble, grunnet en misforståelse, servert som vinen min under. Jeg protesterte og sa ting i retning av at: denne må være skadet, for den smaker ikke på noe vis som den forrige flasken jeg hadde. Etter hvert aksepterte jeg, under betydelig kognitiv dissonans, at det var vinen min (jeg så jo at det var samme karafel som jeg selv hadde brukt). Flaskevariasjon er rare greier, tenkte jeg. Men i alle fall: Redusert, dufter gamle støvler. Men det blåser av, mineralsk og stoffrik. Ganske stram og nesten fruktfri. (På slutten av kvelden - fire timer og mange grader varmere - dufter den smørmalt, men da er den også helt ferdig i munnen).

Riesling Klaus 2002 (Prager)
Det er når denne kommer i glasset, og Neil sier at det er vinen over at det går et lys opp for meg og de andre. Bitene faller på plass, og jeg er likevel ikke utsatt for vanvittig flaskevariasjon. Misforståelsen oppklart. Gul, intens og lang. Frukten ligger i skjæringspunktet mellom fersken og aprikos, og i munnen er den en aning oljete. En underliggende mineralitet som kommer tydeligere fram utover kvelden. Flott vin.

Gevrey-Chambertin 1er Cru "Les Gazetières" 1993 (Armand Rousseau)
Høye toner av røde bær står i tydelig spenning. En elegant og senesterk vin. Intens og lang, fløyelsmyk i munnen. Helt fantastisk, og kveldens vin for meg. Det er når man får en slik vin i glasset at jeg føler meg sikrere på at investeringene i mye rød burgund som bare ligger der helt utilnærmelig, faktisk er velbegrunnet og klok.

Chambolle-Musigny 1er Cru "Les Amoureuses" 1993 (Roumier)
Også frisk for alderen. Dypere frukt og mørkere bær enn vinen over, rundere og mer innsmigrende. Flott og deilig vin, men et merkbart hakk under Rousseau.

Savennières Trie Speciale 2000 (Baumard)
Heggebær og noen toner av honning på duft. Tørr, klar og stram vin. Ingen sjarmør, men rettlinjet og rank.

Royal Tokaji Mezes Maly 1st Growth Aszu 6 puttonyos
Mezes Maly betyr honningkrukke, og det er vel ikke så langt fra sannheten. Dette er rett og slett flytende nektar. Aprikos og fersken. Den er "stemt høyt", og har en perfekt harmoni mellom elementene i vinen. Flotte greier.

Vi drakk også en utgammel Madeira, men Madeira er egentlig en lukket bok for meg. Jeg har ikke helt fått klart for meg appellen til disse vinene.

Cavallotto

Til venstre: Giuseppe Cavallotto.

Over: Porteføljen til eiendommen.

Det siste produsentbesøket på min Piemonte-tur var hos Cavallotto i Castiglione Falletto. Også her var jeg i følge med flere fra konferansen, og det var Neil og Luciana som hadde fått dette i stand. Vi ble møtt hos Corino av søsteren i søskenflokken på tre som driver eiendommen i dag. Navnet har jeg dessverre glemt. Vel framme treffer vi Giuseppe Cavallotto som har ansvaret for vinmakingen. Han er vennlig, rolig og tenksom. Typen man uten tvil ville kjøpt bruktbil av.

Jeg kjenner vinene herfra gjennom Barolo Bricco Boschis 2001. Den ble introdusert på det norske markedet for et par år siden til en meget god pris. Saga krevde bare 269 kroner for en strålende vin. Siste årgang 2004, derimot, har gått opp til 319. Det er ingen upris heller. Men tilbake til besøket.

Cavallotto lager bare cru-Baroloer. Det er ingen basis-Barolo her. Når årgangen ikke er bra nok, som i 2005, så blir bare en "Langhe Nebbiolo" produsert. Men når det er sagt: her har de bare Bricco Boschis, men vinmarkens "sweetspot" - et slags amfi-teater - plukkes og vinifieres separat som "Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe". I tillegg er det en "Riserva Vignolo" - vinmakerens riserva, som lages fra fat som viser seg å være særlig gode, men denne er absolutt limited edition. Det er verdt å nevne at Bricco Boschis er nabo til ikke ukjente "Monprivato", som helt siden Renato Rattis klassifisering for et kvart århundre siden har vært regnet som en slags "Grand Cru" i Barolo.

Bricco Boschis ligger på ca. 370 moh, og det er 20% sand på toppen (Bricco er lokal dialekt, og betyr noe i retning av knaus eller kolle). Det er ellers mye kalk, noe som vises på den svært lyse jorden her. Vinstokkene er for det meste 50 år gamle. De har 22 hektar, og lager omtrent 100.000 flasker på årsbasis. I tillegg til Nebbiolo har de selvsagt også Dolcetto og Barbera, som de dyrker i de mindre heldige delene av Boschis. Som vi skal se har de også Pinot Noir, som de vinifierer hvitt. I tillegg har de små forekomster av Freisa, Grignolo og Chardonnay. I 30 år har de ikke brukt ugressmiddel, herbicider. De var de første i området til å avstå fra dette.

De har beholdt sementtankene sine. Som så mange andre var de i ferd med å kjøpe inn ståltanker, men ble frarådet dette. Sementen isolerer helt fremragende godt, og gir en stabil temperatur. Stabiliseringen skjer på sement, og her får man fin utfelling av bunnfallet. De filtrerer ikke. De bruker ikke barrique, bare botti, og holder gjæringen under 30 grader. De bruker roto-fermentatorer på lav fart. Dette er mest skånsomt mot vinen, mener Giuseppe. Pumping blir for hardhendt.

Den første vinen under ble smakt i lokalet, men det ble fort klart at vi ikke ville rekke flyene dersom vi smakte alle vinene, og deretter spiste lunsj. Løsningen ble at søskenene Cavallotto inviterte oss ut på lunsj på "Le Torri" i Castiglione Falletto. Dette er en ypperlig restaurant som jeg anbefaler uten forbehold. Alle restaurantene i området serverer den lokale spesialiteten "Vittello Tonnato", og jeg hadde på dette tidspunkt spist denne retten minst en gang per dag siden jeg kom. Den var klart best på "Le Torri" - med god margin.

Langhe Bianco 2007 (100% Pinot Noir!)
Et tydelig eksempel på at det er vinifieringen som gjør hvitvin hvit (i den grad hvitvin ER hvit, noe som har mindre med kromatiske forhold enn med språklige konvensjoner å gjøre). Giuseppe hevder at man i Piemonte ikke klarer å gjøre rødvin av Pinot Noir: fargen felles ut i bunnfallet. Vinen er frisk, ren og tørr. HELT lys, omtrent som vann. Flott grep - mineralsk, og merkbar, men ikke dominerende, tørrhet i den svært lange ettersmaken. Duften er, som mer erfarne smakere sier, akkurat som vin clair i Champagne. Altså basevinen til champagne. Etterhver merker man at den er ørlite salt. Hvis Saga vil importere denne vinen til - la oss si - 125 kroner i utsalg, så tar jeg en kasse. Til å begynne med. Det er ikke det at den er kuriøs, mer at den har karakter og er matvennlig til tusen.

Dolcetto d'Alba Vigna Scot 2006
Sterk og dyp farge, fruktig med god struktur. Relativt rik. Dufter mint, mens seder-tre kommer med tiden i glasset. Vinifiert i sement og botti, for eiken ødelegger frukten. Det normale er å gjære i 2-3 dager, men denne har fått 6 dagers fermentering for kompleksitet og struktur. Giuseppe mener den bør lagres et par år, men jeg liker den meget godt allerede. Den koster 10 euro i utsalg i Italia, og 125 kr. på polet her.

Langhe Nebbiolo 2005
I et vanlig år deklassifiserer de 5-10% av druene for å lage denne. I dårlige år blir all Nebbiolo vinifiert til denne, og de yngste fatene blir "kjørt inn" med denne vinen. Vinen er mørkere på farge enn deres Bricco Boschis. Den er floral, fruktig (svært fruktig til Nebbe å være) og harmonisk med et godt bitt. I klassiske årganger, som 96, 99 og 01, blir det umulig å lage denne vinen: den blir rett og slett for tannisk. Men i 2000 og 2005 går det bra. På polet går denne for litt under 180 kroner. Det er den godt verdt. Godt og vel!

Barolo Bricco Boschis 2004
Knuste kirsebær med steiner, dyp farge, frisk med høye toner av mandarin. Noe lær. Flott frukt med solide tanniner i harmoni. Svært lovende. Denne MÅ jeg ha! 319 kroner på polet. Om ca 8 år blir dette det store, det er jeg sikker på.

Giuseppe sier at 2004 er en klassisk årgang, men han vil ikke være for bombastisk ennå. Det er tidlig å si. I 2007, som mange allerede synger høyt om, var han svært bekymret for vanntilførlselen. Det var for lite vann tilgjengelig ved begynnelsen av modningen. Det er svært farlig, og han tør ikke spå om hva som skjer med disse vinene.

Barolo Bricco Boschis Riserva Vignolo 2001
Virker mer utviklet enn vinen over - ikke så rart, kanskje. Lysere farge med mer tydelig bruning i kanten. Mineralsk og jordlig på nesen ("våt hund", sier Barry). Mint. Det blir kirsebær og skogsbunn etterhvert. Elegant. På tampen av lunsjen er det klar og tydelig jordbær-duft her. Jeg er litt skeptisk til denne.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 2001
Fioler og kirsebær, svært "savory". Fantastisk strukturert og balansert. Den er en oktav dypere enn vinen over. Den er liksom helt ubesværet, og ord blir litt fattige. Jeg uttalte ett ord over bordet, og det ble nikket hele veien rundt: "Effortless", sa jeg. Kanskje vinanmeldelser burde bli kortere. Ikke bare ned til tre ord, som Barry Smith foreslo, men ett? På polet går denne for 500 kroner. Denne blir nok å finne i kjelleren min, ja.

Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe 1996
Denne gir kanskje en idé om hvor vinen over har tenkt seg? Dufter ost og sopp, skogsbunn og høstløv. Dyp, men samtidig finslig. Harmonisk og tydelig - elementene får god plass hver for seg i aromabildet, men spiller liksom sammen likevel. Er vel ved begynnelsen av drikkeplatået.

Renato Corino - Barolo fra La Morra

Øverst: Neil Beckett og flere i følget hos Corino.

Til venstre: Renato Corino

Samen med flere fra konferansen "The Philosophy of Wine", dro vi søndag 1. juni ut på et par produsentbesøk. En av de som var med var Neil Beckett, som er redaktør i The World of Fine Wine, og det er vel en av grunnene til at vi ble så godt tatt imot der vi kom.

Første stopp var Renato Corino i La Morra. Ikke i selve landsbyen, men i helningen der man ser rett over mot Castiglione de Falletto. Selve vineriet ligger i vinmarken "Le Rocche", og dette er da også eiendomens beste vin. Apropos eiendomen: Renato lager vin under eget navn først fra 2006, da han delte farsarven med broren. Av andre opplysninger vi fikk, kan jeg nevne at de lager ca. 40.000 flasker i året, basert på 7 hektar vinmark. De bruker barrique, og avstilker druene før maserasjon.

Ute på terrassen starter vi med:

Dolcetto 2006
Denne var fremdeles på tank - med 13,5% alkohol. Intens morrell-fruktighet på nesen. Bra syre, og et fint bitt i ettersmaken. Ikke all verden med stuffing i midten, men den blir nok en enkel og god matvin når den en gang kommer på markedet.

Barbera 2007
Deres basis-barbera, som også kom fra fat. Ikke så ren på nesen, men svært lovende. Laget på yngre vinstokker. Myk og delikat fruktighet, litt stum på nesen. Klart mykere enn Dolcetto'en, og en "pen" vin som ikke plager munnhulen på noe vis. Som den framsto var den klart mindre interessant enn Dolcetto'en. Men den utviklet seg svært bra i glasset, og ble tydelig renere og mer fruktig i profilen. Jeg har ikke noe videre erfaring i å bedømme viner fra fat, så jeg vil ikke være så bombastisk om denne. David Schildknecht bemerket også - tidligere - at barberas profil gjør den egnet til retter med tomater.

Barbera d'Alba "Vigna Pozzo" 2005
Druer fra gamle vinstokker, plantet i 1953, og denne blir vinifiert på samme måte som Barolo'en. En uke i rotofermentator, og resten (inklusive malo) i barrique. Frukten er av en klart høyere kvalitet enn på lillebroren, og den er tydelig en "globalisert" og moderne vin. Ikke umiddelbart klart hva dette er, og hvor det er laget. Eiken er ikke så verst integrert, men vanilje og eiketanninene er kanskje i overkant markante for min gane.

Barolo "Arborina" 2004
Vinstokkene plantet i 1968, og her har de gitt en vin med 14,5% alkohol. Vinmarken, som deles mellom fire produsenter, er kjent for å gi ganske tanniske viner, mens Le Rocche gir mykere viner. Nebbiolo er lett å kjenne på fargen. I alle fall på denne vinen: litt brun i kantene. Den er litt kjemisk på duft, og ganske tannisk - men ikke plagsomt. Frukten er svært solid, og balanserer vinen godt. 2004 overbeviser igjen, men eikebruken er i overkant etter min smak. Renato sier at 2004 ligner mye på 2001, men med bedre balanse. 2001 kunne lett lage vel harde viner.

Barolo "Le Rocche" 2004
Vinstokkene her er plantet i 1953. Her er det mer som passer. Lysere farge enn vinen over, med mykere tanniner og mindre merkbar eik. Mer integrert og harmonisk. Kirsebær dominerer i en mer "understated" duft, der man også man fornemme trøfler. I alle fall noe edelt og fungalt. En vin som klart er overlegen broren over. Kommer denne til Norge til en grei pris, så vil jeg nok skaffe meg noen flasker.

Barolo "Le Rocche" 1996
Nydelig duft. Kompleks, med høstløv, selleri, og eldre treverk. Ganske myk, men mister ikke helt preget av eiken. En svært god vin, men ikke "helt der oppe" med mestrene.

Renato selv er ikke udelt begeistret. Han mener den er i overkant konsentrert: konsentrasjon kan gi for klumpete og firskårne viner.

Bruno Rocca - Barbaresco

På ettermiddagen 29. mai hadde jeg en avtale hos Bruno Rocca, like utenfor Barbaresco "by". "Azienda Agricola Rabajà", er undertittelen på denne eiendommen. Da jeg omsider fant fram oppdaget jeg at det lå tre vinerier i samme huset. Jeg burde forstått at det var der BMWen sto at Rocca holdt til. For andre gang den dagen oppdaget jeg hvor sure vinlagende naboer til vellykkede eiendommer kan være, men omsider kom jeg til rette eiendom.

Rocca selv var ikke tilgjengelig, ikke datteren heller. Dessverre - for ikke bare snakker hun engelsk, etter billedmaterialet å dømme er hun også usedvanlig vakker. Sønnen, på 18, snakket ikke engelsk. Bare italiensk, men vi gjør oss på et vis forstått. Suksessen fører til nye investeringer. Vineriet bygger nytt, noe bildet delvis viser, og det skal stå klart til neste år en gang.

Rocca er tydeligvis modernist. Her går det på barrique. Mine notater er ikke tydelig skrevet, så noen feil kan forekomme i det følgende:

Barbaresco "Comparona" (?) 2004
Denne har 14,5% alkohol, men bærer den godt uten å bli som portvin. Kirsebær, litt vanilje - men ikke spesielt skjemmende. Høstløv og hint av lakris. Balansert, ikke spesielt tannisk. En moderne og litt snill stil.

Barbaresco Rabajà 2005
Alkoholprosenten den samme her, om jeg ikke husker feil. Dyp duft (om man kan si det?), myke tanniner. En klart mer seriøs vin enn den over. Rocca jr. skryter av vinmarken (den ligger jo rett under vineriet, og de eier betydelige deler av den - so he would say that, wouldn't he?), som har sør-østlig eksponering, og alltid har godt med kjølig luft på grunn av nærheten til elven. Det gjør at frukten alltid blir godt moden, men aldri kokt. Vinen er fin og balansert, men for moderne i stilen til min smak.

Til slutt snakker vi litt om årganger. Jeg forstår at 2006 har eleganse, men mangler struktur, mens 2007 - mener han - har alt. Vi får se. Og smake.

Bruno Rocca ble importert av Red & White for fem år siden, men da kostet Rabajà 2000 500 kroner. Regner med at det ble for drøyt for det norske markedet, der toneangivende journalister foretrekker mer klassiske viner fra Barolo og Barbaresco.

Massolino i Serralunga d'Alba

Etter besøket hos Maria Teresa Mascarello i Barolo, og etter at jeg hadde ristet av meg smakings-innkasteren, trampet jeg klampen i bånn i min leide Lancia Ypsilon for å komme tidsnok til avtalen hos Massolino. På veien suste jeg forbi skilt til eiendommer jeg kjente fra smakinger i Vitis, og fra polets lister, men de fikk vente til en annen gang.

Jeg skrenset gjennom Serralunga, og stoppet på den første ledige parkeringsplassen jeg fant. Det var tre meter foran inngangen til Massolino. Tåpelig å stresse for å nå en avtale i Italia, selvsagt, men man har sine protestantiske instinkter på plass. En vil jo nødig skuffe italienernes forventninger om at vi er en slags litt mer hardbarkede tyskere.

Franco Massolino selv, som er fjerde generasjon vinmaker (de startet i 1896), kunne ikke møte meg, men assistenten, en ønolog fra Milano, snakket godt engelsk, og vi fikk en god dialog. Han kunne fortelle at de lager standard-Baroloen i ca. 30.000 flasker, og at eiendommen er på 21 hektar. Det er 210 mål, for oss som er vokst opp på landet i Norge. Av dette er 5 hektar vinmarker på høyeste nivå, og av disse er den mest kjente, "Vigna Rionda", 2,5 hektar, og der avkastningen i normalår er 45 hl/ha.

De lager også Dolcetto og Barbera, og her bruker de bare tank hele veien. På Baroloen er det 50/50 tank og fat ved maserasjon og gjæring. Vigna Rionda ligger 3,5 år på botti, så 2,5 år på flaske, før den slippes. Så er det over til vinene:

Barbera d'Alba 2007
Ikke så fiolett som man kan vente av en så ung vin, men duft av mørke bær. Frisk - syren i Barbera gir den en signatur - og den har en fin bitterhet i ettersmaken. Velegnet, men ikke spesielt oppsiktsvekkende, matvin.

Barolo 2004
Kompleks, litt Nebbe-brunlighet på fargen, floral, fruktig og krydret. Flott balanse, og vinen har et meget tydelig og detaljert aromabilde. Årgangen er, som før nevnt, meget lovende. Jeg kjøpte med meg et par flasker av denne.

Barolo Margheria 2004
Jordsmonnet her er mer sandete, noe som i teorien skal gi mer elegante viner. I forhold til "lillebroren" har denne en friskere farge, mer rubinrød og mindre brun. Smaksprofilen er mer elegant, og frukten er også friskere, og bryter i retning jordbær. Denne slippes i september i år, mens Vigna Rionda fra samme årgang må vente i to år til!

Barolo Vigna Rionda 2002
Dypere farge enn Margheria, - men ellers er mine smaksnotater litt skrinne her. Den er litt kort (i forhold til forventningene), og tanninstrukturen er ikke så markant som vanlig er. Denne vil nok også modnes mye fortere enn det som er vanlig for denne cuvéen.

Dette året, 2002, var ikke all verden i Barolo, for å si det forsiktig. De færreste laget sine topp cuvéer dette året, men Massolino gjorde det likevel, ettersom de mente å ha svært god eksponering og drenering. Likevel måtte de bruke mye tid på å sortere ut dårlig frukt. De endte opp med 1/3 av vanlig avling på denne vinen.

- Jeg har smakt Vigna Rionda i 1999 og i 2001 årgangene, og den er blant de aller beste cuvéene i Barolo. I alle fall av de jeg har smakt. Ennå har den ikke blitt "oppdaget", og selv om prisen ligger høyt er det all grunn til å tro at den vil bli høyere i løpet av kort tid. Jeg mistenker at 2004 blir vendepunktet.

Smaking i Banca di Vino

På bildet øverst: Barry Smith og David Schildknecht i Banca di Vino

På bildet nederst: Manganelli og Brochet leder smakingen

Som en del av "Philosophy of Wine" konferansen ved det gastronomiske universitetet i Pollenzo, Piemonte, hadde vi også en smaking. Naturlig nok. Den foregikk i Banca di Vino, som er et hvelv med viner fra 300 av Italias beste vinprodusenter, og den nest siste dagen i mai var det den franske ønologen og vinprodusenten Frédéric Brochet og Barolo eksperten Vittorio Manganelli som ledet smakingen. I forsamlingen var det mange med lang og dyp erfaring som smakere, så som David Schildknecht og Neil Beckett.

Maganelli var en riktig moroklump. Med svært enkle midler fikk han de fleste av oss til å rulle rundt på gulvet i krampelatter. Vin skal være gøy, men ikke fullt så gøy som dette. Heldivis var han ikke noen klovn - eller ikke bare en klovn. Han hadde mye interessant å fortelle, og guidet oss innsiktsfullt gjennom vinene. Mine notater var svært sparsommelige, dessverre, men kanskje bedre enn ingenting:

Barbaresco Rabajà 2001 (Castello Verduno)
Klart den beste vinen denne kvelden, etter min fattige forstand. Silkete, med overraskende myke tanniner. Jordlig, med fioler. Schildknecht oppsummerte den som etherial penetration, og det var absolutt noe overjordisk over denne vinen. Helt fantastisk. Blir ikke importert til Norge.

Barbaresco Sori Bordin 2001 (Fontanabiancha)
I sitt innlegg tidligere på dagen spekulerte Barry Smith på om vi ikke burde redusere smaksnotater til tre ord. Mitt forslag på denne vant allmenn tilslutning: Rest in Peace. Brun, kald stuet te, og svisker. Huff.

Som anslått i første flighten skulle også neste flight være en kontrast mellom moderne og tradisjonalistisk vinmaking, men vinene levde ikke opp til forventningene.

Barolo Classico Riserva 1998 (Borgogno)
Reduktiv, frisk, sitrus, ganske stum. Høy syre og lav farge, for å si det sånn. Ganske udrikkelig.

Barolo 1998 (Einaudi)
Lite typsik - mer som varm-klima vin. Opulent. Vittorio Magnanelli: "Ridiculous. Messy!" David Schildknecht: "Its sheer opulence makes it difficult for it to express itself".

En av fire viner, altså, var god. Men så var da den også bedre enn jeg kan ha husket noen annen Barbaresco jeg har smakt. Når det gjelder de andre vinene var det beste ved dem at vittige sjeler fikk utfolde seg i smaksnotatene.

Slutt på BjarneTV

Bjarne Håkon Hanssen og jeg gikk sammen på Namsos videregående skole 1978-1981. Vi hadde Gym sammen, der ingen av oss utmerket seg noe spesielt, og også samfunnsfag - som vi begge hadde som linjefag. Bjarne har nok lært mye om sosialøkonomi etter den tid, og det er bra!

Nå trekker han seg fra Stortinget. Det er synd, for det er (som oftest) gøy å se kjentfolk på TV. Klokka seks er det BarneTV på NRK, og klokka sju er det BjarneTV. Det blir nok lengre mellom nå, for lite tyder på nytt flertall for sittende regjering.

Det er også synd siden Bjarne er flink, og står for en moderat og løsningsorientert politisk linje. Han var på feil side i EU-striden i 1994, men er vel av dem som har åpnet for en endring av dette. Hvis Bjarnes tilbaketrekning åpner mer for Trond Giske, vil jeg sterkt beklage det!

Som person var Bjarne omgjengelig og inkluderende, med utpreget humoristisk sans. Med det mener jeg at han lo av mine morsomheter. Han bodde med foreldrene bare hundre meter unna skolen, og det var et viktig punkt for rekrutteringen til AUF. Etter videregående har vi bare hatt sporadisk kontakt, men mitt inntrykk er vel at han ikke har forandret seg så veldig mye. Bortsett fra på ett punkt: han har nok et betydelig høyere aktivitetsnivå nå enn på videregående. Det har regjeringen nydt godt av. (Foto Bjørn Tore Ness)

Ingmar Bergman

Her i huset er jeg alene om å dyrke Bergman. Noen få stjålne kveldsstunder får jeg anledning til å dyrke min lidenskap på video eller DVD, men det blir for sjelden. I bokform, derimot, kan jeg i det minste lese om Bergman. Det gjør jeg nå. Lusten och Demonerna heter Michael Timms biografi. Det meste kjenner jeg til fra før, ikke minst via bøkene Laterna Magica og Bilder.

Bergman har en helt spesiell intensitet i sine filmer. Han fikk det aller beste ut av sine skuespillere, og han har en utrolig evne til å få oss til å ryste i våre grunnvoller. Så er det kanskje den overlegne skandinaviske samfunnsmodellen, med rause kulturbudsjett, som har gitt rammer og ro til en slik overlegen kunstnerisk virksomhet? Nei, tvert om. Bergmans kunstneriske virksomhet har i bunn og grunn samme finansiering som Shakespeare hadde:

"Hela min filmiska verksamhet har varit sponsrad av privatkapitalet. Jag har aldrig fått något till skänks för mina vackra ögons skull. Kapitalismen som arbetsgivare är grymt uppriktig och tämligen generös när det passar. Man behöver aldrig sväva i tvivelsmål om sitt dagsvärde - en nyttig och härdande erfarenhet". (Bilder, s. 286)

Politikk og personlighet - del II

Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.

Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.

Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.

I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.

Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!

Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.

Boris the Mayor

Vi har alle våre svakheter. Min dømmekraft, som jeg selvsagt vurderer som helt suveren, har også sine svakheter. Blant annet har jeg en tendens til å tilgi alle som viser selvinnsikt - nesten uansett hvor ille de ellers har stelt seg. Dessuten (og nå er lista snart tom) er jeg svært svak for alle som har en vittig penn. Jeremy Clarkson, på BBCs Top Gear og i Sunday Times er en av dem jeg tilgir alt for noen vittige linjer. Londons nye borgermester Boris Johnson er en annen. Nesten alt han skriver har en svært høy fornøyelsesfaktor, noe leserne av http://www.boris-johnson.com/ kan bekrefte.

Følgende sitat er kanskje litt åpenbart og plumpt, men det passer til årstiden:
"in the Tuscan palazzo of Count Girolamo Strozzi [Tony Blair] forged one of New Labour’s few hard-edged ideological positions: he was pro-sciutto and anti-pasto."